Det er rein stas å høre en garvet trio spille seg gjennom gammelt og nytt på denne måten.
Av Arild R. Andersen
– Vi skal spille ny og gammal musikk for dere. Det er Gard Nilssen som prater. Han forteller at bandet jobber med den vanskelige ellevteplata og at den skal komme til sommeren. Bushman´s Revenge feirer 20 år sammen, og de neste to timene skal vise hvordan samhold og vennskap har manifistert seg i musikken deres.
Så starter bassen å synge, før gitaren lister seg inn og trommene gjør et løft. Det er reine jazzen, men det er før Even Helte Hermansen fører seksstrengeren inn i noe som minner om Peter Greens eneste viktige soloalbum, The End Of The Game. Når Bushman´s Revenge spiller, er det smaken av 50 år med rockhistorie vi kjenner, tilberedt og servert med kjærlighet og egen vri. Bushman´s brygg er tuftet på tradisjon og presentert med et eierskap og en nyorientering som står seg. Når drivet tar seg opp, er det Herr Nilssens trommer som styrer utladningene. Gard kommenterer strengeinstrumentenes bevegelser og slår hjerte inn i musikken. Han er en ener i kveld også. Bassist Rune Nergaard fører Rickenbackeren smidig mellom vektige groover, melodiøse svev og finstemt plukk. Det er gjennomført stødig, og det gir frontmann Even godt feste for varierte grep. Der kveldens gitarist spiller, er det gjerne en melodi like i nærheten. Helte Hermansen jobber fram vekslende figurer og løp som beveger seg utmerket i front for det krevende trioformatet. Jeg opplever Bushman´s Revenge som kreative gledesspredere og nyter samværet. De 12 boksene på gulvet foran gitaristen er Evens apostler. Helt nødvendige for å spre budskapet og gi musikken den sammensatte kvaliteten den har.
Gard Nilssen
Selve lyden fra gitarene er jo halve moroa. En bra frase blir ikke ordentlig levende uten tøff lyd, og den barskeste gitarlyden har som kjent sitt utspring i rocken. Helt siden jeg hørte Cowboy Music i 2007, har jeg likt sounden til Even Helte Hermansen. Han har åpenbart både teft og god lydsmak, og begge har styrket seg gjennom årene. I tillegg har han tekniske ferdigheter og håndlag som tjener denne siden av musikken. Selv titlene på Bushman-platene er til å bli i godt humør av: Jazz, fritt etter hukommelsen og Et hån mot overklassen. Det er også disse albumene fra 2016 og 2019 jeg liker best i den omfattende katalogen deres. Det er fordi bandet tar fram flest sider der og fordi årene har tjent trioen vel. Selv om Bushman´s Revenge har mange tilhengere, drar jeg på en følelse av at de er en smule underkjente. Det de gjør, er ikke bare dundrende godt. Det kan også være smakfullt stillferdig.
Så fortsetter trioen å gi oss en god blanding av jam og komposisjon. Det er Hermansen som har skrevet stoffet, og det er han som dirigerer mye av det som skjer. I den gamle oppskriften de følger, er en av de viktigste ingrediensene det fete riffet. Det smaker hver gang det blir servert her i kveld. Hele Herr Nilsen elsker fett, og folk hoier etter hvert crescendo.
Gard er fornøyd med at publikum faktisk lytter og forteller at puben på C.J. Hambros plass var et av de første stedene de tre spilte sammen. Herr Nilsen gir jo også den rette klubbfølelsen og setter intim ramme for musikken.
Fortsettelsen gynger og slår. Bandet frigjør seg stadig fra opplagtheter og treffer meg på riktige steder. Passe ugjennomtrengelig og flagrende. Vi trenger jo ikke noe som er tettere enn dette. Det er så du kjenner det når de lar låter falle sammen i et ras av trommer og storvokst lyd. Så spiller de et stykke med arbeidstittelen «Beatles». Det lar seg forstå. «John Lennon Was The Greatest Man Who Ever Lived» og «While My Guitar Gently Breaks» er titler de har smykket låter med fra før. Så er det vel «Jolly» som får «Knockin´ On Heaven´s Door» til å begynne å gå inne i meg. Samme kan det være. Uke 8 har vært Revenge-uka mi. Jeg går styrket inn i uke 9. I tro på trioen og gitarmusikkens evige liv.
