Fullt sus i silkeserken
Erlend Skomsvolls «Grand White Silk»-arrangementer for Ensemble Denada og Torun Eriksen i inspirert konsertframføring.
Høsten 2016 utkom Torun Eriksens album «Grand White Silk» med et knippe eksepsjonelt fine originalsanger signert Eriksen (og i noen tilfeller co-kreditert Kjetil Dalland på melodisiden). Før Kongsberg Jazzfestival 2017 arrangerte Erlend Skomsvoll det meste av «Grand White Silk»-materialet for Ensemble Denada med Torun Eriksen som gjest, og ledet begivenheten fra pianoet da premierekonserten traff offentligheten på festivalen 7. juli.
Suksessen var umiddelbar, og har til nå resultert i et drøyt dusin konserter i Norge, blant annet på Nasjonal jazzscene Victoria i november 2017. TV-opptak derfra er tilgjengelig på nrk.no, og i disse dager foreligger nok en dokumentasjon, denne gang i form av et live-album tatt opp i Bremens Sendesaal 2. desember samme år.
Og det er ikke snaut hva de 14 involverte stelte i stand ved den anledningen.
Slagkraftige solister
Slik det låter, bekrefter «Live in Bremen» gang på gang flere forhold. Eksempelvis det at Ensemble Denada er et strålende orkester, passe løst og passe fast sammenskrudd med velmodulerte, vitale ensembleklanger fra messing og treblås, slagkraftige solister og et komp som kan få selv Østfoldbanen til å bevege seg; videre at Erlend Skomsvoll er en særs kreativ, kresen og ikke sjelden krevende arrangør og ikke minst at Torun Eriksen er en formidabel sanger og troverdig formidler av ulike tekstlige temperamenter.
Men kanskje bekrefter albumet aller sterkest at når et live-album først er godt, kan knapt noe studio-album konkurrere. I hvert fall ikke med hensyn til henvendelse og energiutstråling, og på «Live in Bremen» varsler allerede de første taktene et band som dirrer etter å ta tak i de skomsvoldske utfordringer og fylle låtene med tonnevis av instrumentalt liv. Når orkester, sanger og solist (sopran- og altsax) Frode Nymo har levert kanonversjoner av først «Compromise», deretter av en soulbluesy, gyngende «Edgar’s Blues» (fra Eriksens 2010-album «Passage»), er da også tonen for resten av kvelden satt.
Friheter
Erlend Skomsvoll har, som han har for vane, tatt seg visse friheter med låtene, men igjen uten å overarrangere. Snarere handler det om skreddersøm for nettopp denne besetningen, og uansett tempo, takt, reharmonisering eller volum lades sang etter sang med intensitet og nerve, mens et vell av fin-fine detaljer kommer for øret. Sanger Eriksen og barytonsax-solist Shannon Mowdays dialog i rolige «Take My Time» er én; el-bassist Per Mathisens driv under trombonist Even Kruse Skatruds solo i fra-New Orleans-via-Cape Town-til-«Graceland»-låta «I’ve Been Thinking (About Getting Older)» en annen; gitarist Jens Thoresens gjennomført nydelige klangfarging gjennom store deler av albumet en tredje, og det finnes mange, mange flere.
Når albumet ebber ut etter ca. 55 minutter, har vi (og heldiggrisene i Sendesaal) fått servert sju Torun Eriksen-sanger i omtrent dobbelt lengde i forhold til studioversjonene. Det er en betydelig utvidelse av hver enkelt sang, og det sier sitt om både sangeren, arrangøren, ensemblet og sangene at det ikke virker som et sekund for lenge. «Grand White Silk» indeed!
