Friske tak med tradisjonen
«Autumn Leaves» og «Giant Steps» uten støv og spindelvev? Absolutt.
Trioen Bernt Moen (piano), Fredrik Sahlander (bass) og Geir Åge Johnsen (trommer) lot seg høre på plate i 2019 med albumet «1+1=3», og følger nå sterkt opp med «Second Time’s the Charm».
Som sist består brorparten av repertoaret av eventyrlystne versjoner av allerede godt gnidde standarder og nestenstandarder, denne gang «Solar», «A Foggy Day», «Bemsha Swing», «Autumn Leaves» og «Giant Steps» – og som sist er Moen representert på komponistsiden, denne gang med tre låter. Kanskje virker en såpass kjent låtliste lovlig støvete, men slik trioen tar tak i melodiene, anført av Moens dels lynende, dels lyriske tangentbehandling, er det ikke mye støv å spore. Snarere oppstår spennende lek med takter og toner, spilt innenfor rytmiske og harmoniske rammer som holder improvisasjonene og samspillet på «innsiden» av time og tonalitet, men likevel med nok av tumleplass til at Moens fingre kan rase ganske grundig rundt på de 88 hvite og svarte. Det skjer mens Sahlanders el-bass (fretless?) synger sine Pastoriusale toner eller avfyrer heftige mitraljøserunder, og mens Johnsen effektivt skaper driv og farger fra sine cymbaler og skinn, og det slår meg at hvis jeg skulle hyre en trio til å blåse spindelvev og nedstengthetslukt ut av krokene i et klubblokale når den tid kommer, ville Johnsen • Sahlander • Moen stå svært nær toppen på ringelista mi. Spesielt ville jeg anmodet om en frilynt gjentakelse av triokoket deres på Coltranes «Giant Steps» og Moens power-intro på Monks «Bemsha Swing», men hele dette platerepertoaret, inkludert Moens innledende «The Intro», midten/tyngdepunktet «The Scenes» og den avsluttende «The Ballad», ville stått på ønskelista.
Mer enn 20 år er gått siden Bernt Moen var finalist i Jazzintro med BWM, trioen han hadde sammen med Roger Williamsen og Klaus Blomvik. Siden den gang har han vært å høre solo, med Shining eller i andre konstellasjoner, og alltid som en gnistrende god pianist uansett musikkstil. Sammen med sin førsteamanuensiskollega ved Universitetet i Agder, Fredrik Sahlander, og Gjøvik-bosatte Geir Åge Johnsen, utgjør han nå denne trioen som later til å ha funnet en særdeles næringsrik inspirasjonskilde i den amerikanske ’50/’60-tallsmodernismen, og slik de tre gjenforteller denne musikken på sin egen måte, ispedd nyere originallåter i fin dialog med tradisjonen, er det bare å håpe at inspirasjonen vil vedvare lenge.
