«Imaginary Numbers» cover
Joe McPhee/Pascal Niggenkemper/Ståle Liavik Solberg
«Imaginary Numbers»
Clean Feed/Musikklosen

Frihetens sterke øyeblikk

En svært vellykket reise, med John Coltrane i kofferten.

Det er ingenting for smågutter å legge ut på tur med selveste Joe McPhee. Den slags krever en absolutt beherskelse av terrenget. Ja, du må sørge for å være framme underveis. Selve poenget er nemlig tilstedeværelsen i bevegelsene, i selve framdriften. Det ligger ikke et serveringssted med skolebrød i enden av et improvisert strekk. Det er øyeblikkene som skal smake, og musikken på «Imaginary Numbers» er da også bedre enn eggekrem og melis.

Det var visstnok Ståle Liavik Solberg som tok initiativet til å danne trio med McPhee og Pascal Niggenkemper. Den norske perkusjonisten har i likhet med tenorsaksofonist og lommetrompetist Joe McPhee, vist svært god evne til å yte på nokså forskjellig fronter. Samarbeidene med John Russell, Ryley Walker og Fred Lonberg-Holm har vist dette. Den som har hørt Liavik Solberg på scenen, kjenner kvaliteten. Lytteevne og åpenhet kombineres med distinkt tilnærming. Det siste er også typisk for bassist Pascal Niggenkemper. Soloarbeidene hans er både innovative og levende. Han er en sann lydutforsker og anvender teknikker han har eierskap i. Et av blomstringsstedene til Niggenkemper har vært i samspill med Harris Eisenstadt.

Hva skjer så når dette norsk/tysk-franske tokløveret møter den aldrende amerikanske historiebæreren og legenden Joe McPhee? Jo, det faller på plass. Selve anslaget er talende. Det tar trioen under ti sekunder å hekte meg på. De tre framstår som en velfungerende familie i fri lek, jevnbyrdige turkamerater med hver sin relevante oppakning.

Albumet består av tre lange spor, og musikken er innspilt på Jack i Brooklyn. På det første sporet, «i», spiller Joe McPhee pocket trumpet, og han låter både innbitt, sår og innbydende utadvendt. Det er påfallende hvordan balanse preger uttrykkene. Den gir seg til kjenne i miksingen av lyden, men sitter først og fremst i det kollektive grepet. Det mer enn tjue minutter lange sporet tar seg gjennom skiftende topografi, mens musikken puster uanstrengt. Spor to, «A Supreme Love», holder hva tittelen lover. Kjærligheten til John Coltrane, som stykket er dedikert til, er hjertelig til stede. Trioen setter opp et trollspeil og viser fram tradisjon og historie på nytt. Det er forfriskende. Når man først skal hylle et forbilde, kan dette være måten å gjøre det på! «Zero» avrunder albumet. Det åpner seg gradvis gjennom en perkussiv utveksling og drar seg til i et hissig rabalder. «Imaginary Numbers» holder fri form levende med tradisjonsbevisst eleganse.

Fra forsiden

Nyhet

Nutshell fremmer norsk jazzeksport

Øyunn, Erland Dahlen, Rune Your Day og Hanna Paulsberg Concept med Magnus Broo er blant det internasjonale bookingfolk og journalister får høre under Nutshell i Bergen 23. til 26. mai.

Meld deg på vårt nyhetsbrev