Fortsatt fenomenalt
Med «Bølge» fortsetter Espen Berg, Bárđur Reinert Poulsen og Simon Olderskog Albertsen trio-trolldommen der «Mønster» slapp for drøyt to år siden.
Seinhøsten 2015 utkom Espen Berg Trios debutalbum, «Mønster», med komposisjoner (Berg) og musisering (Berg, piano; Bárđur Reinert Poulsen, kontrabass; Simon Olderskog Albertsen, trommer) som langt overgikk de forventningene som vanligvis blir et debutalbum til del. (Se anmeldelse på jazzinorge.no)
Med oppfølgeren «Bølge», som utkom i Japan for et halvt år siden og slippes i resten av verden i dag, bekrefter trioen det smått overveldende inntrykket fra «Mønster», og formidler kompleks, men melodibasert og tilgjengelig moderne triojazz med om mulig enda større uanstrengt autoritet i uttrykket.
Vitalt
Espen Berg har skrevet ni av albumets ti låter, men har valgt Stings «The Hounds of Winter» (fra «Mercury Falling», 1996) som åpningsspor. Det er et på alle måter godt valg, og trioen etablerer kjapt et rikt og vitalt pulserende samspill. I en pianotrio vil selvsagt pianoet ruve i lydbildet og den musikalske fortellingen, spesielt når det er tale om en så virtuos tangentbehandling som den Berg gang på gang oppviser, men Poulsen og Olderskog Albertsen dekker også store flater i triototaliteten. De utfyller, utfordrer og støtter Berg gjennom låter fulle av subtile rytmiske og temposkiftende grep, og står i tillegg til driv for masse klang, farge og melodi i trioens uopphørlige «interplay» og «demokratiske» musisering.
«Maetrix»
Siden forrige album har Espen Berg blant annet komponert «Maetrix», det ambisiøse og vellykkede Moldejazz-verket som han og Trondheim Jazzorkester har framført ved flere anledninger siden premieren i 2017. En versjon av hovedtemaet derfra kommer som låt nummer to på «Bølge», og trioen takler de rytmisk «umulige» forløpene like overbevisende som det store ensemblet mirakuløst nok presterte i Molde. Rytmekjøret fortsetter på «XIII» før trioen går i nydelig ballademodus på tittelmelodien, og med det sørger for et dramaturgisk velplassert tempo- og stemningsskifte.
Disse første fire låtene fyller snaut halvparten av albumets 50 minutter, og blir stående som en eksepsjonelt velspilt og medrivende «førsteomgang». Så økes tempo og trøkk igjen, først i den lett melankolske «Tredje», deretter i en stakkato, muskelsterk avstikker mot det frie ved navn «Cadae». Derfra og inn utfolder trioen seg, fortsatt briljant, i en slags tidløs, stemningsvariert modernitet, og gjennom det hele lar Rainbow-lyden (Jan Erik Kongshaug) detaljene skinne og helheten puste. Det skjer på en måte som mer enn én gang hvisker «ECM», og i den anledning er det er fristende å tilføye: «på sitt beste!» Om både lyden og musikken.
Espen Berg Trio spiller i Mosjøen i kveld (16.mars); Trondheim (17. mars); Oslo (18. mars) og Tromsø (21. april).
