Flott, fengende og fjellstøtt debutalbum

Etter å ha figurert på diverse plater som co-leder eller medmusiker, kommer Siril Malmedal Hauge nå glideflygende med sitt egentlige debutalbum, «Uncharted Territory», utgitt på velrenommerte Jazzland. Tittelen til tross er det bare å la all tvil fare: Sammen med sitt formidable mannskap lander sangeren, låtskriveren og mandolinisten fra Langevåg, p.t. Oslo, sitt ambisiøse prosjekt silkemykt og fjellstøtt, og underlegger seg det fremmede territoriet på (og med) et overbevisende sett.

Eget materiale
«Uncharted Territory» byr på 27 år gamle Siril Malmedal Hauges egne melodier og tekster, sanger hun selv sier er sprunget ut av en periode med store endringer i livet hennes. Uten å kjenne til detaljene, er det åpenbart at hun synger disse sangene med følsomt formet henvendelse, men uten at de emosjonelle heftelsene ved dem svekker hennes sedvanlig stålkontroll på tonerenhet og «time», og like åpenbart blir hun glitrende godt ledsaget av en samspilt musikergjeng som hun kjenner fra tidligere samarbeider.
Slik sangene er komponert, arrangert og framført, plasserer Malmedal Hauge & co seg midt i en tilgjengelig, men ikke «flat-og-ferdigtygd» populærmusikalsk tradisjon der Joni Mitchell både vokalt, tekstlig og kompositorisk ruver som et eviglysende fyrtårn (og Katie Melua innimellom blinker som en liten bøye i Malmedal Hauges vokaluttrykk). Det er også en tradisjon der Branford Marsalis var jazzkverna som drysset sopransaxkrydder over helstøpte melodier (jmf. hans Sting-periode) og der organister fra Brian Auger og Stevie Winwood via Matthew Fisher, Felix Cavaliere og Garth Hudson til Al Kooper i sin tid spente sine B3’er og Lowrey’er for Leslien, og sammen med stramtstrengede gitarister vevet tungtflygende lydtepper mellom vokalisten og no nonsense-drivet fra bass/tromme-sylindrede, harmoniforankrende rytmemotorer.

Solid band
I Malmedal Hauges musikalske landskap, som altså ikke er fullt så ukartlagt som albumtittelen antyder, er Martin Myhre Olsen ikke bare den perfekte sopransaxofonisten, men hele saxrekka, og den låter ofte (og særlig i «Lark In The Sky») som noe Van Morrison kunne ha lagt inn bud på når som helst. MMO leverer også et kort, instrumentalt «mellomspill» og et «etterspill», og står for strykerarrangementer som Adrian Løseth Waade (fiolin), Isa Caroline Holmesland (bratsj) og Kaja Fjellberg Pettersen (cello) tar godt vare på. Kjetil André Mulelid trakterer flygel- og orgeltangentene ferdighetsfullt og med smittende entusiasme, og likeledes forener gitarist Torgeir Hovden Standal, bassist Martin Morland og trommeslager Henrik Lødøen kreativitet og disiplinert stødighet på vitalt vis. Når Malmedal Hauge og hennes besetning på papiret høres ut som en Jazzlinje-reunion med inviterte gjester, er det til å forstå, ikke minst fordi hovedpersonen selv kan se tilbake på fortid ved Jazzlinja (etter skolering på Sund folkehøgskole og musikklinja ved Fagerlia VG i Ålesund, i Jazzlogen i Møre & Romsdal og oppvekst i Molvær/Førde/Tafjord/Nymark-bygda Langevåg).

Folk, vise og jazz
Så mye jazz-kred til tross, er ikke «Uncharted Territory» et jazzalbum. Snarere har Malmedal Hauge signert ei folkrock/viserock-fundert plate, men tenkt og innspilt av jazzkyndige musikere uten modulasjonsvegring eller aversjon mot logiske melodilinjer som vil mer og varer lengre enn et repetitivt EDM-hikk. Åpningssporet «Transfixed» er kanskje albumets mest jazzy innslag der det småjogger av gårde mot en lang, brasiliansk-klingende vamp, og allerede neste låt, «Before I Disappear», er pop-smart nok til at salige The Monkees (eller Joni) kunne ha gjort den til en verdenshit den gang musikkindustrien var ung, analog og uavslørt. Balladen «Lonely Avenue» er ikke dårligere, og gjennomgående er «Uncharted Territory» tungt lastet med gode melodier som får som fortjent, både instrumentalt og vokalt. Med dette albumet har Siril Malmedal Hauge virkelig landet, og et fra før av kruttsterkt laug av kvinnelige norske sangere/sangskrivere har fått et nytt, fullverdig medlem.