Bergens brystbalsam

Av Audun Vinger

Det er oftest med betydelig behag og metthetsfølelse man som osloboer dumper baken ned på setet på Bybanen, retning Flesland. Nok nå. Spesielt om det er en grå søndag.
Men følelsen kan ikke sammenliknes med den forventningsfulle euforien som går gjennom kroppen når samme buksebak treffer setet når banen går i motsatt retning. Bergen er en fantastisk by å besøke, spesielt om man har en helg med musikk og kultur i vente. Alt er så konsentrert rundt bykjernen, det er gange i raskt tempo, usedvanlig ung demografi i sentrum, et utall av små fine spillesteder, talentfulle musikere i alle sjangre, fine smågallerier, det vakre lille Lungegårdsvann som aldri slutter å gi meg indre ilinger når solstråler treffer det. Og selvfølgelig noen besøk på den legendariske bula Victoria (West) – denne gang også med noe nedgafling av noen utsøkt eksklusive pizzaer en lokal bransjevenn hadde klart å fikse via å tinge noen deiger på forhånd. Men først og fremst tenker jeg på publikumet. Jeg har nevnt det utallige ganger tidligere, men det er virkelig ulikt alt annet i landet. Her går alle inn for å nyte og digge, også på jazzkonserter med akustiske instrumenter. Ja selv de som bare skal innom og egentlig er på vei til noe lokal rap eller indierock gir liksom alt den lille stunden de står der. Lukker øynene. Beveger kroppen, hofter, nakke. Svaier. Tilsynelatende uironisk. Befinner seg i øyeblikket.
Jeg har sett tendenser til dette i Trondheim på de minste scenene som tiltrekker seg studenter og unge musikere, og til nøds på Oslojazz når det er bakgårdskonserter på Becco i solen.
Ellers er jazzpublikummere svært tilbakeholdne og foretrekker bevege seg i samkvem med sin indre jubel i stedet. Jeg er fortsatt forkjemper for å beholde stolene i langt de fleste jazzkonsertsammenhenger, men noen ganger merker også denne bedagelige bladfyk at konserter faktisk kan bli bedre av å stå og digge litt, og at dette smitter over på energien på scenen.

Foto: Edvard Tschudi-Madsen/Vill Vill Vest

Minimum to ganger i året må byen besøkes, aller helst i tandem med Festspillene, Nattjazz, impro-festivalen Tedans, Borealis, EKKO, eller noen gode utstillinger på KODE eller Kunsthall Bergen. Men talentfestivalen/konferansen Vill Vill Vest, som er en slags forynget utgave av Bylarm i Oslo, er sannelig også blitt en god destinasjon, også når man har ny jazz og omegn i siktet. Den er tydeligvis drevet av interesse og entusiasme, og man kunne til enhver tid obsesvere den driftige festivalbossen boss Dipha Thiruchelvam og de legendariske festivaltvillingene Santos Herberg ved konferanserom, i rask gange mellom venues og med gode smil ved scenen. Det var mange høydepunkt også utenfor denne musikalske innhegningen, men for ordens skyld konsentrerer jeg meg om nevne jazz og omegn denne gangen.

«Bergens eneste bassist», Andreas Svabø. Foto: Illimar Rekand/Vill Vill Vest

Etter at jeg hadde kommet meg over sjokket av å ha glemt igjen laptopen i sikkerhetskontrollen og hva det ville innebære for arbeidsflyten i løpet av helgen, leste jeg heller noen sider i Vestlands trompet Erlend O. Nødtvedts helt ferske klassikerroman Borgen og fant roen med den. Jeg kunne så gå på det herlige stedet Østre og se Aksel Rønning Trio, som øyensynlig satser litt for tiden, de var med på den der store jazzmessa i Bremen og skal ha endel konserter fremover. Og det er tydelig at dette er bookbart – det finnes mange trioer, men disse har noe eget i form av sober bruk av samples og noen deilige lydflarn som saksofonisten hvis navn trioen bærer fiklet ut av en boks mens han holdt på med saxen med den andre hånden. Eskild Okkenhaug, denne røveraktige staken, måtte ha vikar og sannelig havnet jobben i rette hender hos Andreas Svabø – «Bergens eneste bassist» ifølge en gledesstrålende trommis August Glännestrand. Bassisten hadde lue på og ga musikken en minimalistisk Bergen dub-groove. Jeg likte at det var sløyt funky men ikke for eksplisitt «sick» eller bakpå beats – som dessverre ofte blir effekten når jazzband eksperimenterer med denne estetikken. Rønning har det episke element innen rekkevidde, men holder seg også på matta – litt som med Sportsklubben Lillestrøm som han har hjertet nær. Dette funket spesielt godt inne på nattklubben med bra sceneproduksjon og høy PA, folk var ikke redde for å stimle seg foran scenen i sofistikert bergensk frihetsdans. Følg opp disse.

Astrid Garmo. Foto: Benedikte Lotvonen Solberg/Vill Vill Vest

Rask gange over til Kvarteret og konsert med rockbandet scoreboard, som jeg også så på Trondheim Calling i vinter og som i mellomtiden er signet til Fysisk Format, med fersk single og album på nyåret. Det skorter ikke på band som kan minne om shoegaze og annen mild psykedelisk rock fra 90-tallet og andre epoker, men de færreste av dem er i besittelse av gammel Oppland-entusiast Astrid Garmo på typekorrekt Fender-gitar og sval vokal. Hun må være en av 2026s definerende musikere i øvre undergrunn av omegnen med sitt sublime hardingfelespell, arbeid med What The Folk-serien på Cafe Mir og ikke minst hennes sentrale posisjon i publikumsfavorittene Pumpegris. Det stimlet seg da også fans mot henne etter konserten.

Hannah Furberg. Foto: Edvard Tschudi-Madsen/Vill Vill Vest

Stimling var det jammen også rundt Hannah Furberg og de andre bandmedlemmene hennes etter konserten inne på fabelaktige Landmark. For den som har sett dem før var det en varslet suksess – de har allerede spilt på både Oslojazz og Øya, men alle som oppdaget oslosangeren Furberg fra hun gikk i andre klasse på Jazzlinja og var på norgesturné visste at dette måtte skje. Hennes musikk er en slags livat form for moderne jazzfunk, med litt street soul inni der og inspirasjon fra Amy Winehouse og Lauryn Hill-rap – samt mer aktuelle artister så klart. Den er noe brun-oransje  søttitallsaktig og upolert ved henne som tiltaler publikum veldig. Furberg er godt hjulpet av et forrykende band med Averøys store sønn Tarald Kongshaug på elbass som muntrasjonsråd, trøndertrommis Øyvind Leite som bringer litt uvant metal-tankegang til groovene, den meget lovende keyboardisten Hedda Örnsten – og ikke minst den virkelig fabelaktige og egenartede gitaristen Jens Bonderup. Han har dessverre flyttet tilbake til Danmark etter studiene, men forhåpentligvis kan Furbergs kommende suksess gjøre ham til et mer kjent navn her til lands. Han gir nye farver til sjangermusikken med sin klimpring, får publikum til å komme helt nærme bandet, og har dessuten et svært viktig budskap plastret over hele gitaren sin.

Foto: Audun Vinger

De hadde en rolig låt i settet, og kan gjerne gjøre en innsats for å mekke noen flere låter som virkelig sitter i kroppen – selv om det så klart er mer enn nok å være i besittelse av «Say It». En umiddelbar hit alle husker fra andreklasseturneen, men som er så instant at publikum kan den utenat første gang også, før låten er ferdig. En av de virkelig store bangerne i norsk musikk de siste årene. På tide å få ut noen låter nå, folkens.

Fredag var det mye kulturfritid og kulturarbeid på dagtid, inkludert en en panelsamtale der jeg delte bord med Audun Humberset fra Vestnorsk jazzsenter og bandene Modal Trafikk og La Vacanza (som forøvrig avsluttet hele sulamitten med å bli mottaker av VVV-stipendet på hundre løk). Sammen med ham skulle jeg møte med to unge jazzmusikere og snakke om tilstanden. Hanna Elise Hærum har gått på Griegakademiet i byen, synger i bandet Byge og er også involvert i plateselskapet Nyjazz. Disse arrangerer også en tverrkunstnerisk festival av samme navn, der bandet Dogmode i år nok var jazzens første band som har klart  skape en moshpit i publikum. Og den svært aktive trøndersaksofonisten Åsne Fossmark som er en veltalende ressurs for fremtiden. Og nåtiden – hun kunne oppleves sammen med Moon Inhabitants på kvelden. Dette bandet som har et finfint album ute kalt Canned Luna har en rekke herlige musikere fra samme kull som Furberg – what a time to be alive! Låtmaterialet er skrevet av Mikkel Dahl Amundsen (trompet) og uoffisiell bandleder Jørgen Fiske (trommer). Romfartstemaet er til stede i låter som «Månebedotten» og i det tidvis speisa spillet til Sondre Moshagen, for anledningen i solbriller. Dette bandet har scenekostymer og prøver å skille seg ut litt, om enn drevne jazzører kan merke seg inspirasjon fra et av tidenes band Atomic – spenstig kvintettjazz med både humor, energi og mer «vanskelige» partier. Også her stimler folk seg foran scenen i dans – det er kanskje slik det bør være? I materialet med bass-vamper og space/psych/funk-elementer er folk i ekstase, mens det under de  litt mer fifle-fofle-aktige partiene er det noen som sikkert kunne tenkt seg en stol likevel. Det er mye kunst som mottas best i den posisjonen.

Sakte, fallende med BiT20 Ensemble. Foto: Thor Brødreskift

Jeg tok en viktig avstikker fra festivalen for å dra (etter forholdene) langt ut i gokk på en endagsfestival med byens unike og fantastiske samtidsmusikk-institusjon Bit20 Ensemble. Disse som har så mange artige prosjekter – blant annet exotica-albumet med saxfar Kjetil Møster og komponistbauta Øyvind Torvund. Denne gangen bød de på noe de kalte «Trerettars» – en konsert i tre avdelinger akkompagnert av en meny kuratert av en hip restaurant og med Fredrik Saroea fra Datarock, Lysverket og mye annet som sto og skjenket av sin egen champagne, laget i samarbeid med Fleury og med en fjong etikett signert Sissel Blystad. Alt foregikk i ruinporno-aktige omgivelser i det gamle og forlatte NRK-bygget, der vi som publikummere måtte følge en rød tråd som var lagt ut for å komme frem til riktig etasje og rom. I gamle store studio, en vakker sal i tre, fremførte de forskjellige stykker, blant annet en haug med miniatyrer komponert av kjente og ukjente komponister, deriblant den lokale jazztrommeguden Øyvind Skarbø. Men det virkelig store var et samarbeid med årets vinnere av Jazzintro – det totalt egenrådige bandet Sakte, fallende. Samarbeidet ble først igangsatt noen uker før konserten, etter et tilfeldig møte på en kafé, men det virket da absolutt ikke slik. Bandet spiller en merkelig blanding av friform jazz og folk med enkelte rørende popmelodier med poetisk-filosofiske tekster og av og til noen rock-liknende teksturer og andre strekk som ga plass til ensemblet, som også brøt ut i sang. Virkelig en suksess – som aldri kommer til å gjentas. Bandet er kjent for å lage nytt materiale til hver eneste opptreden. Og etter dette forsvant bergensnatten i en døs, var det en drøm at Hekate og andre «østlendinger» fortryllet byen så den brøt ut i syndig folkedans? Antakelig ikke.

Folkedans på Hekate. Foto: Illimar Rekand/Vill Vill Vest

Lørdagens jazzhøydepunkt var fordelt over to konserter. Først to eksponenter for en mye omtalt men ennå ikke fullt forløst ung visebølge. Wold Wiggen, som tidligere i år utga album på Jansen records, har absolutt noe eget, med morsomt mellomsnakk, deilig lyd i gitarer og banjoer, og med melodier som fortryller unge piker og lasaroner. Stående tett i tett, svaiende, ute av tid. Noen ganger er et semi-akustisk uttrykk nok til å fylle et rom med energi.

Wold Wiggen. Foto: Øystein Haara/Vill Vill Vest

Og mot kvelden Sverre Sæbø og hans kvintett inne på Landmark, der jeg tidligere på dagen hadde fortært en skarp fiskesuppe med en flaske iskaldt vann til. Viktig for kroppen etter tre herlige utstillinger, inkludert en stor retrospektiv over den tidligere villmannen Gardar Eide Einarssons kunstnerskap på Stenersen.

Sverre Sæbø Quintet. Foto: Illimar Rekand/Vill Vill Vest

Sæbø, som halverte sin legendariske hårlengde da han skulle spille med Esperanza Spalding i sommer, måtte dessverre erkjenne at de ble en kvartett denne kvelden, i og med at Bergens lune og lunefulle jazzsaksofonist Aksel Røed ikke kunne være med likevel. Men Heidi Kvelvane dro på som aldri før, og gjorde innsats for begge. Når man kommer så tett på som her får musikken ekstra energi, bassen var høy i miksen og drev musikken og publikum videre. Jeg måtte søke ly oppi vinduet, og kunne studere den unge bergenstrubaduren August Selnes, som har skrevet en minneverdig dylanesque vise om vannet rett utenfor vinduet, digge seg dypt inn inn i jazzgroovene. Det er bra når alle miljøene smelter sammen, og det gjør de sannelig her i Bergen. Jeg avslutter helgen med et strålende heng på det som før var Garage sammen med gamle og nye venner fra jazzinstitusjonene og ikke minst byens legendariske ekstremmetal-miljø. Sammen er vi sterke. Ses neste år.