Finstemt historiefortelling
PLATE: Jan Gunnar Hoffs tredje soloalbum er på alle måter en pianistisk fryd for øret.
Plasser Jan Gunnar Hoff og en Steinway i Sofienberg Kirke, la Lindberg Lyd med Morten Lindberg i spissen sørge for lydfestingen, og du vet etter hvert – nærmere bestemt albumene «Living» (2013) og «Stille lys» (2014) – hva du får: Utsøkte pianofortellinger fra en pianist som er like hjemme i heftige, rapsodiske improvisasjoner som i meditative stemninger og utilslørt vakre melodier. Du skal være i usedvanlig slett lune eller utstyrt med musikalsk panserhjerte for å avvise Jan Gunnar Hoffs velfunderte og velutførte pianistiske henvendelser, og det nytter ikke å skylde på budbringeren heller: «Stories» kommer i både Blu-Ray og cd-format med den lydkvaliteten som år etter år gir Morten Lindberg Grammy-nominasjoner for beste lyd.
Egne komposisjoner
Grovt inndelt består «Stories» av tre kjente melodier, tre korte, fyndige improvisatoriske (?) forløp («Figments I – III) og ni Hoff-komposisjoner. Av de siste er iallfall én, «Journey Home», tidligere innspilt i bandversjon («Magma», 2008), og den vakre melodien griper ikke mindre her, formidlet med bare to sett følsomme fingre.
Importmaterialet teller den svenske folketonen «Värmlandsvisan», Brian Wilson/Beach Boys-klassikeren «God Only Knows» og den tyske balladen «Mütterlein», bedre kjent som standardlåta «Answer Me». Hoff tolker dem med harmoniseringer, improvisasjoner, ornamenteringer og tempovariasjoner som gjør dem til hans egne hele veien, og også i sine egne melodier praktiserer han den samme rike fortellerteknikken. Måten han formidler for eksempel «Playground» og «Figment I» på viser til fulle at han har pianistiske ferdigheter som bærer, også når uttrykkene blir ekspressive og fint kontrasterer den overveiende milde, melankolske grunnstemningen i repertoaret uten at melodiøsiteten går tapt.
Renskåret
Det skulle gå 20 år og utkomme et snaut dusin album mellom Jan Gunnar Hoffs platedebut («Syklus», 1993) og hans første solopianoplate, «Living». Nå er det som om alt han gjorde som komponist, bandleder, utøver, pedagog og organisator i de åra kommer til uttrykk på soloalbumene hans. Som hos så mange andre kunstnere virker det som om uttrykket år for år blir mer og mer renskåret og finstilt, og selv om Hoff (ennå) ikke er for minimalist å regne, hersker det en upretensiøs avklarethet i den ti-fingrede fortellerstemmen som gjør kapitlene på «Stories» til så vel behagelige som engasjerende og innimellom begeistrende lytteropplevelser.
Terje Mosnes
