All Ears - Munch - lørdag 13. januar 2024

Fem retter og godt mett

FESTIVAL: All Ears er dyktige på å sette sammen varierte kveldsmåltider.

Av Arild R. Andersen

I går fikk jeg påfyll fra to helsebringende sett på All Ears. I dag lever inntrykkene fra The International Nothing og Orning/Wallumrød-duoen videre i meg. Musikkens forunderlige evne til å henge ved og gi varige løft er mer enn gull verdt. I kveld venter noe jeg har sett fram til lenge: Ghosted. Resten av lørdagsprogrammet er også holdt i skarp All Ears stil. To av navnene er ukjente for meg, og så har jeg forhåpninger til Hans Kjorstad og Ernst Reijseger i samspill.

Katariin Raska & Anna-Liisa Eller er nye navn for meg. De skaper moderne, improviserte uttrykk på tradisjonsinstrumenter. De to estiske utøverne spiller henholdsvis kannel som blir forklart å være et langeleik-liknende instrument, og torupill som er den estiske sekkepipa. Den umiskjennelige lyden av sistnevnte instrument har dette dyriske ved seg, noe rått i selve væremåten. Anna-Liisa Eller bruker buen på instrumentet sitt, og sammen produserer duoen frisk lyd. De styggvakre tonene har noe ved seg, en vilje og en evne til å berøre. Det vibrerer, knekker og suser. Sekkepipa tenner glød i melodilinjene, før de to trekker inn i tett formasjon. Intensiteten har gode vilkår. Når Raska spiller, går tankene til den sirkulære Evan Parker. Ja, i noen øyeblikk låter våre to som en tradisjonell improduo fra gammel tid. Men det skal gi seg. Jeg liker denne musikken best der den tar seg litt ned og legger inn tegnsetting og pauser. De to lykkes etterhvert med å tegne opp noe helt eget, og begge er til stede i det de formidler. Når roen senker seg helt i utlegningene, er dette kun godt å være i. Tradisjonsmusikken fortjener å bli tatt ut på tur, kjenne på frisk luft og få roser i sounden. Raska og Ellers musikk har tydelige rammer, men innenfor disse har kreativiteten fine livsbetingelser. Med alternative teknikker skaper de rariteter. Det utvikler seg til et sett jeg kryper stadig dypere inn i. De avsetter mersmak.


Katariin Raska og Anna-Liisa Eller. Foto: Christian Strand/All Ears

Denne kvelden rydder rom for samtale. Rob Young gjør et halvtimes intervju med Oren Ambarchi på scenen. Det er interessant å lytte til og senker ikke forventningene til Ghosteds opptreden seinere i kveld. Nå er det imidlertid tid for Ignaz Schick som skal gjøre et solosett på turntables. Han står tett på publikum med spillerne og vinylen sin og sender oss ned i dypet, inn i rørene der de store vibrasjonene lever. Schicks vibber setter seg i systemet mitt. Som kortvarige tilstoppelser i øregangene, mer enn som rystelser i kroppen. Ganske deilig på en skummel måte. Dette er en mann som velger seg lyden sin med omhu. Beveger seg stilsikkert på kanten av det store juvet. Det spraker, dirrer, slår og smeller. Som i en vedvarende og kontrollert musikalsk eksplosjon. Jeg er med. En krass og upålitelig rytme fyller alle hjørner i rommet. Omslutter oss uten mye nåde. Det er massivt, samtidig som lyden er klar og inviterende. Bulder og skred beveger seg gjennom musikken. Forestillingen tar seg også inn i det pregløse, men det er før Schick tømmer en struttende pose overraskende finstemt råskap over oss. Så er det nytt nummer og helt andre veier. Det er humor i det vi hører, og jeg registrerer at sidemannen min ler. Musikken ler også, faktisk, og det er temmelig strålende og ville saker å bli utsatt for. Det ene overraskende lydelementet etter det andre river det forrige unna. Ignaz har det åpenbart gøy. Vinylene skiftes, og nye sprekker oppstår. Han klarer å holde på interessen min og vel så det. Mannens mosaikker har tydelige mønstre der avstanden mellom hip hop, skrall og saksofonsødme kan være forbausende kort. Han kan virkelig tråkke på den gamle jazzen og få tråkket til å skinne. Schicks lurveleven har klasse, og i det jeg kjenner på en behagelig metthetsfølelse, så er det over.


Hans Kjorstad og Ernst Reijseger. Foto: Christian Strand/All Ears

De neste på Ears-lista er Hans Kjorstad og Ernst Reijseger. Oppland og Nederland. Ung og gammel. Vi skal strykes av fele og cello og høre shruti boksenes klage. Lyden fra Kjorstads fele treffer meg. Jeg innbiller meg at det er selve historien som spiller med. Reijsegers cello vet også å henvende seg, og det er åpenbart at Hans og Ernst har funnet fram til hverandre. Med hver sin distinkte sound møtes de i en felles forståelse av hva de ønsker å si. De kan høres ut som insekter på vift og som sindige typer i dyp sorg. Stemningsskiftene er mange, men områdene de dekker, er oversiktlige. De beste treffpunktene i samspillet deres er sterke. Jeg liker meg best der lystigheten er skjøvet til side. Ernst Reijseger er en musiker som ikke går av veien for artigheter. Det kommer fram i kveld også. Jeg tenker på Clusone Trio der han en gang spilte med selveste Han Bennink på trommer. Det var et par som likte å more seg musikalsk. Her på Munch serveres vi både funk og visesang, og når Reijseger synger, trakterer og holder han celloen som om den skulle vært en gitar. Vi mottar også noen riff jeg mener å dra kjensel på. Det låter absolutt lekent og er fremragende spilt. Spenning kan jeg finne andre steder, også andre steder i duoens egne uttrykk. Slik blir dette en sammensatt affære for meg, men åpenbart ikke for de fleste andre publikummere. Det er mange som reiser seg spontant etter Kjorstad og Reijsegers sett. Applausen er heftig.


Ghosted. Foto: Christian Strand/All Ears

Så er det endelig tid for Ghosted. Oren Ambarchi sitter med gitaren sin bak all elektronikken, som en australsk speiling av Eivind Aarset. Sender ut tålmodige klanger over de to svenskenes rene og enkle underlag. De kan høres ut som en orgeltrio, men musikken har dette helt spesielle, skarpe bittet som jeg først hørte i møte med et ungt og ferskt Fire!. Trommeslager Andreas Werliin og bassist Johan Berthling utgjør som kjent 2/3 av det bandet. I kveldens intervju sa Ambarchi at han ikke ser på seg selv som gitarist først og fremst. Han oppfatter seg mer som en lydskulptør. Det gir mening, også i kveldens møter med spillet hans. Det må være en velsignelse for Oren å få spille med Skandinavias tøffeste rytmeseksjon, helt på høyde med Paal og Ingebrigt-seksjonen og Gard og Eldhs. Trommene og bassen i Ghosted utgjør mye av moroa der, men verden trenger fortsatt gitarister som ikke er ute etter å vise seg fram. Berthling legger ståbassen ned og setter seg med den elektriske. Det gjør seg. Roen får senke seg helt, og det søtladne trenger seg fram. Trioen setter myk atmosfære i front. Det siger på, og jeg driver med. Ingenting av det som kommer, oppleves som nyskapende, men alt henger i en streng som holder. Ambarchis fargelegging er fin å følge. Ingenting låter forhastet. Det er de lange perspektivene som gjelder. Nydelig nok. Alt dette raffinementet er tuftet på omfangsrike karrierers erfaringer. Etterhvert blir det tid for å ese og skape trøkk, slik bare ekte band kan gjøre det. Jeg kjenner meg godt fornøyd med det de har gjort i kveld, og snart kommer et nytt album. Det er noe å se fram til.


Myriam Bleau. Foto: Christian Strand/All Ears

Siste etappe på lørdag skal gås sammen med kanadiske Myriam Bleau. Vi skal inn i det audiovisuelle og holde god avstand til tradisjonelle instrumenter. Bleau roterer det som ser ut som lysende skiver, plassert på bordet foran henne. Samtidig kan vi se disse skivene avbildet på den store skjermen bak henne. Skivenes dreining påvirker lyden, og Bleau skaper overraskelser. Så kjenner jeg at dette absolutt blir heftig nok etter fire sett og en klokke som tikker raskt mot midnatt. Jeg jobber med å nullstille meg, og registrerer at jeg aldri har sett maken til det Myriam Bleau steller i stand. Musikken mangler imidlertid noe på egenart, men nyter godt av det visuelle. Det snurrer og går, mens lys og bassdump underholder oss så godt de kan. Kvelden så langt har skjemt oss bra bort. Kanskje det er derfor denne avrundingen på All Ears´ andre dag ikke lykkes helt med å hekte meg på. Bleaus lek med tekstbrokker fester seg ikke nevneverdig, og etter et visst antall runder med disse idéene, er overraskelsesmomentet dødt. Jeg er godt mett, sånn jeg pleier å være, etter næringsrike og smakfulle kvelder på All Ears.

Fra forsiden

OJKOS spiller: Andrine Dyblie Erdal - Victoria, Nasjonal jazzscene - 23. april 2024

Prima fra ungdommen

Andrine Dyblie Erdals komposisjoner gir OJKOS nye numre og adresser å levere på.

Nyhet

Bestillingsverk fra Krogstad

Saksofonist Mona Krogstad vil formidle håp og ettertanke i bestillingsverket Serenity Now på Kongsberg Jazzfestival lørdag 6. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev