Et godt svar på utfordringen
Heftig vindstyrke og frilynt funk fra tett band.
Ny brasiliansk funk, liksom! Ikke helt, men jo! Dette er Paal Nilssen-Love i sentrum for en hybrid som peker i flere retninger. I fjor ble trommeslageren utfordret av Roskildefestivalen til å sette sammen to spesialprosjekter. Resultatet ble to band med tilknytning til to av de landene Nilssen-Love har vært mest aktiv i: Brasil og Japan. Nå foreligger to album, med opptak gjort på den danske festivalen. «New Japanese Noise» og «New Brazilian Funk» er albumtitlene.
Den som kjenner Paal Nilssen-Love, vet at musikken hans kan komme uten nåde, og på «New Brazilian Funk» kastes vi ganske riktig rett inn i et påtrykk som bærer denne mannens merke. Han har med seg fire musikere som åpenbart vet hvordan man åpner sluser. Selveste Frode Gjerstad stiller med altsaksofon, norsk frijazz´ Wirkolafigur, en levende bauta med kunnskap om svev og nedslag. Han spretter rundt i miksen som et modent villdyr med mye fint på hjertet. De tre brasilianerne er Felipe Zenicola på el-bass, Paulinho Bicolor på cuica og Kiko Dinucci på el-gitar. Sistnevnte er den som spiller en flamme av funk inn i musikken. Jeg tenker på James «Blood» Ulmer og de andre gitaristene PN-L åpenbart liker å spille med. Det går en fri linje fra Ulmer via Raoul Björkenheim og Terrie Ex til Dinucci. De har alle en skakk råskap i det de gjør og hver sin åker å dyrke uttrykkene sine i.
Ellers er Bicolors cuica en sterk identitetsmarkør i musikken. Den karakteristiske lyden fra denne tromma, forbindes helst med samba og bossa nova. Den kan høres ut som en jaget hund eller en stresset ape. Slik faller den naturlig inn i denne musikkens driv, men den er vel så bærende i rolige partier. På «Five Dollars and a Jug of Rum» fyller den mange funksjoner. Det er for øvrig et stykke som rommer det meste av hva dette PN-L prosjektet vil fortelle. Bass og trommer svulmer og pumper, reiser en vegg og byr resten av bandet opp til storm. Vindstyrken er heftig, men den er også omskiftelig. Så er «Restless» er kanskje ingen direkte vindstille ballade, men den kommer med en tilbakeholdenhet som Gjerstad pynter med energiske linjer og korthugde løp.
Det som slår meg etter flere runder med stoffet, er hvordan kvintetten varierer form og innhold og kuperer det de holder gående. Det holder på interessen. Jeg lar meg imponere av hvordan Paal Nilssen-Love klarer å vitalisere en velbrukt form og finne nye rom å utforske i det estetiske feltet han beveger seg . «New Brazilian Funk» er en god dokumentasjon av det som må ha vært en strålende konsert.
