Et firkløver i blomst
Saksofonist Mona Krogstad albumdebuterer med gnist og variasjon i musikken.
Det er helt åpenbart. Denne musikken går med overskudd. Så er det da også et investeringsvillig lag Mona Krogstad har rundt seg på debutalbumet sitt, «Virgo Sun». Laget består av Veslemøy Narvesen på trommer, Bjørn Marius Hegge på bass og Joakim Rainer Petersen på piano. Dette er en liten gjeng av prisvinnere og kvalitetsbærere som i ung alder har klart å etablere seg med sterk tone. Tenorsaksofonist Mona Krogstad spiller i bandet Juno. Hun har også samarbeidet med Hedvig Mollestad og Heidi Skjerve. På «Virgo Sun» har Krogstad komponert musikken.
Åpningssporet «Umbria» er inspirert av tiden da komponisten bodde i denne delen av Italia, nord for Roma. Det har en livsbejaende og tiltalende form, der den improvisatoriske innmaten smaker. Det er jazzklassisk tilsnitt på det vi hører, og både Wayne Shorter og Joe Henderson er inne i Krogstads horn. Det er Joe Lovano også, tror jeg. Akkurat sånn det kan være og skal være. Iallfall når musikere evner å stå i tradisjon uten å svaie for mye. Mona Krogstad får temaet til å leve og nærmest gå i dialog med seg selv. Joakim Rainer Petersen er skarp og meddelsom og setter nerve i den pågående tonen, med ekstroverte henvendelser og finbalansert spill. Han er ikke bare en fin solist. Han er også saksofonistens inspirerte samtalepartner. Bakom synger bass og trommer. De gir støtte til solistene og fungerer som utsmykkere og kommentariat. Det er holistisk trøkk i det vi hører.
«Virgo Sun» er ikke et album som er ute etter å forandre jazzen eller utvide rammene for hva den kan være. Det er snarere en plate som vil snurre på historiens premisser, og gjøre disse rundene til leken omgang med tradisjoner som fortjener å leve. Det er ikke formen som styrer kvaliteten. Det er det innholdet som gjør. Det ypper seg mot det overleverte og blir stående oppreist. Den som har øre for mainstreamjazzens ortodoksi, krummelurer og blomstrende villskudd, har mye fint å motta fra «Virgo Sun».
«Lullaby» er ballade og vuggesang. Den åpner et lunt og fredelig stemningsleie og rommer fine detaljer fra samtlige utøvere. Både Narvesen og Hegge byr på smakfullheter og er gode å lytte til, men eventyret utspiller seg i felleskapet. For selv om dette er Mona Krogstads album, så er musikken kollektivistisk, og samhandlingene trumfer den enkelte musikers bravader. Jeg syns komponisten har funnet fram til temaer som er fine å ta inn. «Song for Solveig» er albumets lengste spor. Det introduseres av pianisten og fører inn i et saksofonstrekk med blåmerker og dynamiske avtrykk. Sårt og skarpt i samme dragning. Rytmeseksjonen setter nummeret i finslepen bevegelse. Så er det «Sailor Man (Where do you go)» som er skrevet til Monas far som kom som båtflyktning fra Vietnam i 1979. Den kommer med et fint alvor og en tenorsaksofon som lever.
