Eraker eleverer

Sjorr fra en engasjert skare av publikummere omgir det kjødelige fartøyet jeg kaller «kroppen». De stilner i lange sekunder idet komponist-konferansier Henrik Hellstenius entrer scenen, og en påtrengende larm fra festen i naborommet danner kammertonen. “Poetisk” kommenterer han. Med ett kjenner jeg meg åpnet og klar for det som skal skje.At folk (jeg) er forventingsfylt er ikke det minste rart, for Janne Erakers arbeid er makelaust. Hun er den første steppdanseren til å bli innlemmet som musikermedlem i Norsk jazzforum, og har nylig blitt tildelt Statens kunstnerstipend for tre år. 

Hun tenker i lange linjer. Bare oppbyggingen til denne kvelden har foregått i løpet av de siste ti månedene. 

For hver av de ti månedene har hun sluppet en singel fra albumet Movements for Listening. Hvert stykke er unike samarbeid, noen gamle (Øy, One Small Step) og noen nye, som fanger vidt ulike måter å lytte til steppdansen på. Til de respektive singlene hører malerier laget av kunstneren Daan Botlek. 

Foto: Helge Brekke

Treffende, er de utført med en slags “tappete” teknikk. Denne kvelden, etter en miniturné i Nederland, Østerrike og Slovakia, kulminerte alt i slippet av hele plata på Gamle Munch.  Påfallende i grunn, at konserten var nettopp her, i kirken til en kunstner som er kjent for sin evige prosess.

For fredagen var ikke klimakset, slik jeg ser det. Den var en naturlig og likeverdig del av en nettopp mye lengre prosess, som har en del bak seg, og en del foran seg. Det Eraker har gjort her, er et kartleggingsarbeid, en multimodal kunstnerisk grunnforskning, med like stor relevans for kunst som for akademia.

Det handler om affordance, om godvilje, om kontakt med det umiddelbare miljøet og samtidig en utskiftbar holdning til konnotasjoner. I lyd og i bevegelse. For lyd er bevegelse, og derfor er de også bilder. (Hvis det var noen synestetikere i salen vil jeg gjerne høre fra dere!)

Langs kanten av scenen er ulike sko, underlag og lydkilder (vann!) oppstilt. På scenen er et mylder av mer eller mindre merksnodige instrumenter oppstilt, og bak dem pryder fem av Botleks vegghøye malerier hele oppsettet. 

Foto: Helge Brekke

I løpet av en god time foregår det en lek med materialer, som sand, vann, tre og ulike metalliske teksturer. Ikke minst har carillonen på venstre side blitt oppgradert med steppejern i ulike tonehøyder, i stedet for klokker.

Det er besnærende, og det fungerer på et selvfølgelig vis – ikke bare på idéplanet. Av bildene, bevegelsene, instrumentene og lydene skapes en slags stofflighet som er vanskelig å oversette til tekst. 

Materialet spenner fra en elaborert og stride-preget duett av «Cute» i fem-takt med David Arthur Skinner, bluesete lunting (Knut Reiersrud) til knirkete hardware-impro (Harald Fetveit), og sympatisk improvisasjon (Ivar Grydeland, Michaela Antalová, samt Kristoffer Lislegaard/Øy). 

Foto: Helge Brekke

I forlengelsen, strengefull leik med fele og kontrabass med One Small Step, hvor hvem som danser og hvem som musiserer (og hva som til enhver tid er styrende) ikke er helt godt å si. På et tidspunkt tar Roger Arntzen med seg kontrabassen i en svingom, og felemann Vegar Vårdal gjør flere stev, synger inn i resonanskassa og så videre. Nysgjerrig og nyinstrumentalistisk perkusjons-komposisjon med Anders Kregnes Hansen og folkete banjospill/sang med Hans Martin Rundberg Austestad. 

En kort tutti improvisasjon med alle elleve utøvere setter punktum, og svisj, så var det ferdig. Jeg sitter igjen med spørsmål i kroppen, trenger å bearbeide dette mer. 

Heldigvis er prosessen er dokumentert i blogg-format. På denne måten får vi innsikt i arbeidet, dogmene og utfordringene som ligger til grunn for det klingende resultatet, men også helt essensielt: det bereder grunnen for det som etter hvert kan bli viktige empiriske data i en større kropp av kunstnerisk og akademisk forskning. Nylig blei jeg oppmerksom på hvordan kunstnerisk utviklingsarbeids posisjon som likestilt med akademisk forskning er på vei til å degraderes. Regjeringen foreslår forskningsfeltets eneste eksterne finansieringskilde avviklet. Hvorfor går vi tilbake i tid? Jeg grøsser.

Foto: Helge Brekke

Om jeg skulle ha noe å utsette på framførelse er det kanskje at jeg savnet vokalkunstner Juliana Venters tilstedeværelse på scenen, som opptrer i duo med Eraker på plata. Men skjebnen er det jo ingen som rår over. Ellers opplevdes konserten noe komprimert. Samtidig er jeg også takknemlig over å ikke overlesses med profus utbrodering. For å virkelig gjøre dypdykk i steppdanselydenes univers hadde det likevel smakt med noe mer luft. Kanskje det er dette plata er til for – å lytte i kontemplasjon? Samtidig er det noe helt eget å være i samme rom som vibrasjonene i samme øyeblikk som de foregår. Jeg kan kun konkludere med at prosjektet må oppleves i alle sine former: live, i bloggform og på plate.