KONSERT: Alle er medspillere denne kvelden, og lagånden rår.
Av Arild R. Andersen
Det har vært britisk invasjon i Oslo denne uka. Fra Brighton, Manchester og London. Norske musikere har møtt likemenn fra den andre siden av Nordsjøen. På tirsdag var det Blow Out! på Kafé Hærverk, med solistforestilling av saksofonist John Butcher. Vi hørte også trommeslager Dag Erik Knedal Andersen i samspill med klarinettist Alan Wilkinson, pianist Pak Yan Lau og bassist Darin Gray. Det ble en kveld på øvre hylle. To kvelder etter denne dobbelkonserten deler Andreas Røysum scene med bassist John Edwards og trommeslager Mark Sanders. Alle som kjenner Røysums arbeider, vet at det er størrelse i det han gjør. Han er en utøver som stadig utvider feltet sitt og åpenbart ønsker seg videre. Det er rundt en måned siden jeg opplevde han på Black Box teater, i samspill med Erlend Olderskog Albertsen, koreografert av Marie Bergby Handeland. Forestillingen lyktes med å balansere musikk og bevegelse. Skape inntrykk som ble sittende som samstemte forunderligheter og som levende bilder.
På Hærverk denne torsdagen pirkes det fram en tørr start på bass og trommer, før Andreas Røysum spiller sang i bassklarinetten. Han søker seg mot melodi og stykker den opp med utfall og bøy i pådragene. Det sitter, og det stiller seg i en vakker tradisjon med frihetslengsel og motstandsevne. Klarinettisten har med seg hele kroppen i spillet sitt. Han bøyer tonene og senker instrumentet. Tøyer uttrykket, med en av kontinentets sterkeste rytmeseksjoner på lag. Nå som frifaget i jazzen virkelig drar på årene, krever det en anstendig dose treffsikkerhet for å holde det uttrykksfriskt oppegående. Jeg syns det går bra i kveld. Det er lenge siden jeg kunne oppleve Andreas som litt hektisk i formen. Nå spiller han med en lyttestrategi og oppmerksomhet mot felleskapet som tjener oss. Han uttrykker glede og løfter inn alvor i spillet sitt.
Andreas Røysum (mobilfoto)
John Edwards er et orkester. Et kreativt enmannsensemble. Spillet hans kan gjenkjennes på lang avstand, samtidig som det fortsetter å preges av nyvinning. Her i trioen kan han bende oppmerksomheten vår mot bassen, men selv da spiller han for fellesskapet. Han er en av disse som holder interessen min for faget levende. Nå får han bassen til å låte som et urinstrument fra en kultur jeg ikke kan redegjøre for. Han slår mot basskroppen, reiser en rytme og skaper et ganglag som trekker godt. Det låter vekkende og vakkert.
Selv med tre individualister på scenen, er det samling og kollektivisme som spiller seg ut. Det kommer åpne partier der de tre senker pulsen i materialet og lar lydbildet by på oversiktelighet. Det låter både klassisk og sunt, og det viser hvordan et gammelt legeme kan holde seg smidig. Når Mark Sanders slår fram intensitet, er den varm. Den legger seg under Røysums spretne og kortfattede figurer. Så lener de tre seg tilbake, mens jeg tenker at de lavmælte partiene er de mest tiltrekkende på torsdag.
De to engelskmennene skaper en raslende drone, et lett påtrengende strekk som kommuniserer. Andreas´ klarinett gjør seg skarp i kantene, men vender også mykt anlagte sider ut. Jeg har det best med bassklarinett i kveld.
Denne konserten åpner mange trio-sider. Ja, vi hører også velskapte duostrekk som gir opplevelsen påfyll av variasjon. Instrumentene inntar varierte roller. Som anførere, pådrivere, solidaritetsarbeidere og kommentatorer. Disse skiftende væremåtene holder kvelden i fint spenn. Når trekløveret tetner og setter diger muskel i drivet, låter det tøft og vitalt. Nyheter kan du høre andre steder. Det er viktig med kvelder som tenner lys i tradisjon og får det gamle til å brenne videre.
-Vi spiller litt til for dere, vi, sier Andreas. Så løfter bandet seg fram med en forsiktighet som innbyr. Holder seg i det tilbaketrukne og skaper forventning om at noe skal åpne seg. Eller kanskje det er dette som er åpningen. Et smellvakkert knepp fra bassklarinetten skaper sprekk i uttrykket. Røysum har flere lag i tonen og skriker hissig i mellomrommene. Bass og trommer vagger framover med lydkreativiteten på lag. Dette siste nummeret kunne gjerne ha blitt påspandert mer tid. Kompisen min og jeg er enige om at det er her trioen leverer sterkest. Vi er også enige om at konserten har vært givende. Jeg for min del tenker at det ikke er å ta hardt i.
