Festivalens fredagsmeny byr på lekker fele og livgivende gitar.
I dag har jeg gode grunner til høy forventning. Min fineste opplevelse på Kongsberg i sommer, var konserten med Nils Økland og Sigbjørn Apeland. Den kan jeg ta fram og kjenne på ennå. Så har jeg nettopp anmeldt det nye albumet til Eivind Aarset 4tet og smeltet. Når disse artistene inngår i Punkt-fredagens program, gir forhåndsbegeistringen seg selv. At Harpreet Bansal Band er tredje post, styrker meg i fredagstroen. Hun løftet Nils Petter Molværs opptreden på Kongsberg og var en søyle her på jubileumskonserten i går.
Jeg har lurt på hva det er i Nils Øklands musikk som treffer meg så sterkt. Det kan åpenbart knyttes til felespilleren og hans medmusikeres formidlingsevne, men det har også noe med tradisjonsstoffet å gjøre. Folkemusikken bærer lang livserfaring i seg. Som om århundrenes sorger, bekymringer og gleder har akkumulert seg i den.
Foto: Petter Sandell/Punkt
I kveld har Økland med seg Håkon Stene på perkusjon og vibrafon, Rolf Erik Nystrøm på saksofon, Mats Eilertsen på bass og Sigbjørn Apeland på orgel. Styrken i Øklands drag tar meg inn. Tankene går til revebjelle og vierkratt, myrstrå som vipper og lett dis over innmark. Disse lett romantiske forestillingene skyves snart vekk. Tunge trommer understreker det fine alvoret, og Nystrøm får saksofonen til å høres ut som fløyte. Sistnevnte har en uttrykksevne som musikken vokser stort på. Den vandrer og har en ro og en nerve som tar bolig i meg. De abstrakte bruddene bryter med det mer umiddelbare stoffet og løfter opplevelsen. Mats Eilertsens tørre og deilige bassganger møter Øklands skyggefulle drag. Hvor fint kan det bli? Det er høytid over det vi får. Vi tas inn i det dansbare og i det østlig inspirerte. «Lysning» gir tilgang til en optimistisk tone, dypt forankret i det blå. Dette bandet formidler inderlighet, helt uten søl. Mot slutten kommer «Start». Det er bare å takke.
Erik Honoré, Kirsten Bråten Berg og Jan Bang. Foto: Alf Solbakken/Punkt
I remiksavdelingen står Kirsten Bråten Berg sammen med Jan Bang og Erik Honoré. Det er godt å høre Bråten Bergs dagklare stemme igjen. Hun gjør det hun alltid har gjort. Formidler episke viser med tradisjonell og inntrengende tyngde. Bang og Honoré lar elektronikken pulsere under, og det låter både smidig og friskt. De to lar også fragmenter fra Økland-bandets utlegninger få nytt liv i miksen. De tre gjør et konsentrert og kort sett og formidler noe som blir sittende. Poengtert og konsistent. Vakkert er det også.
Harpreet Bansal. Foto: Petter Sandell/Punkt
Så er det Harpreet Bansal som tar med sitt band på scenen. Det er Javid Afsari-Rad på santur, Adrian Fiskum Myhr på bass, Andreas Bratlie på tablas og Vojtech Prochazka på harmonium. Bansal har også invitert cellisten Svante Henryson til å spille med seg. Det er mange ingredienser som trekker sammen i Bansals musikk. Når Henryson og Bansal går i dialog, låter det flertydig og innbydende. Det vakre kommer med friksjon og motstand, og de spiller fram scener for mitt indre øye. Vemodet er gjennomgående, og temaene gjerne dunkle. Så løftes musikken av tablas og åpner seg mot noe mer luftig. Dette er musikk som er lett å følge og enkel å være i. Musikerne er eminente, og de anvender kunnskap og ferdigheter for å fremme innhold. Adrian Myhrs basspill gir balanse og kraft. Det er finstemte saker. Ingen tar mer plass enn nødvendig, og felleskapet blomstrer. Så får trøorgelet lede an, og dermed forflytter det musikalske innholdet seg. Det er ikke bastante rytmer som preger denne musikken. Det er variert liv i alt som gjøres. Tonene kan være klagende, og den iboende lengselen framstår som dypt menneskelig. Så er ragaen sjelden langt unna når Harpreet Bansal spiller, og hun er en kjenner av rang. Jeg liker de mest intense partiene minst, men musikken trenger dem for å være bredspektret. På sitt beste tar hele bandet til vingene.
Harpreet Bansal, Adrian Fiskum Myhr og Svante Henryson. Foto: Petter Sandell/Punkt
Lars Kristian Lia gjør live remiks. Han er en elektronisk musikkprodusent fra Kristiansand, og han starter settet sitt med et ambient uttrykk. Et fyldig sig brytes opp med heftig bass. Lia står inne i en kjølig lysramme, og det kler musikken bra. Han setter mørk masse i bevegelse og kler den med små overraskelser. Lyssettingen blir etter hvert en effektfull del av forestillingen. Det er fascinerende å lytte til det han gjør, og det tar oss helt andre steder enn vi har vært tidligere denne kvelden. Han har et eget grep og slipper til Bansal-bandet på egne premisser. Brå brudd og overganger gjør deler av opplevelsen springende. Det er stort spenn i materialet og flere fine partier å være i. Jeg får inntrykk av at han ønsker å få sagt mye på tilmålt tid.
Eivind Aarset. Foto: Petter Sandell/Punkt
Så skal Punkt festivalen bevege seg nærmere rocken enn den pleier å være. Det er tid for Eivind Aarset 4tet. Audun Erliens bass begynner å gå, og det renslige lydbildet rommer luftige gitaranslag og moderat tromming. Det er Erland Dahlen og Wetle Holte som sitter bak hvert sitt sett. Eivind Aarset bygger en gitarsolo som hever seg elegant over det vi forbinder med den slags. Tilnærmingen hans er så ukonvensjonell at den har noe banebrytende ved seg. Visstnok står Aarset i en tradisjon der Terje Rypdal, David Torn, Joe Pass og Peter Green hører hjemme, hvis vi ser litt stort på det, men Aarset har reist videre. Gitaren hans er ikke lenger bare gitar. Han tar den dit han vil ha den, og han gjør det med stil. Bandet reiser seg i full tyngde, og jeg kan kjenne at jeg har savnet å være i råskap. Skakke harmonier og smarte arrangementer gir muskler. Kvartetten fyrer opp et minne om King Crimson anno 1981. Jeg sender en tanke til Adrian Belew før vår gitarist har snudd seg mot noe annet. Bandet henter stoff fra Aarsets ferske album. Det er strålende saker. Søte drypp fra gitaren beveges av bløtt trommespill. Så tar bassen hovedstemmen med fuzz, og tyngdepunktet i musikken beveger på seg. Det ligger mange års arbeid til grunn for det Eivind Aarset og bandet kan presentere i dag. Gitaristen har blitt en anfører i faget. Det er en deilig modenhet i det som gjøres, og de får akkurat den massive applausen de fortjener.
Helge Sten. Foto: Alf Solbakken/Punkt
Lett øre av god lyd, tar vi imot kveldens siste remiks. Selveste Helge Sten sitter alene på scenen. Han går inn i noen av de grovkornede omgivelsene vi gjerne forbinder han med. Lyden er tjukk og bevegelig. Dette er kraftige varer å ta inn, men i Stens storvokste utlegninger ligger det nyanser. Lyset flakker hvitt i rommet mens den fullvoksne pulseringen tar oss. Settet er kreativt, og det kommer helt uten søtsmak. Det fins mange lag og mye underfundighet i musikken. Når Helge Sten setter punktum, kjenner jeg på metthetsfølelsen. Den er av det gode slaget.
