Snekkestad/Qvenild/Strønen/Wold – Victoria Nasjonal jazzscene – 8. desember 2021

En fin kveld for det knapt hørbare

Disse fire setter kvalitet i bevegelse gjennom kreativ omgang med lyd.

«Musikk av nærmest ingenting» er arrangørens overskrift for kveldens konsert. Denne headingen skal si noe om hva vi publikummere går til, og den gir rikelig med assosiasjoner, både til musikktradisjon og litteratur. I John Cage´s komposisjon 4´33´´ settes stillheten i relieff. I dette berømte verket er det som kjent lydene fra omgivelsene som blir musikken. Musikerne spiller ingenting. Idéen om at alle lyder kan forstås som musikk, var radikal. Kveldens overskrift setter meg også på sporet av begrepet minimalisme og alle de musikerne som har latt gjerrighet og avdempet praksis prege sin virksomhet. Slik at stillheten, og det som befinner seg i nærheten av den, spiller med på sterkt vis. Tematisering av stillheten og dens nærmeste naboer er også kjent fra litteraturen. Jeg tenker på Tor Ulven og Hans Børli, men først og fremst Rolf Jacobsen. Sistnevnte kan skildre det knapt hørbare, så det ljomer i språket. Kveldens musikere skal også løfte fram det knapt hørbare og tydeliggjøre det. Morten Qvenild, piano, Torben Snekkestad, saksofoner og trompet og Thomas Strønen, trommer og perkusjon skal oppsøke instrumentenes mikroverden og få den forstørret. Fjerdemann på laget, lydmann Daniel Wold, skal styre småtteriene og gi oss god tilgang til dem. Det fins en tradisjon for de idéene kveldens kvartett holder i, men jeg kan ikke huske å ha hørt noen som har gjort det akkurat på deres vis.


Thomas Strønen. Foto: Stein Hødnebø

Morten Qvenild fanger lyd fra innsiden av flygelet, mens saksofonen puster fram varsomme vibrasjoner i rommet. Gongene til Thomas Strønen berøres og forstørres. Det er bra med plass mellom lydene som produseres, men stillheten blir ikke denne kveldens hovedgjest. Den venter snarere i bakkant, som en medspiller til rådighet. Det disser og vugger og lener seg fint tilbake. De lette anslagene på pianoet smeltes uanstrengt inn i lydbildet. Tilbakeholdenheten blir satt i sentrum, og jeg liker de helt lavmælte partiene der ørene får trimmet seg. Det kontrasteres med plutselige lydras som går i musikken, lik fjern torden over vidstrakt terreng.


Torben Snekkestad. Foto: Stein Hødnebø

Det klikker og det durer. Disse ytringene har en overraskende karakter. Den bearbeidede formen de gjerne kommer i, pirrer opplevelsen. Så gjør sopransaksofonen seg liten og sped, mens Strønen styrer cymbalene mot noe stort. Det er fin kvalitet i bevegelsene. Kveldens lydbilder er distinkte, enten de framstår som direkte vakre eller de gir seg hen til det foruroligende. Daniel Wold gjør en god jobb. Det låter dagklart og rent alt som kommer.

Trioen lykkes med å variere retningene det dras i. Ja, noe av det som gjør kvelden god, er den uforutsigbarheten som preger innholdet. Når de tre velger å være tette og pågående, syns jeg likevel de svekker noe av særpreget sitt. Så er det fingerspill inne i den liggende tamburinen, mens Snekkestad bidrar med varme og fyldige støt. Han har virkelig nærkontakt med instrumentet sitt. De uttrykkene som skapes, speiler seg fint i hverandre. Det er tråd i materialet, og kvelden får liksom sin egen rytme, i god avstand til det taktfaste. Tiden går fort i selskap med firkløveret. Og god musikk av nærmest ingenting.

Fra forsiden

Intervju

OJKOS spelar Sigrid Aftret – inspirert av biletkunstnar Anna-Eva Bergman

Saksofonist og komponist Sigrid Aftret gav tidlegare i haust ut debutplata med bandet sitt Bêl som vart teke i mot med begeistra øyrer frå kritikarar og publikum. No er ho fersk i OJKOS, og tysdag 29.11 får vi høyre hennar første tolking av orkesteret. Vi ville høyre med Aftret om ho kunne fortelje om kva vi får høyre denne dagen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev