Moldejazz 2023 - 19. juni

Emmet, Mette, tette og utette rytmeseksjoner

Moldejazz dag 3: Weejuns med Trevor Dunn, Post Koma, Marcus Miller, Emmet Cohen Trio og Mette Henriette.

Av Filip Roshauw

Privilegiet det er å skrive mer eller mindre musikalske reisebrev fra Moldejazz har gjort at jeg har fått oppleve mange fine konsertøyeblikk de siste årene. Det har også ført til at jeg etter hvert har skaffet meg en pen bunke med store øyeblikk jeg ikke har vært på – enten det er på grunn av irriterende detaljer som å faktisk skulle skrive og poste disse sakene, eller det er behovet for å løpe videre til noe annet, for å samle flest mulig inntrykk. Noen ganger er årsaken ren og skjær idioti. 

Jeg var for eksempel ikke der da Joshua Redmans Still Dreaming fikk med seg Ole Morten Vågan på en versjon av “Lonely Woman” i Teateret Vårt. Jeg gikk før Cécile McLorin Salvant spilte det som av en god kollega er blitt beskrevet som “den flotteste versjonen av “Lush Life” jeg har opplevd.” Enorme domkirkeopplevelser med Håkon Kornstad Trio og Horta fløy forbi uten at jeg fikk hørt så mye som et benkeknirk, og i går måtte jeg dra fra Emmet Cohen Trio før de fikk på gjestene Lars Frank og Ola Kvernberg. 


Emmet Cohen Trio med Ola Kvernberg. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Da var det for lengst åpenbart at det kom til å bli fryktelig moro – noe konsertvenner bekrefter med en viss inngniende fryd senere på dagen. Det er et overskudd i måten Cohen, med egne ord, trekker tråder fra de nye roaring twenties vi lever i nå til de forrige. Det har lite å gjøre med platt fortidsfetisjering – det handler om at det vakre, interessante, groovy og livsbejaende i denne musikken fremdeles er der. En av de første låtene de spiller er Cohens rekonstruksjon av “Tea for Two”, “Spilling the Tea”. Utgangspunktet her er fascinasjonen for stride, et frodig piano-elveleie som opplever mye ny interesse for tiden. Cohens trio, som ellers består av Kyle Poole på trommer og Philip Norris på kontrabass, forholder seg ikke strengt periodespesifikt til stoffet – det føles som at de kan hente innfall og ideer fra hvor som helst i jazzens rike historie. Kyle Pooles vispekomp alene, med tunga ut av kjeften, er tjåka fullt av små ideer og påminnelser om alt man kan gjøre med denne musikken. 

Emmet Cohen og hans musikalske vennekrets i Harlem er blitt noen av de mest sentrale jazzmusikerne i verden i dag gjennom hjemmekonsertserien Live From Emmet’s Place, som i utgangspunktet var et lockdowntiltak, men som har fortsatt etter at scenene åpnet på nytt og som etter hvert har blitt… ja, hva er det egentlig? En uhyre inspirerende og detaljert dokumentasjon av noen av de beste amerikanske musikerne i de formene for jazz man gir trauste merkelapper som “gammal” og “mainstream”. Og en konsertserie som ikke lenger bare foregår i Cohens kåk i Harlem, men på merksnodige steder i Japan, Frankrike og Romsdal. Det er en øyeåpner som vil skape krusninger i årevis fremover, tror jeg – den måpende, første raden i Teateret Vårt har den desidert laveste snittalderen jeg har sett noen gang på Moldejazz. Jeg regner med at hakene deres traff parketten da Frank og Kvernberg ble med på moroa – en trøst både til meg og andre som ikke var der, er at konserten ble filmet og at den etter planen skal legges ut som en egen episode av Live From Emmet’s Place.


Mette Henriette. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

En annen konsertopplevelse som blir amputert på grunn av skrivearbeid denne ettermiddagen, er Mette Henriette, som spilte på Storyville sammen med Ayumi Tanaka på piano og Judith Hamann på cello. Jeg har lyst til å si litt om den allikevel. Hyperaktivt konsertkonsum kan i det hele tatt være en litt ubarmhjertig setting for akkurat denne musikken – tålmodig og møysommelig komponsert kammerjazz hvor hver minste bevegelse, både i musikken og i salen forøvrig, får ganske store konsekvenser. Den trenger fokus, hengivenhet – og da gir den tilbake. Storyville, som er et lokale som egner seg for veldig mange forskjellige konsertopplevelser, også denne, er så musestille at du noen ganger kan høre den lave duringen fra lydsjekker på andre scener i byen. Det er et konsentrert rom. 

I årene etter brakdebuten på ECM har Mette Henriette jobbet mer som komponist enn som turnerende jazzmusiker. På albumet Drifting, som ble sluppet tidligere i år, har hun skrevet musikk hvor de små scenene, hvor dramaet kan ligge i mikroskopiske ting som pusten gjennom en saksofon, en bue som stryker over celloens kropp eller et ekstremt presist pianoanslag fra Tanaka, stadig endrer seg når du føler de er tappet for mening. Små forskjeller i temperament, modulasjoner, introduksjonen av nye figurer fremstår som dramatiske, megetsigende endringer. 


Ayumi Tanaka. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Apropos endringer og sceneskifter – noen timer senere får jeg en selsom opplevelse i Bjørnsonhuset når basslegenden Marcus Miller spiller bortimot den eksakt samme konserten som han gjorde i samme sal i 2019 – bortsett fra at det er sittende publikum denne gangen, og bandet spiller dårligere. Det er i utgangspunktet litt kort avstand mellom disse to bookingene, særlig når det den samme greia. Men det er klart, Miller fremstår som en linje tilbake til en viss innflytelsesrik trompetist som besøkte festivalen to år på rad en gang på åttitallet, har jeg hørt. Før konserten må raden jeg sitter reise seg opp for fire personer som er på vei til setene sine – og plutselig går Dave Holland forbi mens han takker høflig. To Miles Davis-bassister i samme rom! Hvor ofte skjer det? Har de julebord, mon tro? 


Marcus Miller. Foto: Petter Sele/Moldejazz

Konserten letter dessverre aldri. Settet Miller reiser rundt med føles som noe som bare har fått lov til å gå på tomgang veldig lenge uten at bandlederen – fremdeles en fantastisk bassist, fremdeles en karismatisk, ja, ikonisk tilstedeværelse – har stoppet opp og tenkt om noe faktisk kan gjøres på en annen, eller friskere måte. Jeg snakker ikke om å endevende funkjazz-uttrykket han har balet med siden han spilte med Davis. Men hvorfor den samme oppbygningen i alle låtene? Hvorfor slepe rundt et keyboardrigg på minst fem svære doninger når det er så få sceneskifter i musikken? Nuvel, alle sånne tanker man kan sitte og irritere seg over hadde naturligvis forduftet om det virkelig groovet. Men det gjør ikke det, trommeslageren er på tuppa, er nær ved å snuble inn i neste takt flere ganger. Et soloøyeblikk som egentlig skal ende opp i et klimaks når bandet kommer inn akkurat der ender opp med at Miller liksom må telle dem inn på nokså keitete vis. Øyeblikkene der han skifter fra sin gjenkjennelige, forførende metalliske slap-lyd til walkingbass med muta strenger swinger rett og slett ikke (det er en eller annen gammel jazzkomponist som har sagt noe om hvor mye vits det er med musikk som ikke gjør dét). Salen er glad for å se ham, det finnes delt historie her, han har hits med seg også, men stemninga er betraktelig mer dempet enn når Samara Joy snurrer publikum rundt lillefingeren sin i samme sal kvelden før. Kanskje er settingen rett og slett for stiv for det han gjør? Jeg skulle likt å høre ham utendørs. Det er lyspunkter også – trompetist Russell Gunn har en fin dag på jobben. Det oppstår et litt merksnodig øyeblikk tidlig i “Mr. Pastorius”, som dedikeres til Miles Davis, hvor han kaster harmonmuten ned på scenegulvet (kanskje ble det soundet litt for overtydelig) – og noen minutter senere spiller han en uakkompagnert trompetsolo som blir med i minnebanken. 

Å se Holland på den konserten satte i gang tanker om de voldsomme kontrastene som finnes i den elektriske delen av katalogen til Miles Davis. Den metalliske åttitallsfasen hvor Miller var involvert som bassist og produsent har sin helt egen jappetidatmosfære. Da Holland var med var musikken umiskjennelig på helt andre vis – liveopptakene med det som er blitt hetende the lost quintet, siden de aldri ga ut et helt studioalbum som kvintett, er et evig fascinerende studie i ulike musikalske togkrasj. Standardmaterialet Davis hadde foretrukket på konsert ble faset ut til fordel for nye, mystiske og riffbaserte komposisjoner. Wayne Shorter tenkte vel etter hvert på å forlate bandet, men spilte fremdeles som et uvær. Via Holland og Chick Corea sneik frijazzinnflytelsen seg inn bakdøra, tolerert av Davis i oppsiktsvekkende stor grad. Det er musikk full av paradokser og mystikk, den dag i dag. Og det er musikk som er lett å tenke på når Weejuns, trioen bestående av Hedvig Mollestad, keyboardist Ståle Storløkken og Ole Mofjell, spiller sammen med bassist Trevor Dunn i Teateret Vårt. 


Weejuns med Trevor Dunn. Foto: Ole Bjørn Steinsvik/Moldejazz

Denne kvelden trakterer Dunn elbassen, noe han gjør på fingernemt og ganske busy vis, ikke helt ulikt måten Holland lekte med samme instrument i Davis-bandet. Alltid pulserende, alltid på løp – det er ikke så ofte du hører elbass på det viset. Og det kler Weejuns, slik gjestemusikere også tidligere har kledd trioen. Ole Mofjell har med enda flere trommer denne kvelden, han er ikledd den merksnodige oladress-habbiten med A Love Supreme-coveret og sirkler seg inn mot groovet i startet, fra gong-partier til kaskader av kantslag mens Storløkken gurgler på hammond-orgelet og Mollestad spiller lengselsfulle gitarfigurer – til tider er feedbacken i den halvakustiske gibson-gitaren så truende nær og allestedsnærværende at det høres ut som om hun forsøker å berolige en liten og ekstremt krakilsk bjørn. Så måker de seg inn i første monstergroove i syvtakt (basisvare i utflytende jazzrock, kan vi si), siden kommer det et nytt flytende fifle-fofle-parti, så er det en ny groove, så spiller Dunn en helt nydelig, klangfull flageolett-solo på sin gamle, slitte bassgitar, så er det et mer doom-aktig riffparti… dere skjønner greia. Konserten varer i halvannen time uavbrutt, på slutten spiller de kanskje en veiv eller to for mye – men det fremstår alt i alt som et svært meningsfullt møte, nok en gang forsterket av Joffe Myrvolds lysarbeid, som har vært en viktig innramming av Mollestads konserter til nå. Det er kanskje noe av poenget, en av de tingene jeg føler manglet på Miller-konserten (og som jeg har savnet når jeg har sett flere legendariske fusion-og-prog-artister tidligere): Fusion, eller jazzrock, eller hva pokker du kaller det, handler om atmosfære. Når det blir dennesidig og normalt, når du føler at spareblusset er på, forsvinner noe av grunnen til å faktisk være så overdådig i timesvis. Mollestad er on fire uti denne konserten – jeg slipper løs et gledesrop når hun rett og slett begynner å tappe, beruset av koket de tre andre musikerne skaper rundt henne. 


Christian Lillinger. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Apropos dette med å være litt mye – la oss snakke om Christian Lillinger, den virtuose, dokkemann-aktige trommeslageren til Post Koma. Han er helt ellevill å følge med på, armer fyker i været, den lodne basstrommeklubben får aldri fred, trommestikker tvinnes rundt fingrene som stempler i en maskin, groovene er merkelige, haltende, lynraske, de endrer seg fort og stadig, avbrytes av andre innfall – på et tidspunkt skrur han løs topplokket på hihaten og slenger den på gulvet mens han fortsetter å spille. Den første delen av konserten tror jeg han også striver med en øm neglerot eller lignende, han sutter på en finger og det Thomas Müller-aktige ansiktet vrir seg på rasende, komiske måter. 

Jeg liker ham, og jeg liker i det hele tatt når musikk eller musikere er litt mye, det finnes ingen komplimenter jeg er mer skeptisk til enn smakfullt, det er mistenkelig ofte et kodeord for lite smak, jeg er villig til å gå til barrikadene for denne kampsaken, ja, til slottsmurene, jeg har lyst til å stå der i ringbrynje og vræle mens jeg heller olje og kampesteiner og en og annen høne ned på pedantene og salamanderne som står ved portene, som vil avlyse alt som er gøy, som ikke syns det er enhver musikers blåsure plikt å faktisk finne på noe når de spiller, som rynker på nesen av alt som stikker seg ut, men Jesus, Moses og de sju hellige skattene, Christian Lillinger, kan du VÆRE SÅ SNILL å roe nepa i tre minutter under fremføringen av “Närhet”, den alldeles vidunderlige balladen Sofia Jernberg synger på skiva Koma West og som bandet også fremfører under konserten sin på Storyville??!?!?? Det er faktisk det eneste jeg ønsker meg. 


Post Koma. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Bortsett fra det har jeg ingenting å utsette på Post Koma, som er det nye bandet til Petter Eldh, eller det vil si, kanskje det fremdeles egentlig er litt som det gamle bandet, men det skal bli noe nytt, som han forklarer opptil flere ganger i konsertenes mange til tider hysterisk morsomme antihumor-mellomlåtprater. Jernberg er stor, jeg ser alltid frem til å høre henne, hun kan veksle fra dadaisme og ubegripelig overtone-sang til svensk balladekunst på en femøring. Otis Sandsjö og Jonas Kullhammar er på mange måter “like” som saksofonister – i den forstand at de har fine, semskede og rustikke toner begge to, og til sammen utgjør en meningsfull kontrast til Eldh og Lillingers maskinelle og merksnodige rytmenerding (Sandsjö, som med sitt band Y-Otis leker seg i lignende landskaper, bidrar også med litt elektronikk). Svensk sjelfullhet i ett hjørne, hyperspesifikk og -aktiv Berlinjazz i det andre – det er et spesielt veikryss Eldh har skapt seg her – og samme hva han kaller prosjektene sine i fremtiden, tror jeg ikke akkurat det kommer til å endre seg. 

Det var en lise å komme ut i den kjølige luften etter at de hadde holdt på i en times tid. Men det bar også videre, og ny musikk oppsto. Det var for eksempel ikke siste gangen vi fikk høre Emmet Cohen spille på denne festivalen – men det tror jeg skal vente med å fortelle om til neste og siste rapport fra Moldejazz i år. 

Fra forsiden

Nyheter

Årets unge jazzmusikere 2024 er kåret

Det var Sondre Moshagen Lightning Trio som stakk av med seieren under Jazzintro-finalen på Moldejazz onsdag 17. juli. Komposisjoner av høy klasse med mye rytmisk autoritet, og med melodiske og harmoniske ideer som gir trioen en egenartet identitet, sier juryen blant annet i sin begrunnelse.

Moldejazz - dag 1

Fordeler og ulemper med store orkestre

FESTIVAL: Bill Frisell Trio møter Trondheimssolistene og Luftforsvarets Musikkorps, I Like To Sleep lager sitt drømme-jazzorkester og Christian McBride swinger seg gjennom praten.

Meld deg på vårt nyhetsbrev