«Break of Day» cover
Karin Krog/Steve Kuhn
«Break of Day»
Meantime/Musikkoperatørene

Duoperler med tilbehør

Karin Krog og Steve Kuhns fjerde album er en praktstudie i standard-samarbeid.

Det viktigste ved «Break of Day», Karin Krog og Steve Kuhns fjerde album, er verken at det markerer 40-årsjubileet for deres første platesamarbeid («We Could Be Flying») eller Krogs 50-årsjubileum som plateartist («By Myself»). Det viktigste er at sangeren og pianisten musiserer med en så enorm felles tilstedeværelse at det virker som om dette kresent sammensatte knippet av standard- eller nær-standardlåter bare har ventet på akkurat de to hele livet.
De 14 sangene ble innspilt i New York høsten 2013, der Krog og Kuhn fikk ad hoc-selskap av gode venner fra øverste hylle på seks av dem: tenorsaksofonist Eric Alexander og trompeter Lew Soloff på tre hver. De starter imidlertid på duo, og gjør en «I’m Old Fashioned» som øyeblikkelig etablerer en swingfølelse som gjennom de neste 54 minuttene aldri opphører. «Break of Day in Molde», følger, og mens Kuhn legger en mørk ostinat under Krogs nøkterne, likevel rikt bildemalende tekstoverlevering, vandrer Soloff trolsk sordinert rundt melodien i en versjon som ikke står tilbake for den 45 år gamle originalversjonen.
Eric Alexander leverer stilsikre bidrag på Kenny Dorhams «Scandia Skies», Thelonious Monks «Little Butterfly» og Tadd Damerons «Trane», mens Soloff vender vakkert tilbake på Damerons «You Do Something to Me» og ikke minst som sprelsk New Orleans-trompeter i Jimmy Witherspoons ironiske blues, «Time’s Getting Tougher Than Tough». Dette er en Karin Krog som vil overraske dem som først og fremst kjenner henne som avantgardist, og sporet er spesielt også ved at John Surmans barytonsaks lar høre fra seg i yr bluesglede.
Likevel er det kjernedialogen Karin Krog-Steve Kuhn som er det vedvarende løftet gjennom «Break of Day». Den drevne akkompagnatøren Kuhn (Sheila Jordan o.a.) veksler på formidabelt vis mellom den rollen og oppgavene som solist/melodifører, og Krogs timing, frasering, diksjon og tonesikkerhet er en stille fryd fra første til siste tone. Av og til er det nesten som om hun akkompagnerer ham ved å ikke synge – kall det gjerne hyper-nærvær.
Jeg har hørt noen standardlåter gjennom årene, i versjoner fra det nyskapende til det mishandlende. Mye har vært fint, men sjelden har små kunstverk som «The Folks Who Live on the Hill» og «Every Time We Say Goodbye» kommet nærmere enn i disse duoperlene fra to veteraner som i kraft av sine meritter ikke behøver å bevise noe som helst, men likevel overbeviser mer enn noensinne.

Terje Mosnes

Fra forsiden

Ukas Jazzprofil

UKAS JAZZPROFIL: Iver Christopher Cardas

Gitarist Iver Christopher Cardas stakk nylig av med førsteprisen i Jarek Śmietana Jazz Guitar Competition i Krakow. Denne høsten flyttet han til New York og startet studier ved prestisjetunge Manhattan School of Music.

Nyheter

Debatt og samtale om unge kunstneres hverdag

Torsdag 2. desember skal samtaleserien SAMT undersøke hvordan unge kunstneres hverdag og yrkesliv ser ut etter pandemien. I panelet sitter blant annet unge musikere og komponister og kulturbyråden i Oslo. Arrangør er nyMusikk i samarbeid med Norsk jazzforum.

Meld deg på vårt nyhetsbrev