Duo-standarder i særklasse

2016s «December Songs» fra Olga Konkova og Jens Thoresen fikk raskt ry som et utsøkt duoalbum med relevans langt ut over julemusikksesongen. Samarbeidet mellom den virtuose pianisten og ditto gitaristen var av en slik karakter at det nærmest krevde en fortsettelse, og nå foreligger den i form av albumet «Old Songs».
Konkova/Thoresens prosjekt denne gang er å nyspille standardlåter, i betydningen tolke kjente melodier på personlig vis med egne harmoniske, rytmiske, tempomessige og melodiske løsninger. I og for seg ikke unormal jazzadferd, snarere tvert imot, men Konkova/Thoresen tar adapsjonen et steg videre og tillater seg noen lakoniske vrier på originaltitlene også: «All The Things You Are» blir til «The Things We Could Have Been», «Giant Steps» blir til både «Minor Tweakz» og «Slow Walk», mens Konkovas kraftfulle og dyptpløyende soloutforsking av George Harrisons «Here Comes The Sun» rett og slett heter «Sol» i hennes versjon. Thoresens solonummer har derimot beholdt originaltittelen «Blue in Green», uten at det på noen måte hindrer gitaristen i å gjøre denne «Kind of Blue»-klassikeren til sin egen på eminent vis, både hva kreativ utpensling og gitaristisk ferdighet angår. (For øvrig er alle originaltitler og -opphavspersoner behørig redegjort for på plateomslaget, så vederlagskronene havner nok der de skal.)

Bortsett fra «Sol» og «Blue in Green» inneholder «Old Songs» finstemte, robust-lyriske duetter der Konkova og Thoresen fullstendig sømløst skifter mellom rollene som melodiforteller og akkompagnatør. På nydelige «Lamento» (J.J. Johnsons «Lament») går Thoresen på et tidspunkt nærmest inn i en bassistrolle, mens «Bossa Verde» (Kenny Dorhams «Blue Bossa») er et annet av mange eksempler på den suverene musikaliteten og fleksibiliteten i dialogen mellom de to instrumentalistene. «The Things We Could Have Been» tar Jerome Kerns original langt ut i en intens, improvisert abstraksjon før den føres trygt tilbake til tema og skjema og fortøyes, og med «Tristissimo» får Tom Jobims berømmelige Ipanema-jente et mer melankolsk drag over ansiktet enn hun noensinne har hatt. I denne moderne kammermusiseringen opererer Konkova og Thoresen med klangpaletter, stemningsforståelse og instrumentale ferdigheter som får den komplekse musikalske kirurgien bak både «Tristissimo» og albumets øvrige «forvandlinger» til å virke fjærlett og uanstrengt, og etter to så vellykkede plater, er det forhåpentligvis lov til å glede seg til en tredje?

Terje Mosnes