Blow Out! festivalen, Nasjonal jazzscene, Victoria – 25. august 2021

Det er pianisten jeg tar med meg hjem i kveld

Blow Out!- festivalen dras i gang med fire fine og varierte sett.

Det skal være en befrielse å entre denne åpne festivalen, og i år har denne følelsen et helt eget innhold. Det er lett å nyte. Blow Out-arrangørene har dessuten en tradisjon for å presentere balanserte kvelder. Artistvalget og konstellasjonene speiler og kontrasterer hverandre. Det gir et eget løft til forventningene. Programmet denne første av fire kvelder later til å være komponert etter disse velkjente og kjære prinsippene.

Steinmøysa NB & Ståle Storløkken får starte forestillingen, og de kaller inn med klokkeslag og svevende gitartoner stinne av klang. De gjør et mildt grep, men så begynner Ståle Storløkken med sitt. Bassfigurene hans tjorer musikken til fjell. Veslemøy Narvesen tasler med trommene, og det legger seg forventninger i rommet. Noe kommer til å komme. Dramaturgien er god. Musikken rykker og går, og lydutvalget er overdådig. Det skytes ut, og det trekkes inn. Snart er vi inne i et tett kratt vi har vært mye i. Så er det gitaren som klarer å vri seg mot det særpregede. Gitarist Torstein Slåen kan befinne seg til venstre for Rypdal, i samme oppgang som Westerhus. Storløkken, Narvesen og Slåen er i grunnen tøffest når de roer seg. Tar det litt ned. Lar det hvile. Gitaristen jobber med boksene sine. De adlyder og sender lydbildet i mange retninger. Vi får et rått parti og en massiv utveksling. Det er rockens estetikk som får seg en smart runde. Narvesen spiller tett og smakfullt. De grove og saftige akkordene fra gitar og tangenter er barn av støyen. Både sjarmerende og ufordragelige. Det er sånn det skal være. Trioen klarer å sette et minneverdig avtrykk med et kort sett.


Torstein Slåen, Ståle Storløkken og Veslemøy Narvesen. Foto: Merethe Flaate/Blow Out

Kveldens andre sett starter også i det forsiktige. Stan Callewaert på bass, Tanja Orning på cello og Helga Myhr på hardingfele drar i gang en abstrakt samtale. De er tett på hverandre og leiter seg åpenbart fram til leirplasser de trives i. Avstanden mellom kollektiv intensitet og lavmælt forsiktighet kan være kort. De skaper driv av korthugde lydbrokker og heftige anslag med buen. Så stryker de fram klage eller fyller instrumentene med lidelse. De vekker bilder med det de gjør. Helga Myhrs stemme legger ekstra farge til musikken. Melodiene de spiller fram, kommer fra bortgjemte steder. De bruker alternative teknikker for å få det dunkle i tale. Jeg trives godt i denne kreative strømmen. Et nydelig og nedstemt parti med bass og cello får løft av Myhrs sang. Det knirker og drar. Sleper seg fram og overrasker i neste vending. Musikken roper ikke høyt. Denne trioens uttrykk tar oss helt andre steder enn det kveldens første trio gjorde. Det er et poeng i seg selv når Blow Out byr på fire sett.

Helga Myhr, Stan Callewaert og Tanja Orning. Foto: Merethe Flaate/Blow Out

Tredje runde går til selveste Pat Thomas. Han skal ha fattet interesse for piano etter å hørt Liberace. Det var i barndommen. Selv fikk jeg interesse for Thomas da jeg hørte han på Red Rose i London. Nå gjør han et solosett, og han starter med å vekke oss. Akkordene og slagene er energiske, og de får godt med rom til å sette seg. Så kontrasterer han med ørsmå og lette utlegninger, bedriver poetisk antydningskunst. Han er virkelig fin å lytte til. Det er på et vis mange tradisjoner som løper sammen i Thomas´ musikk. Han klarer å vende dette til noe særegent.  Med formidabel teknikk rydder han seg et sted med god klarning til størrelser på feltet. Den klassiske skoleringen hans kaster skygger inn i improen. Det svaler. Jeg har gjort meg tanker om at Pat Thomas er undervurdert. De tankene styrker seg i kveld. Jeg liker måten han tar seg friheter på. Han går tilbake til tidligjazzen og vrenger den ut mot fri form. Så er han inne i pianoet og setter opp en ny forestilling. Det er virkelig tyngde i det som kommer. Dette setter seg.


Nicolas Leirtrø, Guro Kvåle, Heidi Kvelvane og Ole Mofjell. Foto: Merethe Flaate/Blow Out

En ung kvintett får avrunde kvelden. Isach Skeidsvoll, piano, Nicolas Leirtrø, bass, Ole Mofjell, trommer, Guro Kvåle, trombone og Heidi Kvelvane, altsaksofon. Det er Skeidsvoll som legger ut et rytmisk og skakt underlag for blåserne, før Mofjell dunker inn budskapet og tetter uttrykket. De går seg rett inn i en vev som er godt utprøvd. Trombone og saksofon tar lederansvar og gjør begge bra figurer. Pianisten har mye på hjertet og noe bra å si oss. Det kler han godt de gangene han roer ned og vender seg inn mot bandet. Ja, hele kvintetten tjener på å ta musikken ned. Det åpner for godt preg. Det er i sånne partier jeg kan spore disse unge musikernes jakt på noe eget. Bassisten er et arbeidsjern som jobber godt sammen med Mofjell. Etter hvert spiller de fem seg inn i det substansielle. Inn mot seg selv. Denne første kvelden med Blow Out! fletter seg fint inn i festivalens historie.

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Spiller til fløyta går

Henriette Eilertsen solodebuterer på fløyte, Håvard Wiik anbefaler solopianofavoritter og Kafé Hærverks Vegard Heskestad er oppgitt over Kulturrådet.

I.P.A. – Victoria Nasjonal Jazzscene, 16. september 2021

Bandet som har alt

Kvintetten gjør deg iallfall grundig bortskjemt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev