"Diving" cover
Ellen Andrea Wang
"Diving"
Propeller Recordings/Musikkoperatørene

Der jazz møter pop og slutten er lykkelig

På første skive under eget navn, gir Ellen Andrea Wang oss en salig sjangerblanding backa av to av landets fremste, unge instrumentalister.

Med trio i eget navn er Ellen Andrea Wang ikke Pixel, men Ellen Andrea Wang er uten tvil Ellen Andrea Wang også som trio. På mange måter en ulik sammensetning, men i stor grad samme premiss. Der Pixel omtaler eget uttrykk som ”jazz med indierockens mentalitet” omtaler trioen (sitat presseskriv) seg som en sjangermessig skapning med ”ett bein i jazz og ett bein i pop-verdenen”. Pixel til side, nå handler det om Ellen Andrea Wangs første band i eget navn og deres debutskive Diving.
Det er imponerende det bandleder, vokalist og bassist Wang gjør. Ikke bare har hun skrevet dette knippet stort sett svært fengende låter, hun har også produsert plata. Det er heller ingen tullegutter hun har med seg: Erland Dahlen på trommer og Andreas Ulvo på alskens tangenter.
Der Pixel (sorry, der dukka de opp igjen) er en kvartett bestående av trompet, saksofon trommer, bass og vokal, er Ellen Andrea Wang strengt konservativt en pianotrio med vokal. Men er det mer eller mindre jazz og mer eller mindre indiepop/-rock? Kanskje ikke et spesielt relevant spørsmål etter tiår med sjangerblanding, men la gå. De legger opp til det selv (”et bein i jazzen, et i pop’en”). Første, halve gjennomlytting avslører en plate som ønsker radiospilling: dette kunne gått i rotasjon på P13 side om side med Sundfør og Highasakite. Så hva skiller trioens elleve svært så poppa og tidsriktige låter fra annen kredibel indiepop/-rock/-etc? Det er nesten sukkersøt 201?-pop som sevjelikt renner ut av høytalerne gjennom mye av Diving, men heldigvis viser skiva seg som veldig mye mer enn tidsriktige vokalharmonier, nasal vocoder og new wave-synther som liksom i det fjerne skimrer. Der låtene truer med å stivne til knekk, dukker nydelige, små instrumentalpusterom opp som syrlige markjordbær på et strå. Dette er kanskje den største styrken i Wangs komposisjoner: evnen til å kombinere det allmenne og tidvis overfladiske med noe mer dyptloddende. Kort sagt er det nok plass for de tre svært dyktige jazzmusikerne til å titte fram. Og det gjør de på forbilledlig vis.
Så skjer det også noe omtrent midtveis i plata: de pene poplåtene går via elektronikk og vrengt elpiano (nydelige og hypnotiske ”Fjord Ferry”) til en minutt lang, ensom vandring et stykke opp på Wangs bass (tittelkuttet ”Diving”). Deretter følger ”Perfect Danger” – en krautkraftanstrengelse som mot slutten løser seg opp i bønneklokker og en statisk bassgang før vi føres over i ”Sacred” – en slags varm kammerjazz der vi får nok en påminnelse på hvor disse musikerne faktisk kommer fra.
Diving er noe så banalt som en plate utenom det vanlige, i det at den makter å kombinere jazz og pop uten at det blir som forventa, eller skal vi kanskje heller si frykta. Dette er verken Bo Kaspers eller snill chill out, det er helt enkelt Ellen Andrea Wang som nok en gang har komponert og spilt inn et knippe svært gode låter.
Et lite ankepunkt må dog med: Mulig jeg er en sur gammalfeminist, men er det i denne tid av forseggjort platekunst nødvendig å klistre en ung, kvinnelig bandleder over hele omslaget?
Diving er en morsom og tidsriktig, men kontinuerlig utforskende plate.

Pål Buset

Fra forsiden

Vossa Jazz 2024 - dag 3

Mowday! Mowday!

FESTIVAL: Ekstatisk, politisk og rørende verk fra underkjente Shannon Mowday toppet årets Vossa Jazz. Les Audun Vingers siste rapport fra festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev