«Malerier» cover
ØyvindLAND
«Malerier»
Øra Fonogram/Musikkoperatørene

Debutalbum med ungdommelig pågangsmot

ØyvindLAND gaper over historien og tygger den på plass med spilleglede.

I ØyvindLAND kan alt gå an! Det fins iallfall ikke stramme grenser for hva som tillates i stuingen. «Malerier» er trompetist og bandleder Øyvind Mathisens debutalbum. ØyvindLAND ble startet  i 2017, og enda en gang er det Jazzlinja i Trondheim som står bak de nye godsakene. Det er nemlig der også dette ensemblet har formet og utviklet sin sound. Det er alltid interessant å høre skarpe, unge musikere spille. De kan verken lene seg på betydelig erfaring eller modenhet og er nødt til å ta fram det ferske i seg. Det ligger nærmest en uskyld i ynglingens framstøt. Den kjenner alle som har levd en stund.

«Malerier» rommer sju lengre originalkomposisjoner og et par korte improviserte strekk.
–Komposisjonene er på et vis mine «musikalske malerier» der jeg tolker lyden av musikalske forbilder jeg har latt meg inspirere og fascinere av, for så å skissere ut min egen versjon. Maleriene er av amerikanske jazzlegender, via Cuba, hjem til Norge og tilbake, skriver Mathisen i presseskrivet. Låtene bærer titler som «Ellington», «Cuba», «Dansere» og «Wayne». Joda!

Det er åpenbart fra albumets første støt at dette har leken i seg. «Den Ensomme» får meg til å tenke på Carla. Før jeg retter tanken mot Bud Powells «The Lonely One». Så trekker jeg meg raskt tilbake til 2020 og stiller meg ved siden av Øyvind. Han har med seg seks musikere og med det, mye å spille på. Jeg liker at han slipper dem til såpass raust at de får sette egne merker. Pianist Joakim Rainer Petersen får tidlig vist at han er hjemme i sitt eget spill. At han kombinerer ensemble-teft med egenkarakter. Det samme gjelder for gitarist Iver Christopher Cardas. Ikke sånn å forstå at de peker mot nye steder. Det får eventuelt komme seinere, men også Cardas´ spill bærer i seg noe jeg med letthet putter i lomma. Tar med videre. Bare hør den kjekke introen på «Cuba»!

Jeg er ikke like begeistret for alt jeg hører på de ni låtene. Det er ikke alle steder dyktigheten puster like uanstrengt. Åpningen på «Hoppy Chops» er et tivoli av bredt anlagt idémateriale, men komponisten kan kanskje ha vel mye på hjertet. Det sniker seg inn et spor av noe heseblesende. Slik er det imidlertid ikke i «Ellington». Den har et tillokkende vesen, tilbakelent arkaisk og er et sted å heise flagget for blåserne. De to korteste sporene, «Martins Palett» og «Dansere», setter døra på gløtt mot friform, mens «Wayne» rommer mine favorittstrekk på albumet. Øyvind Frøberg Mathisen og LANDet hans kan sole seg. Det skinner fint av «Malerier».

Fra forsiden

Nyhet

Et varmt vennskap

Bjørn Johansens vakre ballade «Friends», tilegnet vennen Egil Kapstad, ble tittelen på albumet som ble spilt inn for 40 år siden. Bassist Bjørn Alterhaug skriver her om innspillingen, musikken og et varmt vennskap med Ole Jacob, Bjørn og Egil som alle ville ha fylt 80 år i 2020.

Nyhet

Konsertserie med Master Oogway

Fra august til desember skal Master Oogway spille én konsert i måneden på Kafé Hærverk i Oslo. Hver konsert byr på ny musikk og ny gjest, og først ut er trompetist Eivind Lønning 8. august.

Meld deg på vårt nyhetsbrev