På bildet over: Steve Lehman Octet på Nattjazz
AV: TERJE MOSNES (tekst og foto)

Etter jubelåret 2012 har to økonomisk magrere festivaler tvunget 2015-utgaven av Nattjazz inn i en noe trangere støpeskje. Det har skjedd uten at redusert volum nødvendigvis har medført forringet kvalitet på det som vitterlig spilles og synges på Verftet, og i så måte var gårsdagen et godt eksempel. Neppe noen av dem som fikk med seg Steve Lehman Octet, Arve Henriksen/Hilmar Jensson/Skúli Sverrisson og Marc Ribot’s Ceramic Dog vil finne grunn til å kreve pengene tilbake, og om de også stakk innom konserten til de imponerende flinke ungdomsstorbandene fra Bergen og Stavanger/Sandnes og Jazznytts verdenspremiere på «Jazznytt 18», burde søndagskvelden forsvare plass i langtidsminnet med «må ikke slettes»-status.

Jazznytt-lansering
Årets sommerutgave av Jazznytt ble lansert på Verftet med premiere på «Jazznytt 18», et gratisarrangement der tidsskriftets Audun Vinger intervjuet den amerikanske saksofonisten/komponisten/bandlederen m.m. Steve Lehman foran publikum, før trommeslagerne Øyvind Skarbø, Ches Smith og Shahzad Ismaily ga en improvisert mini-konsert.
(Saken fortsetter under bildet)

Lehman (f. 1978) parerte Vingers spørsmål med godt jordet intelligens, humor og dyp seriøsitet. Han fortalte om sin egen bakgrunn og litt motvillige vei til musikken og om forbildene/lærerne Jackie McLean og Antony Braxton, før samtalen dreide innom så ulike – eller like – temaer som myten om den lidende kunstner og nødvendigheten av å streve for suksessen. Vinger lyktes godt med å få Lehman til å utdype arbeidet med å finne sin egen stemme og sitt eget uttrykk i musikken, og saksofonistens egne ord om alt fra spektralharmonikk og alternative vibrafonstaver til strømming, hiphop, bruk av live electronics og forholdet til plateselskapet Pi bidro kraftig til å levendegjøre og utbygge bildet av ham som en av samtidas mest interessante jazzmusikere.

Den første «Jazznytt 18» ga mersmak, og forhåpentligvis vil arrangementet bli et hyppig tilbakevendende og strømmet innslag ved flere anledninger der jazz spilles. Behovet for et bredt digitalt distribuert mottrekk mot massemediene stadig sterkere marginalisering av jazz er skrikende, «Jazznytt 18» kan bli et slikt.

Annerledesklingende
Om intervjuet med Steve Lehman var en fin opplevelse, ble ikke konserten med oktetten hans i Røkeriet dårligere. Bandet startet med «As Things Change», kjent fra det første oktettalbumet «Travail, Transformation and Flow», og spilte seg i løpet av den neste timen gjennom bl a «Alloy» fra samme album, samt «Beyond All Limits», «Codes: Brice Wassy» og «Parisian Thoroughfare Transcription» før en sydende «Chimer/Lucini» – alle fra albumet «Mise en Abîme» – avrundet konserten.
Det ble en konsert akkurat så «annerledesklingende» som forventet, en intrikat tonevev der klangen og ikke minst overtoneklangen fra vibrafonen spilte en nøkkelrolle i totalbildet. Lehmans opptatthet av mikrotonalitet gjør at vibrafonist Chris Dingman bytter ut stavene på instrumentet underveis for å få ønsket lyd, og Lehmans korte komposisjoner, nærmest en form for forløp, foregår i et slags tonalt grenseland som er ganske originalt.
Saksofonist Mark Shim og trompetist Jonathan Finlayson skinte om kapp med Lehman i disse kaotiske, men nøye utpenslede strekkene, og bak dem presterte trommevirtuos Tyshawn Sorey et utrolig og uopphørlig kok som uten å dominere ga oktetten et «bunntrykk» uten like. Muligens gjorde reisetretthet og ikke ankommet bagasje konsertens innledende minutter en tanke mindre inspirerte fra bandets side, men det gikk seg strålende til mot en slutt som mer enn antydet oktettens potensial som en av jazzens mest spennende stemmer også i de kommende åra.

Vakkert & vilt
Men Lehman & co ennå holdt hus i Røkeriet, startet trompetist/sanger Arve Henriksen, gitarist Hilmar Jensson og bassist Skúli Sverrisson en lavmælt, vakker avdeling i et godt besatt Sardinen. Trioen holdt publikum i lyttende ånde inntil gitarrebell/sanger Marc Ribot og hans Ceramic Dog – Shahzad Ismail (el-bass, perkusjon, elektronikk, sang) og Ches Smith (trommer, sang) startet opp verdens morsomste powertrio-kjør i Røkeriet et time seinere.
«Eklektisk» er bare fornavnet på denne trioen, som harvet gjennom så vel surfrock og Serge Gainsbourg-viser som tungrock og r&b/jazz-låter på smått virtuost vis, ledet av en for anledningen elektrisk Marc Ribot på en sliten Fender Jaguar. Ribot, som kan spille mer delikat enn de mest delikate gitarister og rocke råere enn noe råskinn av en sologitarist, gjorde begge deler, skyggefulgt med kløkt & muskel av Ismail og Smith – gudbedre hvor hardt Smith slår – og spilte så vel en pønka versjon av Brubeck/Desmond-klassikeren «Take Five» som Ribots bitende frontalangrep på internettets gratispassasjerer, «Masters of the Internet». De kronte en på mange måter stor Nattjazz-kveld med noe som må være en av årets fineste og mest intelligente rockekonserter, og om kong Tinnitus fikk noen nye undersåtter i Røkeriet, er det dem sannsynligvis tilgitt allerede.