Tekst: Børge Tronrud
Foto av Bugge Wesseltoft: May Elin Aunli/Canal Street

Folket får oppleve Anne Grethe Preus og Patti Smith. De får fyrkonsert, jazzparader og talentkonkurranser og kan svinge seidelen til tradjazz. Men i programmet skjuler det seg også en musikalsk skatt som heter Arendal Sessions. Her setter profesjonelle, internasjonale og lokale artister hverandre i stevne. De skaper ny musikk i workshops om formiddagen og fremfører deler av den nye musikken i konsertformat ettermiddag og kveld. Publikum inviteres til å sitte midt blant musikantene på scenen i workshopene hvor prosessen og øyeblikksmusikken oppleves sterkt. Leder for det hele er kurator Bugge Wesseltoft. Første workshop var Stringworks ledet av gitarist Eivind Aarseth.

Konserten onsdag med Arendal Big Band, Bugge, Cæcilie Norby, Marilyn Mazur, Eivind Aarseth, Lars Danielson og Nils Petter Molvær var et løft for storbandet og en fin opplevelse for publikum. Storbandet fremførte Jimi Hendrix i Gil Evans’ arrangementer i første sett. Deretter kom de nevnte solistene med egne favoritter. Papa was a Rolling Stone med Cecilie Norby som vokalist var en brottsjø av et arrangement. Strålende fremført av storband og solister.

Frioms:org med Arild Nyborg, Tom Rudi Torjussen og Lars Andreas Haug spilte improvisert samtidsmusikk på Kanalplassen torsdag formiddag. Seremonimester presenterte nøkternt Torjussen som verdens beste trommeslager – og han er ikke langt fra sannheten. Haug formet melodilinjene på tubåt (ombygd tuba med periskopmunnstykke), og kaskader av rytmer flommet over Poppes plass.

Torsdag kveld var det duket for Marilyn Mazurs ”Pulse Explosion” på hovedscenen hvor både Bugge og Molvær hadde fremtredende roller. De som kom for å høre Patti Smith, fikk en velsmakende rytmisk aperitiff. Takk til Mads Aronsen som tør og vil presentere smal og original musikk med mye rom for improvisasjon for et stort publikum.

Eivind Aarset dro direkte fra hovedscenen til Kulturhuset hvor han fremførte sin musikk med Sonic Codex Orchestra. To trommeslagere, bass og gitar satte nesten fyr på et fra før overopphetet kulturhus.  Jeg er redd jeg fikk en overdose electronica på dette tidspunktet, så det var vidunderlig å høre Peter Green og Albatross spøkte i kulissene i et parti av Aarseths konsert. Deretter økte temperaturen i bandet igjen, og jeg forsvant ut i tropenatten midt i Eivinds Aarseths siste crescendo.