Alvorsfylt og lekent
PLATE: Som trio har Ballrogg blitt enda bedre.
Etter den saktmodige åpningen av «Abaft The Beam» føres vi snart inn i et melodiøst felt helt uten søtsmak. Det låter både lett og alvorstynget. Gitaren står for jubel, mens klarinetten låter mer behersket. Slik holder Ballrogg seg i balanse. Klaus Ellerhusen Holm, Roger Arntzen og Ivar Grydeland har funnet steder de kan møtes og skape interessant musikk. Sistnevnte var med på albumet «Cabin Music» (2012). Før det hadde Ballrogg utgitt to plater som duo: «Ballrogg» (2008) og «Insomnia» (2010). På sine to siste utgivelser spiller trioen sin egen musikk, skrevet av Ellerhusen Holm. På de to første tolket de Ornette Coleman, Eric Dolphy, Jimmy Giuffre og Morton Feldman, i tillegg til at de framførte sitt eget. Den veien de har gått, er langt mer preget av kontinuitet enn brudd. Bandet holder avstand til konvensjonell impro samtidig som de unnviker overdreven imøtekommenhet og åpner for betydelig friksjon. Det er noe jeg liker. Det er sjelden å høre Ivar Grydeland i en så underholdningsvennlig modus, selv om det selvsagt er et befriende langt stykke igjen til populærkulturen. Spor to, «Bear Down», starter med en serie knepp i ulike varianter. Disse får etterhvert et tungsindig tilsig av klang. På «Abaft» gir Ballrogg oss sjansen til å tenke på Bill Frisell. For meg er det gode tanker. De klangene de pynter deler av dette sporet med, er direkte vakre. Roger Arntzens bruk av bue gir flyt og tyngde, og musikken har en gjennomgående tydelig nerve. Pedal steel gitaren synger med tårer i tonene. Blåselyden er langstrakt og underbyggende. Det fins ingen konvensjonell bruk av solistiske innslag, bare et stadig skiftende fokus og en forskyvning av instrumentenes betydning for helheten. Det siste sporet, «Anchor´s Aweigh», inneholder svev, så vel som bastant gange. Ballrogg er gode på kontraster. Jeg har tidligere beskrevet bandets musikk som varm, avdempet og tålmodig. Det lar seg fint gjenta. På «Abaft The Dream» syns jeg variasjonsbredden og de små viktige overraskelsene preger uttrykkene i høyere grad enn på tidligere album. At musikerne går inn i seg selv, eller rettere sagt produserer strekk som kan gi dette inntrykket, avsetter grunnfarge i stoffet. Jeg liker band som kan speile sjangertrekk fra gamle, konservative tradisjoner som rock, country og jazz og la dem omformes i møte med nytenkning og friske måter å kommentere dem på. Det er noe av dette jeg opplever at Ballrogg gjør. De sju låtene er som små kapitler i en vellykket fortelling som lar seg høre gjentatte ganger.
Arild R. Andersen
