Alltid en melodi i nærheten
Det ligger mye av verdi rett under den lette overflaten.
Kjetil Mulelid er neppe ute etter å si noe radikalt nytt, men det viktigste er vel at man har noe å si, noe av interesse å fortelle. Som anfører for en pianotrio i 2017, kan det være overveldende å møte veggen av tradisjoner. Eller det kan være inspirerende å ha dype kilder å øse av. Førsteinntrykket av «Not Nearly Enough To Buy A House» gir meg ønske om å gå albumet i møte og oppholde meg i det. Musikken har en innbydende kvalitet, ikke i betydningen unødvendig delikat, heller i retning av noe lite vanskelig. Kjetil Mulelid Trio er en søkende, liten gjeng, med en drivkraft som speiler nysgjerrighet. Slik høres de iallfall ut. De har et overskudd i meddelelsen som kommer oss i møte.
Pianist Kjetil Mulelid begrenser seg ikke til jazzen. Således er han en utøver typisk for vår tid. I tillegg til å lede trioen, er han aktiv i duoen Kjemilie og kvartetten Wako. Denne allsidigheten og åpenheten nedfeller seg i musikken han har skrevet for trioen sin. Det gjør også den unge alderen hans. Mulelid er 26 år og kan ikke spille på modenhet. Den friskheten som gjennomsyrer materialet, har imidlertid sterkt feste i noe dypere enn ungdommelighet. Musikken har karakter.
På bass stiller Bjørn Marius Hegge som også tilhører den hurtigvoksende underskogen i norsk jazz. Han er en utpreget akustiker, opptatt av lyden fra treverk og en god lytter. De første taktene av åpningssporet «Entrance» gir en fin demonstrasjon av bassestetikken. Det låter gjerrig, avdempet og mykt, men har en stringens som bygger på svært gode tradisjoner. Man kan si det samme om trommeslager Andreas Skår Winther. Han holder tilbake, men viser sterk tilstedeværelse i måten han underbygger temaene i «Entrance». Dette er en melodiøs låt som peker inn mot det som fyller albumet. Det andre sporet, «Fly, Fly», har naturlig nok en luftighet som speiler tittelen, iallfall i åpningssekvensen. I fortsettelsen svever Keith Jarrett forbi, men trio Mulelid vrir historien til egen fordel. Samspillet på «Fly, Fly» rommer finurligheter de bør være stolte av, og disse dagklare melodiene til Mulelid kommer med sjarm. De lever! Bevegelsene mellom energiske økter og hvilepartier gir variasjon, og trioen mestrer den klassiske blandingen av komponert og improvisert. Delene knyttes sammen i et dynamisk hele. Når man blir med på ferden inn i «Not Nearly Enough To Buy A House», har man i grunnen takket ja til en reise i nordiske landskaper, gjennom kjente og vidstrakt områder svært mange trives i. Også jeg.
