Paal Nilssen-Love/Sten Sandell, Psykisk Tortur, Sofia Jernberg/Leila Bordreuil/Billy Roisz/Eivind Lønning/Espen Reinertsen, Joel Grip/Sven-Åke Johansson - All Ears på Victoria, 14. januar 2017 cover
Paal Nilssen-Love/Sten Sandell, Psykisk Tortur, Sofia Jernberg/Leila Bordreuil/Billy Roisz/Eivind Lønning/Espen Reinertsen, Joel Grip/Sven-Åke Johansson - All Ears på Victoria, 14. januar 2017

KONSERT: Ingen kan klage over mangel på bredde etter denne lørdagskvelden.

på bildet over, fra venstre:  Billy Roisz, Leila Bordreuil og Sofia Jernberg (foto: Tine Hvidsten)

Etter femten år som festival har All Ears etablert seg som et trofast kokepunkt i januar. Den gløden som preget oppstarten i 2002, lever videre og manifesterer seg stadig i artistvalg, holdning og profesjonell dugnadsånd. Årets program speiler viljen til å presentere lite kjente artister for et norsk publikum. Arrangørenes teft og evne til å stole på egen smaksorientering gir festivalprogrammet et klart spenningsmoment. Det utfordrer også oss som går på konsertene, krever nullstilling og fordrer åpenhet. Selvsagt har jeg opplevd ubetydelige og blasse innslag gjennom årene, men det som sitter, er alle de meningsbærende og betydelige, alle overraskelsene. Denne lørdagskvelden på Victoria rommer både nye navn og legender, unge og gamle, og den skal speile den bredden som kjennetegner improvisasjonsmusikken.

Kvelden starter med svensk-norsk forbrødring. Pianist Sten Sandell og trommeslager Paal Nilssen-Love, to utøvere mange av oss har sett og hørt utallige ganger, i en rekke konstellasjoner, skal legge lista. Det tar dem kun sekunder å fortelle at dette er deres kveld. De spiller et rent akustisk sett og formidler med en energi og en kreativitet som ikke gir seg selv.
Saken fortsetter under bildet.

Pianist Sten Sandell og trommeslager Paal Nilssen Love (foto: Tine Hvidsten)
Pianist Sten Sandell og trommeslager Paal Nilssen Love (foto: Tine Hvidsten)

To musikere som kjenner hverandre så godt, vil alltid møte fornyelsesspøkelset, kravet om å si noe friskt, på en annen måte enn de uetablerte. Sandell og Nilssen-Love anvender erfaringen og kjennskapen de har til hverandre som en styrke. De spiller på mange strenger og slår på stortromma, arbeider med instrumentenes iboende muligheter på forbilledlig vis. Sten Sandell har mer til felles med Matthew Shipp enn Cecil Taylor. Han dasker til klaveret, er til stede både på innsiden og utsiden, plystrer og synger. Paal Nilssen-Love er like slagferdig som i ungdommen og benytter et imponerende spekter av perkusjonens ytringsformer. Det utvikler seg til en oppvisning i lytteferdighet. Å hoppe etter Wirkola, tenker jeg. Neste innslag i bakken kaller seg Psykisk Tortur.

Støyduoen fra Bodø består av Skit-Lars (Lars Nicolaysen) på trommer Ronny Værnes på elektronikk og vinkelsliper. Jeg har aldri sett Psykisk Tortur på en scene, til tross for at duoen har holdt det gående siden 80-tallet. Deres sett har preg av performance og er en slags metaforstilling der de kommenterer den sjangeren de forvalter. Det fungerer utmerket. Jeg har aldri opplevd en støymusiker som Værnes, dresskledd og utadvendt, morsom og tankevekkende. Skit-Lars slår musikken fram med intensivt driv, og når Ronny tar fram vinkelsliperen, tillater jeg meg å tenke på Einstürzende Neubauten. Støy som underholdning er undervurdert. Etter dette er jeg for psykisk tortur.

Lørdagens største ensemble består av Sofia Jernberg, vokal, Leila Bordreuil, cello, Billy Roisz, elektronikk og el-bass, Eivind Lønning, trompet og Espen Reinertsen, saksofon og fløyte. De spiller lavmælt og saktegående musikk. De tre førstnevnte gjør en trioseanse. Uten et snev av lystighet siver uttrykket deres fram. De er gode på å holde igjen og minner oss om at minimalisme kan romme mye. Så får Lønning og Reinertsen alenetid sammen, slik de er vant til i Streifenjunko. Det de presenterer er velkjent og styggvakkert, og duoen har tydelig eierskap i det de gjør. I siste del spiller alle fem sammen. Det er den samme tilbakeholdenheten som blir skjøvet fram, og selv om jeg opplever det de gjør som interessant, kommer de til et punkt der jeg ikke lenger hører noe levende nytt.

Joel Grip og Sven-Åke Johansson (foto: Tine Hvidsten)
Joel Grip og Sven-Åke Johansson (foto: Tine Hvidsten)

Mot midnatt inntar bassist Joel Grip scenen sammen med trommeslager og poet Sven-Åke Johansson. Sistnevnte er like pertentlig som Mick Jagger i klesveien og framstår med en viss distanse til det han formidler. De to stiller seg i en lang tradisjon der jazzen møter deklamasjonen. I kveld får den et teatralsk preg. Tekstene er svenske, tyske og engelske og skildrer både hverdagslige, pussige og eksistensielle tildragelser. Godt voksne Johansson er ingen Rolf Jacobsen som byr på dyp livserfaring. Settet fungerer som krydder på vei mot søndag, og duoen inngår i den meningsfylte bredden All Ears er så gode på å skape. Noe for enhver smak, heter det i uttrykket. Det gjelder også for kveldens balanserte fireretter.

Arild R. Andersen

Fra forsiden

Festival

Mangfoldige Smeltedigelen

Smeltedigelen Musikkfestival i Mo i Rana åpner onsdag 18. oktober med Flere farger, en flerkulturell forestilling med barn og unge fra skoler og flykningmottak. Camilla Susann Haug, Bendik Hofseth m/Helge Iberg og Behop er blant andre på årets festivalprogram.

Meld deg på vårt nyhetsbrev