NTT: Hvem tar telefonen hvis du ringer Sildajazz nå?

Tirsdag kveld tikket det inn en pressemelding til landets kulturredaksjoner fra Stiftelsen Sildajazzen, hvor de fortalte om sin beslutning om å bli en ren dugnadsbasert organisasjon. Bakgrunnen er de siste års festivaler, hvor kostnadene har vært vesentlig høyere enn inntektene, og hvor årets festival viser et foreløpig tap tilsvarende 1.6 millioner kroner. Beslutningen om å endre driftsform innebærer at festivalens eneste stilling opphører, og at Terje Ekrene Vik, som tok over stafettpinnen fra Andreas Risanger Meland i fjor, er inne i sine siste uker som ansatt. Vik har ført over ledelsesansvaret til styret, som i fremtiden vil “arbeide for å gjenopprette Stiftelsens egenkapital, og ikke minst finne sin nye form, tilpasset dagens konkurransesituasjon”. 

At resultatet fra årets festival var under pari, er ingen overraskelse – ei heller at det har vært murring i kulissene siden gjennomføringen i august. Men det er overraskende at festivalen, som i forkant av årets festival også mottok en stor og overraskende tillitserklæring fra Sparebanken Vest og Agenda Vestlandet i form av én million kroner helt uten føringer, ser seg nødt til å ta disse grepene. Det er i skrivende stund under ni måneder til neste festival, og det er helt uklart hvordan en ren dugnadsbasert drift faktisk skal se ut. Den eneste kommentaren styret har utover pressemeldingen kom i form av en tekstmelding fra styreleder Unni Hilt, hvor hun avsto fra å komme med ytterligere svar til denne saken, men hvor hun skriver at strategiplanen for Sildajazz 2025 ikke er klar ennå. 

Det er også overraskende fordi det har skjedd utrolig mye spennende på Sildajazz de siste årene. Det er ikke til å legge skjul på at festivalen gjennom årene har hatt et noe lurvete rykte – jeg har møtt folk fra byen som simpelthen har kalt den Fyllajazz, og under et besøk for noen år siden fortalte en nestor innen jazzjournalistikken at det antageligvis er nettopp fra denne byen verbet jazzing stammer fra. Nåvel, folkefest, moro og en identitet basert på forskjellige former for tradjazz og lokale trubadurer kan naturligvis være mer enn festival nok – men med ansettelsen av Andreas Risanger Meland i 2019 staket de uansett ut en meget tydelig, ny kurs. 

Meland er kanskje mest kjent blant våre lesere som den milde ildsjelen bak det omseggripende Hubro-labelet, men skred også til verket med bakgrunn fra Safe as Milk-festivalen, en svært viktig motkulturell musikkfestival som på mange måter også kunne leses som en motreaksjon på – eller alternativ til – Sildajazz. Det første året Meland var sjef, kom pesten – men det var nesten som om den unntakstilstanden tydeliggjorde ideene Sildajazz nå jobbet med: Aktiv utforskning av byens store og små rom (deriblant en hel haug med bedehus), en kombinasjon av (ung) bindestreks-jazz og bredere folkelige jazznavn, familievennlighet og tydelig lokal forankring. Det eneste som manglet, var på mange måter folkefest-aspektet – og det ville de da finne når metern en dag forsvant? Etter å ha besøkt festivalen i 2021, var jeg såpass overbevist at det siste reisebrevet fra festivalen bar overskriften Få så det komme i 2019, men to år senere er Sildajazz best blant de store. I fjor gikk Meland av, og Terje Ekrene Vik tok over. Vik driver også selskapet Sheep Chase Records, som jobber i et farvann som ikke er fryktelig langt fra Hubro-etiketten – og det var i det hele tatt mye i denne ansettelsen som virket som et ønske om å bygge videre på det festivalen har jobbet med de siste årene. 

Men nå? Den som venter, får se. I mellomtiden tok vi en prat med Vik om hans perspektiv på utviklingen. 

Terje Ekrene Vik. Foto: Grethe Nygaard/Sildajazz

OK, hva skjedde her?
– Det er egentlig et ganske omfattende spørsmål. Kortversjonen er at styret til Sildajazz nok har havnet i krisemodus når tallenes tale fra i år etter hvert er blitt klart, og at de har endret driftsform til dugnadsdrift for å spare penger. Jeg vet sant å si ikke helt hva den driftsformen betyr, men de skal ikke lenger ha en daglig leder, og da opphører stillingen min. Dette er en prosess som har pågått ganske lenge internt. Det er tid jeg gjerne skulle brukt for å jobbe konstruktivt fremover, både med tanke på økonomi og program. Derfor har det også vært ganske stille fra Sildajazz-fronten denne høsten.  

Hva er tallenes tale?
– Det ser ut som at vi ender med et årsresultat på rundt minus 1,6 millioner kroner i henhold til det styret legger frem, men jeg tror det kanskje blir noen hundre tusen bedre. Det er uansett estimatet de nå jobber med. Og det er ikke unormalt i jazzfestivalverden – det som er hovedproblemet er at dette har skjedd over flere år og at egenkapitalen begynner å bli brukt opp. Både styret og meg visste at risikoen for tap var der i år, og at budsjettet i beste fall var usikkert. Det at det kommer som et sjokk, er overraskende for meg, selv om jeg forstår at dette er en del høyere enn fryktet. 

Bo Kaspers på Rådhusplassen under årets festival. Foto: Tommy Neverdal & Grethe Nygaard/Sildajazz

Hvor er det dere har blødd mest penger?
– Det største pengesluket er de store rådhusplasskonsertene. Det er de dyreste produksjonene, honorarene er større. Dette skal jo ideelt sett være en type konserter som hjelper til med å sikre resultatet i tillegg til støttemidler som primært går til konserter rundt kjernesjangeren som ikke trekker samme mengde publikum. Det fungerte ikke i år, av flere grunner. Med tanke på kulturstøtten festivalen får fra Kulturdirektoratet, fylkeskommunen og kommunen, har kjerneprogrammet isolert sett gått bedre – litt avhengig av hvordan man regner. Hovedlekkasjen er Rådhusplassen. Susanne Sundfør hadde en vanvittig bra homecomingkonsert, men det var for lite besøkstall på de andre. Der er det nok mye vi kunne gjort bedre, i tillegg til at været jobbet mot oss.

Dette er jo en utfordring for alle jazzfestivalene som forsøker å balansere folkefest med et jazzprogram på litt mindre scener – som Sildajazz, Moldejazz og Kongsberg Jazzfestival. Mange tenker nok at de store konsertene er pengemaskiner som støtter det smalere – men det er også her det virkelig er mulig å bomme, og hvor festivalene kan gå på store tap.
– Helt enig, og det var nok en større trygghet i denne formen for bookinger bare for noen få år siden. Det er kommet nye festivaler til, og konkurransen er helt annerledes lokalt. I Haugesund har det kommet flere nye ting, jeg tror det er langt fra så stabilt som før. Om jeg hadde vært med videre, hadde nok ikke prosjektet på Rådhusplassen blitt videreført. Jeg hadde ønsket å fokusere mer på kjerneprogrammet – både den delen som handler om tradjazz, som er en viktig del av Sildajazz, men også de tingene på scener som Høvleriet og Bystyresalen, som har kjennetegnet festivalen de siste årene og virkelig satt Sildajazz på kartet nasjonalt. 

Bristol Silence i Bystyresalen i år. Foto: Henrik Osmundsen/Sildajazz

En tilleggsdimensjon jeg først ble klar over i sommer, var at skjenkereglene i Haugesund ikke gjør det mulig for en arrangør for Sildajazz å stå for sin egen servering under store utendørsarrangementer av denne typen. Hvordan spiller det inn?
– Jeg mener det har mye å si for alle utendørs arrangementer i byen, og resultatet hadde samlet sett endret seg betraktelig om vi hadde driftet det selv. Her forsvares dagens politikk med at man er redd for eksterne krefter som ikke er lokale skal ta inntekt fra de lokale, men det er en lite lur løsning for festivalene. Bakstrevbersk opplegg, som sikrer penger på bok for utelivet – som vel også er de største forsvarerne av dagens situasjon. For meg er det helt selvsagt at vi burde kunne hatt vår egen skjenking på arrangementer.

Da du ble ansatt, var vel den gjengse oppfatningen at det signaliserte et ønske om å fortsette i løypa festivalen har valgt siden Meland tok over i 2019. Kan du si noe mer om diskusjonene om denne retningen og grunnene til at de velger å gå over til dugnadsdrift?
– Jeg var jo i hvert fall helt tydelig på hvem jeg var da jeg ble ansatt, og hva jeg ønsket å gjøre videre. Men jeg vet like lite som deg hva “dugnadsdrift” vil bety, eller hvem som skal gjøre hva. Det har ærlig talt vært få diskusjoner og samtaler mellom meg og styret i løpet av den siste tiden, utover at jeg har overlevert mine syn på saken og foreslått ulike tiltak for å håndtere den økonomiske situasjonen. Jeg vet ikke om det er en dissonans her mellom hva de trodde de skulle få og hva de fikk – men de har uansett bestemt seg for noe annet. Og jeg må jo si at det er begrenset hvor mye av den jobben jeg ble ansatt til å gjøre jeg har fått satt i gang. Det ville hovedsakelig skjedd inn mot 2025.

Sjekket styret ut “kjernen” i jazzprogrammet, for eksempel det som skjedde på en scene som Høvleriet i år?
– Jeg tror det var ett styremedlem innom det som skjedde på Høvleriet i år. Slik jeg ser det, er ikke interessen for den delen av festivalen til stede – jeg så dem i hvert fall ikke der i løpet av årets festival. Det er vel bare å konstatere et faktum.

Gard Nilssen’s Acoustic Unity på Høvleriet i år. Foto: Grethe Nygaard/Sildajazz

Går man på sett og vis tilbake til hvordan Sildajazz tradisjonelt sett har vært organisert her, og hvor for eksempel ulike utesteder booker mer selv og blir lagt inn under programmet?
– Det har vært litt blanding, og frivilligheten har stått sterkere, men det har aldri vært ren dugnadsdrift. Det har alltid vært en ansatt leder, tidligere via kommunen. Da det var konserter på hver kro, var det en lett blanding, noe ble plassert på spillestedene av ledelsen, mens noe av programmet var kroene selv, som for eksempel booka lokale trubadurer. Det aspektet av festivalen har forsvunnet mer og mer i løpet av årene, men en beskrivelse av at man “går tilbake” til dugnadsdrift er uansett misvisende. Jeg har også regnet mye på dette, og er helt overbevist om at festivalen har midler til å drifte med en leder. Vi har kulturstøtte, vi har sponsorer og det er penger på bok når vi kommer over nyttårskneika. Det er ikke sånn at Sildajazz hadde gått konkurs med en daglig leder. Dette sier jeg også uavhengig av min situasjon – en festival som Sildajazz bør definitivt ha en sjef som holder i ting. 

Ville det vært mulig å lage en “spareversjon” av festivalen?
– Det er helt klart at det går, man må selvfølgelig tenke strategisk og investere midlene lurt. Jeg har 75% av et program skissert opp som nå ikke blir satt ut i live, og der er de tiltakene satt inn. Seksti konserter er åpenbart for mye – og risikoen knyttet til de største konsertene har vært for stor. Jeg så fram til å jobbe videre frem mot 2025 for å snu skuta, med kunsten i bunn – og det mener jeg fortsatt hadde vært mulig uten denne endringen av driftsform. 

Hva er tidslinja i denne prosessen?
– Det startet egentlig i løpet av årets festival, når man så besøkstallene. Da ble det krisestemning. Etter festivalen har vi hatt våre møter og evaluert. Siden har det vært en prosess som styret har holdt i. Den kjenner jeg ikke så mye til, bortsett fra at den har tatt tre måneder – tid vi kunne brukt på kapitalinnhenting og strategiske tiltak. Jeg er uansett sikker i min sak på at festivalen kunne gå videre i sin nåværende form selv om det er knepent akkurat nå. Gode tiltak kommer gjerne ikke i form av en quick fix, men krever is i magen og tid. Så jeg mener at dette vedtaket både kommer prematurt, samtidig som det har stjålet mye verdifull tid. Vi burde lansert store deler av programmet allerede, men etter det jeg vet er lite klart.

Regntungt partytelt ga blogghalvdel Vinger ekte Sildajazz-stemning i sommer. Foto: Audun Vinger

Tror du festivalen vil videreføre disse store konsertene?
– Jeg vil anta at ting flyttes mer ned på kaien, i litt mindre skala og at man skal litt tilbake til folkefest-arrangementet det har vært tidligere. Men det kan hende de har helt andre planer, og dette blir bare synsing fra meg. Jeg er spent, og jeg kan ikke legge skjul på at jeg også er bekymra for hva det betyr for kulturtilbudet i Haugesund. 

Men er det tross alt en idé å styrke kontakten med de utestedene som ligger langs kaia i Haugesund, og som var en viktigere del av festivalen tidligere? Nervesentralen i Høvleriet ligger jo rett ved denne stripa, liksom.
– Ja, jeg hadde klare planer for mer samarbeid med utelivsbransjen og å forsøke å dra opp folkelivet – men på jazzens premisser – uten at det skulle rokke ved den nye kjernen. Den eneste grunnen til at det ikke skjedde mer denne veien i 2024 var tidspress, og at mye var booka allerede. Jeg er nok svakere for tradjazzen og den delen av programmet enn mange andre, selv om hjertet mitt ligger nærmest programmet som hovedsakelig har foregått på Høvleriet og de “alternative” scenene. Jeg ser ingen grunn til at ikke dette kunne gått hånd i hånd – med en solid kunstnerisk kvalitet i bunn. Det finnes mer trad-elementer i hele bredden i jazzen enn på lenge som blir brukt innovativt. Det trenger ikke være coverband som spiller “When the Saints…” på repeat – selv om innslag av det også fint kan høre hjemme på Sildajazz. Så det kunne man gjort på veldig mange spennende måter, og jeg hadde gledet meg til å se hvordan det skulle funke.

Now’s The Time har kontaktet styreleder i Stiftelsen Sildajazzen, Unni Hilt, og stilt spørsmål om Viks skildring av prosessen, i tillegg til veien videre for festivalen. Utover tilleggskommentaren lenger oppe i saken, avstår Hilt fra å kommentere. 

Ukas konserter og annet smått

God helg alle sammen og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis for alle de hersens grenselandene! Selv om vi denne uka åpnet med Sildajazz skal vi naturligvis også denne gangen komme med noen forslag til lødig musikalsk underholdning fra de kommende dagene. 

1. Cosmic Swing Orchestra har spilt samfunnsbevisst og munter omnijazz i flagrende gevanter i noen år nå, under ledelse av pianist og seremonimester Petter Dalane, med Sara Fjeldvær på vokal og en rekke av landets sharpeste, jazzglade unge musikere i den litt, men ikke veldig flytende besetningen. Det var en god del å glede seg over på det selvtitulerte debutalbumet fra 2022, men det er også lov å si at bandet virkelig blomstrer på det livealbumet Open Your Brain, som er ute nå og som består av høydepunktene fra en rekke liveopptredner, ispedd litt studiolek. Coveret er også flott, det prydes av billedkunstneren Oddvar Torsheims Kjernekraft med hendeleg uhell fra 1975, mens innmaten tar oss igjennom kvikk swing på “Janus”, finurlig Thelonious Monk-epigoneri på “Fat Monkey” og en bemerkelsesverdig vakker “Sørgemarsj”. 

 

De finner også plass til en cover av “War Pigs” av Black Sabbath, og joda, HEHE – men når de kommer seg i gang, er den rett og slett en liten lytterfest full av krappe svinger og gode innfall – og en god påminner om hvor mye forskjellig snask originalversjonen også inneholder. Fjeldvær gjør sakene bra, noen ganger sendes plutselig tankene til Monica Zetterlunds revyinnspillinger med svært orkester, hvilket er et lite steinkast fra bandets Arkestrale utgangspunkt. Mer enn en studentikos etteraping av Sun Ras univers låter da også Open Your Brain som åndsverket til en gjeng med musikere som henter mye av sin næring og musikkglede fra de samme stedene – du hører for eksempel at Jørgen Bjelkerud er en trombonist som har gravd ganske dypt i den Ellingtonske materien og effektarsenalet. Kompet med Bjørn André Syverinsen på trommer og Alexander Riris/Kertu Aer på bass har virkelig funnet sin plass denne gange, solistene (en bråte med saksofonister og messingblåsere) har masse på hjertet og her og der dukker Petter Dalanes eksentriske fortellerstemme også opp. Aller mest på en utvida versjon av “Learn to Love the Earth” til slutt, hvor vi virkelig bikker helt over i Jazzlinja-fest-territoriet med leken allsang – greit nok! Jeg har et lite håp om at Dalane på en fremtidig skive gjør hoppet fra engelsk til klingende bergensk – det tror jeg kunne satt en spiss på sakene og flyttet dem enda mer inn i et uttrykk som bare er deres. Men i en tid hvor miljøsak og idealisme er under angrep fra alle kanter, er det noe med deres bramfrie og nesten banalt tydelige musikalske aktivisme som låter mer motkulturelt enn bare for noen år siden. Det skal de virkelig ha for. 

Denne helgen tar bandet med seg den nye plata og sitt sedvanlige smittende scenehumør ut på en liten releaseturné – i kveld spiller de på Spor 5 i Stavanger, i morgen spiller de på Skifte Bar ved Det Vestnorske Teateret  i Bergen og på søndag spiller de passende nok på Hausmania i Oslo. Det blir en god helg! 

2. Fire! Orchestra, med Mats Gustafsson i spissen på treblås, Johan Berthling ved roret på bass og med en busslast nydelige, eksperimentvillige musikere fra hele Europa derimellom, slapp en fantastisk gigaplate i fjor – Echoes er vanskelig å oppsummere, men i tillegg til all energien man kanskje kan forvente med de musikerne og det navnet, minner den meg også om musikken til Serge Gainsbourg-arrangør Jean Claude Vannier, i tillegg til en rekke andre groovy, kresne greier jeg ikke kommer på i farta. Den er også vakker. Og denne helga er de her – i kveld spiller de på Sardinen i regi av Bergen Jazzforum, mens Victoria East i Oslo står for tur i morgen. 

3. Det kan hende noen ikke har fått det med seg, men her i NTT har jeg for lenge siden utropt 2024 til vokalimprovisatørenes år. Det har skjellsettende opplevelser med stemmekunstnere som Phil Minton, Maja S. K. Ratkje og Jaap Blonk sørget for – og i morgen, på Nesodden, kan man oppleve en annen fantastisk traktør av urinstrumentet, nemlig Juliana Venter. Jeg skulle til å si at vi ikke aner hva vi har i vente her, men så viser det seg at hun har forklart ganske mye i konsertteksten: Hun vil ta publikum på en musikalsk reise som spenner fra Sør-Afrika (hvor hun er fra) til sine reiser gjennom verden som innvandrer og de mange kulturene hun har lært av og blitt inspirert av. Fra township jazz til kormusikken til de sionistiske kirkene. Språkene som Xhosa og Zulu. Indisk Kathak, klassisk musikk fra Tadsjikistan, polyfonisk musikk fra Georgia, norsk folkesang, Kina og Japan og mye mer. Det skjer i Galleri Vanntårnet på Nesodden, starttidspunktet er det lettere eksentriske 17.15 (kan det ha noe med ferja å gjøre? Ting har liksom alltid noe med ferja å gjøre. Folk som bor på Nesodden har det med å si jeg skulle gjerne fortalt mer om hvor praktisk det er å bo på Nesodden, men jeg må rekke neste båt, snakkes! Nåvel – de har virkelig en flott jazzklubb, og denne er vel verdt turen, både for fastboende og folk på andre siden av ferjeleiet, så dette var mest av alt en liten undring i margen.)  

4. Man kan kanskje si det er noe i gjære på Parkteatret på søndag – Kanaan og Ævestaden spiller slippkonsert for en av årets store omegnskiver – Langt, langt vekk er et svært tidstypisk møte mellom to store yndlinger i norsk musikk, stonerimpro og folkemusikk med stikkontakt. De kunne hett naanestaden, men de gjør ikke det. Ennå. Albumet er uansett finfint, samarbeidet går fra jøsses til selvsagt på et blunk. De får med seg Håkon Brunborg på support denne kvelden, og i anledning slippet har de også sluppet en låt som ikke fant plass på plata – Hildegard von Bingen-bangeren “O vis aeternatis”. Flotte saker: 

5. Denne søndagen spiller også kvartetten Schemes, som lenge har vært store NTT-favoritter, slippkonsert for sin debutplate, Embrace, på Kampenjazz. Brede Sørum, Oliver Skou-Due, Bendik Løland Lundsvoll og Veslemøy Narvesen utgjør en stadig søkende akustisk kvartett som på debuten finner plass til både popsnert og frilynt romstering, med lekent komp og to svært fine solister i Sørum og Skou-Due. Ikke minst i konsertsammenheng, hvor de stadig tar store klyv. Deres konsert finner sted på Caféteatret på Grønland, og da gjenstår jo egentlig bare spørsmålet: Når det er intet mindre enn tre slippkonserter for sentrale jazzogomegn-plater i Oslo denne søndagen, i gangeavstand fra hverandre – bør noen kloke hoder tromme sammen en spontan felles etterfest? Stikker de på karaoke på Eagle, eller møtes de på jammen på Herr Nilsen? Blogghalvdel Vinger kan sikkert overtales til å være DJ i siste liten, jeg tror han ser på sånne ting som en slags borgerplikt. Vi får se! 

6. Jada, vi liker Andreas Røysum Ensemble her i NTT. Skrevet mye om dem. Tidvis begeistret. Det er grunner til det – og når de på torsdag slår seg sammen med poeten, sangeren og multikunstneren Marvin Tate fra Chicago, ja, så anbefaler vi naturligvis det – det som skjer på Victoria kan bli starten på noe stort. 

Vi får plass til litt skryt også – det er svært hyggelig å lese om remsa i lederen til det nyeste nummeret av Vagant! Utgaven er ute i velutstyrte Narvesen-kiosker og noen andre utsalgssteder nå, og som dessuten kan bestilles her hos Tekstallmenningen (abonnement er selvsagt aller best, det kan du kjøpe her). Hver uke er forskjellig, og hva (og hvor mye) vi fyller NTT med varierer, så det er ikke alltid så godt å si hva det egentlig er denne delen av Jazznytt-arbeidet handler om. Men beskrivelsen i Vagant – at det handler om å inngå i et meningsskapende fellesskap – er god. Kanskje alle kulturmagasiner og tidsskrifte handler om å skape et øyeblikk i uka der folk virkelig får vært inni det, på en måte. Enten om det er fredag kveld, lørdag formiddag eller et helt annet tidspunkt. Det blåser en kulten vind rundt kulturen for tiden, på mange fronter, det er tidvis jævla kjipt, men det er også klargjørende: Samma hva som skjer lager vi jo dette her sammen, som lesere og konsertgjengere, skribenter, musikere, arrangører og så videre. Dette er et bra øyeblikk å koble seg på, å stille opp for det man liker – så vi anbefaler selvsagt å tegne et Jazznytt-abonnement. Det koster 700 kroner for fire utgaver, og om du måtte tenke at 40+ NTT-utgaver i året er nok, så er det forståelig, men 1) Vi prøver virkelig å lage noe som er enda litt mer rikholdig og gjennomført, og som er inspirert av laboratoriet her inne de siste årene og 2) Det er virkelig måten å støtte dette arbeidet på. Gi oss et prøveår, så skal vi lage et vanvittig bra blad for dere. Jo, også er vi glade for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her!

Her, som premie for å ha lest deg gjennom den prekenen får du en versjon av Beatles-deepcuten «I’ll be back» med Wes Montgomery. Man kan diskutere om det bandet HAR deep cuts, men det er nå så! Vi går videre.

 

Svaret er Leah

Leah. Foto: Lars Martin Dahl

Et av bandene vi liker ekstra godt her i remsa er Leah, et funk/jazz/pop-band som inkluderer en rekke jazzmusikere vi har intervjuet her, som sanger/keyboardist Leah Engevold, trombonist Emil Bø og trompetist/sanger Kristina Fransson. 

Så da vår meget gode konsertvenn og sporadiske gjesteskribent Lars Martin Dahl spurte om vi ville ha en rapport fra en konsert med dem, sa vi umiddelbart ja. Det passer jo også at bandet nettopp utga den nye singelen «Tired», som også er anbefalt. 

Det kan være en tricky rolle man får når man blir definert som vennegjengens musikkautoritet. Nylig fikk jeg i oppgave å ta tre par med på konsert. Interessant fordi oddsen for at jeg kan invitere dem til en konsert alle vil ha interesse av er forholdsvis lav. Selv om det er prisverdig og smigrende at mine venner ønsker å få utvidet sine musikalske horisonter og setter sin lit til meg, vet jeg at en helaften på Kafé Hærverk fort kan være i tøffeste laget. Hva er et godt alternativ? Om du noen gang skulle befinne deg i samme dilemma kan jeg foreslå følgende: Først middag med tilhørende leskende, og så konsert med Leah. Et band som i det følgende kommer til å framprovosere så mange superlativer av lavere litterær kvalitet at det er bare å beklage på forhånd.

Leah er et jazzpop-band med tydelige neo-soul og yacht rock-elementer. De synger, korer, spiller, beveger seg taktfast, men også fritt til musikken og de har en herlig blåserrekke. I tillegg kler de seg i hvitt, bortsett fra den sikkert obsternasige gitaristen Tevje Fjugstad Flaate som hadde lysebrun genser. Det er sikkert fristende å hive ham ut av bandet når han ikke følger den strenge dresscode, men når han spiller de flotteste licks og en solo folk jublet etter, så får han gå i det han vil. Gitaristen er trygg på den han er og det han kan. Det var for øvrig en fryd å se ham øve i et bortgjemt hjørne av lokalet før konsertstart. Gitaren var avskrudd og hengt høyt på brystet, godt egnet for hans lynraske fingerøvelser. Samtidig spilte Evinhas «Esperar Pra Ver» over lydanlegget. Da gitarlyden endelig kom på plass, låt det tidsvis George Benson-aktig (ren og klar lyd og fett), som kanskje er det fremste kompliment jeg kan gi en gitarist som lyder både pop og jazz. Kicken i bassen var heller ikke til å ta feil av. Trommene groover godt og blåserrekka løftet de aller mest jazza øyeblikkene til å bli «skikkelig jazz». Ingen satt stille, de oppreiste danset og de som hadde barkrakk danset på et vis, de óg.  

Bandets frontfigur er virkelig en å følge med på. Leah Engevold med sin keytar. Fantasifulle og herlig trivielle tekster om vin, pils, fyllesjuke, forelsker og selvsentrerte folk er en fryd, men de hadde kanskje ikke vært like smakfulle uten Engevolds sjarmerende (unnskyld) og søte (unnskyld) utstråling (unnskyld) med en merkbar snert av passe mengder humor. Blant flere imponerende forhold i konserten var Engevolds trygge vokal som forble ren og tydelig til tross for et engasjert band og publikum.

I et Norge hvor beslektede band som Fieh og Giddy Gang opererer, og hvor yngre musikalske sjeler har fått øra opp for 80-åras pop, yacht rock og soul, samt neo soul, er det fortsatt rikelig plass for et talentfullt band som Leah. Det norske musikkmiljøet virker (endelig) mer soul orientert enn tidligere. De har på eget label utgitt albumet Zzz  – et album det er vel verdt å skaffe. Neste gang det er konsert håper jeg det blir på et litt bedre konsertsted enn Postkontoret – mine venner og jeg gleder oss allerede. 

Lars Martin Dahl

 

Gjennom nåløyet

Noen av oss mener at Needlepoints album Remnants of Light er høstens aller fineste album. I det kommende nummeret av Jazznytt (bli gjerne abonnent og støtt oss mentalt og økonomisk) er det en anmeldelse der blogghalvdel Vinger melder noe i nærheten, han var også tilstede da bandet spilte på Dølajazz nylig. Derfor var det rett og riktig å for andre gang på kort tid overlate til Jazznytts filmskribent Jon Hagene å dekke Needlepoints konsert på John Dee tidligere denne uka.

Needlepoint. Foto: presse

Sist gang nausdetajm sin utskremte så Needlepoint, spilte de på Herr Nilsen. Eller kanskje jeg heller skulle skrevet: spilte de fletta av hverandre og fylte publikum med så gode følelser at stedet som helhet sto og måpte, for det er slik jeg husker det. På toppen av å psyke meg opp med dette minnet plukket jeg opp et rykte om at siden den gang (feb. 24) er bandet blitt enda tightere og mer imponerende samspilt, så forventningene var kan hende (u)rimelig høye da jeg smøg meg inn på John Dee et lite kvarter før de gikk på scenen.

Lokalet var forholdsvis tett befolket, men ikke skikkelig fullt, så det å finne seg en passende plass, eller hilse litt på bartenderen, bød på få utfordringer. Verre var det at «merch-bordet» var ubetjent, slik at den fine, røde t-trøyen jeg hadde lyst på, forble hengende på veggen.

Uavhengig av slike trivialiteter skred kvartetten (Bjørn Klakegg, Erlend Slettevold, Nikolai Hængsle, Ola Øverby) inn på scenen med en blanding av det jeg tolket til nerver, oppglødd spillelyst og et ønske om å leve opp til publikums varme velkomstapplaus. Uten intro eller annet dilldall kastet de seg rett ut i settet, som åpnet med «In the Sea» (fra The Diary of Robert Reverie). Bandet var frempå uten å være masete, men også velspilt uten å være hundre prosent samspilt. Til å begynne med var det som om de spilte litt hver for seg.

Needlepoint på John Dee. Foto: Jon Hagene

Heldigvis gikk det seg til efterhvert, og parallelt med at Bjørn K (denne gang iført en gråmelert ullgenser, heller enn den velkjente mariusgenseren) fant ro nok til å prate litt til publikum, var det som om instrumenter og bandmedlemmer lot seg selv bli del av et (deilig vellydende) hele.

Publikum responderte, temperaturen steg, ølet fløt og alt var, en stakket stund, vel i verden. Bortsett fra at jeg ønsket meg tilbake til Herr Nilsen. Der var det som om Needlepoint hørte hjemme, snarere enn at de var på besøk. Som om publikum ønsket dem velkommen tilbake, heller enn at de applauderte inn et band de visste at de likte. Minimale distinksjoner, muligens, men signifikante, like forbannet. (Kanskje det stoler er et poeng her. Altså at man i større grad kan sitte og lytte på Herr Nilsen enn man kan på John Dee. Og at jazz er mer av en sitte-musikk. Tar jeg meg selv i å lure på nå.)

Uansett virket det som om publikum (i større grad enn sist) var på jakt efter øyeblikk. Den enestående soloen, det fete riffet, det sublime brekket. Og det fikk vi jo, opptil flere ganger. Slettevold gav oss alt fra Jon Lord-lignende ruggende råhet til de sarteste triller, mens kvartetten som helhet innimellom gav oss glimt av et Zappa-band – for så å fyke av gårde i helt andre retninger. For mest av alt var Needlepoint selvsagt seg selv. Bjørns stemme, gitar og tekster er noe helt for seg selv. For min del når disse et foreløpig høydepunkt i sisteplatens «Large as Lakes» (en slags hyllest, eller ode, til gamle progrockperler og den transformerende tenåringskjærligheten) – et magisk møte mellom tekst og melodi som også var min favorittbit på John Dee.

Needlepoint er et band med et såpass distinkt og gjenkjennelig uttrykk at det på ingen måte behøver å fri til publikum med grep som minner om andre artister. (Og hvis du spør dem om de hadde lagt inn de øyeblikksreferansene jeg (inne i mitt hode) opplevde, gjetter jeg på at de vil se skeptisk på deg.) Nikolais vidunderlige bassing driver bandet fremover (oppover, nedover), og trekker de innskutte jamme-sesjonene akkurat så langt som de kan gå – og Olas tromming gjemmer seg ikke akkurat bort, den heller. Sammen skapte de fire flere ekstase-induserende øyeblikk utover kvelden; musikalske perler som ingen kan replikere.  

Som en bekreftelse på dette satt de nye sangene like godt som de gamle, og jo nærmere vi kom kveldens klimaks (nevnte «Large as Lakes», eller kanskje «Robert Reverie», som avsluttet konsertens hoveddel), jo bedre ble konsertopplevelsen. Da de avsluttet kvelden med instrumentalpartiet fra «Walking up that Valley» var alt for lengst akkurat slik det skulle være.

Selv med litt rusk (nerver) i maskineriet overbeviste Needlepoint igjen. Attpåtil er jeg trygg på at de også neste gang vil overbevise. Og gangene efter det.

Jon Hagene

Needlepoint: Remnants of Light er ute nå:

Remnants Of Light by Needlepoint

 

Swing’It skal samle 12.000 tyskere til forbudstidfest: – Vi kan gå konkurs

At et norsk jazzorkester legger ut 12.000 billetter for salg – eller at noe jazzorkester gjør det, i grunnen – er nokså unormalt. Men så er det vel i det hele tatt mye med suksessen til tradjazz-urokråkene i Swing’It som trosser en del tyngdelover. I fjor kom de til finalen i norske Melodi Grand Prix (vi intervjua Swing’It-saksofonist Jan Ivar Ekroll om deltagelsen den gang da), de har prøvd seg i sommerpopmarkedet med låta “Gode Vibber” og i tillegg spilt en uhorvelig mengde konserter de siste årene. Aller mest suksess har de hatt med sine prohibition parties, svære fester hvor folk kler seg opp i tjuetallskostymer og hvor bandet gjør storstilte produksjoner med dansere, cabaret- og burleskartister. For noen er det et endetidstegn at vi er så opptatt av det forrige 20-tallet akkurat nå – men for svært mange andre er dette blitt en populær måte å slå ut håret, eventuelt putte en fjær under pannebåndet. Nå sikter de enda høyere – og dét er en glimrende anledning til å endelig snakke med sjefen sjøl, mannen med stråhatten, Swing’It-general Martin Jarl Velsin! 

Martin Jarl Velsin. Foto: presse

Dere har lagt ut 12.000 billetter til konserter i Tyskland for salg. Hva i alle dager?
– Jeg kan si litt om bakgrunnen. I 2019 slapp vi vår første singel, “Party Like It’s 1923”, og for å gjøre noe ekstra i den forbindelsen, lagde vi en hemmelig fest – hemmelig billettlenke, hemmelig sted, alle som skulle dit måtte kle seg ut. Det kom veldig mange flere folk enn vi var vant med, og vi lurte på om vi kanskje hadde truffet en nerve. 

– Jeg tror mange som ikke kjenner musikken kan være skeptiske til å gå på en “jazzkonsert”, men om man kan kle seg opp og få en totalopplevelse, er det kanskje flere som er interesserte. Vi fortsatte fram til pandemien, og arrangerte blant annet Norges største nyttårsfest med over 700 i publikum. Etter pandemien prøvde vi ut lignende fester på flere steder i Norge, Trondheim, Oslo, Tønsberg, men vi merket at det var vanskelig å trekke folk i mindre byer. Produksjonskostnadene er jo store, med dansere, kabaretartister og burleskgrupper. Siden har vi gjort testkonserter i England, Tyskland, Frankrike og Nederland. Noen har gått bra, og noen har gått så som så. I Tyskland gikk det aller best – vi solgte over 950 billetter i Hamburg og 800 i Berlin. Så nå tar vi en sjanse – vi har leid ti ulike konsertlokaler der, det minste av dem har 900 i kapasitet. Det er en megarisiko – vi kan gå konkurs, men er forsiktige optimister. 

Det er jo ennå noen år til vi skal feste som om det er 1929, kanskje! Hvordan får dere spredt ordet i Tyskland om disse konsertene?
– Litt forskjellig – mye av det går via markedsføring på Meta-plattformene. De siste 6-8 månedene har vi sponset ulike poster inn mot disse byene i Tyskland å bygge en fanskare, og så har vi annonsert konserter. Wow, for en tilfeldighet, Swing’It skal spille i Frankfurt, ikke sant. I tillegg jobber vi mot vintage-markedet, folk som liker å kle seg i 20-tallsstil, og vi prøver å få med swingdansmiljøet. Vi prøver oss litt inn mot tradisjonelle medier, men uten noe særlig kontaktnettverk er det vanskelig å få til det. 

Er det noen andre i for eksempel Tyskland som holder på med det dere gjør?
– Ja og nei. Det finnes en del dyktige band som spiller på arrangementer for swingdansere. I tillegg finnes det kommersielle aktører som gjør fester med Gatsby-tema, men uten å spille jazz. Vi prøver å legge oss et sted midt imellom – vi spiller jazz, men vi forsøker å gjøre det for et publikum som kanskje ikke hører på det til vanlig, eller ikke vet at de liker det. En slags inngangsportal – vi prøver å spille musikken mer autentisk enn det mange andre i det samme landskapet gjør. 

Dere har jo også dyppet tærne ut i en sjanger som electroswing, for eksempel i forbindelse med deltagelsen i Melodi Grand Prix. Er det noe dere satser på, eller er det mer et sideprosjekt?
– Det var nok mer det siste – når vi spiller live, gjør vi det akustisk uten tracks og så videre. Hovedgrunnen til at det ble “Prohibition”, var at MGP gjerne ville ha noe som var litt mer kommersielt. Vi holder oss ellers til tradisjonell jazz, men likevel med et sound og en utstråling som er litt mer pop-orientert. 

Hvor tenker du at forskjellen i presentasjonen ligger?
– Det er veldig utadvendte konserter hvor publikum er i fokus. Uten å snakke ned noe annet, finnes det mye i jazzen som er mer innadvent. Det er fint, men vi prøver å treffe et litt annet publikum. Tradisjonell jazz i dag har ofte sittende konserter, og mange av de som liker jazzen blir eldre, det er færre unge mennesker i dag som hører på den musikken. Vi prøver å ta det tilbake til det mye av denne musikken var: fest og dansemusikk. Det er veldig mange som er utrolig dyktige til å spille musikken akkurat slik den var i disse tiårene, men vi ønsker å vise unge folk at det går an å danse til det og feste til dette uttrykket. 

Dette 20-tallet og forbudstiden går igjen i mange steder i kulturen for tiden – hva tror du er årsaken til fascinasjonen?
– Det er en klassisk epoke som jeg tror alle forbinder med noe, kanskje i enda sterkere grad enn en del andre tiår. Det har sikkert mye å gjøre med den siste The Great Gatsby-filmen, i tillegg til serier som Peaky Blinders og Babylon Berlin. Det er en helhet der – art deco, arkitekturen. Se på det de holder på med på Sommerro – jeg tror 20-tallet er en knagg mange kan henge noe på. 

Hva er din personlige tiltrekning til denne musikken?
– Moren min pleide å ta meg med på Tønsberg Jazzklubb, som er veldig forankra i den tradisjonelle musikken. Jeg syntes det var morsomt, og skjønte i grunnen ikke hvorfor det ikke var flere unge der. Etter hvert bestemte jeg meg for å starte mitt eget prosjekt – jeg studerte for å bli sivilingeniør, så det var mest for moro, responsen fra publikum var at de også syntes det var gøy. Selv om musikkbransjen i dag ikke ser at dette er musikk som mannen i gata kan like, har vi sett det med egne øyne at mange får sansen – det er lystig, fin musikk. 

Dere starta vel rett og slett som gatemusikanter?
– Ja, litt der, vi gjorde noen bryllup og bursdager, og så var vi heldige og fikk en tidlig konsert på Slottsfjell i 2014 i tillegg til en jobb i festivalgata under Kongsberg Jazzfestival samme år. Jeg flyttet til London sammen med noen av de andre – der spilte vi på speakeasys og jazzklubber, men det var ennå bare et sideprosjekt. Vi er blitt en veldig close gjeng som liker å gjøre det. I 2018 var vi med i Norske Talenter og i 2019 slapp vi vår første låt, og det var rundt da at vi tenkte at vi har noe folk liker. 

Er du overrasket over det?
– Ja, det er jeg i grunnen! I bandet er det flere som har studert jazz, men ingen av dem var spesielt interessert i tradjazz. Jeg er på min side ikke utdanna jazzmusiker – og jeg hadde aldri tenkt at det kom til å gå så bra at det var dette jeg skulle drive med. 

Jeg har inntrykk av at Swing’It nesten er mange nok til å spille konserter på to steder på én gang – hvor mange er dere?
– Vi er 14 eiere av det selskapet vi driver. Det handler litt om perioden da jeg og et par andre bodde i London, noen var i Oslo og noen i Trondheim. Vi fikk masse jobber, men det var ikke budsjett til å fly folk inn til alle sammen. Så da reiste jeg stort sett rundt for å gjøre disse jobbene  med ulike besetninger. Nå er de fleste samlet i Oslo, og vi har en litt mer fast lineup. Men i år har vi passert 160 konserter – og folk har jo liv ved siden av, andre prosjekter og andre jobber, så vi trenger å være en del fremdeles. 

Dere forsøkte dere med poplåta “Gode Vibber” for noen år siden – satser dere seriøst på den typen greier, eller er det mer lek i tillegg til tradjazzen?
– Leking er en god forklaring på det. Det er utrolig mange dyktige musikere som vi ikke prøver å konkurrere mot, vi ønsker å treffe de som kanskje ikke hører så mye på jazz i utgangspunktet, og da blir det noen prøveprosjekter. Vi spiller først og fremst mange konserter, men kommer du på TV, spillelister eller radio har det enda større effekt. Skjønt, “Gode Vibber” traff ikke så bra, haha! Deltagelsen i Melodi Grand Prix, viste seg derimot å være veldig fint for vår del. Jeg hadde aldri sett for meg å komme til finalen med noe som, selv om det ikke var tradjazz, var en folkelig, jazzete tilnærming. Vi er usikre på om vi kommer til å gjøre flere popforsøk, men du skal ikke se bort ifra det. Vi kommer kanskje aldri til å stå høyt på de største spillelistene, men vi jobber i hvert fall mot det. 

Hvordan syns du konsertlandskapet innenfor tradjazz i Norge ser ut i dag? Jeg tenker på ting som David Skinners Café Society, alt det klarinettist Felix Peikli holder på med og så videre.
– Det ser veldig bra ut. Da jeg bodde i London opplevde jeg at det var mye mer populært – dette var kanskje i 2014, og jeg håpet det kom til å bli litt mer sånn i Norge på sikt. Med arbeidet til blant annet de du nevner, ser vi det her også. Å danse lindy hop er mer populært nå enn det var tidligere. For ti år siden hadde jeg også inntrykk av at tradjazz var mye mer uglesett enn nå. Det er jo masse profesjonelle unge musikere som også er utrolig dyktige og interesserte i musikken fra 20-40-tallet. 

Ja, har dere vært litt uglesett og kjent på jazz-utenforskapet? Det er jo for eksempel sånn at vi i NTT nok har vært enda mer opptatt av litt andre deler av jazzlivet.
— Hahaha, både og, vil jeg si. Vi har jo med vilje lagt oss litt vekk fra det andre som skjer. Vi har både sett og hørt at folk kanskje… mener at vi er litt for kommersielle, eller at det ikke er ordentlig jazz. Sånn sett har vi vært litt utafor den delen av musikklivet, samtidig som vi også står utafor den virkelig kommersielle popbransjen. Men det er jo et bevisst valg vi har tatt, og folk må jo like hva de vil. Det jeg håper, er at folk i jazzen også skjønner at vårt store mål virkelig er å skaffe musikken flere fans og være en slags inngangsportal. Det er jo ikke alle som starter rett på frijazz, liksom. Tradjazz kan være et enklere format å starte med, og som gjør at folk kanskje kan utforske musikken videre. 

Hva har formet deg som platelytter?
– Jeg ble veldig tidlig fan av Jazzin’ Babies med Kristoffer Kompen, Erik Eilertsen, Lars Frank og de folka. Det var et utrolig bra band og ble min store favoritt. I Swing’It er jeg kanskje den som er mest interessert i tradjazz, men jeg har også vært glad i andre ting. En annen innflytelse er Jamie Cullum, som jeg ble stor fan av og som er en veldig utadvendt jazzartist. Jeg har selvfølgelig også hørt på folk som Louis Armstrong, det må man, og det er fremdeles fantastisk. 

Men det er vel kanskje noe med å oppleve at denne musikken kan spilles av folk som ikke er så langt unna deg selv i alder, og fra samme sted?
– Absolutt – det treffer spikeren på hodet. 

OK, la oss snakke litt om uniformering. Det er jo kanskje en av grunnene til at Swing’It er litt elsk/hat blant en del jazzfans. Hattene, liksom. Hva er tanken bak for deres del?
– I starten var tanken bare å ha et tydelig uttrykk utad – “der er de”, liksom. Det er jo noe mange popband er flinke til, som kanskje ikke alle jazzmusikere er så opptatt av. Vi var også mer uniformerte i starten – rød sløyfe, stråhatt og så videre. Men i bandet har det etter hvert utviklet seg til å bli en større og større interesse for herremote. Hattene har vi beholdt, for det er blitt et kjennetegn, men nå står folk mer fritt i klesveien ellers. 

Her er det kanskje også et generasjonsskille i tradjazzen – når jeg har snakket med folk som har spilt i for eksempel Magnolia, er det åpenbart et poeng for dem å markere en liten avstand til kostyme-greia – vi driver ikke med sånn stråhatt-musikk, det er seriøs musikknerding. Så føler dere på det andre utenforskapet, til den norske New Orleans revival-scena også?
– Haha, godt spørsmål – vi er kanskje litt outcasts, vi gjør det ikke helt på samme måte. Jeg har jo hørt alle disse bandene mange ganger, men jeg vet ikke i hvor stor grad de har hørt oss. Noen er veldig interesserte, de lurer på tankene som ligger bak og hvordan man selger så mye. Det er en fascinasjon, og kanskje noen tegn til skepsis eller misunnelse. Vi har for eksempel ikke spilt på Stortorvet siden rundt oppstarten – jeg tror den ene gangen var i 2014. 

Swing’It. Foto: presse

Har det vært en styrke?
– Det har ikke vært bevisst, men det har nok bidratt til et litt nytt sound og en ny vei. Vi har liksom ikke endt opp med å spille den samme rekka med tradjazzklubber torsdag, fredag, lørdag, én gang i halvåret. Mange av de bandene har overlappende musikere, vi har endt opp med folk som har litt andre referanser. Jeg har ikke gått på jazzlinja, og det har kanskje gjort at jeg har turt å gjøre litt andre ting. Det er jo naturlig å bry seg om hva andre musikere og lærere tenker – det tror jeg jeg også hadde gjort om jeg hadde gått en sånn utdannelse. Men det er ikke alltid så bra når man møter publikum, for de fleste av dem er jo ikke musikere. 

Swing’It skriver også egne låter – hvordan er tankegangen der, handler det om å forsøke å skape noe som er i tråd med låtskrivingen på 20-30-tallet eller er det andre mål?
– Jeg har egentlig hatt ganske andre idealer. Personlig er jeg ikke så fan av AABA-formen som gjelder i mye av den musikken. Jeg skriver låter med et vers-refreng-format som folk i dag kjenner mye bedre til. Musikken og soundet, instrumentene som brukes, er annerledes enn det mange er vant til i dag. Da er det nyttig med låtformater som ligger tettere opp mot det som gjelder i dag. Tekstene er jo inspirert av 1920-tallet og forbudstiden. Jeg er veldig glad i historie, jeg leser mye bøker om hele tidsepoken og historien rundt musikken. Det er interessant å skrive om faktiske personer og bruke språklige uttrykk som ikke er så vanlige i dag og så videre. Det var ikke egentlig meningen, men den første plata vi ga ut fikk en slags rød tråd om en person som kom til New Orleans, og hvor du følger vedkommende gjennom albumet. Det ble en slags konseptplate. 

Er det noen bøker du har vært spesielt inspirert av?
– Ja, det er en som heter Empire of Sin, som jeg kjøpte i New Orleans for noen år tilbake. Den er underholdende. Den handler ikke så mye om jazzmusikken spesifikt, men om New Orleans fra rundt 1890 og fremover – om afroamerikanere, italienere, franskmenn, opprettelsen av Storyville-distriktet og så videre. Den gir et mer helhetlig bilde av byen og hvordan folk hadde det. Den kommer med mine sterkeste anbefalinger. 

Har du en favorittlåt fra tradisjonen?
– Det er et par låter som har hengt med fra starten. Jeg liker “Down by the Riverside” og selv om det er en klisjé er jeg glad i  “When the Saints”, jeg syns også “Bourbon Street Parade” er bra. I tillegg spiller vi “Bare Necessities”, fra Disney-versjonen av Jungelboken. Det har vi gjort siden starten, og den blir jeg aldri lei av, skulle jeg plukket én, måtte det bli den. Det er jo ikke en låt som kommer fra den opprinnelige New Orleans-jazzen, men å velge den og andre kjente låter er også et bevisst valg for at det skal bli lettere for folk som aldri har vært på konsert med den musikken før. Da har de noe de kan fra før, det blir ikke for fremmed. Men det er også låter vi er veldig glade i å spille. 

Vi startet med Tyskland-planene, men hva skjer i Norge fremover?
– Vi skal ut på en juleturné nå, med åtte kirker. Vi er vant til en del popshow og energi. I en kirke må man ta det ned, det gjorde vi for første gang i fjor. Og det var veldig fint, selv om det fremdeles er ganske livlig, med mye humor og show, er det koselig og rolig sammenlignet med mye annet vi gjør. Vi kommer også med en ny julelåt denne fredagen – vår første. Jul er jo kanskje den tiden på året hvor jazzmusikken virkelig har spillerom i det kommersielle – vanlige folk hører på det på lik linje med mye annen musikk i den tiden. Så vi håper at den låta her kan gjøre det litt bra.  

 

David Murray Trio på Victoria, 21. november 

Noe rart har skjedd i år. Det kan være været i Oslo den siste uken, hvor dagene er blitt riktig så fine, men plutselig har flere gode venner stått fram som fans av november – kommer ekkokammeret mitt seint til denne festen, eller er det rett og slett et comeback på trappene for denne hoggestabben av en måned? Uansett hva man måtte tro – den kan være veldig fin. Litt kald, litt grå, litt preget av all tings ubønnhørlige endelikt, men fin, like fordømt. Én venn, en familiefar, sa at det ikke fantes en finere måned for å komme hjem etter jobb. En annen sto og stirret seg tussete på den blanke, kjølige vannflaten på Stilla. De lange kveldene blir på pussig vis et speilbilde av de evige sommerkveldene på den andre siden av året. Gardinen går ned tidligere og tidligere, og plutselig har du liksom uendelig kveld til rådighet. Flere ganger denne måneden har jeg oppdaget at klokka ikke er på langt nær like mye som jeg skulle tro. Og om ikke det å finne ut at du har en time ekstra til rådighet er definisjonen på hverdagslykke, vet ikke jeg. 

Apropos tidsforvirring, og jazz, husker jeg en av kveldene det evig aktuelle Sun Ra Arkestra spilte på Blå tilbake i 2018 eller 2019. De hadde en tre dagers residency, nok tid til å bli akklimatisert, men også forbløffet over lysforholdene. En av musikerne, jeg husker ikke hvem, kom bort etter endt konsert, da uteserveringen nærmet seg stengetid, og spurte blir det aldri mørkt her?!? Nei, sa vi, nesten ikke – nå er natten en tynn stripe som det er besnærende lett å gå glipp av, som det lille hakket når de skifter filmruller på kino. Han ble tenksom, så seg rundt, og utropte med enda større forbløffelse: And there’s David Murray!!

Og det var helt sant, der sto David Murray, en av Tenorsaksofonistene, i sin dypblå dress, mutters alene ved broen over Akerselva, som om han ikke hadde gjort annet. Et kort øyeblikk tror jeg både Arkestramedlemmet og oss andre var lettere forbløffet over at Ingens Gate plutselig var et slags nexus i jazzens verden, men det hadde sin naturlige forklaring – dagen etter skulle Murray spille for aller første gang i trio med Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten, på konsertserien Blow Out på Hærverk. Det ble to minneverdige kvelder, også på grunn av overlappen med Arkestra, og siden har de fortsatt å spille med jevne mellomrom. Arkestra var jo også her for noen uker siden, den konserten dro blogghalvdel Vinger på mens jeg kjente meg PJUSK og ble hjemme – i går, da Murray og norskekompet kom til Victoria, var rollene byttet om. Det var bare å komme seg ut i den sprø novemberlufta og sette på den indre jazz-GPSen. 

Første gang de møttes, besto materialet i større grad av Murray-låter, ispedd en uforglemmelig versjon av Carole Kings “(You Make Me Feel Like) A Natural Woman”. De siste rundene, som på Kongsberg Jazzfestival i fjor, har nordmennene bidratt med mer materiale – små, enkle motiver, nesten regleaktige noen ganger. Det starter humpete (gjør de kanskje alltid det?), lyttinga er ikke helt der den skal være oppå scenen og kompet er svært frampå før de kommer inn i gjenget, mens det er som om Murray er nødt til å blåse noen dotter ut av den vekselvis matte og glinsende tenorsaksofonen. Noen ganger spiller han temaene nesten som om han gjør en blyantskisse i stummende mørke, raske omtrentligheter hvor bare det mest nødvendige er med. Så gjentar han den samme frasen helt presist og tydelig, eller med en ertende spisshet, og siden kommer andre omdreininger. Å høre ham er å oppleve veldig mye jazzhistorie, stokket om i løse og faste assosiasjonsrekker. Lange, boblende legatoløp spilt med sirkelpust. Melodier skvises liksom utover, som om han går løs med malingtuben rett på lerretet. Kortere fraser med et påfallende dynamisk indre spenn, noen filtaktige toner avløst av et bastant honk, kanskje et lekent skvik før han lander pent og uanstrengt, midt i tankestrømmen. Noen ganger kommer det lange, overblåste linjer som nesten minner meg om den der supersoniske pipingen til Duke Ellingtons trompetister. Et sted går han vekk fra miken, men ut mot salen, og virkelig roper under takhvelvingen. 

David Murray med Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker-Flaten i går. Foto: Øyvind Larsen

Da jeg fikk prate med ham under Kongsberg Jazzfestival i fjor – et intervju dere kan lese i Jazznytt #268 og for eksempel kjøpe her, om dere vil – minnet jeg ham på et sitat han en gang hadde kommet med i et intervju: Jazz history is short – so you should learn all of it. Vi kom inn på hva han hadde lett etter i fordypningen i musikkhistorien, på jakt etter noe eget: “Jeg ønsket å spille med kraften og lidenskapen til Rashaan Roland Kirk, ildfullheten til Albert Ayler, fingerferdigheten til John Coltrane – men samtidig elegansen til Dexter Gordon.” Store, lodne mål – men det sirkler også inn utkikkspunktet over jazzen som man kan føle på i spillet hans. En av hans største beundrere er kritikeren Gary Giddins, og da jeg kom hjem etter konserten fant jeg fram artikkelen “David Murray (Profuse)” fra antologien Visions of Jazz: 

“By jazz standards, Murray is nothing if not a virtuoso—the pleasure of his company has always been underscored by his willingness to ride the whirlwind every time out. He’s an aerialist, an acrobat, a quick-change artist, a bamboozler who moves the pea so quickly that you relish the con more than the outcome. Yet if the setting is in flux, Murray himself is resolute; like Miles Davis, he’s a hedgehog who believes in being a fox. He alters the context, the instrumentation and style, but he himself is constant, a curious mix of aggression, caprice, and tenderness. His improvisations billow out to fill whatever setting he’s contrived for them.”

Underveis i konserten gikk han bak scenen og fant fram bassklarinetten, som ledet til atter nye sjatteringer, blant annet et perkussivt parti der de spyttende, dype tonene hans nesten låt som en slektning av marimbaen. Andre ganger satte han seg ned og lyttet mens han fiklet med de fjonge, vekselvis praktiske og upraktiske brillene sine, som deler seg på midten. En saksofontrio er liksom aldri spesielt langt unna dekonstruksjonen, det er mye plass til både duoer og soloer her. Paal Nilssen-Love lot, som han ofte gjør, inspirasjonen fra brasiliansk musikk løpe løpsk i flere hakkandes partier, mens han også hadde en påfallende, nesten Max Roach-aktig solo hvor han utelukkende spilte hi hat. Under en rappfingret, tidlig kontrabassolo bisto han etter hvert med krakilsk flexatonespill. Ingebrigt Håker Flaten sto midt mellom de to andre, han hadde et ettertenksomt, dypt strykebassøyeblikk midt i konserten, og en annen gang tok han en liten rasleklase (eller hva det nå skal kalles) som han gned i store sirkler på kontrabassens topplokk – som om han krafset en stor bjørn på magen. De spiller låter som jeg tror heter ting som “I’m gonna get some” og “Happy Slappy” (?) og helt til slutt, etter noen kurrende ønskerop fra salen før ekstranummeret, kommer også den duvende, bite seg selv i halen-aktige Murray-klassikeren “Flowers for Albert”. Ingen “Natural Woman” denne gangen, men det kan de kanskje ikke gjøre hver gang. Skjønt – det hadde vært vakkert med en annen ballade inni der et sted – om ikke den gjengen her kan spille for eksempel “Body and Soul”, kan jo ingen det. På veien ut møter jeg en konsertvenn og Victoria-stammis som nøkternt konstaterer at dette var sesongens høydepunkt. Kanskje det, kanskje det. Det er jo ikke hver dag vi ser Murray, sier han. Og det er jo sant – denne trioen har virkelig noe sjeldent ved seg, noe det er lett å se for seg at man også kommer til å se tilbake på med en viss forbløffelse – og som de skjuler godt her og nå, i måten de liksom slentrer inn og ut av både sett og enkeltklåter, preget av et klokt og originalt blikk for jazzens helt vanlige, hverdagslige gleder, bak tunge øyelokk.  

Av Filip Roshauw og Audun Vinger