NTT: På en benk med Elling

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform om jazzen og kulturen og alt det der! Vi byr på en god miks av folk denne uka – en billedkunstner/forfatter, en nyutsprungen bass-russ og en allestedsnærværende og kreativ keyboardist. Blir det bedre? Sola skinner og greier. 

Et par høydepunkter fra ukas konsertprogram – det er en helt ellevill festivaluke, med (minst) seks forskjellige festivaler. Vi lister opp i kronologisk rekkefølge: 

1. Fjordjazz i Sandefjord startet i går. I morgen spiller Jan Garbarek feat. Trilok Gurtu der, og ellers ser for eksempel Nattjazzen med Øystein Trollsås Oktett ut som lovende greier – i tillegg har de både barnejazz og jazzmesse på programmet. 

2. Det er full Jazzalarm i Porsgrunn denne helga – Workshop med Audun Kleive, Torun Eriksen, Bushman’s Revenge, Klakegg/Guttormsen/Renvåg, Jonas Cambiens Maca Conu, Eivind Aarset og Terje Rypdal-tributen Sky Music. 

3. Maijazz setter i gang i Stavanger i dag – festivalen byr på internasjonale høydepunkter som saksofonist Lakecia Benjamin, Dirty Loops og vokalistene Judith Hill og Angelique Kidjo i tillegg til Nils Petter Molvær, Andreas Røysum Ensemble, Friends & Neighbors, Trøen Arnesen Kvartett og flere andre fine band. Les en forhåndsomtale på Jazzinorge her. 

4. Og så kommer Jazzfest i Trondheim i neste uke! Her er det også flere godbiter, jamsessionene med vertene Fredrik Ljungkvist, Per “Texas” Johansson, Oda Steinkopf, Cecilie Grundt og NTNU-elever kan jo bli fantastiske, Air Play skal spille, Jazzmeia Horn og Judith Hill kommer, det gjør Karin også, sammen med Bjørn Alterhaug Kvartett. Trondheim Jazzfest er også opptatt av å bidra med lavterskel-kulturtilbud til byen og har en familiedag på Torvet hvert år som er et eksempel til etterfølgelse – her er Ni Grader Nord kanskje høydepunktet, men vi skal ikke undervurdere Jacks Funk Ungdomsstorband, for eksempel. Mette Rasmussens Trio North på Moskus – Norges beste bar – er et annet høydepunkt. 

5. Hamar-festivalen Anjazz har egentlig tyngdepunktet sitt inn mot neste helg, men vi tar dem med her nå, siden de allerede denne helga har jazzparade og kino. Ellers kan vi nevne Judith Hill også her, i tillegg til Tord Gustavsen med trio og Kim Rysstad, folkehelten Linda Eide og saksofonist/komponist Marius Neset. 

6. Vestafor, en festival for utforskende musikk i Rosendal, starter neste torsdag. Der dukker Sten Sandell og Johannes Nästesjö opp, PNL Circus spiller, Helga Myhrs Andsyning, Isach Skeidsvolls Dance to Summon og mer til.

7. En helårsarrangør-godbit har vi saktens også plass til – Blow Out neste tirsdag ser da riktig lovende ut? Vokalist Maggie Nicols og trommeslager Mark Wastell spiller i duo mens vi får høre en trio bestående av Sofia Borges på trommer, Joakim Rainer på piano og Nick Dunston på bass. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Anna Ueland har fått sitt eget band

Foto: privat

Den som er ofte på konserter med ung norsk jazz og omegn har sikkert fått med seg Anna Ueland, som spiller alle mulige tangentinstrumenter og også synger med total innlevelse og talentfull innsikt i musikken. Virkelig bra – kanskje mest å se som en viktig del av Selma French-bandet og, skal det vise seg, en virkelig grotesk mengde andre interessante prosjekter. Nå prøver hun å kanalisere noe mer av seg selv inn i ett prosjekt, Science Fair, sammen med et knippe virkelig utsøkte musikere hun har møtt under sin tid på Jazzlinja i Trondheim: Guro Kvåle, Kertu Aer, Åsne Fossmark og Veslemøy Narvesen . Den som befinner seg i Oslo på onsdag neste uke får anledning til å se dette bandet for første gang som en del av Uhørt-serien på Victoria East. Dette er med Gustav Tornberg som vikar på trommer, og sammen med et annet lovende band på papiret: Hajodo. Gratis inngang og dermed få grunner til å holde seg hjemme. 

Jeg har sett deg skinne mange ganger sammen med andre musikere, men Science Fair er et band der dine låter er i sentrum?  Hva slags åndelig og lydlig landskap er det de beveger seg i?
— Science Fair er foreløpig mitt prosjekt, ja. Det startet i fjor juni, en periode hvor jeg hadde hørt veldig mye på Bikini Tapes og Boom Boom av Atomic, som så mange andre. Og plutselig fikk jeg ånden over meg og lagde mye av den musikken vi nå spiller. Selve bandet satte jeg sammen i løpet av disse kreative dagene i juni, men vi begynte ikke å øve sammen før i fjor høst. Dette prosjektet er også et ønske om å lage og å spille musikk jeg virkelig liker og som jeg kan stå for. Det er fort gjort å rote seg bort når man går på jazzlinja og møter så mange bra musikere. Jeg blir selv fort påvirket av andres «kick» og mister fort meg selv og min musikalitet. Så musikken vi spiller i Science Fair betyr mye for meg. Den er skrevet på det premisset at den skal på en eller annen måte «treffe meg». Jeg vil beskrive musikken som ganske tilgjengelig og begripelig for folk flest. Jeg bryr meg ikke så mye om det blir noen feil toner her og der. Det er mye viktigere for meg at energien, samspillet og kontakten mellom musikerne er tilstede. Fri, leken og lite selvhøytidelig musikk, som fortsatt er seriøs og sårbar. 

Anna Ueland med Science Fair. Foto: presse

Bare for prøve å få oversikten: hvilke prosjekt er du med i nå?
— Å, hjelp. Det begynner å bli en del… Av egne prosjekter har jeg, i tillegg til Science Fair, Don’t Feed the Sun med tubaist Hermann Hestbek og cellist Selma Granly. Vi slipper EP-en Farvel,sol nå 31. mai på Sonic Transmission. Madmax, et svært energisk, in-your-face-psykedelisk-disko-aktig-band med tre stykker jeg har gått i klasse med på jazzlinja. I tillegg har jeg en fri-impro pianotrio med Gustav Tornberg og Johannes Elnan som heter Babies on Airplanes. Ellers er jeg med i Vårknipa, et art-pop-band med låtskriver og vokalist Amelia Snerte. Monstera ledet av trompetist Ola Lømo Ellingsen. KRISE; avantgarde-renstemt-samtids-kvartett ledet av gitarist Kristian Enkerud Lien. Peders Hode ledet av gitarist Peder Overvik Stuberg. Marvil on an Expedition; en frijazz-oktett ledet av trommeslager Trym Karlsen. Jeg spiller også i Selma French, ledet av låtskriver, musiker og kusine Selma French Bolstad. Her og der får jeg også være med i bandene til Sara Fjeldvær, Mathias Angelhus og Veslemøy Narvesen når de trenger vikar! 

Hjelp er ordet. Jeg antar du har en tykk mappe med komposisjoner klar. Når begynte du først å lage låter og oppdage din egen musikalitet, egentlig? Noen formative aha-opplevelser?
— Jeg har lagd musikk så lenge jeg har spilt musikk, så musikaliteten har nok vært der ganske lenge, men den er jo stadig i utvikling. Noen perioder i livet har den vært klart og tydelig, mens andre perioder, særlig nå som jeg studerer musikk og spiller med så mange ulike prosjekter, blir min musikalske stil mye mer «schizofren». Jeg hadde en slags a-ha-opplevelse i tredjeklasse på videregående etter jeg hadde sittet i kanskje 6-7 timer på datarommet på skole og lagd musikk i noteprogrammet Finale, uten å spise, drikke eller gå på do. Det er gøy å bli så oppslukt av noe at man ikke klarer å stoppe. Sånne opplevelser får jeg en gang i blant når jeg lager musikk, og det er den sterkeste drivkraften til å bli musiker. 

Og har dette endret karakter på noe vis i løpet av undervisningsperioden? Hva ble det største kicket ved å gå i Trondheim?
— Det beste for meg har faktisk vært å spille mye med folk og å spille mange konserter. På to-tre år har jeg gått fra å kanskje spille to konserter i halvåret, til å spille flere konserter i uka. Trondheim er en genial by å bo i, fordi man virkelig kan bli plukka opp. Man kan få så utrolig mange muligheter. Alt fra å spille litt småstive impro-konserter for ti-tolv stk til Knutsen og Ludvigsen-forestilling i en fullsatt sal på Trøndelag Teater. Jeg vet ikke helt hvor mye undervisningsopplegget på skola har gitt meg, men læringsmiljøet og musikerne, både studenter og lærere, derimot, det er helt unikt og ekstremt inspirerende, og det er nettopp dette skolen og undervisningen legger til rette for. Jeg tror ikke det er noe man lærer mer av enn å være i et godt læringsmiljø med folk som er gira på det samme som deg selv. Det er vanskelig å se sin egen utvikling, men jeg har merket meg at jeg har fått et mer profesjonelt forhold til musikk. Kanskje blitt en mer «profesjonell» musiker i form av å legge til side meg selv og mine usikkerheter og å heller bruke energi på å gjøre en så god jobb som jeg kan gjøre. Det handler ikke om en selv, det handler om musikken, og det er ganske befriende. 

Hva er egentlig en science fair i musikalsk forstand? Eller refererer du til merkelige opplevelser på NTNU her?
— Jeg tror det var Guro som kom på det bandnavnet, og grunnen til at jeg gikk for det var at det liksom ikke er for kult. Det er så typisk meg å gå for noe som jeg fort går lei av, men Science Fair er litt kjedelig og litt flatt, så det kommer jeg ikke til å gå lei av like fort som feks super-bang-eclectic-experience og så videre. Det er som å male en vegg i en altfor sterk, intens farge. 

Har du en favorittlåt som får deg til til å umiddelbart assosiere til science?
— Låta «Plantasta» av Mort Garson på Mother Earth´s Plantasia. Eller «Night and Day» og «Portofino 2» av Raymond Scott på Manhattan Reseach, Inc.  Men om jeg har noen assosiasjoner til Science Fair-bandet må det være låtene «Feets from Above», «Boom Boom» og «Praeludim» på plata Boom Boom med Atomic. 

 

 

Om man skal dømme etter bandbildet er dette en gruppe  med mange sterke og interessante musikere. Fortell litt om dem.
— Dette er fire musikere som jeg ser veldig opp til og som er ekstremt hardtarbeidende folk. Veslemøy har jeg kjent lengst og er en av mine beste venner. Jeg oppfatter henne som en ekstremt allsidig og lyttende trommeslager som gir veldig mye av seg selv i alt hun er med i. Kertu har inspirert meg veldig siden hun begynte på jazzlinja et år etter meg. Hun er veldig disiplinert og musikalsk, og jeg tror hun kommer til å være en bassist alle vil ha en bit av, så det gjelder å være tidlig ute. For de som ikke visste det, Åsne er den VILLESTE saksofonisten jeg vet om og også den mest ydmyke. Hun kan gjøre hva som helst. Også var det Guro. For å si det sånn, fra nå av tror jeg ikke jeg kommer til å starte opp noen band uten Guro. Hun er så musikalsk og har en så sterk kraft at man nesten blir avhengig av henne. Hun er en gledesspreder og en veldig god venn. Vi møttes alle på jazzlinja i Trondheim. Det blir spennende å se over tid om det egentlig er for mange sterke personligheter i bandet og at det hele kommer til å kollapse. 

 

Bli med på feiringen av NTT 250 neste lørdag!

Remsa du leser for øyeblikket er nummer 249 i rekka. Det betyr at vi nærmer oss NTT #250 med stormskritt, noe som feires på Becco i Oslo lørdag 11. mai. Det er første gang vi har en NTT-fest, og det er veldig hyggelig om noen av dere stikker innom og hilser på! 

I tråd med bloggens veien-blir-til-mens-vi-får-nervesammenbrudd-etos, planlegger vi til siste slutt, men mye begynner å bli klart – brett ut øra, facts kommer:

Klokka 16 er det klart for en NTT live-session, hvor vi (altså Audun og Filip) snakker i en liten time med gjester. Vi er glade for å kunngjøre at Tejaswinee Kelkar, sanger og musikkforsker, blir med oss for å snakke om kunstig intelligens og jazz – dere kan lese et NTT-intervju med henne her – og at Sondre Lerche kommer innom for å prate litt om livet med jazzen og omegnen i en kynisk tid. Han har vi for eksempel snakket med om klassikeren “In a Sentimental Mood” her!

Etter klokka 17 er det duket for henging og DJ-ing fra Audun Vinger og andre bloggvenner – her er tre låter fra Audun som vi kan forvente denne dagen: 

 

 

 

Sjikkelakke Boom Boom

Livet som kulturskribent er givende men hardt, med få oppturer utenom store kulturopplevelser. En slik en inntraff på Inderøya sist lørdag da blogghalvdel Vinger var tilstede for å skrive musikalsk reisebrev. På slutten av kvelden ble han kontaktet av en russ som spurte om han ville signere russedressen hans. Slike forespørsler er ikke dagligdags, og da det ble oppdaget at Heimdalruss 2024 Runar Chand Nordgård i tillegg var musiker i Midtnorsk Ungdomsstorband (MUST), fast remseleser og hadde «Sjåes på konsert» på russekortet sitt, var det bare én ting å gjøre. Ta kontakt.

Takk for fint møte i forbifarten på Soddjazz. Hvordan er det å spille i MUST – dere hadde også konsert på selveste DOKKHUSET denne uka.
— Takk for sist! Å spille i MUST er noe av det som gir meg størst kick av alt innen musikken. Det er noe helt eget å spille med den gjengen og i den besetninga, særlig med to bassister. Det er noe med den store lyden man får når hele gjengen spiller en og samme melodilinje som man bare ikke får til i andre besetninger. Også er det jo alltid gøy å spille på Dokkhuset! Har brukt litt for mange kvelder på konsert der i forhold til hva lommeboka tillater, så det er jo bare dritstas. Ganske gøy å tenke på at et trøndersk ungdomsstorband spiller på samme scene som blant andre Emmet Cohen og Chris Potter var på tidligere denne sesongen.

Hvor ofte møtes dere, og hvordan legger komponisten opp musikken for dere? Virker som det er mye plass for improvisasjon og soloer.
— Det har variert litt fra i fjor til i år, men denne perioden har vi møttes hver 2. til 3. uke siden februar med totalt 4 øvingshelger – vi har altså hatt mye å lære på kort tid, både av repertoar og av samspill med en splitter ny gjeng. Vi er tross alt bare to stykk som er med videre fra fjorårets sesong.
Med bandets eldre leder Peder Overvik Stueberg har vi jobba mye mer gehørbasert, og har gjerne tatt oss tid på starten av øvinga til at alle skal få planka riffet og/eller melodien slik at alle kjenner i kroppen hvordan låta går. Ellers får vi også utlevert noter, men disse har jeg opplevd mer som et verktøy for at vi skal forstå hvordan låta funker i stedet for et gjennomkomponert arr.

Selv digger jeg å jobbe slik siden det gir oss det rommet vi trenger til å skape musikken der og da. Jeg synes det er sinnssykt morsomt at alle musikernes individuelle stemmer får muligheten til å komme frem selv om vi er en gigabesetning. Det er slik jeg synes jazzen bør være, spesielt ute i det halveksperimentelle landskapet som MUST spiller i. Det blir rett og slett mye morsommere når alle improviserer her og der i stedet for at alt er satt i stein. 

Runar Chang Nordgård. Foto: Thor Egil Leirtrø

Hvordan var det du i det hele tatt begynte å spille kontrabass og elbass? Fikk du et forbilde eller et sound du satte ekstra pris på?
— Oioi, nå stiller du gode spørsmål! Mitt første seriøse møte med elbassen var nok sommeren før covid, da jeg oppdaga at det var mye enklere å spille rock og metall på bass enn på trompeten jeg spilte i korpset. Jeg plukka opp instrumentet og spilte fæle ulyder som foreldrene mine måtte lide med – se for deg hvordan det må ha vært å både være i lockdown og må høre på en tenåring i naborommet spille Pantera med lyden på hundre og helvete.
Heldigvis lot de meg fortsette, noe som førte til at jeg flytta ut for å gå musikklinja på Heimdal og nå til at jeg bl.a. spiller i MUST, og har komponert musikk for Trøndelag Big Band. Klassen på Heimdal har også drevet ungdomsbedrift hvor vi har tjent bortimot 150 000 på å ta forskjellige taffelgigs og saker. Så til alle foreldre som leser dette: la unga deres holde på med musikk, uansett hvor jævlig det høres ut! Ingen blir født god. 

Kontrabassen møtte jeg først i andreklassen på videregående. Jeg var satt opp til å spille på storprosjektet når basslæreren jeg hadde plutselig sa «og Runar skal spille solo på kontrabass!» til hele orkesteret. Vi tok tre-fire-fem timer på skolekontrabassen, og etter to måneder var det konsert. Jeg tok opp kontrabassen igjen rundt november 2023 når vi satte opp Ellingtons Sacred Concert på Heimdal, og fortsatte bare med full guffe gjennom inntaksprøver og mye annet. Plutselig var jeg blitt stupforelska i det nye instrumentet, og har nå tatt det opp som mitt andre hovedinstrument.

Når det kommer til forbilder har jeg bevegd meg gjennom mye forskjellig, men på elbassen har særlig Jaco Pastorius stått igjen. I det siste har jeg hørt mye på Shadows and Light-skiva med Joni Mitchell, og må ærlig innrømme at jeg har felt noen tårer til basspillet på «Goodbye Porkpie Hat». Ellers har jeg og blitt veldig glad i spillinga til Gard Kronborg! Det soundet og de linjene der er bare helt magiske altså.

– På kontrabassen finner vi mye forskjellig, men har pleid å få skikkelig kick av Scott LaFaro, Ellen Andrea Wang, og Ingebrigt Håker Flaten. Jeg har og merka at jeg på et underbevisst nivå ofte har kopiert lyden til Nicolas Leirtrø, særlig fra skiva med Veslemøy Narvesen. Veldig, veldig gøy å få sett de tre av disse som fortsatt lever spille på Soddjazz, kanskje særlig Ingebrigt som demonstrerte hvor god det faktisk er mulig å bli med Trio North. De må jeg få sett igjen på Jazzfest!

Hva slags instrumenter er det du har?
– En del forskjellig! Hovedinstrumentene mine er en Sire M2-5 som jeg har fått modda litt. Like før et skoleprosjekt endte preampen opp med å fritere seg selv, så tok den med til Geir Falck for å få tatt den ut. Nå er bassen passiv med splitting i mikkene, og synger som bare det. Kontrabassen min har jeg kjøpt brukt nå nylig av Eskild Okkenhaug. Han ville tilfeldigvis oppgradere bassen sin samtidig som jeg ville kjøpe min første. Syns selv dette er veldig, veldig stas. Er bare noe annet med å «arve» et instrument fra en musiker man digger, sammenliknet å kjøpe fra noen helt fremmede. Han sendte også med CD-en til sekstetten hans som var litt gøy, vet fortsatt ikke om det var med vilje eller ei.
Ellers har jeg også en del forskjellig liggende rundt omkring. På rommet på hybelen har jeg et elpiano fra Casio jeg ofte bruker når jeg skriver musikk, og hjemme er noen forskjellige gitarer, trompeter, munnspill, mandoliner, og til og med en baryton. Kan godt finne på å leke meg litt med disse, men det er med bassen jeg føler meg hjemme.

Runar Chang Nordgård. Foto: Anders Holstad Lilleng

Er det noen jazz og omegn-plater eller konserter som har vært ekstra viktige for deg? Kanskje til og med noe trønderjazz?
— Ja! Husker veldig godt perioden rundt november da jeg og mange andre gikk rundt og vurderte hvorvidt vi ville satse på musikken eller ta den trygge veien med en annen utdanning. Her var det da særlig protestkonserten vi satte opp for å bevare musikklinjene i Trøndelag som fikk meg til å tenke «oi shit, dette er jo faktisk en jobb. Man kan jo faktisk leve av dette». Her hadde jeg satt sammen eget storband som fulgte opp bl.a. Mona Krogstad og Sara Fjeldvær på scenen. Nå skal jo Mona være læreren min på Sund neste år og, så det er jo bare kjempestas!

En annen konsert som fortsatt sitter i brystet er Veslemøy Narvesens «We Don’t Imagine Anymore» på Dokkhuset i november. Jeg husker at jeg gikk ut av konsertsalen den dagen og følte at jeg levde i en helt annen virkelighet. Jeg tror skiva til Veslemøy, og Two av Tuva Halse Quintet er de to skivene som har forma meg mest musikalsk og gjort meg aller mest forelska i musikken og dens muligheter. Å se THQ på Dokkhuset i januar gjorde meg ikke heller noe mindre motivert – får fortsatt et lite kick når jeg tenker på trommesoloen til Øyvind Leite på den konserten. Må nesten også nevne de to skivene til Amalie Dahls Dafnie og live-skiva til Kongle Trio, men jeg kom nok dessverre for sent inn i musikkmiljøet for å få sett sistnevnte spille. Øystein Østensen er kommet tilbake til Norge da, så jeg har fortsatt et lite håp om at de begynner å spille sammen igjen!

Fint at du leser remsa. Da er det verdt innsatsen! Hvordan finner du ellers informasjon og inspirasjon om jazz og annen musikk?
— Her er det mye forskjellig! Jeg er jo sinnsykt glad i livemusikk, så mye av det jeg finner kommer rett og slett fra hva som spiller rundt omkring på scenen rundt meg. Ellers finner jeg og mye musikk med å se hva musikerne på albumene jeg liker ellers holder på med – jeg digga konserten til Hedvig Mollestad og TJO, og begynte derfor å høre på Gurls og TJO. Jeg digga skiva til Gurls og TJO, og begynte derfor å høre på Ellen Andrea Wang og så videre.
For min del har jeg oppdaga at den ordentlig gode musikken ikke bare blir servert til deg av forsidene på storavisene, på topplistene, og i hvert fall ikke av algoritmene. Vil du ha bra musikk blir du nødt til å lete litt selv, akkurat som med all annen kunst. Det var ikke akkurat Spotify-anbefalinger som introduserte meg til Jovan Pavlovic Trio.

Er det stor aksept for jazz i russekullet ditt i Trøndelag, egentlig? Eller noe sted i Norge for den saks skyld? Hva er den største bangeren på bussen eller russesykkelen nå i mai?
— Heheh, her spør du nok feil person! Jeg har nok levd litt for lenge i jazz- og musikkbobla her i Trondheim til å ha noe god peil på dette – men jeg kan i hvert fall si at vi har en over gjennomsnittet høy aksept for jazz på musikklinjene her i fylket, selv om det er mer i retningen Snarky Puppy enn Supersonic Orchestra. En alternativ virkelighet hvor russebussene blasta A Love Supreme i stedet for TIX hadde vært noe det!

Du har nesten to uker på å få gjort noe med akkurat dét – vi ses på konsert!

 

BE HERE NOW

Christian Meaas Svendsen er ikke bare en atletisk og åndelig kontrabassist, han er også arrangør av festivalen Vestafor som begynner neste torsdag i vakre omgivelser ved Rosendal på Vestlandet. Om du er i området foreslår jeg at du googler deg fram til mer informasjon. Han er også mannen bak et av landets viktigste plateselskap de siste årene, Nakama records, som ikke bare har uovertruffen kvalitet på musikken – jazz, samtidsmusikk, kor, impro, litt forskjellig, det er også de vakreste norske fysiske utgivelsene. Nå har han utgitt en ny lekkerbisken, og for første gang er det med en utøver utenfor hans aller innerste krets.
Dette er med det besnærende prosjektet ükya og med den ytterst passende og velklingende tittelen We Come for an Experience of Presence. Ja, vi kan ikke klamre oss til fortiden lenger, og fremtiden er forlengst avlyst, så det gjelder å finne magien som kan oppstå i nuet. Og det gjør det på denne plata som kommer fra en trio bestående av man of the moment Emil Bø på trombone, Michael Lee Sørenmo på trommer og Kristian Enkerud Lien på gitar (sistnevntes hjertebarn Krise utga for ikke lenge siden det fristende albumet Svartsymra, og vi kommer tilbake med et intervju med ham før sommerferien). Intens og begeistrende minimalisme med en viss påvirkning av britisk «hairshirt» impro og annen europeisk musikk, men med en særegen forståelse av gnikkingens beskaffenhet og forløsende potensial. Men det er bare noe med energien her som gjør inntrykk – noen ganger faller de inn i et groove hodet aldri har hørt før – men som kroppen kjenner igjen og lar seg bevege av. Et fett sound skapt i studioet hos Børge Fjordheim og mikset av Kyrre Laastad i Øra. Uka blir ikke det samme uten ükya.

Å sprenge grensene for metaforbruk i vår kyniske tid: Lars Elling om Stian Carstensen og kunsten

Lars Elling. Foto: Trond A. Isaksen/Forlaget Oktober

I 2021 kom Stian Carstensens album Musical Sanatorium ut. Et sjeldent forseggjort album, som ble omtalt som et hovedverk i Carstensens virke flere steder – en litt gammelmodig ordbruk det er verdt å merke seg, for dette var virkelig en plate som opplevdes som noe litt bortenfor den ustoppelige og stundom hverdagslige strømmen av nytt musikalsk innhold. Så høye var ambisjonene, og så dypt stakk den musikalske fliden. Kanskje hjalp det også at Carstensen, som ofte er en retorisk og musikalsk mitraljøse full av morsomheter som strekker seg fra buskisen til det barokke, tilsynelatende hadde tonet denne delen litt ned og gjorde plass til et kunstnerisk alvor: Verket sprang ut fra, og hentet tematikken sin fra, år med alvorlig psykisk sykdom. En ulydig hjerne, som holdt på å ta livet av den høyt elskede musikeren. 

Det er vanskelig å ikke bikke over i det inspirasjonspornografiske når man forteller om fortsettelsen på denne historien, med panegyriske mottagelser og publikumssuksess. Carstensen har for eksempel klart å fylle Rockefeller til randen med høykonseptuell instrumentalmusikk med skeive taktarter og sjeldne instrumenter. For en person som er over gjennomsnittlig opptatt av hva slags rar musikk som faktisk når sitt publikum nå for tiden, føles det helt enestående og litt vanskelig å forklare (selv om det naturligvis finnes en hel masse delforklaringer om man graver – både i den umiggelbare tilgjengeligheten til albumets intrikate irrganger og i Carstensen selv, en musikalsk folkehelt som har bygd seg et publikum litt på siden av kunstmusikkfeltets vante logikk i gjennom flere tiår).

Det skulle kanskje bare mangle at akkurat dette albumet, og denne historien, fikk seg sin egen bok. Ved porten til stillhetens skog er skrevet av billedkunstner og forfatter Lars Elling, en god venn av Carstensen gjennom flere år. Han forteller om et vennskap i en dyp krise, år preget av stor bekymring for Carstensen. Det er også blitt en historie om hvordan han etter hvert, og med dårlig skjult stolthet (strengt tatt forsøker han ikke å skjule den i det hele tatt), blir innvevd i arbeidet med Musical Sanatorium. Det er også blitt en fritt assosierende tekst om Ellings kunstsyn, fra billedkunsten til musikken, og hvor han og Carstensen møtes på helt avgjørende punkter. Kanskje er det en bok om å leve med kunst, å bli glad i den, å kjenne seg sulten på nye opplevelser. Det skader naturligvis ikke å ha lyttet til Musical Sanatorium eller å være opptatt av Stian Carstensens musikk generelt sett – men alle som savner litt høystemt fabulering rundt kunstens vesen i en avromantisert samtid vil muligens finne noe her uansett. Og dere finnes det kanskje noen av? 

På mandag er det duket for arrangementet En kveld i sanatoriet med Lars og Stian på Nasjonal Jazzscene. I tillegg til det som garantert blir en viltvoksende og frodig prat vil publikum også høre musikk fra Musical Sanatorium, fremført i en kammerversjon med Carstensen og de tre glimrende musikerne Ola Erlien, Jarle Vespestad og Ellie Mäkelä. Gratisbillettene til det arrangementet er riktignok dønn utsolgt – men for dere uten billett kan vi her by på en lang prat med Lars Elling. Vi konsentrerte oss mest av alt om det han har å si om kunsten i boka, mer enn fortellingen om vennskapet – men her henger jo alt sammen (og om du har lyst til å høre noe fra Carstensen selv, kan du for eksempel hoppe til denne godbiten fra NTT-arkivet: Stian Carstensens verden, fra gjeddeterapi til Michael Brecker)

Vi kan starte med delene av boka som er små tekster som beskriver eller forklarer Musical Sanatorium.
– Jeg snakket blant annet med Anders Heger som har lystlest boka, og han mente kanskje at restene av et Christer Falck-prosjekt hemmet teksten i sin ubegripelighet. Men jeg ville ha det, jeg tenker at platen er det strukturerende elementet i teksten, og så kan jeg flagre rundt. Den er navet, og vi må tilbake dit. I noen tilfeller forsøker jeg å forklare akkurat hva det er som foregår. Da har jeg dobbeltsjekka ting tusen ganger, men andre ganger er det bare en ren strøm av assosiasjoner. Kontrafaktiske ting som at Ravel skrev vignettmelodien til Naturmagasinet eller at Michelangelo lærte seg å tegne av Tarzan-tegneren Burne Hogarth. Sånne ting. For det er jo sånn. 

Det er sånn du hører på plater?
– Ja, det er sånn. Helt klart. Min greie er at jeg har god tilgang, jeg har veldig lite filter internt. Det ene kan fritt flyte over i noe annet og jeg er blitt flink til å ikke stoppe den strømmen. 

Ja, du er blitt flink til det?
– Jeg var ikke det før. Da var jeg veldig opptatt av å gi mening. Jeg var i større grad forberedt på at jeg måtte kunne forsvare noe, men det har jeg fullstendig gitt opp. Jeg er hundre prosent lystdrevet. Jeg lurte systemet, jeg slapp unna alt og behøvde ikke å gjøre noe av det de ba meg om. Aldri levert et vitnemål, aldri søkt en jobb, aldri vært i et jobbintervju…

Det er jo litt provoserende.
– Jeg veit, det høres klysete ut. Nå har jeg levd sinnssykt dårlig også mye av tiden, for man tjener ingen penger, men om du kan bo dårlig og kjøpe brukte klær, gikk det i hvert fall an for meg i mange år. Det er jo ingen som synes at du ser loslitt ut, de tror bare det er stilen. 

Kunne du skrevet denne boka om du ikke var hodestups forelsket i Musical Sanatorium? La oss si om du bare beundret den.
– Da hadde jeg ikke hatt nubbsjans. Det at jeg har stått så tett på Stian i hele prosessen, fra tidlige melodier til løsrevne brokker som han har sendt midt på natta, demonstrasjoner på gitar eller hva det måtte være. Så innser du på et tidspunkt at det også blir en historie om en katastrofe og en tilhelning, at det er en mann som har et musikkproblem som kun kan heles gjennom musikken. Det har Stian og jeg snakket veldig mye om. Jeg har vært inne i det musikalske verket veldig lenge, og jeg husker da det endret seg, da jeg skjønte, men dette er jo fortellingen. Hvordan ting fikk form da. Det var mye bedre for Stian, for på den måten kunne han også se det for seg. For ham var det jo musikk, og jeg tilbød muligheten for en historie. Så grep han den historien og begynte å forme det i den retningen. Jeg er jo så innsydd i den fortellingen, og har jo villet at det skal bli noe stort, at det skal bli Trolldomsfjellet av Thomas Mann, liksom. 

Det er i hvert fall en scene underveis hvor du ber ham om å ta det mer alvorlig…
– Når han vil kalle plata Flipp? Da snakka jeg med Ola Kvernberg også som syntes det var en bra tittel… men altså, nei, ta deg selv på alvor – ikke kødd med det her! Ikke det her liksom, ikke bland noe av Spyttmyrskara oppi dette her, la det flyte, lag et stort verk som vi kan stå på avstand og tenke i helvete, da! Det var da voldsomt. 

Spørsmålet om hvordan vi snakker om bra og dårlig, vakkert og stygt dukker opp her og der i kulturen – fra diskusjonen om Forfatterforeningen til Arkitekturopprøret. Jeg opplever jo at boka di også handler om hva som skal til for å si dette her er skikkelig bra. Både for ens egen del og omverdenen.
– Absolutt. Ved porten til stillhetens skog er to ting: En historie om to venner hvor den ene er i livsfare og den andre så godt han kan prøver å holde vedkommende unna den livsfaren. Det andre er en poetikk, en programerklæring om hva kunsten bør være. 

Hvordan har disse tankene brygget?
– Litt det samme, flyt og tilgang. Jeg har aldri sett på meg som forfatter, aldri hatt noen drøm eller plan om å drive med det. Men snodig nok lå det en stemme klar der. Jeg har tenkt at jeg skal stole på det, jeg har ikke latt det gå så mye gjennom egne sensurapparater. Det er derfor en kransekakevits og en blødme ligger side om side med en tragedie i den teksten. For sånn er det i mitt hode, og jeg tror folk har det sånn. 

I debutromanen din, Fyrstene av Finntjern, er det også veldig få spor av en sånn sober, holdt tone.
– Jeg rakk å grue meg litt da jeg ga ut den boka, men anmeldelsene kom tidlig. Og jeg var ikke forberedt på å bli så gladlest som jeg ble. Egentlig hadde jeg ganske dårlig samvittighet for mitt eget språk, jeg tenkte det var for mye… det her går ikke an… man kan ikke dynge på på den måten? Eller er det dynga på? Om noen hadde sagt til meg, vet du hva, sånn her kan det ikke være, så hadde jeg gitt meg helt, heller enn å dempe meg. For det er jo skrevet akkurat sånn jeg tenker. Og forlaget bød ikke på motstand når det kom til det. Det var andre ting de ba meg om å justere, det er mye vi har gått frem og tilbake om i arbeidet med begge bøkene. Men det å sprenge rammene for anstendig metaforikk i vår kyniske tid, var det ingen som protesterte på. Det var lov! Jeg fikk lov til noen helt uhyrlige greier, jeg skrev for eksempel at mariusgenserne var gnidd inn med ereksjonshemmende midler som Harvey Kellogg hadde utvikla. Leste du det?? Jeg skrev det rett ned og tenkte, det her blir jo tatt med én gang. Men neida! Og når jeg leser det senere, tenker jeg, faen, sånn tror jeg det var. Jeg har god hukommelse, men det er en kompis av meg som pleier å si at det ikke er hukommelse, men “minnestilrettelegging”, haha! OK. Jeg skjønner hva han mener. 

Jeg kjenner jo igjen en blanding av harselas og entusiastisk assosiering når jeg har møtt deg etter ulike konserter på Kongsberg Jazzfestival, for eksempel. Opplever du at du bærer på det samme kunstsynet i billedkunst, musikk og litteratur, eller har du litt forskjellige tilbøyeligheter?
– Det samme, i alle uttrykk. Jeg forsøker å bygge sammen min versjon av glassperlespillet, hvor alle ting i uttrykkene hører sammen. Det er prosjektet mitt, å få til en helhetsfortelling hvor alle tingene du gjør bare er forskjellige disipliner. Noe er du god på, andre ting er du mindre god på – men sånn er det.  

Med maleriet har du jo veldig mye erfaring, og når man da hopper over til romanen, for eksempel, kunne man sett for seg at det var deilig å slippe mange tiår med erfaring og diskurs – å innta et litt annet perspektiv, på en måte.
– Nei, for min metode i maleriet har vært å unngå diskursen og male på intuisjon. Å være den forelskede maleren har vært mitt prosjekt. En som ikke har tatt korreks eller sensur. “Dropp den solnedgangen.” “Hva? Det er jo så fine farger.” Jeg har gjort som jeg ville, og så har jeg vært litt engstelig for å være teit, men så har jeg forsøkt å holde maska. 

Så du har vært litt engstelig for å være teit?
– Ja, det blir man jo lært opp til, ikke sant. Jeg er utdannet på det fortellingsfiendtlige og malerfiendtlige nittitallet. En helt ikonoklastisk periode – skrev du, var det “tekst” og om du malte, måtte du rettferdiggjøre hvert fuckings strøk. Du måtte fortelle verden at du skjønte at maling var teit, at det var et slags “anti-maleri”. Men det ville jo ikke jeg. Jeg syntes bare at den refleksen i vannet var så fin, liksom. Det holdt jeg litt for meg sjøl, jeg malte på den måten, men jeg postulerte det ikke. Jeg følte ikke at jeg hadde intellektuell ballast til å hevde det sånn som jeg gjør nå. For nå mener jeg at det er sant, nå mener jeg at kunsten står i det skjønnes tjeneste, sånne gammeldagse ting. Jeg har sett meg selv i kortene så mange ganger. Hvorfor liker jeg bare det jeg oppfatter som vakkert? Altså, jeg liker det som er heslig og det som er vakkert, men ikke det som er pent eller stygt. Jeg liker tingene som er forpliktet helt i atomet, noe som er helt forjævlig og hjerteskjærende. Det som er malt med forbeholden pensel, eller det som er skrevet med forbehold, hater jeg. Jeg trives bare i de store pendelutsvingene. Det har jeg vært veldig redd for, for jeg tenker jo at det også er der kitschen og faenskapen bor. Men jeg har kommet fram til at det er akkurat innafor. Bare hold en liten avstand, lukt på ytterkantene, finn overgangen hvor det ikke bikker over. Intellektet og skepsisen vaksinerer deg mot det sentimentet som blir følerisk. Stians plate er jo der, den er full av sentiment og følelse, men den er uten kitsch. Den er drevet av et voldsomt ønske om å forføre, men ikke på hvilket som helst premiss. 

Lars Elling. Foto: Trond A. Isaksen/Forlaget Oktober

Du bruker jo litt plass i boka på grenseoppdragningen opp mot det du opplever som kitsch. Når var det du klarte å sette ord på det?
– Mer og mer de senere årene. Jeg er blitt mer trent på det etter at romanen min kom ut, for da ble jeg tvunget til å snakke om ting på en måte jeg ikke behøvde før. Da har jeg måttet tenke på andre argumenter, jeg har kjent mer på hva jeg mener. I en samtale som denne kan jeg høre om jeg mener det eller ikke. Så jeg har satt opp et felt som er vidt nok til at jeg på en tåkete dag tror at det er stort og uendelig, men på en klar dag ser jeg innhegningen. De senere årene har jeg også opplevd at jeg er blitt bedre forstått, det er et større samsvar mellom hva jeg selv mener med maleriet og skriving, og hvordan jeg blir oppfattet. Jeg har sikkert kastet av meg masse uvaner som gjør at jeg er kommet tettere på mitt eget prosjekt, og det er avlesbart hos andre. 

Tror du det har skjedd noe med tidsånden også?
– Ja, veldig. 

Den poetikken her føles jo som en måte å ha en samtale som vi kanskje ofte savner om det skjønne og om kunsten, men som også ofte tar form av veldig kulturkrigerske, revansjistiske oppgjør med ulike kunstsyn.
– Ja, og en voldsom grad av dyrking av subjektet som jeg synes er irriterende. Det må jo siles gjennom dette gammeldagse kvalitetsbegrepet. Det er ikke spesielt at akkurat du føler dette, men om du klarer å begrunne det og gi det form, om du lar det bli styrt av form, fritas du fra kitsch og føleri. Da kommer du inn på det genuine. Det er det helt sentrale. Form er sjefen, det styrer alt. Går du rundt og tenker på innhold, hva du bør uttrykke, er du i et farlig farvann. 

Jeg tror noen vil tenke at det å være så opptatt av form er “typisk unorsk”.
– Det er kanskje noe med at hjertet oppfattes som rent mens det i hjernen dukker opp alle slags uhumske ting. Men jeg mener at hjertet er dritbra på å pumpe blod, hjernen bruker vi til å tenke med og leveren skal vi ikke snakke med. Vi snakker ikke fra leveren, den er et skittent organ som vi bruker til å rense blod og det er den kjempebra til, men vi skal ikke snakke fra den. Riktig organ til riktig oppgave. 

Det er et ord som jeg aldri klarer å finne en god norsk 1:1-erstatning for – cerebral, det som hører til hjernen. Opplever du at det passer på deg?
– Jeg opplever meg først og fremst som veldig sansestyrt, og at jeg ikke er spesielt intellektuell. Jeg er mottagelig for inntrykk som må behandles på en eller annen måte, hvis ikke blir jeg jo et nervevrak. Så jeg bruker hodet til å rydde. Jeg tenker ikke ut noe, jeg reagerer på ting og så rydder jeg opp i reaksjonene. 

Men hva er det kjærligheten til formen gjør, både når du lager ting og opplever kunst? Det føles jo ikke som noe som handler om strenghet eller analytisk avstand til det du jobber med – tvert imot virker det som du kommer nærmere.
– Helt klart. Når jeg opplever at formen er velformet og relevant, oppfatter jeg det som en fundamental tilknytning til tilværelsen. Jeg kjenner at jeg er i slekt med jorda, himmelen og den kvite sky. 

Hvorfor det?
– Nei, jeg tror kunst finnes. Jeg blir helt rørt av hestene i Lascaux-hulene – de er kanskje ikke tenkt som kunst i utgangspunktet, men de er blitt til kunst, for det er en av dem som har så sinnsykt fin form. Det er en av de som lagde dem som er så god til å tegne – Picasso, ta deg en bolle, ikke sant. Apropos form – Stian hadde ikke lest boka, han hadde bare lest brokker underveis litt sånn som han gjør, i halv distraksjon. Litt på senga, jeg tar det i morra, gidder du å sende over på nytt. Sånne ting. Men nå har han boka som fysisk objekt og når han fikk den ble han helt dyreskjelven. I helvete, det er bok, jo. Ordentlig bok. Hvem skulle trodd det? Han teksta meg her om dagen: faen, jeg leser den på senga. Jævlig spennende, jeg lurer på åssen det skal gå med ham med trekkspillet. 

Det som er interessant med Stian Carstensen og det du sier, er at jeg får inntrykk av at det er i hensynet til, eller kjærligheten til formen han på mange måter kan bli oppriktig.
– Ja, det tror jeg. 

I fortellingen om sin egen historie – eller assosiasjoner om hva som helst på en konsert – kommer blødmene og vitsene tett som hagl. Men i måten han for eksempel forholder seg til det å spille instrumenter, å skjønne musikk, er det et stort alvor.
– Helt klart. Han er fortsatt litt der at han griper etter lavthengende frukt. Han har litt dårlig samvittighet for å ikke tilgjengeliggjøre alt mulig. Det har vi snakka tusen ganger om – jeg foreslår å bare holde tett noen ganger, bare la stykket tale for seg selv. Det er så stor grad av fortelling i det, musikken er smektende og med filmen som tonefølge kan han bare gå ut ifra at ingen kjenner ham, man trenger ikke å gjøre noe inneforstått. Så kan lytteren åpne seg og få sin opplevelse av selve musikkverket. Jeg tror Musical Sanatorium også kommer til å utvikle seg over årene, det kommer kanskje til å få nye deler og justeringer, eller kanskje han kommer til å gå videre med et annet større konsept. Det er jo få som tar seg bryet med å lage en symphonie fantastique i dag, et programmusikalsk verk som liksom handler om noe. Men dette her handler virkelig om noe. Måten det er gjort på ligner på det det skal forestille uten at det fremstår som illustrasjoner. Det står godt til sin form, og jeg tror det er langvarig. Er det noe vi trenger, er det dét. 

Da jeg intervjuet deg om Stian til portrettet jeg gjorde i Jazznytt, husker jeg du sa at det lignet på ham også. Og at den beste kunsten gjør det, den ligner på kunstneren. Det husker jeg også som en nesten kontrær tanke, på kollisjonskurs med ortodoksien som jeg har vokst opp med, hvor det er et tydelig skille mellom kunstneren og verket.
– Ja, det er nittitallsortodoksien. Men var det nødvendig at det skulle være så strengt? Jeg skjønner godt den vaksineringen mot biografi, for det var jævlig klebrig og kitschy. Med én gang du snakket om en Hemingway-novelle måtte du innom at han gikk i kjole som liten og derfor overkompenserte og så var det liksom skjegg og bøffelrifle som sto i veien for historien. Vet du hva, les teksten – glem hvem som har skrevet det. En forfriskende tanke, helt klart. Men når det dras ut er det jo noe litt magert over det også. For det er jo ikke helt uinteressant at Alf Prøysen var bifil om du lurer på hvordan han kunne sette seg inn i perspektivet til en gårdsjente eller en fireåring som ser på en gårdsgutt… det at han hadde flere stemmer og en grad av ulovlighet, en tilknytning til noe han ikke kunne være. Er det ikke utrolig at det kom til uttrykk i form? Det trenger ikke å være så polarisert. Hva gjelder Hemingway er det jo utrolig at en fyr som er så breial og hengt opp i sin egen maskulinitet kan skrive fra helt andre steder. En av de beste fortellingene hans er om en sønn i en familie som har flyttet fra Paris til Idaho. Så får han feber og han tror han skal dø, for termometeret viser 104 grader – og i Paris dør du når du får 41 i feber. Så han prøver å skåne sine foreldre for sin snarlige bortgang. Far er ute og skyter ender mens guttungen ligger hjemme og er tufs og vet at han skal dø. Så kommer de hjem og forklarer ham forskjellen på fahrenheit og celsius. Den siste setningen er dagen etter var han ikke mye tess, begynte å grine for den minste ting. Er det bra, eller? Tenk at du kan skrive sånn og være han svære branden samtidig. Det er ikke uinteressant. 

Har den tanken om “både-og” ligget latent, eller var du mer kantete på nittitallet da du kanskje var mer i utakt med tidsånden?
– Jeg har alltid vært en svamp, på et vis. En voldsom fanboy. Den tilkoblingen til kunstuttrykk, samme hva det måtte være, betyr kolossalt mye for meg. Ting gleder meg veldig. Jeg faller i staver av den minste ting – om jeg går forbi en riktig fin sykkel, stopper jeg opp og ser på den. Det er viktig å være tøff i kritikk, å tone flagg og i perioder er det kanskje til og med viktig å posere. Men i bunn og grunn tror jeg fansen har rett, altså. Taylor Swift er ikke for meg, men fansen hennes har rett. 

Men er det alltid sånn? Det er mye opphausing av fandom i vår tid, men innebærer ikke det også en privatisering av samtalen om disse tingene om de alltid skal ha definisjonsmakt? Det føles som det ikke er plass til så mange “nøytrale lyttere” eller gratispassasjerer i popkulturen. Du er helt inne i et fenomen eller helt ute.
– Det er interessant. Vi kunne jo tatt oss bryet med å lytte nøyere. Jeg er ikke så interessert, men datteren til en kompis er totalt swiftie, hun elsker det – og jeg er sympatisk innstilt til hennes fandom. Jeg har ikke tenkt å ta det fra henne, altså.

Det skjønner jeg – men jeg har også inntrykk av at veldig intens fandom er blitt en slegge for store kommersielle krefter, som egentlig ønsker å monopolisere kulturlivet.
– Det er sant – og jeg tror ikke det er det jeg mener! Jeg må tenke litt. Men det handler om positive opplevelser av ting – det koster ingenting å rive ned Karthago, men det tar årevis å bygge det opp, og man bør passe litt på det. Generelt mener jeg at kunsten eksisterer med mye motstand rundt seg, den får mye festtaler og åtgaum når ting går bra, men egentlig er det de som er gode i matte som styrer fortsatt. Det gjelder å ta fra de så mye makt som mulig og å få fram de som synger noen andre sanger i stedet, selv om du kanskje synes at det de synger er teit – dét er jeg for, altså. 

Vi lever jo også i en tid hvor vi har vært veldig interessert i det empiriske i kulturen også – nøyaktige telleverk som forteller akkurat hvilke ting folk faktisk lytter til eller leser. Og det å gjenvinne en samtale om hva man syns er bra eller betydningsfullt, litt på siden av den uromantiske “fasiten”, tror jeg er et savn som spiller inn i det du sier.
– Soleklart. Jeg lot meg overtale til å bli dommer i et portrettmalermesterskap, og i starten ble jeg møtt med det som kanskje var en forventet surhet i mitt eget miljø. Men jeg spurte meg selv om jeg ville satt pris på noe sånt om det ble sendt da jeg selv var tretten år gammel? Ville det vært negativt, nøytralt eller positivt? Det ville helt klart vært positivt. Ville det gitt mer interesse for maleri eller mindre? Jeg tror det gir mer. Programmet ble som det ble, et underholdningsprogram uten voldsom faglighet. Jeg prøvde å dytte det litt i den retningen, noe fikk jeg lov til og noe ble jeg stoppet i. Hmmm. Hva var poenget mitt her? Dette er problemet med digresjoner, om du hiver én stein i vannet får du ringer, men om du kaster ni steiner blir det bare kaos. Vi får se om jeg kommer på det etterpå. 

Hvordan er det du merker en sånn skepsis i billedkunstmiljøet?
– Det er litt på vernissager og sånn. Jeg tror det mistenkes at jeg har et behov for å stikke meg fram eller være på TV. Men jeg vil jo ikke det, det er jo fryktelig kjedelig – seks uker av livet jeg ikke får tilbake. Jeg kjeder meg jo så lett at jeg får mark bare av å klippe meg. Det å skulle gå frem og tilbake med kameraet på seg er ikke noen drømmesituasjon. I etterkant opplevde jeg uansett at også folk fra miljøet så dette motvillig og tenkte at det er kanskje bedre enn ingenting. Det vi helst skulle hatt er jo fire timer med Gerhard Richter som står og maler mens Georg Baselitz står og kommenterer, men det er det jo bare jeg som ville sett på…

Ja, eller kanskje? Jeg blir mer og mer nysgjerrig på ham, du nevner ham jo også i boka.
– En stor maler. Richter er revolusjonen for meg, han er en av mine fire store. 

Hvem er de tre andre?
– Hmm. Velásques, Munch, Bacon og Richter. Veldig mye av det jeg kan er derivert fra dem. Pluss enormt mye annet som tilflyter meg. Jeg tror på det bildet om grunnvannet kunstneren henter ting fra som jeg skriver om i boka. Jeg tror ikke det bare er musikkinspirasjoner som skvalper rundt slik at du, når du hiver bøtta nedi, får opp Rabelais med litt Led Zeppelin oppå, en dæsj Harold Lloyd og så videre. Det er helt kaotisk. Jeg mener som sagt at Burne Hogarth lærte Michelangelo å tegne, for jeg var 17 år gammel da jeg så Michelangelo, men jeg var fem da jeg så Burne Hogarth. I mitt hode lever disse side om side, synaptisk kobla sammen på en helt logisk måte. Jeg har virkelig ikke ønsket å lagdele kulturliv i høyt og lavt. For meg er det bare godt og dårlig. Eller – interessant og mindre interessant. Det kan være det også. Nå svarer jeg helt usaklig i klisjeer her, merker jeg… men jo, Richter er på mange måter de malerskeptiske malernes maler. Eller malerikritikernes maler. For han påsto at han ikke var en maler, han var nærmest en maskin som bare malte en oppgave. Han jobbet i mange forskjellige stilarter samtidig. Alt fra sånne squeegee-greier hvor han sleper malingen ut i striper til helt hypernaturalistisk foto-avmaling hvor fotografiet skal gjengis helt nøyaktig i den blurra stilen hans. Han gjorde en lang serie med solnedganger, og det fikk han slippe unna med fordi han var så langt inni det konseptuelle. Han var fra Øst-Tyskland og ble konfrontert med Joseph Beuys, Fluxus-bevegelsen og den måten å tenke på. Så han svarte aldri som maler, han uttalte seg alltid skarpt som konseptkunstner. Det gjorde at de som ønsket å se en solnedgang fikk seg noe å glede seg over, for de visste at de ikke var dumme, for det var Richter som hadde malt det. Og Richter var smart. Han hadde den jukse-greia, men etter hvert som han kom mer og mer opp i årene, fikk han skarpere kritikere og skarpere intervjuere og da røyk jo mye av det. Han avslørte seg som en slags romantiker til slutt. Det er en flott scene i én av filmene hans hvor han har avmalt noen solnedganger, og så sitter journalisten og ser på et kontakt-sheet med bilder som han har malt så samvittighetsfullt som mulig. Så sier intervjueren, “Du har ikke malt alle?” “Nei, jeg har gjort et utvalg.” “Ja, hvorfor har du valgt de du gjorde, da? Var det fordi de var finest?” “Ja.” “OK, du er romantiker”. 

En felle!
– Ja, du slipper ikke unna, ikke sant! Du lovet å være en maskin. Men hvorfor elsker vi Richter? Det er jo fordi du kan gå og se de maleriene, og da ligner de så mye på godt håndtert maling at du bare får lyst til å glefse det i deg. Det er så jævlig fett gjort, jeg blir misunnelig og gæren. Jeg vil også gjøre det sånn, men jeg får det ikke til, jeg vil eie det, kunne det. Det handler om begjæret etter form, som også er det det forestiller. Det forestiller maling – og også ikke. 

Christian Meaas Svendsen sa en gang i NTT at han trodde det finnes nytelse i å plukke noe fra hverandre. Man trenger ikke vite noe som helst om det man ser på, men det er ikke nødvendigvis sånn at det å lære om hvordan noe er lagd på ødelegger trylletrikset. Det trenger ikke å bli mindre, det kan bli større.
– Ja, helt klart. Jeg får mye større inntrykksfølsomhet overfor de største tingene ved at jeg har brukt 30-40 år på å dekode dem. Jeg kan få større inntrykk av svakere verk også. Når jeg ser Vélasquez’ elevers elever, for eksempel. Da ser jeg hvor det svikter – og det er lettere å identifisere seg med. Jeg ser hvor de vil og hvor de bommer, akilleshælen er så synlig. Og jeg får en følelse av å være poetisk innforlivet med det, for jeg kjenner meg igjen i det strekket. 

Det blir nesten litt rørende med ting som er litt dritt?
– Soleklart. Jeg har lært mer av dritt enn av tingene som er kvalitet. Jeg har hatt betydelig større faglige opplevelser av å se svakere kunstnere som virkelig prøver enn å se de aller beste. For de er ugjennomtrengelige, de får du ikke hørt på. 

De skaper vel kanskje også en forventning om at du ikke skal vise strevet ditt, på en måte.
– Ja, det er det du kan få fra Manet eller Oscar Wilde, den nonchalante greia hvor det skal se uanstrengt ut, selv om det ligger veldig mye bak. Eller Pavarotti på den siste tonen av “Che gelida manina” fra La Bohème hvor han i stedet for å kline til lar en tynn, tynn lang falsett klinge ut. Det er så overlegent – alle vet at han har et fjell å komme med, men så viser han en istapp i stedet. Sånn. Eller Miles Davis, “the softer you play it, the stronger it gets”, som han sier om Sketches of Spain med Gil Evans. Når han bruker harmonmuten og spiller så svakt at det er som å gå på nattgammel is. Sånn. Det er så avlesbart med hele følelsesapparatet – det er dit vi skal, ikke sant, men alle de tingene består av form, så ikke studer følelsene, studer formen, bli dritbra på den. Har du følelse vil den synes.

Du har sagt at din tro på det fortellende maleriet har vært din superkraft som kunstner.
– Soleklart. Jeg har alltid fulgt det, og jeg har alltid vært opptatt av at når ting svikter, så svikter det stort sett i formen. Det er den man må jobbe med. Jeg mistenker at da fjelljazzen var under utvikling, så var det ikke egentlig det de tenkte på. Men de fikk det kastet på seg, det ble liksom soundtrack til Norge Rundt og reinsdyr over vidda… og det er umulig at det ikke slår tilbake i kunstnerne som skaper det. Men når du faktisk begynner å spille reinsdyr over vidda, da er du i et farlig område. Da har du begynt å følge innholdet. Sky de tingene, prøv å finne ut hva du leter i og rendyrk det. Hard kritikk er fælt, men god kritikk er nesten enda verre, for den kan du begynne å tro på. Jeg er lett påvirkelig, så jeg må passe på det. Jeg har lang karantenetid for bildene sine før jeg kan se om det er noe vits i dem. Sånn har jeg det med tekst også. Det gjelder å holde det hemmelig så lenge som mulig. Man skal passe seg for kunsten som er påvirket av festtalene – at noen har sagt noe i en åpningstale til Molde Jazzfestival, og så lager man noe som er sånn, musikk som er som isbreen. Det går an å bli rost på en helt låsende måte som det ikke er lett å komme ut av. Det ser man med Leonard Rickhard, min tids største norske maler, som nå døde, dessverre. Jeg blir helt i ulage av det, han er kommet så mye lenger enn meg. Men jeg ser også at de siste bildene er betydelig svakere, og det er også fordi det er vanskelig å være upåvirket av din egen mottakelse. Du bokses inn i lesningen av tingene dine. Ting mister energi, og det blir blodfattig.

Men det er vel noen fantastiske ting blant de senere – det var et inni det største rommet som jeg likte veldig godt.
– Det store som det er skåret i? 

Nei, med mange mindre ruter, det føltes nesten som en dreiebok til et eller annet.
– Å ja, de er tøffe. Men det var et seint bilde fra 2023 eller noe. Et stort fondvegg-bilde, enormt digert med en diagonal som går ned i jorda og som er skåret ut. Det er faenmeg ikke til å tåle, det burde ikke vært med. Men også de tre siste akrylbildene. Han bytta jo teknikk, og da mistet han det pastose hvor malingen ligner på seg selv. Akryl ligner bare plast. Så det begynner å ligne på et Leonard Rickhard-bilde, bare malt av en svakere maler. Det er en liten knekk i kneet der. Men på slutten av 80- og inn i 90-tallet forstår han virkelig hvem han er og så presser han formen, han er ikke låst ennå. 

Det er et bilde som heter Søndag i den utstillingen som minner om noen av dine malerier.
– Jeg hadde veldig god kontakt med ham. Vi treftes ikke så ofte, men han var jo veldig villig til å snakke fag, og det er jo aldri noe man får nok av. Hvilket pigment er det? Det har jeg aldri prøvd og så videre. En gitarpedal du aldri har hørt om også videre. 

Men jeg vil jo høre om alle sånne bakenforliggende ting og detaljer etter at jeg ser en utstilling, for eksempel.
– Ja, men det kommer mer av det. 

Skriving om kunst fra din kant?
– Ja. Jeg har masse på det der – jeg tror man kan nerde ganske mye og allikevel få folk om bord, det er ikke der skillet er. 

Bra, jeg tror mange liker å titte inn i maskineriet. Selv om man ikke alltid skjønner alt det tekniske, tror jeg det finnes en glede i det.
– Helt enig. Ikke bøy deg ned, la folk stå på tærne i stedet. Bare vær sikker på at du mener det du sier og ikke kast bort tiden til folk, men reis deg i din fulle høyde og snakk med din egen stemme. 

Én del av poetikken i boka hvor du kanskje fremstår som litt gretnere, er agget mot opphausingen av det “ærlige” og “upolerte” i musikken. Aversjonen mot såkalte flinkiser. Det er jo gjenkjennelig fra 80/90-tallets musikksamtaler, men det er vel kanskje noe hvor jeg tenker at vi er på et litt annet sted i dag.
– Ja, det er mulig det. Det kan godt hende at min irritasjon er litt gammal. 

Jeg sier ikke at det er helt borte i dag eller irrelevant å skrive om, men mye har nok endret seg litt.
– Men den er nok litt sufflert av vår mann. 

Ja, for Stian har vel kjent på den motsetningen?
– Han har mye av det. Og jeg står nok litt i slagskyggen av ham på det musikalske, sjansen for at jeg sier noe feil er så stor, så i noen av de musikalske sammenhengene er jeg litt på leirføtter. Jeg har nok vært litt usunt påvirket av ham i en periode, men kommet meg litt fra det også. 

Men tror du den lille fighten har vært nyttig for ham? Å være i motsetning til en flinkisforaktende kritikk, for eksempel?
– Han sier jo det. Jeg har vært lykkelig forskånet for det musikkpolitiske. Du har rett i at det er noen små gretne partier, jeg husker litt smak av sagflis da jeg skrev det, det er vel ikke der hvor teksten lyser mest. Men jeg har også misjonert ting ingen jeg kjenner har likt, jeg veiva med Prefab Sprout i alle år selv om ingen jeg kjenner likte det. Nå ser jeg at Steely Dan er comme-il-faut, men det var mange år hvor folk ga deg en Tom Scott-plate på kjøpet som du kunne kose deg med eller trodde at Spyro Gyra var samme dritten, ikke sant. Men hører dere ikke forskjellen? Jeg har misjonert Pat Metheny veldig mye, jeg har skrytt voldsomt av Sting-soloskivene. Ting som sikkert har vært helt innafor i musikermiljøer, men i en del kred-miljøer var det mer teit. Det har ikke gjort så fryktelig mye, man hører jo det man hører. Fansen har rett, som sagt. 

Men tror du deres forhold har vært nyttig for Stian?
– Helt siden vi er blitt kjent, har han hatt en nesten urealistisk høy tillit til meg. Han har alltid spurt, og jeg har alltid kritisert. Jeg har hørt ham spille hundre ganger, kanskje, og alltid sagt det jeg mener. Han har det til følge også, og har justert ting. Sanatorium-konserten er jo klippa om. 

Ja, for premieren på Kongsberg var ikke helt vellykket, det var en følelse av at det rett og slett ikke var ferdig.
– Nei, det var ikke det, ikke sant – det er så tungtdrevet, dramaturgien er ikke en vanlig konsert. Jeg har gnåla fælt om det, men Stian blir aldri noe forskrekka av meg. Jeg vil ham vel. Lenge før dette spurte han også alltid om hva jeg syntes. 

Han er jo en fascinerende skikkelse sånn sett. Det er lett å tenke at han en person som alltid har vært akkurat sånn. Det er noe med hvor særegen han er på tvers av alle slags kulturelle motsetninger, det føles som det ligger en medfødt selvsikkerhet bak det. Men når han forteller historien sin, er det jo mange tilfeller av at noen andre har kommet med en “tillatelse” til å gjøre det han gjør.
– Det er helt sant. 

Jeg tenker på Jarle Vespestad som oppfordret ham til å dra fram trekkspillet på Jazzlinja, eller Erling Aksdal som sier at det er greit å ha kick på bulgarsk folkemusikk i stedet for amerikansk jazz fra femtitallet, for eksempel. Det er flere punkter i historien hans hvor noen sier “det du er, det er bra” – også er det sånn det blir. I boka skjer det mellom dere to, du sier “Det er greit å betrakte dette som et stort verk, å ta det på alvor.” Og det er jo ofte kanskje den siste puslespillbiten når man skal lage noe som er litt stort – å innrømme for seg selv at det er dét man gjør.
– Han nevner jo det i etterordet. Kontakten med demonene kombinert med veldig mye tid til å jobbe ga en type lisens. Og vil du dypere, så kommer du dypere. Men det er tungt å gå langt nok. Det produseres kolossalt mye i alle sjangere, det bare pøses ut og pøses ut, og alle er oppgitte og kyniske. Selv ikke Lars Lillo Stenberg vet om det han lager er en singel lenger. Ingen vet, alt flyter, alt er i det fri og ingenting koster noe som helst. Men man vet jo én ting, og det er når man er på sitt beste. Og om det finnes en tid hvor vi bør finne plass til det helt spesifikke, å legge fra oss det generiske og gjøre utmerkede ting på små flater, så er det nå. For vi vet at det er mulig. Vi vet ikke hva som skjer med det ute i verden, men vi vet at vi gjør noe bra. Det kan være hva som helst. Datteren min sendte meg en split screen-video av en jente som har lært seg å danse akkurat som en papegøye… jeg ble helt på gråten. Det der er så tungvint å gjøre, haha! Det er mennesket på sitt beste. Det er bare gjort for å prøve ut form, fordi det er gøy, slitsomt og vanskelig. Det er den eneste årsaken. Og når folk er sånn, tenker jeg at vi ikke lever i de siste tider. Grundigheten i det. Der har jeg aldri tatt noe for gitt. Jeg tror på den ti tusen timers-regelen. Jeg har vært helt fanatisk og gått mange runder, helt siden jeg var liten. Det høres gubbete ut, men det er jo sant. 

Men er det lystdrevet eller er det disiplin?
– Jeg tåler ikke meg selv med mindre jeg er satt under hard disiplin. Jeg har for mye uro, rett og slett, jeg kommer fra et for alvorlig sted. Jeg har dårlig samvittighet nå, selv om jeg er på jobb. 

Akkurat nå når vi sitter på denne benken?
– Ja, akkurat nå. Men hun jeg er sammen sa at jeg må se på det som jobb. Det er ingenting som står på atelieret som føler seg forfordelt fordi jeg er her nå. 

Boka er også en historie om å miste kontakten med en god venn, i en tid hvor det er mange måter å holde den på. Så det sendes ubesvarte meldinger, du kan sitte i Sør-Afrika og bekymre deg, lure på hvordan det går. Venner som sliter på denne måten slår meg som en kjærlighetshistorie mange opplever, men som vi ikke har brukt så mye tid på.
– Det tror jeg også. Jeg visste ikke hva slags hybrid boka var, og forlaget visste i hvert fall ikke. Men det var nødvendig. Jeg måtte finne en catchphrase for meg selv – en bok om et vennskap i livsfare, en bok om et vennskap i livsfare, det var det den måtte kretse rundt. Først tenkte jeg at det skulle være en bok om en plate, men det er jo som å danse om arkitektur. 

Lars, den floskelen der er du for god for…
– Ouff, stryk det! Jeg har akkurat hørt det, jeg visste ikke at det var en klisjé! 

Du er tilgitt! Men det er noe egenartet og sårt med vennskapet – for der man kan oppleve et samlivsbrudd og så møte noen ny, “erstatter” man ikke venner på samme vis. Du ville vel aldri funnet deg en “ny Stian”, på en måte.
– Det er sant. Det er også noe med… dette blir kanskje vidløftig, men bortfallet av en kunstnerisk offentlighet. Det kommer stadig kritikk for at alle tilhører ulike ekkokamre. Men fortjener det å bli kalt ekkokamre? Er det kanskje at man søker sammen fordi man gjenkjenner noe i hverandre og bestemmer seg for å holde på noen verdier som faktisk finnes? Folk levde nok i drøyere tider før, og det er kanskje et alderstegn å være pessimistisk, men jeg tror ikke det. Jeg tror vi er mer kapitalt fucka nå enn vi har vært. Om man spør folk som har barn i skolealder om de tror de tror at barna får det bedre enn dem selv, så sier de nei. Det er nytt, sånn var det ikke så sent som på nittitallet, men folk går rundt med en form for håpløshet nå og den ligner ikke på håpløsheten som folk hadde etter atombombene i 1945 hadde eller som man hadde på åttitallet. Vi lever med en relevant trussel om helvete, og det er vanskelig å si noe trøstende uten å være helt Pollyanna og juge om det. Men det å samles om felles verdier, å ikke være kynisk men stille med blanke våpen og bryne seg… er det ikke det et miljø er? At man samles om noe man setter høyt og prøver å spisse det. Ikke piss det vekk med å være generell eller uforpliktende eller kynisk. Gjør det motsatte. 

Men det er vanskelig i kulturen – hver gang du har en samtale om noe spesifikt, er det lett å tenke “hvor mange er egentlig med på denne samtalen”, og så devaluerer man på en måte sitt eget engasjement for det. Det er blitt så lett å kikke bort på alle som ikke bryr seg.
– Ja, jeg er enig. 

Men hvordan motarbeider du den kynismen for min egen del?
– Det er veldig mange aktører i feltet, det er mange i publikum, men tiden er knapp og ting er spredt utover – kulturen kan noen ganger føles som en homeopatisk etterligning av det som var. Men det var også litt tett og urettferdig før. Om du ser på det første Kunstakademi-kullet etter andre verdenskrig, med Carl Nesjar og Inger Sitter, ble alle skikkelig kjent. Betyr det at alle var skikkelig bra? Nei, men Norge trengte modernister. Det var etterspurt, plassen var ledig. Eller enda tidligere, tenk når Ibsen er på Hurtigruta, sier seg fornøyd med Nordkapp og Hamsun harselerer med det på forsiden av Morgenbladet, om at selveste herr Ibsen fra Skien sier seg fornøyd med Nordkapp – og Nordkapp puster lettet ut. Sånn skulle jo jeg også hatt det i dag, men det går bare når offentligheten er bitteliten. Den er pulverisert utover, og det får vi ikke gjort noe med. Men man kan holde på idealismen innenfor mindre felt. Ikke tell klikkene, men registrer når året er over og et nytt år starter – er du i live eller er du død? Hvis du er i live og har spilt saksofon det året, så får du et nytt et. Jeg tror man må tenke sånn. Innenfor mitt felt er folk veldig nøysomme. Telemarksforskning gjorde den samme levekårsundersøkelsen to ganger, for de fikk så lave tall den første gangen – men den neste gangen ble de enda lavere. De tjente ikke bare ingenting – de tjente ingenting minus. Men folk gjør det allikevel, det er så utrolig mye bra folk som jobber og brenner for sine greier og har en dagjobb ved siden av. Det er mye idealisme i det, så mange bra musikere, skuespillere som setter opp noe selv. Oslo har så mange gode scener sammenlignet med da jeg flyttet tilbake fra Bergen. Da gikk jeg og venta på at BLÅ skulle åpne. Nå er det annerledes, det er ikke nødvendigvis alltid kjempemye publikum, men folk går på scenen. Rigger opp, spiller konserten i halvannen time, rigger ned… og man finner seg bare i den hverdagen hvis er musiker man virkelig er, det er sånn man beviser at det finnes – og så kommer jeg og løser inn billett og ser på. 

Kanskje er noe av trikset å innse at det sjelden har vært mulig å “bevise” at sånne miljøer – konsertmiljøer, kunstmiljøer – har vært viktige. At det alltid er snakk om at de som er til stede går med på å late som litt, å bli enige at dette er viktig uten å kreve at omverden nødvendigvis er enig i det.
– Ja, og jeg tror ikke det bare er sjargong heller, kulturpraten har sjargong i seg naturligvis, men den er ikke basert på det. Da ville det flata ut. Tenk på det vidunderlig øyeblikket i Aulaen da Stian stilte opp og spilte “Nuages” under Hot Club de Norvege-konserten som jeg skriver om i boka. I det sekundet så jeg en tilkobling til noe større. Ikke på noe nyreligiøst vis, men jeg visste det var mange i salen som kobla på en slags empatisk telegraflinje i det øyeblikket. Å vite at det var et øyeblikk av overlevelse og frelse gjør det enda flottere, selvfølgelig, men… faen, det fins altså, det finnes. Min tidlige konsertopplevelse med Pat Metheny på Club7 hadde noe av det samme. Jeg var helt ukanalisert og fortvila med tanke på min ungdomstid, men jeg opplevde noe som hadde en estetisk oppgave. De sto i sin fulle høyde og jeg måtte stå på tærne for å henge med. Det var krevende, det er tungt å stå på tærne, men jeg kjente også at det var en belønning der. Jeg har muligheten til å løse alle ting, jeg kan lete opp en slags identitet, jeg kan koble meg på noe som er ganske vanskelig, det er litt hemmelig også… det var starten på en slags musikk-klassereise som også hadde enorm betydning for mitt forhold maleriet. Jazzen har sine ting som du kan vri og vende på, men den er også formet rundt en slags grid som du kan forstå, og sånn opplever jeg at maleriet er også. Det er flaten som du jobber med – og skal du gi opp, fordi alt er gjort før, eller ikke? Gårsdagens ble ikke noe bra, men dette, dette, har fremdeles muligheten til å bli noe… det tror jeg på. Akkurat nå jobber jeg med et bilde som jeg ser er dårlig. Jeg har holdt på med det for lenge. For øyeblikket har jeg dårlig samvittighet for et dårlig bilde som står på atelieret, putt den i pipa! Så barnslig er jeg. 

Men har du glede av det allikevel?
– Nei, men jeg føler meg som maler. Jeg vet at jeg holder på med et litt mislykket bilde, og det er det bare malere som gjør. I det er jeg kobla på kolleger, jeg er kobla på kunsten. Jeg er i tiltakende grad sikker på det. Så vil jeg verken kaste bort tiden til meg selv eller andre. Gjennom den fantastiske filmen, Gerhard Richter on painting holder han på med et bilde. Underveis tenker jeg stopp nå, for nå ser det okei ut. Men så fortsetter han og på slutten er det bare dritt, han ser det sjæl. Han står der og betrakter det, jeg vet at han vet at det er dårlig. Så henvender han seg til  kameraet, trekker på skuldrene og sier aber Spaß – moro lell. Akkurat sånn. Da er du maler. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger