Now's the time

NTT: Soulkick i vårsola

Thea Grant synger om havet, Amund Stenøien tolker John Coltrane, Hannah Furberg snakker om Amy Winehouse og Utlandet er ute med ny musikk.

GOD HELG og velkommen tilbake til Now’s The Time i vårsol! Vi har mye på lager i denne remsa og ivrer noe voldsomt etter å komme i gang med fredagen – så vi begrenser oss til tre konserter helt først. Men nå er det MYE som skjer på alle fronter – og vi skriver om flere konserter som skjer i dag (The Core, Mandaljazzjubileum på Cosmopolite, Petter Dalane) lenger ned i remsa. Men her er tre til: 

1. Lilja tar med seg bandet sitt og spiller på Arendal Jazzklubb på mandag – det finnes verre måter å starte uka på!

2. Den polske saksofonisten Maciej Obara har med seg Dominik Wania på piano og et komp bestående av Ole Morten Vågan på bass og Gard Nilssen på trommer i kvartetten sin. På tirsdag spiller de i Brønnøysund, på onsdag er de i Mo i Rana og så står Bodø, Tromsø og Alta for tur de neste dagene. Det er fetere å høre på polsk jazz enn å vitse om det, spør du oss. Sjekk dem ut her: 

3. I Skiensjazzdragets pedagogisk anlagte konsertserie JazzKassen er André Kassen lærer som loser lytterne gjennom ulike jazzikalske temaer. Denne torsdagen er temaet den skumle frijazzen, og han har fått med seg lokal trompetist Thomas Johansson, Jon Rune Strøm på bass og Dag Erik Knedal Andersen på trommer. Riktig folk for oppgaven skullem an tro. BØ! 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Havet er Thea Grants skjebne


Teah Grant. Foto: Chai Saeidi

Etter en periode med litt lyttemetthet, er det alltid takknemlig når en innspilling kommer inn fra dødvinkelen og liksom åpner ørene på nytt igjen. Sånn har jeg hatt det med Water and Dreams av Thea Grant denne uka, som inneholder ni stykker hvor Grants stemme stort sett får holde på mutters alene, eller i selskap med flere versjoner av seg selv. Noe av det lener seg mot ambient eller kunstpop, mens andre partier høres ut som ny (eller gammel) kormusikk. Den kan være behagelig og avspennende, den kan fenge og knitre i øregangene, og med sine 35 minutter er det på en måte en ganske praktisk liten kunstmusikkutgivelse også, om det gir noen mening: Noe man lett kan smette inn i hverdagen. OK, det er innsalget mitt. 

Water and Dreams handler om to av de aller største temaene, vann og drømmer – og det blir også muligheter til å oppleve Grant fremføre musikken live fremover, blant annet på Femme Brutal i Flerbrukshallen på Hausmania fredag om én uke. Vi tok en prat med Thea for å høre mer. 

Water and Dreams ble spilt inn under et opphold på en øy – hvor var det du var?
– Jeg var på Fleinvær, en øy utafor Bodø i rundt ti dager. Det starta som et spin off-prosjekt av How to read water, et prosjekt jeg har hatt sammen med en danser som heter Anna Thu Schmidt. Vi har jobba med det i fem år, også fikk vi muligheten til å dra på denne øya og jobbe hver for oss. Tanken var opprinnelig at jeg skulle spille inn noe av musikken vi har jobbet med i prosjektet, men så fikk det en annen form. 

Hva slags performance er det du og Schimdt har drevet med?
– Det har tatt lik ulike former, men det handler om vann, og hav. Det ble initiert av Anna for rundtfem år siden. I løpet av den tiden har vi hatt galleri-installasjoner, noen black box-opptredner og vi har gjort opptredner som er site specific. Vi har hatt noen rammer og temaer, bilder vi har jobbet med, og så har det vært ganske improvisert. Jeg har gjort solo vokal med effekter. Noen ganger har opptrednene vært long duration – vi hadde en på Nils Aas Kunstverksted, det var tre timer med musikk, video, dans og performance. Så det har hatt forskjellige former, men havet har vært temaet. 

Ja, og det er jo et stort, fascinerende tema som vi aldri blir ferdig med. Hvor lenge kan et sånn prosjekt vare?
– Jeg er litt fascinert selv, for det åpner seg opp nye temaer – det føles som vi kommer til å gjøre det alltid, haha! Vi har jobbet mye med å skape de fysiske rommene for performancene – vi tar elementer fra naturen der vi er. På soloalbumet mitt nå har jeg vært mer opptatt av følelsen bak det vi ser. Jeg har jobbet enda mer med havets mystikk. Jeg hadde et lydverk på Ibsenprisen for noen uker siden hvor jeg knyttet det opp mot Fruen fra Havet, som ble møtepunktet mellom det jeg driver og utdelingen. I det stykket blir havet beskrevet som symbol på sin egen frigjøring. Jeg tror det er en del av tiltrekningskraften. Endeløshet. 

Det er fint skrevet. Når jeg tenker på det selv, er det jo alt fra ekstrem frihetsfølelse – bading og solskimmeret på vakre sommerdager – men også noe jeg har vært veldig redd for, som er livsfarlig – en hard og usentimental arbeidsplass, men også eventyr, reiser til nye steder. Hva er havet for deg?
– Det er spennende å gå inn i. Da jeg var åtte har jeg et tydelig vann-minne hvor det føltes helt magisk – alle fargene, det gnistra, friheten i å være i en ny verden. På ett punkt sa mamma og pappa at nå må du komme opp, du er kald og nesten blå i huden. Jeg kom opp og sa “the sea is my destiny”, haha! Jeg vet ikke hvor det kom fra, men det må ha kjentes ekte. Senere er det også noe veldig skummelt over det. Nå er jeg ikke så mye fysisk i vannet, egentlig. Tanken om dypet… i musikken min kan jeg gjerne forholde meg til det, men når jeg faktisk tenker på det er det annerledes. 

På Fleinvær oppholdt du deg tett på havet – hvordan oppførte det seg, og hva hadde det å si?
– Det var utrolig inspirerende å kjenne på det direkte. Å være ute i mange timer og så gå inn på hytta og synge. Det var en naturlig forlengelse å kunne uttrykke følelsene. Det var all slags vær og vind, og ensomt på en fin måte. Det var jo bare Anna og meg og noen andre på øya.

Mye av musikken høres jo ut som den kunne vært forhåndskomponert kormusikk, men den er basert på improvisasjoner. Hvor starter du under en innspilling?
– Jeg hadde med meg en mac og et lydkort og en mikrofon, og så trodde jeg som sagt egentlig at jeg skulle lage et album som var enda mer knytta til det vi har gjort – ett spor improvisasjon og ikke så mye pålegg eller manipulasjon. Men da jeg begynte å tracke, ga det mer mening å jobbe med de forskjellige lagene. Det begynte som lange improvisasjoner hvor jeg mista meg i det, og så begynte jeg å skjære ut improvisasjonene. Som du sier kan det minne om korstykker. Noe var hardware-effekter på forhånd, andre er gjort i postproduksjon, det meste er sunget direkte. Så har jeg også sampla min egen stemme og spilt noen steder. 

Den andre delen av tittelen handler om drømmer, og det er vel der plata også skiller seg fra performancene som den springer ut fra. Hvorfor kom drømmen inn i det?
– Fordi jeg har fokusert på det fysiske, å bare ta inn omgivelsene og forskjellige bilder, ting som har vært så enkelt som tidevann, bølger, det en ser. Det var en flukt fra det, drømmer var en vei fra virkelighet til mysterier. From H2O to dreams – det handlet med ett mye mer om følelser og det ubevisste i det. Havet er en naturlig parallell til det indre, ubevisste tanker og følelser. I etterkant føltes den tittelen riktig, og jeg leste en bok som heter “Water and dreams” av Gaston Bachelard , som er en poetisk utforskning og skildring av havets karakteristikker. Den åpna nye dører. 

Er det noen annen musikk som har betydd mye for prosjektet?
– Ja, absolutt. I forkant av prosessen var jeg vikar med Trondheim Voices på et prosjekt som heter Folklore av Helge Sten og Ståle Storløkken. I stykkene til Helge ble det åpnet en ny type samklang – den har lange, saktebevegende vokallinjer som møtes og forsvinner fra hverandre. Jeg har skjønt at det er basert på improviserte stykker på synth. Følelsen av noe endeløst og evig gjorde inntrykk på meg vokalmessig. Jeg kunne kjenne igjen følelsen jeg har hatt med havet når jeg sang den musikken. Jeg har også følt en likhet med en del av musikken til György Ligety – jeg vet ikke om det har bunna i noe havlig, men følelsen har resonnert med en del av det jeg jobber med. Men i selve prosessen har det nok ikke vært tydelig for meg hvor referansebasert det eventuelt har vært. Det har vært frigjørende å bare tenke hvordan jeg kan synge som stormen, hvordan jeg kan være bølger, hvordan jeg kan være speiling… det har vært frigjørende å jobbe sånn, mens andre musikalske prosjekter har mer tydelige referanser. Alt er jo der uansett, men det var et annet fokus. 

Finnes det noe annen kunst hvor du kjenner havfølelsene?
– Nå må jeg tenke… det er jo absolutt det. Jeg har sett mye på maleriene til Kay Sage. Følelsen av stillhet og mellomrom og lengsel og ensomhet er ting jeg kjenner igjen i havet, og det er noe som er gjennomgående i alt. Men er mer følelsen enn at motivene faktisk er havet. 

Du spiller jo også i mange andre prosjekter, som for eksempel JUNO. Medlemmene der er jo travle på alle mulige andre kanter, men skal dere gjøre noe – og har du noe annet på gang?
– Per nå har ikke JUNO noen planlagte spillinger – det er jo absolutt folk med mange prosjekter på hver vår kant, og vi har vært fysisk vekke fra hverandre. Men ingenting er bestemt i den ene eller andre retningen, det er åpent. For min egen del skal et nytt prosjekt med Eirik Hegdal som skal spille konserter nå i mai, det ser jeg fram til. Også jobber jeg med livepresentasjonen av albumet, jeg skal spille release på Hausmania neste uke, og jeg skal gjøre noen flere konserter framover. Jeg skriver også en del musikk til diverse prosjekter og produserer en del. 

Tror du at hav-samarbeidet med Anna Thu Schmidt kan være en del av kunstnerskapet ditt som bare varer?
– Ja, jeg tror absolutt det, det er så mye å gå inn i. Når vi har prosjekter har vi mange bilder på samme tid, og det går an å tenke enda mer minimalistisk eller maksimalistisk. Vi kan jobbe utendørs, vi kan jobbe med installasjoner og sceneproduksjoner. Det er så mange kombinasjoner av ting. Vi har noen residenser hvor vi jobber med nye prosjekter som skal vises i sommer. For dette albumet har hennes måte å forholde seg fysisk til tematikken vært en større innflytelse enn jeg har fått satt ord på. Det er bilder jeg har hatt i hodet når jeg har sunget. 

En slags dansende produsent!
– Ja,  hvert fall i hodet! Eller jo, mer og mer – jeg tror jeg forholder meg til musikken på den måten. Det var en forlengelse av havet gjennom kroppen som jeg har fått sett gjennom Anna.

 


Mandaljazz feirer 10 år med megafest på Cosmopolite

Festivalsommeren står tydeligere og tydeligere fram for oss, etter hvert som ukene går. I Moss booker Emil Nikolaisen sin andre utgave av festivalen Lyse Netter så det suser (Joyce! Gåttabanen), mens Kongsberg har stått for to ikkejazz-sjokkbookinger i form av Carola og Thurston Moore – dessverre ikke på samme dag. Det er interessant hvordan de store festivalene tenker, kanskje særlig etter at Vossa Jazz virkelig bestemte seg for å rendyrke sin jazzikalske kjerne i år. Og enten om de andre sværingene provoserer og begeistrer med sine litt mer flytende identiteter, fortjener de både å bli diskutert, elsket og hegnet om i våre dager – det er lite som føles sikkert.

Men – og dette har vi naturligvis sagt mange ganger før – veldig mange av de mest vitale budene på hva en (jazz)festival kan og bør være kommer fra de litt mindre festivalene. Måten Lyse Netter har tatt det som var en nokså konvensjonell rock-pluss-festival og gjort det til en kunsthappening (som riktignok fremdeles har en kjerne av artister man også kan se på andre mer standard festivaler), føles vesentlig. Finnskogutstillingen Festival, som skjer i slutten av mai, er inne på noen litt lignende greier og ser svært bra ut. I vår verden har det også vært mange om beinet de siste årene. Sommarljom, Terassejazz, Jazzknappleik, Fram Festival, Motvind, Vestafor – omhyggelig booka happenings, ofte i fantastiske omgivelser, ofte ganske rimelige også – opplevelser mange burde unne seg, selv om de kanskje føles ukjent og klikkete. Det går fort å bli kjent. 


Andreas Røysum står bak programmet på Mandaljazz’ jubileumsfest på Cosmopolite. Foto: Peter Gannushkin

En av disse er Mandaljazz, som vi skrev nysgjerrig om tilbake 2019, med tittelen Mystisk jazzkult oppdaget på Sørlandet. Da hadde jeg allerede hørt om festivalen, som både hadde booka Sun Ra Arkestra og arrangert undervannskonserter, i noen år fra flere begeistrede hold. Året etter, i 2020, ble Mandaljazz en av de første festivalene som kunne gjennomføres på sommeren. Jeg var der for å skrive festivalrapporter, og det var en virkelig fin opplevelse. Naturligvis hadde noe av det med at jeg var fullstendig utsultet på den typen musikalske sosiale opplevelser, men det var også noe med stemningen – den tighte gjengen med frivillige, publikumsblandingen av spesielt interesserte tilreisende, musikere, sommergjester og kulturinteresserte, åpne mandalitter, alt sammen samlet på et lite, smått shabby tun eller gårdsrom hvor det holder gjørtlere og kunstnere til. Det er en konsert av gangen på Mandaljazz, alle ser det samme – og som Karoline Ruderaas Jerve skrev derfra i fjor – noe av det fine er at du også får tid rundt opplevelsene, for eksempel med det sparsomme, men gode dagtidprogrammet. Rett og slett en human samling, for å låne en platetittel fra Harald Lassen, som skal spille der i sommer med sitt band. 

Året etter skrev jeg også rapporter derfra, men så bestemte jeg meg for å slutte med det. Ikke fordi forholdet hadde kjølnet, tvert imot – det fristet bare så mye å legge noen dager av sommerferien til Mandal og dra tilbake som helt vanlig festivalgjest. Det har jeg gjort de to siste årene, og jeg ser frem til årets utgave. Bookingen består av både jazz og omegn – noe av det er det vi har kalt “Øyajazz”, altså ting som også kunne passet på den festivalen, det er også et sørlandsk tilsnitt, naturligvis – i tillegg til mer dansk musikk enn det er på mange andre festivaler. De skynder seg langsomt, og har ikke voldsomme vekstambisjoner – i hvert fall ikke når det kommer til størrelse. Det handler mer om å gjøre festivalen bedre på andre måter, å investere på lengre sikt, sørge for at trofaste frivillige ikke jobber seg i senk, og å lage noe som virkelig kan vare. 

Nå som de er ti år gamle tror jeg man på mange måter kan si at de har fått til det – bank i bordet. Det er i hvert fall verdt en feiring, og i kveld gjester de Oslo og Cosmopolite – et sted som føles helt riktig i denne sammenhengen. Der er det Andreas Røysum og hans ensemble som står for mye av programmet, med to sett – ett “vanlig” og et som party-ensemble med Sofie Tollefsbøl hvor de spiller Curtis Mayfield og engelsk folk, Art Ensemble of Chicago og mye andre godsaker. De spiller noen helt ekstatiske konserter. Legenden Øyvind Brække har endelig, etter mange år i stuntdiktergamet, fått sin helt egen Poesioase – og det er også lovet overraskelser, små og store detaljer – helt i festivalens ånd. Det anbefales varmt, akkurat som det som skjer i Mandal til sommeren.

 

Spell no Coltrane!


Amund Stenøien, her med sin egen kvartett ASQ under Jazzintro i februar. Foto: Frid Tronstad/Bergen Jazzforum

Et av de mange utestedene i Oslo der man nå kan oppleve live jazz av ypperste klasse, og jam sessions, er vinbaren Juret i den en gang og kanskje igjen noble Vikaterassen. Trangt og fint. Todd Rundgren har vært der! På søndag er det et arrangement som heter «Coltranes tapte album», og det viser seg at det ikke er noen gjenfunnede kassetter av Alice det er snakk om, snarere helgenen selv og hans Both Directions at Once. Coltranes band hadde spilt fjorten dager på Birdland tidlig i 1963, da de tok en dag i studio for å spille inn et album. Men mastertapen ble overspilt! Det viste seg heldigvis at Coltrane hadde en lyttekopi som han ga til kona Naima. Omsider ble det funnet, og gitt ut i 2018 på Impulse! Originalåter og andre takes av kjente låter som fikk Coltrane-fans til å gå i spinn.

Bandet som skal tolke dette består av Amund Stenøien (vibrafon), Vetle Skåli, (gitar), Anders Hjemmen (bass) og Emil Normann (trommer), og vi tok en prat med vibrafonisten, vår andre med ham i remsa, om hva dette er for noe.

Dere skal spelle Coltrane på Juret på søndag. Er det ikke litt vel vågalt eller til og med breialt å kåvre jazzhistoriens aller største kunstner – ja, enkelte ser på ham som en helgen?!
— Det stemmer, og det å ta for seg andres håndverk er et seriøst valg! Hvordan man møter det å covre og spille andres musikk tror jeg har mye å si, dog. Det å ha som mål å spille så nært originalmaterialet som mulig – at man er Coltrane, Elvis, Beatles på scenen – kan være et vågalt prosjekt. Vi velger å angripe musikken til Coltrane på Juret med respekten den fortjener, men med våre egne musikalske personligheter. Ved å velge ut noen av alle elementene ved Coltrane-kvartetten, for eksempel intensiteten deres, tonaliteten, tydeligheten deres, samspillet, beholder vi kjernen i musikken. Noen av arrangementene er tett opp mot deres, samtidig som at vi tar oss friheten til å skrive noen helt egne arrangement. Det er uansett stor fallhøyde, men med utgangspunktet at vi har vår egen estetikk i bunn, så tror vi har god sjans for å lage noe autentisk. Det tror jeg uansett er innen rekkevidde med et såpass fint album som utgangspunkt. 

Om man glemmer mytologien et øyeblikk – hva er det med låtskrivingen hans du digger og som gir deg ideer for eget spill i dag?
— Akkurat nå er jeg inspirert av hvor kraftige låtene til Coltrane er. Spesielt på denne plata hører vi at han sier utrolig mye med korte melodier. Jeg er også interessert i kontrasten mellom låtene og improvisasjonene. Musikere som Lee Konitz og Charlie Parker skrev låter som likner mye på improvisasjonene sine, mens låtene til Coltrane er litt på andre siden av spekteret, med store kontraster mellom eksplosive, catchy statements og en utforsking av en annen verden i improvisasjonene. 

Hører du mange spor av hans musikk og vibe hos musikerne i din generasjon og omgangskrets?
Ut ifra det jeg har lest var Coltrane utrolig dedikert og hardtarbeidende. Det ser jeg veldig mye av. Mange har også studert musikken til Coltrane og spiller den med integritet, det er veldig kick. 

Hvordan plasserer man vibrafonen i det coltranske univers? Eller nærmere bestemt det McCoyske?
— Det coltranske univers er stort, hahah. Det rommer både samarbeid med viktige vibrafonister, et språk som jeg tror er veldig overførbart til vibrafonen – for de som ønsker den utfordringen, og et uttrykk som kan appellere til vibrafonister innen alle stilarter. Som et veldig perkussivt instrument med overtoner som skjærer gjennom lydbildet passer vibrafonen godt til å utforske både Coltranes og McCoys spillestil, jeg er inspirert av begge.

Dere går altså for å tolke albumet Both Directions at Once. Hva er greia med å velge akkurat dét albumet?
— Som jeg nevnte til Thomas på Juret, tror jeg at Both Directions at Once er et spesielt album for mange i min generasjon! Siden katalogen til Coltrane ble spilt inn over 50 år siden var det for meg en spesiell følelse å oppleve hvordan det er med en «ny release» av ham da jeg begynte å lytte på den. Kanskje et lite innblikk i hvordan det var å være Coltrane-fan på 60-tallet. Det at albumet også inneholder noen  utrolig fine låter gjorde det til en favoritt for meg.

Har du noe kutt derfra du vil fremheve?
— «Nature Boy» er spesiell. I første lytt 3.24 minutter med bassdrone og Coltrane som spiller melodien to ganger. Det tok meg flere ganger før jeg høre hva annet som skjer der – utforskingen av call-response i Coltrane med seg selv mellom melodi og improvisasjon, en gradvis nedbryting av en kjent melodi over i Coltranes moderne improvisasjon. Finner nye ting hver gang jeg hører på den. 

Plata består jo «bare» gamle arkivopptak som utkom i 2018. Hvor gammel var du da, hadde du årevis med Coltrane-studier bak deg på det tidspunktet den kom? I streaming-eraen du tilhører er kanskje ikke den originale diskografien og sånn like viktig, i dag svømmer vi jo mer eller mindre rundt i et stort basseng med tilgjengelig dødsbra musikk fra når som helst?
— Jeg tror denne utgivelsen kom på et veldig viktig tidspunkt i min utvikling, i hvert fall. I 2018 hadde jeg nesten ikke hørt noe på Coltrane, da jeg såvidt hadde begynt å sjekke ut jazz på det tidspunktet. Da jeg fikk plata i gave av en kompis bidro det nok til at jeg økte interessen min for denne typen musikk, ved siden av andre plater rundt da. Da jeg lette etter mer fra musikere som Coltrane og Miles i de årene der tror jeg at det å lytte på originaldiskografien var veldig viktig, faktisk. Startet med å høre de mest kjente albumene og finne ut hvorfor de var så viktige, før letingen gikk lenger og lenger ut. 

Du er heldigvis stadig mulig å støte på her og der. Hva skjer fremover mot sommeren med konserter og evt utgivelser?
— Nå om dagen er det mye skriving av musikk og øving. Prøver å sortere alle impulser fra utdanning og lytting de siste årene, hva jeg ønsker å bli bedre på. Utforsker også en ny retning i komposisjonene mine som kan bli ny plate – tar de med når jeg skal spille med kvartetten min i Berlin i mai og i festivalsommeren! Ellers har jeg nye jazz og fusion-prosjekt på gang i Oslo, som er utrolig kick! 

Les også: Intervju med Amund Stenøien om kvartettdebuten Coming to Pass

 

Amy var Hannahs obsession


Hannah Furberg. Foto: Thor Eigil Leirtrø

Det kan virke som at vi følger musikere og jazzstudenter med samme intensitet som de folka i voksenmedia følger Kjerkol, Besseberg og Choi minutt for minutt. Men vet du hva, faen så mye mer interessant og givende det er å spørre om hvordan det gikk med turneen til Tell Us, bandet fra andreklasse på NTNU jazzlinja. Dette er jo tross alt mennesker som skal bedrive verdiskapning for nasjonen i årevis fremover. Mye bedre enn de der andre folka. Og siden det er premiere på Back to Black, spillefilmen om Amy Winehouse i dag, føltes det naturlig å kontakte en av sangerne i bandet, Hannah Furberg. Fikk litt feeling av klangen hennes at hun digga Amy W, nemlig. Og det stemte, det. Jeg vil også tro at vi først i de nærmeste årene vil forstå hvor stor betydning hun har for interessen for soul og jazz, og at vi vil høre artister som var pur unge i hennes storhetstid ta det videre, og dykke videre ned i musikkens evige dyp. Yeah! Selve filmen er selvfølgelig litt overflatisk og pynter på virkeligheten, og mye av hennes musikalske genialitet uteblir – men fin underholdning for så vidt. Det som virkelig teller er jo å høre på musikken hennes, og vi startet like greit dette intervjuet med å avkreve en utgreiing om Amy Winehouses største musikalske fjelltopper, slik Hannah ser det. 

 AMY TOP FIVE!
«Take The Box» fra Frank (2003)
— Dette er nok favoritten min! Live-versjonen fra The Mercury Prize Awards på At the BBC-samlealbumet som ble gitt ut i 2021. Der hører man hele registeret hennes, som er helt sinnssykt. Hun er helt rå i denne versjonen! Låta i seg selv er ordentlig fin og har også en tekst som jeg ser på som typisk henne.

«You Sent Me Flying/Cherry», fra Frank (2003)
Låta starter neppå med henne og et pop-a piano, og halvveis inn kommer en skikkelig klassisk 2000’s-beat som automatisk gjør hele viben på låta superkul. Med sine cleane soul-runs viser denne låta virkelig stemmekontrollen til Amy på sitt beste, før den fader over i «Cherry», en liten søt bossa-inspirert låt som alltid klarer å lure fram et lite smil hos meg.  

«Stronger Than Me», fra Frank (2003)
Med sin noe kontroversielle sangtekst om hennes irritasjon over menn som «ikke er menn nok» og at de «should be stronger than» henne, er nok ikke dette den første låta man setter på 8.mars.  Men Amy er vel heller ikke kjent for å ha vært noen woke-gudinne. «Stronger Than Me» er den første sangen på Frank-albumet og fader inn fra introen som er et klipp av Amy som synger «Lullaby of Birdland»- soloen til Sarah Vaughan. Det er altså åpenbart at hun har sine helter i jazzen. 

«Tears Dry On Their Own», fra Back To Black (2006)
— En skikkelig feelgood-låt om hjertesorg fra Back to Black-albumet hennes! «Tears Dry On Their Own» bruker «Aint No Mountain High Enough» med Marvin Gaye og Tammi Terrell fra 1967 som grunnlag i en skikkelig retro R&B/soul-låt, som man absolutt må danse til!

«Girl from Ipanema» fra Lioness: Hidden Treasures (2011)
— Som jeg digger denne versjonen av «Girl from Ipanema»  —jeg tror faktisk det er favorittversjonen min! Den er så frisk og leken. I denne upbeat-versjonen av klassikeren er hun så fri og som alltid: KUL! Dette albumet ble gitt ut etter hennes død, og er virkelig en skattekiste med så mange fine låter og coverversjoner. Dette bør man virkelig sjekke ut fordi det er så fint  –  wow!

Herlig, det der var en interessant liste. Det går ofte i de mest kjente låtene når det er snakk om Amy Winehouse nå. Men over til deg: På grunn av forsinket tog og litt for dårlig vær til å ta gondolbane opp på fjellet på Voss, fikk jeg ikke sett siste konsertene på turneen deres. Damn! Hvordan utviklet låtene, settet og samholdet underveis i turneen deres?
— Vi snakket litt om det her om dagen, faktisk! Det er uvant for oss å spille den samme konserten, med de samme låtene, så mange ganger på rad. Jeg tror mange var redde for at man skulle bli suuperlei av musikken, men den utviklet seg jo! Stedene vi spilte på var ganske ulike, med tanke på scene og publikum og lyd, så da måtte vi tilpasse oss hvert konsertsted, som var en spennende challenge, men vi spilte stort sett hele settet i sin satte form. Det var jo også naturlig at folk fikk skinne litt ekstra da vi var på hjemplassen deres!
Det har vært så hyggelig ute på tur! Se hvor folk kommer fra og oppleve masse fin natur! Spise, sove, reise og spille sammen! Nærmere kan man ikke komme etter nesten tre uker i den tilværelsen. Man fikk jo også testa grensene sine da, det skal sies, men vi har vel blitt enige om at vi var (og er) skikkelig skikkelig flinke til å være venner.

Hva var den største krisen som oppstod i løpet av disse ukene?
Den første uka hadde vi en aaaltfor liten bil. Det er en god del av gutta i klassen som måler godt over 1,90, så alle seter var dytta max bak en tjåka full bil. Så da satt vi der da, fem stykker oppå hverandre med bøyde nakker (helt på ekte) i en liten rød Toyota. Det oppsto et par nakke- og ryggproblemer de dagene, ass… men da vi kom tilbake til Trondheim for å spille på Dokkhuset fikk vi HELDIGVIS bytta bil, til stor lettelse for alle.

Dette høres jo skikkelig old school ut, ja. Håper dere ikke saksøker hverandre for nakkesleng. Noe jeg likte er hvordan låtene er lagt opp, at det er andre enn låtskriverne som har solo og så videre. Er det et fastsatt system på disse andreklassekonsertene?
Det er vel egentlig ingenting som er helt fastsatt, nei. Opplegget fra skolens side er ganske enkelt at vi skal «organisere og gjennomføre en turné» Den må være på minst 3 konserter, et minstekrav vi absolutt kjørte over, haha. Vi har jo helt selv booka, søkt støtte, lagt reiseplaner, ordna med PR og skrevet musikken til konseptet og så videre. Det er veldig fritt fram sånn sett. Folk har skrevet noe de har vært gira på å teste ut med denne gjengen, og så har det blitt til det det ble! Da vi fordelte soloer så testa vi litt forskjellig og forhørte oss i klassen for å sjekke hvem som kicka på hva og satt opp soloene sånn. Så har man bytta litt seg i mellom gjennom turnéen. 

Skumle solo-dealer i baksetet …. Selv om det er ganske forskjellige låter og sikkert også endel motstridende musikalske sensibiliteter, låt det overraskende koherent og samlet. Som om de som kom inn det året passet sammen allerede fra første stund. Er det slik?
— Det er jo veldig bra å høre! Vi er jo 16 ganske forskjellige musikere og folk, så det har vært en lang prosess hvor vi har jobba iherdig med å kna musikken til å bli noe samla. Det er jo et konsept som er ordentlig godt og blanda i forhold til sjangere og stemning, så vi endte opp overraska og fornøyde med sluttproduktet, egentlig. Vi er absolutt en gjeng som spiller hverandre gode, og det tror jeg skinner igjennom, assa!

Litt pussig at det er så få blåsere og så mange sangere dette året. Åffer det, tror du?
Assa, det handler vel om hvem som søkte, og hvem som kom inn på Jazzlinja. De som styrer sjappa forteller oss jo at de tar inn de musikerne som de ser det største potensialet i, da er det ikke gitt at antallet studenter på de ulike instrumentene blir uniformt fra år til år. Vi har jo faktisk både fiolin og cello i klassen, så når det kun er 16 plasser så blir det sånn, tror jeg. Vi var tre sangere i 1.klasse, men dette skoleåret har vi fått påfyll i klassen, så da ble vi fire vokalister.

Får dere vokalistene vært med i like mange band som det ser ut som endel av de andre instrumentalistene gjør? Hva er det du er med i for tiden?
For oss vokalistene er det dessverre litt sånn at det ikke blir mer moro enn den vi lager sjøl, egentlig. Så da må man jo høre litt rundt og være på utkikk etter folk man tror kunne vært gira på å spille med en. Man må lissom dra det lasset der litt aleine, og rett og slett få ut finger’n selv. Jeg vet vi alle er veldig gira på å spille da, så om noen spør så er vi garantert 100% med!
Jeg prøver å samle litt folk for å spille noen låter jeg har skrevet selv! Det hadde vært megagøy å få til litt flere konserter med egenskrevet materiale! Så jeg må bare skrive og maile på, så får vi se hva som skjer!


Tell Us. Foto: Steinar Bleken

Åpne den mailen, folk! Det var mange minneverdige låter, men din «Say It», spesielt refrenget, er blitt sittende i hjernebarken siden. Den må ikke dø ut etter denne turneen! Har du et knippe låter i samme stil i skrivebordsskuffen allerede, eller konser du også på andre stiler?
Hahaha, så gøy! Nei «Say It» skal jeg ta med meg videre, assa! Vi filma konserten på Dokkhuset, så planen er å gi ut en konsertfilm nå i første omgang, så da kommer alle Tell Us-låtene på YouTube!!
Det var helt sykt gøy å spille låta si med gjengen, de er så god stemning! Før turnéen tenkte jeg spesifikt at jeg ville skrive en sånn type låt som er litt uptempo – good vibes! Jeg er jo for eksempel megafan av Anderson .Paak og hører jo masse masse på ham, så han ble nok en naturlig inspirasjon. Når jeg skriver pleier vel egentlig låta å velge retning litt selv og blir det den blir lissom, men det er jo aldri feil med en kul beat og smoothe akkorder! 

Jeg ville at du skulle velge noen Amy Winehouse-låter fordi jeg følte det var en slik old school-klang over synginga di. Har du hørt mye på henne og lignende artister i oppveksten?
— Jaaaa! Absolutt! Amy Winehouse var min store obsession på ungdomsskolen, som jeg for så vidt tok med meg videre etter det og! Jeg har hørt så mye på henne. Jeg digger den røffe vokalen hennes som er så kul og leken, men også veldig sår. Amy, Etta James og Janis Joplin er tre tøffe damer som jeg aldri får nok av! Michael Kiwanuka er også en konge når det kommer til den old school-stilen, han er bra!

Er det også noe med personligheten hennes, om ikke livsstilen, som fascinerer deg?
— Assa, det virker som hun var tidenes tøffeste dame! Hun turte jo å si det hun mente, på godt og vondt. Hun skrev veldig kult også. Ekstremt rett fram og ærlig om veldig personlige ting, men med veldig mye humor. Så der er hun jo absolutt noen å se opp til. Dessverre så var det jo livsstilen hennes som tok knekken på henne, så den bør man jo prøve å holde seg unna!

Går det mest i post-2000 soul, jazz og funk, eller kan du like eldre queens som Millie Jackson, Nancy Wilson, Chaka, Aretha og kompani?
— Definitivt! De får spilletid hos meg stadig vekk! De er jo inspirasjonen til alle de som lager den type musikk den dag i dag, så man må jo gå til kilden og lytte til ekspertene! 

Det er helt riktig. Men har du noe fersk jazzrelatert soul og funk du har lyst til å fremheve for helgen?
— Jeg hører masse på Hiatus Kaiyote og Remi Wolf og DIGGER dem! Begge slipper album denne sommeren, så jeg går rundt og gleder meg skikkelig til det! Det betyr at det drypper litt singler fra dem i disse dager for å lade opp til det, så det vil jeg anbefale å sjekke ut —  sammen med en låt av Oslo-bandet MALO!

Hiatus Kaiyote  «Everything´s Beautiful» 

Remi Wolf «Cinderella»

MALO «Some Days»

Det store Utland 


Utland. Foto: Lucas Leonardo Ibanez-Fæhn

I fjor kom instrumental(-ish) bandet Utlandet med debutplaten Grandfather of Yucca, full av dagdrømmende kosmopolittisk mood music om husplanter og reiser i sinnet. Det ga tydeligvis mersmak, for allerede nå er bandet ute med de første to låtene fra den kommende plata Guru/Charlatan. I kveld spiller de slippfest for låtene på Blås fremdeles nokså ferske leilighet-aktige lokale Himmel, og vi tok tak i band-talsperson Even Vaa for å få noen avklaringer om hva vi hører på her. 

Hei, Even! I dag slipper dere to låter, den ene av dem er en fengende sak som heter “Introverts”. Utlandet har jo røtter i et band som sto for en ganske ekstrovert instrumentalmusikk i Bosses Bongoband – føler dere at dere lager musikk for andre lyttersituasjoner nå enn dere gjorde da? Og hvor mange av dere vil identifisere seg som introverte?
– Absolutt! Mens Bosses Bongoband først og fremst var en hektisk livegreie, har målet med Utlandet hele tiden vært å skape noe man kan sitte hjemme eller på bussen og trampe foten til. Vi har likevel beholdt energien fra BB, synes jeg. Men det er mer fokus på sound og låtskriving nå, ja. Ellers er nok halvparten av oss rimelig introverte. Vi må stadig minne hverandre på å se på hverandre når vi spiller, selv om det er fristende å stirre ned i gulvet.

Låta har flere signaturlyder – her dukker for eksempel både melodika, rytmisk pusting, mellotron og den umiskjennelige vokalen til Selma French opp – fortell litt om de fire lydene!
– Det rare er at ingen av lydene du spør om er planlagte. Selv har jeg elsket melodikaen helt siden jeg oppdaget Augustus Pablo og dubsjangeren på begynnelen av 2000-tallet. Samtidig vet jeg at mange putter den i samme kategori som kazoo, blokkføyte og andre instrumenter som låter barnslig og naivt. Derfor ble jeg hoppende glad da jeg, ganske random, fant en vintage og halvødelagt Hohner-melodika liggende i en krok hos produsent Christian Engfelt. Et par album senere er melodikaen nærmest lyden av oss! Pustinga er rett og slett et bevis på at det går an å være interessant uten ord, og at Christian alltid har overskudd og tålmodighet til å teste ut spontane greier i studio. Når det gjelder mellotronen var planen egentlig å bruke ekte stryk, slik vi gjorde på forrige skive. Men for det første strakk ikke pengene til. Og for det andre syntes vi mellotronen låt såpass fett at vi glemte stryken. Selma er en rising star, hun kunne vi selvfølgelig aldri drømt om å få med på laget. Det var Christian som foreslo å bruke henne ut da vi sleit med å få låta til å gå opp. Bingo!

Da dere ble etablert i 2020 føltes bandnavnet som et åpenbart nikk til noe vi gikk og drømte om akkurat da, men som var helt utilgjengelig – noe jeg har inntrykk av at debutplata også til en viss grad handlet om. Når jeg hører på “Pacific Crest” med sin afrobeatinnflytelse, slår det meg at det navnet også kanskje er en fiffig omformulering av det litt utskjelte begrepet “world music” – utlandet er som kjent stort og inneholder mye. Hva slags forhold har dere til den merkelappen – eller for den saks skyld et begrep som “exotica”?
– Vi er nok veldig lite opptatt av merkelapper. Når det gjelder «exotica», så høres det kanskje litt betent ut. Og joda, vi shopper uhemmet fra andre kulturer og sjangre. Men for meg er musikk et verdensspråk, der folk kan bruke de ordene man vil.

Deres kommende album, Guru/Charlatan er i likhet med debuten Grandfather of Yucca et konseptalbum. Er den typen ideer noe dere kommer opp med sammen som et kollektiv, eller er det noen av dere som har tydeligere konseptuelle visjoner enn andre?
– Det er nok ofte jeg som kommer med konseptene. Det er en rolle jeg har tatt både fordi den var ledig og fordi jeg er bitte litt besatt av dramaturgi. Og kanskje også fordi jeg, som skriver de fleste låtene akkurat nå, trenger knagger for å komme i gang med låtskrivinga. Når det er sagt, alle (syv!) i bandet har ulike roller. Og alle hjelper til der det trengs.

Denne gangen er det heksedoktorer og sjarlataner som er temaet. Hvordan landet dere på det? og er disse temaene noe som ofte dukker opp når dere jobber konkret med musikken i studio?
– I utgangspunktet var temaet egentlig voksne menn som snakker høyt, mye og som tar altfor mye plass, en idé jeg begynte å ruge på da psykolog Jordan Peterson stadig dukket opp i mediene for noen år siden. Perspektivet hans på mannen som undertrykt, som åpenbart er feil og kontroversiell, provoserte meg. Det var som om han prøvde å oppdra menn som om det fortsatt var 60-tallet. Etter hvert utbroderte jeg idéen til å handle om alle mennesker som utnytter maktposisjonene sine, og som får menighetene sine til å gjøre de utroligste ting. Her er det mange å ta av: Pastor Jim Jones, som fikk over 900 mennesker til å ta kollektiv selvmord i Guyana i 1978, Durek Verret, som hevder han kan kurere kreft, eller Benjamin Netanyahu, som prøver å normalisere et folkemord akkurat nå. For meg er alle disse på sitt hvis heksedoktorer og sjarlataner som bruker det de har av midler for å påvirke. I studio har vi jobbet med denne tematikken ved å leke mye med hypnotiske og dronete lyder og klanger.

 

Tre skiver for helgen

Det kommer gode plater i et bankede kjør – det krever sitt å klare å følge med så man får handla dem inn fysisk eller savet dem på Bandcamp. Fint da å ha remsa og Jazznytt, vi er som han bonden i reklamen som er oppe tidlig for å passe på fjøset og alle dyra dagen lang. Tre av dem kommer vi tilbake til i neste utgave av Jazznytt papir som vi lager ferdig før 17-mai-frokosten, men siden det er konserter en masse også, nevner vi dem her også.

1. Petter Dalane: Quintet (Fjordgata)
Superpianist og tradisjonsundersøker – og landets mest kjente unge jam-vert – Petter Dalane har vi vært innom flere ganger her i remsa før, spesielt for å snakke om T. Monk, en åpenbar helt for ham. Han spytter ikke på den legacyen på det første albumet under eget navn som slippes på det unge og kvalitetsbevisste labelet Fjordgata. En av låtene heter endog «Dalanes Dream». Ultraswingende, interessant, tråklende, analytisk og heit jazz med en kvintett ellers bestående av Erlend Vangen Kongstorp, Øyvind Mathisen, Alexander Riris og Martin Mellem. En skikkelig go’gjeng fra den generasjonen der. De spiller på Kafe Hærverk fredag kveld, og på Swing’n’Sweet i Bergen lørdag formiddag. Forhåpentligvis kan denne skaffes på LP, så man kan beundre vestlandsgeniet Oddvar Torsheims litografi «Beethovens katt» fra 1979. Dessuten er det jo bare noe med denne musikkstilen som kler formatet.

2. Ole Mofjell & 3 days of Maceration: First Press (Botrytis Records)
Norske jazzmusikere har gått fra murere med Frydenlund og sure jointer til sofistikert vin og sur øl, kan det virke som. Helt greit det. Supertrommis Ole Mofjell kan man høre i alskens dramatiske sammenhenger med hans ofte store trommesett (som han balanserer i kasser oppå hverandre, sikkert på sykkel også) – men et band i eget navn var på sin plass, og en skikkelig jazztrio også. Med seg har han mr Nice Things himself, Henrik Sandstad Dalen på bass og den virkelig utsøkte Martin Myhre Olsen på treblås. Egne låter har de ikke kommet opp med, men hva gjør vel det når de på herlig og eget vis kan kna rundt i materiale fra Eric Dolphy, Charles Lloyd, Sonny Simmons & Prince Lasha, Elvin Jones og Anthony Braxton. Bandet er oppkalt etter en prosess i vinmaking, siden det hele startet i miljøet rundt vinbaren Becco som i musikksammeheng også kalles beccokammeret. Maserasjon er den tiden druenes stilker og skall ligger og trekker med saften av de pressede druene før de siles – og det så kan gå rett i gapet. Merk også navnet på plateselskapet. Det er gig på Kampenjazz på søndag – så kul musikk funker også til husets papp.

3. The Core: Roots (Moserobie)
Det virker som at Jonas Kullhammars gretne beslutning om å ikke slippe løs utgivelsene på labelet Moserobie hos de kultne svenske bandittene hos Spotify. Men han har jo helt rett! Man må altså gjøre en litt større innsats for å høre musikken, men det er det i dette tilfellet alltid verdt. Spesielt når det viktige og i en periode meget tidsriktige bandet The Core er tilbake – fjorten år siden forrige gang. This ain’t no fjelljazz! Første låta heter «Dark Star» men det er ikke mye Dead-noodling helller: dette er i berøring med det coltranske grunnfjellet. Et helt annet fjell.  Det er så fett å høre Kjetil Møster i denne settingen igjen – det samme gjelder definitivt røveren Steinar Raknes på bass. Sammen med Espen Aalberg på trommer og Erlend Slettevoll på piano blir det fire forrykende figurer som smelter sammen til den hardest tenkelige kjernen, samtidig som musikken i de seks låtene også får lytteren til å fly. I «Messi» hører man dem også snu seg rundt sin egen akse, slik den en gang gudskyssede argentineren også imponerte oss alle med. Det samme gjelder så klart «Orbis», og resten av materialet som ble spilt inn ute hos Morten Qvenild i Ugla studio på Nesodden Det er grunn til å tro at man får lyst på mer enn én pils om man møter opp på lanseringsgigen på Victoria i Oslo i kveld, og på Evans jazzklubb i Bergen på tirsdag.

 

De jazzar som robotar

 

I forrige ukes NTT skrev vi artikkelen Drømmer falske artister om showcasegigs i skyen?, i etterkant av at folk oppdaget at SAS hadde spillelister med såkalt falske artister på sine flyvninger. Et av poengene der er at det meste av den musikken vi finner i denne spilleliste-og-content-industrien ikke er lagd av roboter, men mennesker. Det gjør jo ikke nødvendigvis saken bedre – mer enn noe står vel slaget om eierskap, kulturmonopolisme og hvordan synet på det å drive med eller brenne for noe som helst av kreativ art opplever en devaluering. Litt på samme måte som grensene for fusk trues med å viskes ut, kanskje. 

Men – det at en komponist som Johan Röhr, som streames ubegripelig mye under mange hundre pseudonymer er en sprell levende Stockholmsbasert musiker, betyr ikke at robotene, eller generative KI-modeller for musikk tar noen gufne nye steg. Det føles som at det skjer noe mindblowing og skremmende hver uke, og de siste dagene er det selskapet Udio som skaper bakoversveis. Der kan du taste inn prompts med tema og sjanger og hva enn, og de spytter ut låter som høres ganske livaktige ut. Hør for eksempel på country-låta Carolina-O, prompta av brukeren “Hemingway”. Gosh. 

Nå tror ikke jeg nødvendigvis Taylor Swift blir byttet ut med TAI-lor Swift med det første, for å sitere en venn. Selv om det hadde vært fascinerende med en kunstig intelligens-countrystjerne som ga ut album med superpop og passiv-agressive budskap om å vinne over alle menneskedyrene som ikke hadde noen tro på den. Men det er klart, i alle kontekster hvor man virkelig ikke bryr seg om hvem artisten er, hvor man ikke ønsker å dra på konsert med det man hører eller pleie et fan-forhold gjennom sosiale og asosiale medier og så videre, føles dette som nok et av disse ukentlige kulturelle jordskjelvene. Vi får se. Litt interessant er det jo også å teste det ut – jeg trosset instinkter og renhårighet, og bestilte hard bop om plagiat i akademia, i anledning dagen. Et minutt senere spyttet den ut to låter – “Scholars Charade” og “Stolen Words”. Det var da som svarte.    

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyheter

Nesodden Jazzklubb kåret til Årets jazzklubb

Nesodden Jazzklubb ble søndag 19. mai tildelt prisen Årets jazzklubb 2024. Klubbens arrangementer bærer preg av god atmosfære, profesjonalitet og godt besøk, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for tildelingen, og trekker fram klubbens gode og varierte programmering og ildsjelenes smittende engasjement.

Nyhet

Pris til Jazznytt

Jazznytt er tildelt Norsk Tidsskriftforenings pris for språk og formidling. - Med sikker smak for hva som vil fengsle leserne og en gåtefull evne til å forvandle skribentenes skisser til genuint innsiktsfulle bidrag til den offentlige samtalen får Jazznytt prisen for språk og formidling, uttaler juryen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev