Intervju

NTT: Benkeforslag til Benjamín

Benjamín Gísli triodebuterer, vi hører på Kari Bremnes, Hans Hulbækmo og Laufey og tenker på benker og nostalgi.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i digital remseform! En lang uke går ubønnhørlig mot slutten, og vi er her med ny musikk, gammal musikk og et og annet benkeforslag. Først en titt på ukas konserter:

1. Elin Rosseland vant en svært fortjent Buddystatuett i vår, noe vi snakket med henne om i denne remsa. I kveld spiller hun en duokonsert med bassisten Johannes Eick, som nokså nylig har gitt ut et fascinerende soloalbum på plateselskapet hennes, Roselyd. Konserten skjer på den sagnomsuste klubben Urijazz i Tønsberg.  

2. Lofoten Jazzklubb er 10+1 år gammel! Vi gratulerer så mye, og gir vår fulle tilslutning til at 11 år er noe å feire. Det skjer i kveld, og på scenen står Flukten, kvartetten med Magnus Klovning på gitarer, Bárður Reinert Poulsen på bass, Hanna Paulsberg på saksofon og Hans Hulbækmo på trommer. Flukten kommer til Oslo og Victoria East i morgen, forøvrig. 

3. Ultimafestivalen er fremdeles i gang, og i kveld er det en dobbeltkonsert på Munch: Den britiske lydkunstneren Trevor Mathison (Black Audio Film Collective, Hallucinator, Dubmorphology) tar med seg installasjonen From Signal to Decay Vol. 6 på Atelier Nord opp på scenen i et solo-sett som drar veksler på hans utforskninger av byrommets skjulte akustikk. Så er det duket for  Circuit des Yeux, og bak det navnet skjuler den Chicago-baserte sangeren og komponisten Hayley Fohr seg. Hun begynner med en live bearbeiding av Mathisons installasjon, før hun går over til å spille et sett med egne sanger.

4. Konsertfilmen Jazz on a Summer’s Day spiller en viktig rolle i norsk jazzhistorie. De fantastiske bildene fra Newportfestivalen 1958 gjorde inntrykk over hele verden, inspirerte Rolv Wesenlund til å skrive kommentarartikkelen Hvem skal bli Nordens Newport, og den inspirerte igjen to hippe karer fra Molde til å lage en festival som fremdeles eksisterer i dag. Det er mye å se på i denne filmen, både folk og seilbåter, gamle og unge artister fra både jazzen og omegnen. Anita O’Days opptreden er blant de mer sagnomsuste, ta en titt på dette her: 

I morgen klokka 14.00 kan man oppleve mye av denne musikken fremført av en septett som har tatt navnet sitt fra filmen når New Orleans Workshop arrangerer konsert i Oslo Konserthus. Fin start på lørdagen, det

Men skal vi se… Jazz on a Summer’s Day-konserten er i Vika, og der er det bare en kort og frisk gåtur bort til Nasjonalbiblioteket. Klokka 15.30 holder Torgny Amdam en festtale til hipsteren (den tredje, tror vi, i en serie av slike festtaler – vi har snakket med Ragnhild Brochmann om den hun holdt til kulturtanta før) der. OK, litt støvete tema, kanskje – men han er morsom når han setter i gang, og vi har det fra sikre kilder at han kommer til å trekke linjer tilbake til boppere, Norman Mailer, beat-dikterne og alt det der. Så det passer bra i en historisk orientert ettermiddag, vil vi si. Folka på Newport ‘58 er kanskje ikke det man ville kalt hipstere på den tiden – men de er jo det i dag (eller for ti år siden, muligens), så her henger alt sammen. 

Hva gjør man etter at Torgny har snakket seg ferdig? En soleklar anbefaling er å stikke bort på Herr Nilsen for å rekke klokka fire-konserten. Erlend Vangen Kongtorp, saxofon, Vigleik Storaas på piano, Tom Olstad på trommer og Bjørn Alterhaug på kontrabass. Det er Alterhaugs gruppe, han har spilt sammen med Storaas og Olstad i over 40 år mens Kongtorp er ferskingen. Lørdagsjazzbarometeret i NTT-redaksjonen går i spinn! Vi fant ingen ferske opptak av denne kvartetten, så da går vi til arkivet og byr på litt vintage Alterhaug, fra Spellemann 1979. Spiller like bra i dag. 

5. TROMBONEN, folkens! Vi gir oss ikke. På lørdag spiller Øyvind Brække, en av landets mest meritterte trekkbasunister, sammen med Sandvika Storband, et av landets mest meritterte storband. De fremfører en tribute til den største av dem alle, Frode Thingnæs. Den kan oppleves i Fengselet på Hønefoss – nei, vent – Fengselet i Hønefoss, tror jeg det er.

6. Tilbake i 2019 gjorde vi et intervju med den glimrende sangeren Sisi Sumbundu om å tolke Sarah Vaughan. På søndag kan man oppleve dette live, på Herr Nilsen med Sandvika Storband (travel helg for dem!).

7. Eyolf Dale Trio består fremdeles av luringene Eyolf på piano, Per Zanussi på den store bass og legenden Audun Kleive på trommer – lyrisk, groovy og med fingeren på hjertestrengene. Dønn bra trio, rett og slett – de spiller på Tromsø Jazzklubb, Kulturhuset, på søndag

8. Santur-spilleren Javid Afsari Rad må oppleves, og det kan vi også si om resten av Norwegian World Orchestra, som består av Bendik Hofseth, Ibou Cissokho, Benham Samari, Adrian Myhr og Sidiki Camara. Denne uka kan du møte dem i samspill med Markus Stockhausen, trompetist, knotteskruer og sønn av Karlheinz. Han har tidligere blant annet spilt mye med Arild Andersen, så her er det all slags koblinger – de spiller på Cosmopolite på søndag.

9. Det andre kollektivet er et svært aktivt fransk-norsk musikerkollektiv som vi har snakket med saksofonist Sigrid Aftret om tidligere. De arrangerer festivaler, men også enkeltstående jazz sessions. En av disse skjer nå på søndag på Kruttverket, som ligger ved Alna. Og mens vi er inne på jammer på Oslos østkant – på torsdag drar Martin Nodeland i gang nok en jazzjam på Fuglen i Gamlebyen

10. Blow Out denne uken byr på to svært lovende konserter – en erfaren svensk duo mellom Lisa Ullén og Nina de Heney på henholdsvis piano och bas, og en splitter ny norsk powertrio bestående av Paal Nilssen-Love på trommer, Ole Morten Vågan på bass og Karl Bjorå på gitar. Det høres ut som en fryktelig morsom tirsdag

11. Det er sikkert vakkert i Kongsberg om høsten, tenker vi, og drømmer om å ta en togreise på onsdag for å se Trygve Waldemar Fiskes sekstett på Jazz Evidence, som har et knallbra høstprogram. 

12. Vår store pianist-og-komponist-favoritt Jonas Cambien har et forholdsvis nytt band som heter Maca Conu. Ingebrigt Håker Flaten på bass, Signe Emmeluth på saksofon, Andreas Wildhagen på trommer – toppa lag, de spiller på Hærverk neste torsdag

OK, det var en hel haug med konserter. Vi informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

Her har dere en fin versjon av “The Shadow of Your Smile” med Dexter Gordon, fra København 1968. Foruten Gordon hører vi Art Taylor på trommer, Kenny Drew på piano og umiskjennelige Niels-Henning Ørsted Pedersen på kontrabass. God fredag, musikkvenner. 

***

Mellom slegge og stein

Benjamin Gísli Einarsson i sonen på Herr Nilsen. Foto: Pål Dybwik

Det er en ny pianist i byen. Skjønt ny og ny, flere av dere har nok hatt gleden av å høre Benjamín Gísli Einarsson ved klaveret flere ganger allerede de siste par årene. 

Han er med i mange fine og interessante band, og nylig utkom debutalbumet Line of Thought med hans trio ellers bestående av Andreas Solheim og Veslemøy Narvesen via Fjordgata records. Hans lyriske spill bør tiltale mange lyttere, enten man sverger til Farris-jazz eller mer bleyske trekanter. Samtidig får han utfolde seg i mange forskjellige musikalske temperaturer, noe som gir en mer sammensatt forståelse av hvem han er som musiker. Vi har håpet å kunne presentere ham i remsa lenge, egentlig siden jeg så ham på den umistelige talentserien JazzIncubator på Dølajazz. Men det må passe ekstra godt nå med trioalbum og neste ukes utgivelse med Bliss.

Gratulerer med debutplate under eget navn! Men det blir ikke trio uten to andre. Fortell litt om samspillet på og av scenen med denne trioen. 

— Jeg hadde prøvd å sette sammen en pianotrio i lang tid før jeg fant Andreas og Veslemøy. Vi gikk sammen på Jazzlinja i Trondheim og det var et instant kick fra den første gangen vi spilte sammen – en session jeg husker veldig godt. Dette er jo to veldig sterke personligheter både på og av scenen, begge med sterke synspunkter. Det kan oppstå lange diskusjoner om improvisasjon, jazztradisjon og meningen bak musikken vi fremfører på konserter. Som vi sier på Island, føler jeg meg noen gang som et ledd «mellom slegge og stein». Men jeg tror diskusjonene, personlighetene våre og dynamikken i bandet bidrar til et sterkere uttrykk og vår helhet som trio. 

Hva er det med pianotrioen som gjør det til et så levedyktig bandformat år etter år? Har du noen eksempler på pianotrioer du er inspirert av eller bare digger? 

— Ja, det er et veldig godt spørsmål. Jeg tror det har noe å gjøre med balansen mellom instrumentene og friheten som finnes innenfor de rammene. Mulighetene er uendelige i det formatet og alle instrumentene får sin plass i lydbildet. Jeg synes veldig spennende å leke med harmoniene og forsøke å utvide komposisjonene på konserter, noe som lar seg gjøre i trioformatet. På turnéen hørte vi veldig mye på «The Cure» fra albumet med Keith Jarrett-trioen. Har også henta litt inspirasjon fra Close Erase-albumet No.2 i det siste. Jeg må også nevne Mats Eilertsen Trio som jeg har vært veldig inspirert av de siste årene. 

Det skjønner jeg godt. Hvilke musikktradisjoner og pianister var viktig for deg i din musikalske oppvekst?

Jeg startet min musikalske ferd som en klassisk pianist, og den dag i dag elsker jeg fortsatt den klassiske musikken. Den musikktradisjonen er veldig givende, spesielt for meg som pianist for å få kontroll over instrumentet, både med tanke på harmonikk og teknikk. Gjennom klassisk skolering fant jeg pianister som Evgeny Kissin, Emil Gilels og Víkingur Heiðar Ólafsson, og særlig sistnevnte er et stort forbilde for meg. Inngangen min til jazz var selvfølgelig albumet Waltz For Debby med Bill Evans Trio. Andre viktige pianister som jeg må nevne er Keith Jarrett og Paul Bley

Hva fikk deg til å elske musikk og så gjøre noe med det selv for alvor?

— I løpet av videregående bestemte jeg meg for å satse på musikk, men jeg skjønte at en karriere som klassisk konsertpianist var ikke noe for meg. Jeg hadde oppdaget Bill Evans-trioen og ble helt besatt av jazz og improvisasjon. Lysten til å spille piano hadde alltid vært der siden jeg var liten, men det som er min drivkraft nå er lysten til å skape og prøve å sette mitt preg på dagens musikkliv. En av de beste følelsene jeg vet om er når publikum og musikerne blir til ett og du kan kjenne på energien i rommet – uforglemmelige musikkopplevelser. 

Platen er innspilt på Island. Jeg har jo vært der, og jeg antar naturen sitter dypt i. Hvordan er jazzlivet der for tiden? I gamle dager ble det assosiert med Mezzoforte og slikt, men det er vel selvfølgelig langt rikere enn som så. Noen unge (eller gamle) artister vi burde være obs på?

Jazzlivet på Island er større enn noen gang synes jeg og det produseres mye veldig bra musikk der for tiden. Det eneste som jeg kan klage på er at det kunne vært flere spillemuligheter for de jazzartistene som bor der. Norge er veldig heldige med så mange jazzklubber og konsertserier som ofte er frivillig drevet. Et av mine favorittband ADHD er noe som absolutt burde sjekkes ut, spesielt de eldre albumene med Davíð Þór Jónsson (fra Motiv) på tangenter. Alt som Óskar Guðjónsson er med på synes jeg er helt fantastisk, som hans duoplate med Skúli Sverrison, The Box Tree. Også min gode venn Þorkell Ragnar Grétarsson som nylig har flyttet til Oslo for å studere på NMH, har en trio som heter Ragnarök, som låter killin’.

Åpningslåtene på plata har islandske titler. Hva handler låtene om? Og har du et slikt forhold til komposisjonene – at de liksom handler om noe og har «usynlige tekster»?

De to første låtene på plata betyr det samme, Húm eller Rökkur betyr skumring på norsk. På de låtene prøver jeg å fange det øyeblikket der dag blir natt. Lys og mørke. Albumet ble mye mørkere og mer melankolsk enn jeg opprinnelig hadde tenkt. I forberedelsene før albuminnspillingen gikk vi likevel inn for å gå i den retningen. Å finne det vakre og oppløftende i den verdslige hverdagen, dette er det vi prøver å formidle gjennom låtene på albumet.

Hvorfor ville du til Trondheim, forandret du deg litt og fikk andre kunstsyn, og hvordan var det sosiale livet?

Jeg visste faktisk ikke om Jazzlinja i Trondheim før høsten 2018 da jeg møtte noen studenter fra Jazzlinja på Dølajazz i Lillehammer. De oppfordra meg til å søke, og etter at jeg fikk vite mer og skolen, hvem som hadde studert der og den berømte Jazzlinje-metoden, så hadde jeg ikke lyst å studere noe annet sted. Jazzlinja har vært veldig givende både musikalsk og sosialt. Måtte jo lære meg norsk, men jeg følte meg veldig velkommen fra første dag og har nå fått meg venner og kollegaer som jeg tror kommer til å følge meg resten av livet. En ting som jeg husker veldig godt fra Jazzlinja er noe som Eirik Hegdal sa tusen ganger i løpet av det første semesteret: «Dokk må ha øran midt i rommet». Denne holdningen er i bandsammenheng  veldig viktig og bidrar etter min mening til det såkalte «Trondheim-soundet».

Plata er utgitt på Fjordgata Records, ergo er kjærligheten til Trondheim fortsatt stor. Fortell litt om det labelet.

— Ja, kjærligheten er stor! Fjordgata Records ble oppstartet av  Tuva Halse, Audun Rørmark, Sara Fjeldvær og meg for litt over to år siden mens vi bodde i Fjordgata 3 og gikk i samme klasse på Jazzlinja. Det er et privilegium å jobbe med sine beste venner, gi ut hverandres musikk og følge tett opp på hverandres musikkarriere. Vi har store ambisjoner for plateselskapet som vi tenker som et langsiktig prosjekt for å etablere det som et av de mest spennende plateselskapene innenfor nordisk jazz og alternativ musikk. 

Dere tolker en av verdens fineste Carla Bley-låter. Hva er det med hennes komposisjoner som tiltaler deg?

For meg er det først og fremst enkelheten i komposisjonene og den klare stemmingen de formidler. Dette er noe som jeg også har prøvd å ta med inn i mine egne komposisjoner. Denne måten å komponere på bidrar til så mange muligheter og frihet i fremføringen av låtene som kan være veldig spennende. Jeg synes også den avant-garde og hippiegjengen med Carla Bley, Paul Bley, Steve Swallow, Jimmy Giuffre og flere, har vært veldig inspirerende å få kjennskap til. Føler at det henger litt sammen – måten som Carla komponerer, hvordan de fremfører musikken på scenen og hvordan de drar musikken videre. 

Du er i tillegg albumaktuell med Miriam Kibakaya Concept og neste uke med Bliss Quintet. I tillegg er det flere prosjekter. Det er ikke småtterier! På hvilken måte får du uttrykt deg annerledes i disse bandene?

– Ja, i tillegg spiller jeg i Tuva Halse Quintet som også kommer med plate denne høsten. Det kan være litt vanskelig å sette fingeren på hva som skiller spillet mitt i de ulike prosjektene. Min første tanke når jeg setter meg ned for å spille er alltid å prøve å tilføre det som musikken trenger. I Miriams band er jeg et bindeledd som fargelegger med mye klang-fokus. Det er et veldig melodiøst og lyrisk band, spesielt de nye gjennomkomponerte låtene. Dette i motsetning til Bliss Quintet som oser energi, sjanser og mer frihet. Der har jeg mye mer spillerom til å gjøre det som er mindre forventet, og skape kontraster. Føler det er også viktig å ha en rød tråd som pianisten Benjamín Gísli i de prosjektene som jeg spiller. Jeg er veldig glad i en god melodi, men er ikke redd for å spille ut litt villere og upolert hvis musikken trenger det. 

Du har til overmål flyttet til Oslo nå. Er jo litt fint her også, da. Funnet deg en fast kaffebar, en parkbenk og andre private hjemsteder i byen allerede? 

— Det blir spennende, og jeg gleder meg til å møte og spille med de fantastiske musikerne som bor i Oslo. Jeg bor rett ved Cafékontoret på Grønland, veldig koselig sjappe! Jobber fortsatt med parkbenken og tar imot anbefalinger!

Om du tør bevege deg opp mot St. Hanshaugen er det opptil flere interessante benker på Vår Frelsers Gravlund, i hvert fall! Velkommen til oss, vi ses rundt! 

(Hei, Benjamin, gratulerer med plate! Her er et par benkeforslag til:

1. Den Engelske Park AKA Frognerparkens slakterbiff. Du finner den via en mystisk sti på “baksiden” av Vigelandsanlegget og som tar deg forbi en barnehage og et fjongt herskapelig hus ned mot bydelen Skøyen, som er en slags mystisk blanding av Trosterudveien og Alnabru. Bortgjemt og eksotisk på en “dæven, vestkanten er svært ass”-måte.

2. Idioten ved Adamstuen/Valleløkka. Kjent fra benkesamtaleklassikeren Oslo 31. august (det er en viss disputt om samtalen mellom Anders-karakteren og Hans Olav Brenner skjer her eller i Stensparken i denne filmen. Mange gode meninger om dét, men den mest nærliggende forklaring er at dette er en tobenkers samtale og at Trier, som han har for vane, viser fram en tobenkers alvorsprat på ikke-kronologisk vis.) Stensparken ved Bislett er ikke noe dårlig sted for benker det heller, her er det naturlig å nevne Blåsen, den lille toppen som visstnok er indre Oslos høyeste punkt eller noe sånt. Kan hende det sitter noen der oppe og får på en feit en, det er sikkert bare å være diskret. Én gang så jeg Knut Borge der, han luftet hunden sin. 

3. Benken på bakketoppen på Friggfeltet-siden av Fysikkbygget, Universitetet i Oslo. GURIMALLA, der har du benk!

4. En vakker utsikt over Oslos østkant kan nytes ved Gamle Aker Kirke, hvor gravsteinene er gamle, mosegrodde og mystiske – et fint og litt mer viltvoksende alternativ til Vår Frelsers Gravlunds velstelte, og naturligvis obligatoriske prakt. 

5. Minneparken/St. Halvardskatedralen i Gamlebyen. Her er vi bare et steinkast unna der du bor, ser jeg! I det ene hjørnet her, langsmed murveggen, er det noen sabla bra benker rett ved en byste av noen jeg ikke husker hva heter. Når det steker om sommeren er det vidunderlig svalt her, bra sted å sitte og lese, for eksempel. Og man har “utsikt” over en pussig del av byen, vil jeg si, fra Ekebergskrenten/Gamlebyen og ned mot Sørenga. Om det allerede sitter noen der, finnes det flere prima spots i den mystisk tomme Middelalderparken, både under trærne og på andre siden av vannet. Mye fugleliv, en og annen jogger fra Barcode, men ellers smooth benkekultur. Lykke til! Mvh Blogghalvdel Filip)

 

Hans olo

Hans Hulbækmo omgitt av hverdagen sin. Foto: Presse

Med tanke på hvor prolific, på godt norsk, som musikeren Hans Hulbækmo har vært de siste ti-femten årene er det kanskje underlig at vi først høsten 2023 så et soloalbum fra fyren. Men nå er det altså ute, på den stadig mer celebre Hubro-etiketten, og med den svært hulbækmoesque tittelen Tilfeldig næpe.

Første gang jeg satte på digitalpromoen for etpar uker siden, måtte jeg umiddelbart skru av, siden jeg på ingen måte var mottakelig for den slags der og da. Men han er vitterlig en av mine absolutte favorittmusikere her til gards, og ved nærmere undersøkelser, i alle fall når det er tilgjengelig som fast fisk, må jeg si at det fortsatt er temmelig hardcore, men desto mer vidunderlig også. 

Hubros faste omslagskunstner Aslak Gurholt Rønsen har hatt for vane å slenge på noe tilfeldig foto fra arkivene sine på disse albumcoverne, ofte til stor effekt, men her var han tydeligvis nødt til å gå rett til kjernen. Bildet av et kaotisk studiorom (eller er det stua hans?) fylt til randen av alskens perkussivt løsøre inkludert mye de færreste vil omtale som instrumenter, gir et ganske perfekt indre bilde av det kunstneriske innholdet på albumet.

Jeg kom på et ganske tidlig intervju jeg gjorde med Hulbækmo i Jazznytt, et lite portrett tilbake i 2016. I ingressen stod det: Den fascinerende trommeslageren kunne slått to kongler sammen og det ville fortsatt hørt bra ut.

Og det stemmer ganske godt med opplevelsen av Tilfeldig næpe også. På en annen side har jeg fått et mer sammensatt inntrykk av fyren både som menneske og musiker siden den gangen. Det var tilløp til folkemusikk-klisjeer og karikatur over min fremstilling av ham den gang som lekende naturbarn i Tolgas skoger med drikking av blod fra uthulte trestubber og alt som hører til. Han er i tillegg en interessant tenker hva gjelder kunstneriske, intellektuelle og mellommenneskelige spørsmål- og det kommer også frem på platen, selv om den intuitive forståelsen av sammensetningen av verdens lyder også fremheves av ham selv også nå. Det kan også oppleves som å gå storøyd og ufaglært gjennom et gallerirom og la seg bergta av farger og former uten å nødvendigvis være i besittelse av tidenes sterkeste kunsthistoriske forståelse.

Det er det demokratiske samspillet som er viktig for ham, hvordan går det da når han slippes løs mokk aleine i forskjellige hjemmestudioer? Han spiller med seg selv på samme måte. Noe etterarbeid med hans dyktige studiovenner Magnus Skavhaug Neergaard og Kyrre Laastad hjelper sikkert på koherensen, men selv alle innfallene hans følger en slags indre logikk her. Det skapes noen rytmiske tonespill som verdens mange innbyggere neppe har groovet til tidligere, samtidig rører det tidvis ved både hjertet og hjernens gjenkjennelsesstrenger. 

De små impresjonistiske musikkstykkene er preget av stor nysgjerrighet og en manglende evne til selvbeherskelse. Men man kjenner godt igjen lynnet hans. Noen av lydorgiene innbyr til å wattes opp nærme smertegrensen så man som lytter kan la seg totalt innkapsles, mens det andre steder er kjærlige øyeblikk av pur intimitet. Det er unektelig naturmusikk, men da må man også innlemme menneskenaturen. Man ser det også i låttitlene, hjemmekos i «Venter på Sturle» og «To lag med stue», og mer vidløftig inspirasjon i «Genius loci», «Nervierne» og Italo Calvino-hyllesten «Klatrebaronen», et av musikkhistoriens få tilfeller av krautrock med norsk fele. Det er lekent dette her, men det er langt fra bare tilfeldig.

 

 

Musikk for store stuer og sinn

Det er gode tider for nyutgivelser av norsk kvalitetsmusikk med jazzteint fra det som nå unektelig må kalles gamle dager. Forrige uke framsnakket vi den herlige og for mange litt ukjente utgivelsen Etterlatte sanger med Sidsel Endresen og Jonas Fjeld. Og nå skal vi over til en annen monark i norsk musikkliv, den stadig aktuelle Kari Bremnes. Blogghalvdel Vinger skal faktisk til Stavanger i morgen lørdag for å ha en scenesamtale med henne på musikksamlingsstedet Blåveis, som en del av litteraturfestivalen Kapittel.

Pokkers flaks at hennes mektige utgivelse Løsrivelse nå er nyutgitt på meget lekker dobbeltvinyl av Kirkelig Kulturverksted. På det albumet tok hun for seg Edvard Munchs tekster, som på den tiden var en smule mindre kjent enn de er i dag. Med noen enkle omskrivinger gjorde Bremnes disse sterke brokkene og diktene til perfekte sangtekster, satt til Ketil Bjørnstads ypperlige popkomposisjoner. Det er en av hennes store styrker som kunstner å kunne tolke andre, dessuten har hun en usedvanlig rik og betagende røst, som kan varme selv den kaldeste sjel. Det var sent på året i 1992 da hun inntok Rainbow studios, sikkert kaldt og mørkt utenfor. Det er et herlig guffent band som fyller ut konfektesken her, mange usual suspects fra high end studiopop og jazz i den perioden. I tillegg til Bjørnstad på tangenter fant vi Bjørn Kjellemyr på bass, Audun Kleive på trommer, Paolo Vinaccia på perkusjon, og forfriskende nok med Marius Müller på gitarer. Det er saker! 

Noen av Bremnes-utgivelsene låter så bra at de fortsatt blir brukt som referanseplater for hi fi-freaks (også internasjonale) som skal teste nye miilionanlegg. Jeg har kun fått testet det på mitt nåværende ventepølseanlegg, men det er krem bare der. Det er sofistikert og mørkt og dramatisk, ja man kan si sensuelt, men med rom for detaljer, skjønnhet og de fremragende musikernes unike signaturer. Dette er musikk for de store stuer.

Men midt i rommet, og gjenstand for det meste av oppmerksomheten, er alltid Bremnes, som behager med sin vokale tilstedeværelse men som alltid evner å gni tekstenes innhold og betydning inn i hjernebarken til den som lytter. Det er melodiøst, men dønn alvorlig. Sikkert tungt å svelge for enkelte representanter av datidens ironigenerasjon, men desto mer givende for oss som lever under erkjennelsens tunge visshet og større kunstneriske nysgjerrighet i dag.

Den enorme interessen for Munch, Kristianiabohemen og så videre som var så dominerende i norsk kulturliv disse årene har jo definitivt blitt vekket til live igjen. Nye generasjoner oppdager det, og ny forskning og andre vinklinger får hans kunstnerskap, personlighet og filosofi til å fremstå i et litt annet lys for dem som trodde de var ferdig med ham. Vi er mange som gleder oss til Ivo de Figueiredos første bind av den nye biografien om Munch, som sendes ut av Aschehoug om noen uker. Men så lenge bidrar Kari Bremnes og hennes medmusikanter med viktige tilskudd til forståelsen av ham med dette albumet.

Tilbake til fortiden med Laufey

BRANSJENYTT: For noen uker siden slapp artisten Laufey albumet Bewitched og slo alle rekorder for hvor mye et album i jazzkategorien strømmer på ondskapens største musikkhotell, Spotify. Laufey Lín Jónsdóttir er en islandsk-kinesisk multiinstrumentalist som både var et stort cello-talent og deltok i Island-versjonen av The Voice før hun dro til USA. Der utdannet hun seg ved Berklee i Boston, flytta til Los Angeles og slapp sitt første album i fjor før Bewitched kom i år.

I strive to focus less on metrics and more on creating the highest quality music possible. Yet, when the album is released and the statistics begin to roll in, it’s always an unexpected delight, sier hun selv om suksessen. Som hver gang en ung artist gjør det svært med noe som har med jazz å gjøre, fører det til overskrifter av typen Laufey is the Viral Icelandic Prodigy Bringing Jazz to Generation Z og How Laufey is bringing modern jazz to the mainstreamting får liksom ikke bare lov til å være fin musikk, det blir sett på som en redningsflåte. Mange inngrodde fans av en kommersielt marginal sjanger som j**z reagerer med en viss skepsis når den store verdenen faktisk fatter interesse og påstår sånne ting. Lite nytt der, i og for seg, men jeg festet meg ved noe pianist og skribent Ethan Iverson (The Bad Plus og mye annet) skrev på det som nå tydeligvis heter X/Twitter/Helvetes forgård da den kom

Lista hans over relaterte fenomener er sprikende og ufullstendig (jeg føler for eksempel at Collier er et interessant eksempel på en del andre høyst relevante strømninger enn dette), men Iverson sirkler inn et eller annet – penga er kanskje interessert i jazzen (eller det jazz-aktige) på en annen måte enn på en god stund. Man har kunnet se det i byer i Norge også – i Oslo kastet for eksempel Petter Stordalen sin elsk på gammal jazz, afternoon tea og vestkantfolk i kostymer da han åpnet hotellet Sommerro for noen år siden. Det føles med ett som ganske lenge siden at ivrig-Petter skulle være rebelsk, knuse gitarer og åpne rockehoteller. Han har bevegd seg gode 30-40 år bakover siden sist. Og Stordalen er ikke alene om interessen for denne nostalgia heller. Hoteller, kafeer og restauranter tilbyr levende musikk av denne typen i merkbart større grad enn for få år siden. Prohibition parties, som inviterer folk til å kle seg i kostymer fra de forrige 20-årene, gjør stor lykke. Og i fjor kom Damien Chazelle, regissøren bak Whiplash og LA-LA LAND, med en heseblesende fortelling fra Hollywoods gullalder, Babylon. 

Chazelle er en fascinerende figur når man skal diskutere denne tidsånden. Han lager vellykkede filmer, og ønsker åpenbart genuint å formidle en kjærlighet til god gammaldags musikk – og han er like oppriktig forhatt av en stor gruppe mennesker som elsker musikken som han forsøker å oppskatte. Det er jo ikke så trivelig. Hvordan har det seg? Den mest åpenbare årsaken er at synet hans på musikken i alle disse filmene føles så utenfra, så misforstått, idealisert på alle de gærne måtene og nesten parodisk blendahvitt, for å bruke et forslitt uttrykk. Det kan virke som flisespikking (det er kanskje det også), men at noen lagde en film om en ung trommeelev midt på 2010-tallet som hadde den virtuose storbandtrommeslageren Buddy Rich som sitt store forbilde, fremsto så langt bortenfor den faktiske musikkvirkeligheten at folk skriker og bærer seg fremdeles. 

Iverson skrev en svært lesverdig tankestrøm om den filmen, og om jazztrommetradisjonen, som konkluderte med at noe var fryktelig galt. Musikk-youtuber Adam Neely lagde også en gjennomgang av alt han syns virka off med filmen – både skildringene av hva jazz faktisk er på scenene i New York i dag, Buddy Rich-spørsmålet og fremstillingen av hvordan det er å ta en høyere musikkutdanning, som har bikka fem millioner streams (kanskje litt merkelig å nevne, men jeg bare prøver å understreke at jazz-bitterhet også åpenbart er noe som kan monetizes):

I LA-LA LAND er Chazelle Hoagy Carmichaels beste venn og verste fiende på én gang. Filmen er en overdådig kjærlighetserklæring til gamle Hollywood-musikaler satt i en parallell nåtid. Jazzpianisten Ryan Gosling gestalter er fullstendig ufordragelig, full av ufortjent forakt for sin egen samtid, på jakt etter noe ekte (samtidig som han spiller en fullstendig uekte, uncanny valley-versjon av musikken selv). Det er i grunnen fullt forståelig om du etter å ha sett den filmen aldri har lyst til å høre på noe som er i nærheten av jazz igjen noen sinne. Jeg mener, Gud Bedre, SE på det her: 

Jeg har ikke sett Babylon ennå, men jeg har hørt musikken, og igjen føles det som at komponist Justin Hurwitz simpelthen tar fryktelig lett på oppgaven det er å vekke fascinasjonen for villskapen og oppfinnsomheten som tross alt finnes i de støvete arkivene. Igjen er det ikke det at det han skriver er så dårlig på egne ben – men om man vet hva de sikter seg inn mot, fremstår det hele hardhendt, klossete og arrogant. Men ok, si hva du vil – Chazelle er åpenbart den regissøren som har gjort størst suksess med denne nostalgiske strømningen, og som man kanskje bør gå til om man skal forstå kommersielle aktørers fascinasjon for all things djæz for tiden. Hadde jeg vært hotellentrepenør – eller daytrader, kanskje – hadde jeg forsøkt å høre med ham om hvilken del av USAs dypt savnede fortid han skal legge sin elsk på i neste film. Der finnes det penger. 

Samtidig er jo alt dette en påminner om at denne musikken aldri helt har forsvunnet. Én ting er julesesongen, hvor du kan høre Bing Crosby, Nat King Cole og Frank Sinatra innimellom Wham! og Mariah Carey over alt. Men også ellers i året tar det ikke lang tid mellom hver gang man hører gamle Tin Pan Alley-låter og rolig jazz, på kafeer, i reklamer, filmer og så videre. Om man for eksempel ser på norske konsertkalendre, også bakover i tid, ser man at musikken alltid er blitt tilbudt, både på lørdager og andre dager i uka – selv om interessen fra et blad som Jazznytt nok har vært noe vekslende. Dette rolige elveleiet er ikke alltid et uttrykk for noen følbar kommersiell tidsånd, slik det nok var i Norah Jones’ velmaktsdager midt på 2000-tallet, og slik den tydeligvis er nå. Men den er der uansett. Varig bruksmusikk, snart i ferd med å bli hundre år gammel. Fine låter, fint sunget, behagelige lydbilder – det er liksom ikke noen gåte. Tilbake til Laufey. 

Bewitched er et vellydende og småkjedelig stykke widescreen-nostalgi. Det var påfallende vanskelig å finne ut hvem som spilte på plata utover Laufey selv (som spiller det ene og det andre, både gitar, cello og så videre), men til slutt fant jeg en liste på instagram-kontoen til medprodusent Spencer Stewart, og lista antyder en innspillingsprosess hvor de har jobbet mye på egen hånd, og hentet inn diverse dyktige musikknerder her og der når det trengs. Med andre ord: Ikke en plate spilt inn på “gamlemåten”, men et nokså normalt popprosjekt med musikk fra 30-50-tallet som fascinasjonsobjekt. Philharmonia Orchestra, som Laufey har samarbeidet med en rekke ganger, er med på to av låtene, men ellers er det vi hører av lush strykearr enten Laufey på egen hånd på cello eller i kompaniskap med søsteren, fiolinisten Junia Lín. Det samme gjelder vokalene – når plata åpner med tette malt shop-aktige vokalharmonier på “Dreamer”, er det ikke en gammaldags vokalgruppe, men Laufey som har gravd dypt i inspirasjonen fra 50-talls vokalpop og tryllet med overdubbingen. Vokalproduksjonen er inspirert av intimiteten fra Billie Eilish-produksjoner – men føles vel også som naturlig videreføring av måten de store popsangerne fra 30- til 50-tallet lente seg lenger inn mot mikrofonen, senket volumet og skapte en helt ny og nær måte å synge på.  

I amerikansk jazz-nettdiskurs (i hvert fall den irriterende delen jeg klarer å følge med på), brygger det tydeligvis opp til mer diskusjon om hva som er, og ikke er, jazz. Bakteppet er vel både de tingene Iverson nevner i sin twittertråd, men også en nokså påfallende sjangerfortynnelse på mange store festivaler. En kjent diskusjon også fra Norge, naturligvis – men en del av line up-eksemplene jeg har sett, tyder kanskje på at den er litt mer på sin plass i dennemusikkens hjemland akkurat nå. Jeg har uansett egentlig ikke egentlig lyst til å stille men er’e jazz-spørsmålet i forbindelse med Bewitched. Svaret på det er kanskje at vi på et eller annet tidspunkt valgte å la jazzen adoptere stort sett all popmusikk som ble gitt ut før rocken kom. Sånn har det vært lenge, og mest av alt føles Bewitched en litt mer sukret videreføring av dragningen mot et mytologisk, forgangent LA, og en fascinasjon for det litt oppstilte og grandiose som kommer til mer burleske uttrykk hos store artister som Lana del Rey og Weyes Blood

Laufey stiller ikke like mange spørsmål om hva slags uhumskheter som skjuler seg under overflaten som de to andre jeg nevner, men tingen er at denne dobbeltheten på føles innvevd inn i disse lydbildene i utgangspunktet. Når “Dreamer” starter kan du for ditt indre se kameraet dale sakte ned og vise en gate på 50-tallet, med fjonge biler og en diner på hjørnet hvor de selger overdådige milkshakes og alt det der. Tilbake til Fremtiden før Marty møter mora si, kanskje. At man før eller siden får vite hva som befinner seg under overflaten i dette tablået, føles implisitt. Eller gjør det det? Kanskje kjernen i forakten for Chazelles filmer, og for andre beslektede uttrykk, nettopp er at det føles som nostalgi uten omkostninger. En forflatning, men også en fornektelse av all driten både i tiden man lengter tilbake til, og en eskapisme som strekker seg inn i ansvarsfraskrivelsen. Når jeg blir bedt om å helhjertet omfavne den typen betingelsesløs popkulturell nostalgi her og nå, er det alltid en liten del av meg som tenker på scenen i Der Untergang hvor Eva Braun skal ha alle til å danse. Meg om det. 

Jada, du kan si mye om at lengselen etter denne gullalderen vokser fram akkurat nå, når verden står på hodet. Men om det er ett sted den føles naturlig, er det kanskje i musikken. For der kan den liksom bare være tankespinn, tekstur, eksotisme. Laufeys album sendte av alle ting tankene avgårde til The Soft Bulletin av Flaming Lips. Den låter åpenbart ganske annerledes, men her var kjærligheten til gammelmodige strykerarrangementer – særlig inspirert av Billie Holiday’s Lady in Satin, en av bærebjelkene i produksjonen. De hadde ikke strykere tilgjengelig, så bandet og produsent Dave Fridmann de brukte ulike midi-løsninger, som de skapte litt syrlige, duse lydtepper av.

Mente Flaming Lips noe med å peke tilbake mot denne æraen? En hel masse, naturligvis. Det er jo et utpreget millenniumsalbum, nervøst og vakkert, fylt av en følelse av at hele det tjuende århundret dras inn mot seg selv og imploderer, før det gir plass til noe nytt og skremmende. Men de ønsket selvfølgelig også å fylle det lydlige tomrommet etter at de nedla et forbud mot å bruke store elektriske gitarer. Når jeg hører på Bewitched får jeg en lignende følelse – noen får dollartegn i øynene av alt dette her. Men trass i at den føles litt tam, får jeg ikke en kalkulert følelse av plata. Den er et resultat av lek. Hun og medspillerne har ikke fått dollartegn, men stjerner, i øynene av denne musikken. Naturligvis – det gjør jeg jo selv.

 

 

I går kveld på Victoria

Thomas Strønen, Maria Kannegaard og Ole Morten Vågan tar en velfortjent og øredøvende applaus, som proffene de er. Foto fra galleriet: Cornelia Kristiansen. 

Et kompani fetladne fluer surret under scenelyset på Nasjonal Jazzscene under konserten med Maria Kannegaard Trio. Frem og tilbake, mellom varmen fra lydkasterne og varmen fra scenen. Kanskje de er der alltid, og at de synes lettere fra balkongen på pianosiden, der jeg sjelden sitter. Når trioen startet å spille et fristrekk før kveldens første låt, en seig og spradebass-aktig utgave av «Bortimot», tenkte jeg på hvordan saften i låta de skal spille er tilstede allerede før de slår den an, som vardøger. Du hører små oppspark fra trioens tre medlemmer som de to andre biter på. En krapp vending fra bassist Ole Morten Vågan, eller en virvelcrescendo fra Thomas Strønen som ender opp i et nytt ingenting. Som måten husfluer sneier nesetippen din på høsten når du sover middagshvil. Det var nesten fullt på Victoria – det føltes som en anledning, og det var det jo også – som stedets sjef Øyvind Larsen sa da han holdt en knapp introduksjon for bandet – dette har vi ventet på en liten stund. Og kanskje det er settingen, men det var en følelse av at de hogg til fra start – og at du i strekkene imellom låtene (de hadde ikke planlagt mer enn åpningslåta) også hele veien kunne ane hvor de skulle. Det er en intensitet der – i den rytmiske fremdriften, i følelsen av at de skal et sted, som på en eller annen måte skaper rom til trioens andre side – det lettdistraherte. Måten Vågan plukker opp buen, stryker én tone, og tenker at nei, ærlig talt. Eller måten Strønen midt i ferden mot bølgetoppen, to takter eller slag fra takeoffen, plutselig plukker opp en shaker, bruker den i to eller fire takter, så legger den fra seg og drar ut en av de fornemme trommestikkene fra baklomma (han er den eneste trommeslageren jeg har sett som oppbevarer stikkene på denne måten, tror jeg). Alt jeg trenger er i grunnen en god rytmeseksjon, og et eller annet med Strønen og Vågan akkurat i denne trioen gjør at jeg tenker ekstra mye på det.  Det har naturligvis med Kannegaard å gjøre, grooven og intensjonen og de fete riffene hun trekker ut av ermet, som de liksom kan romstere i, helt uten hemninger – jeg tenker på musene som flyr rundt mens de syr kjolen til Askepott, inn og ut av fasongen som vokser frem. Strønen har med seg en grand casa og et klesstativ med gonger – han har skrevet ulike toner på maskeringstape som han har festet til dem. F1, den nærmeste, brukes blant annet på ekstranummeret «Skorpe». Den har en sprø klang som blander seg med enkelte av Kannegaards voicinger, men også den buzzende lyden av Vågans G-streng når han drar den av gripebrettet (som han gjør nokså ofte).

Ikke mange (jazz)band har låter publikum må få hørt, som de kan gå i dager og timer før konserten og lure på om de kommer til å spille, fylt av nervøs forventning. De er sånn. Når de første to anslagene på «Min Ingen» kommer, kan du høre et hviskende aaaaah spre seg gjennom lokalet. Applausen etterpå, det er settets nest siste låt, varer i et minutt. Det er sjeldent. Trioen er ute i dag med Live at Dokkhuset. Kun én låt er sluppet på streaming – resten må du kjøpe. Gjør det – og gled dere.

Av Audun Vinger og Filip Roshauw

Fra forsiden

Nyhet

Sært i Smeltehytta

Kongsberg Jazzfestival har programmet for årets Særingfest klart. Den mer eksperimentelle delen av festivalen byr i år på blant annet trioen SPACE, Phil Minton & Veryan Weston, Nicole Mitchell solo og Christian Wallumrød & Ingebrigt Håker Flaten.

Nyhet

Vossa Jazz utlyser to stillinger

Etter ett års permisjon fra stillingen som festivalsjef i Vossa Jazz, har Trude Storheim annonsert at hun går nye veier. Nå utlyser festivalen både sjefsjobben og en produsentstilling. Søknadsfrist er 12. mai.

Meld deg på vårt nyhetsbrev