En dyktig musiker av verdensklasse, og et vennlig og beskjedent menneske, er gått bort fra oss. Jazzhistoriker Bjørn Stendahl minnes saksofonist Knut Riisnæs.
En kjempetrist melding: Knut Riisnæs forlot denne verden lørdag 22. juli. Han var så absolutt en av våre fremste tenorsaksofonister, i verdensklasse, og spilte også sopransax og fløyte, arrangerte og komponerte. Han var født i Oslo 13.11.1945 – og var et usedvanlig vennlig og positivt menneske.
Knut Riisnæs var sønn av konsertpianisten og pedagogen Eline Nygaard, spilte piano fra han var barn, og senere forskjellige instrumenter i skolekorps før han gikk over til sax. Han ble yrkesmusiker allerede fra 1964, rakk å spille både på Metropol Jazzhouse og Club 7 på Cavaletto på denne tiden, var aktiv med Karin Krog, Ditlef Eckhoff, Terje Bjørklund, Arild Wikstrøm, Frode Thingnæs og andre, ved siden av at han ledet egne grupper. Han platedebuterte med Karin Krog/Public Enemies i 1966, medvirket på Egil Kapstads LP «Syner» i 1967 og Terje Rypdals «Bleak House» i 1968. Dertil var han på 60-tallet med i Helge Hurums orkester, Fred Nøddelunds orkester (1968) og Universitetets storband (fra 1969). Han var opprinnelig inspirert av bopmusikk, femtitallsmodernisme og John Coltrane, og ble raskt etablert som en av Norges fremste saksofonister.
Allerede på 1970-tallet hadde han nådd sin store glansperiode – og det er ingen tilfeldighet at han pryder forsida på boka om Jazz i Norge 1970–1980. Han var aktiv i Radiostorbandet i nitten år (1971–90, med flere plateinnspilinger), og andre storband som Per Husby Dedication Orchestra (1984–88, pl.innsp. 1985 og 87), Norwegian Big Band (1976), Jens Wendelboe (1983), Kjell Karlsen (1984) og Helge Hurum (1987). Av mindre grupper som har hatt stor glede av hans medvirkning, kan nevnes Christian Reims sekstetter 1968–74 (opptak fra 1969 utgitt i 2008 på Reims «Unreleased works»), Earl Wilson (1970), «Bash» (1971), «The Band of No Name» (1971–72), Arild Andersens kvartett 1974–75 (LP «Clouds in my head» 1975), Ketil Bjørnstad (1974–79), «Østerdalsmusikk» (1975), Per Husbys septett 1975–77 (LP «Peacemaker» 1976), Egil Johansen («Samse tak» 1976), Radka Toneff («Winter Poem» 1977), duo-plate med pianisten Michael Smith («Elvira Madigan and other dances» 1977), Ditlef Eckhoffs kvintetter i perioder (bl.a. 1977–83 og 1992–2004), Laila Dalseth («Glad there is you» 1978), Pål Thowsen («Surprise» 1979), Thorgeir Stubøs kvintett 1981–82. Kenneth Sivertsen («Amalgamation» 1985), Per Husby («Notes for nature» 1990), «Jazz på Norsk» (1990), Bjørn Alterhaug («Constellations» 1991), Jens Wendelboe Big Crazy Energy Band (1991-92), Jan Gunnar Hoff («Syklus» 1991 og «Moving» 1995), Oslo Groove Company (pl.innsp. 1995), Sigurd Ulveseth («To wisdom, the price» 1995, «Infant eyes» 1996 og «I wish I knew» 2000), Helge Iberg (CD utgitt 1997), Kevin Dean kvintett (CD «Over at Ola’s» 1997), Ivar Antonsen («Double Circle» 1998), «Bjørn Johansen in memoriam» (2003), Roy Nikolaisens «Roy’s choice» (2003), Petter Wettres «State of the art» (2005), John Surmans Rainbow Band («Sessions», 2006–07, utgitt 2011), Staffan William-Olssons Sharp Nine («Sudoku» 2007), Tore Johansen («Giving» 2008 og «Jazz Mass» 2009), Kjell Karlsen Big Band («Edvard Grieg in jazz mood» 2008), Håvard Stubøs kvartett («Spring roll insomnia» 2011) og Carl Størmers Jazzcode («Entering the human age» 2011).
En imponerende liste for en så beskjeden, vennlig, hyggelig og stillferdig musiker som Knut Riisnæs. Som en fin representant for norsk jazz har han deltatt bl.a. som EBU-musiker i Paris (1972), spilt på festivaler i Warszawa og Baden-Baden (1974), og naturligvis gjentatte ganger på de fleste norske jazzfestivaler, bl.a. festivalengasjementer med Pete King og John Hicks i Molde 1994, han har vært instruktør ved jazzseminarer, blitt presentert i TV-program med egen musikk, vært festivalkomponist (Dølajazz 1985), mottatt Statens arbeidsstipend (fra 1979), foruten at han så høyst fortjent ble tildelt Buddy-prisen i 1981 og Gammlengprisen 1992.
Ved siden av hans mange oppdrag med andres grupper, har han naturligvis ledet band i eget navn, fortrinnsvis kvartetter fra 1976 og utover. Med en av dem spilte han i mai 1982 inn LP-en «Flukt» (Odin 05), akkompagnert av Dag Arnesen, Bjørn Kjellemyr og Jon Christensen, og honorert med Spellemannprisen. Sammen med saxkollegaen Red Holloway spilte han inn CD-ene «Confessin’ the blues» i 1989 og «The Gemini Twins» i 1992, og sammen med Jon Christensen «Featuring John Scofield og Palle Danielsson» 1991–92. I 2001 gjorde han en ny innspilling i eget navn, «Touching», der han ble akkompagnert av Dag Arnesen, Terje Gewelt og Frank Jakobsen. Med kvartetten sin besøkte han året etter Jazz Yatra-festivalen i India.
Senere på 2000-tallet var Anders Aarum, Jens Fossum og Tom Olstad faste medlemmer av kvartetten til Knut. I 2015–2016 spilte de inn CDen «2nd Thoughts», og i 2018–2019 «The Kernel». De fikk naturligvis glimrende mottakelse!
En dyktig musiker av verdensklasse, og et vennlig og beskjedent menneske, er gått bort fra oss. Vi savner ham!
Bjørn Stendahl
