NTT: Roger Jurtappens urbane eleganse

God helg, god ettermiddag og god sommer! Velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige dose med digitalt helgetrøkk. Denne gangen snakker vi med Ina Sagstuen om Skadedyr og sommerlige gleder, vi har en god prat med Georg Reiss som spenner hele den lange og interessante karrieren hans, vi starter på en serie om trombonen i TV og film, og vi har vært på John Cale-konsert. Men først titter vi litt på uka som kommer: 

1. Lyse Netter arrangeres i Moss nå – det er gledelig å se alt som rører seg rundt festivalen, og all oppmerksomheten det oppsiktsvekkende bookingarbeidet har medført. Jeg, altså blogghalvdel Filip, skal nedover i dag og er svært spent. Vi minner om NTTs store intervju med festivalbooker Emil Nikolaisen, som vi gjorde for en liten stund siden.

Det er ikke mange bilder i norsk musikkhistorie som slår den gjengen Randi Hultin knipset et fotografi av under George Russells 60-årsfeiring i Oslo. Fra venstre: Oddvar Kvam, Sigurd Berge, Arild Andersen, Jon Christensen, George Russell, Arne Nordheim og Bjørnar Andresen. Foto: Randi Hultin/Nasjonalbiblioteket

2. Betydningen av komponisten, musikkteoretikeren, bandlederen og musikeren George Russells møte med norske musikere på 60-tallet kan knapt overvurderes. Mannen som endret jazzen, og la grunnlaget for modaljazzen og en fornyelse av jazzens uttrykksformer over hele verden knyttet viktige bånd til både jazzen og nymusikken da han oppholdt seg her i landet. Hvor hadde det norske jazzlivet vært uten sessionene hjemme hos Marit Jerstad? Det hadde kanskje ikke vært noen ødemark, men vi hadde vært et helt annet sted. I år fyller George Russell 100 år. Det vil bli markert under Oslo Jazzfestival med et verk av storbandet OJKOS. Men allerede nå til uka er det på tide å belyse Russells liv og betydning. Journalist og jazzoverflødighetshorn Johan Hauknes inviterer til foredrag om Mannen fra Lydia i regi av Oslo Jazz Circle, tirsdag på Nasjonal Jazzscene. Det kan bli svært interessant – selv om Russells opphold og betydning er en del av norsk jazzmytologi, er det mange ting som fremstår som underbelyst. For hva var det for eksempel de norske musikerne egentlig tok med seg fra møtene med Russell? Og hva har følgene vært for utviklingen de neste tiårene? Hauken har med seg eksempler fra Russells verksproduksjon i denne perioden, og peker og forklarer. Dette blir meget interessant. 

3. Ukas Hærverk-godbit: Ustad Noor Bakhsh er en mester på instrumentet Balochi Benju, kort (og sikkert upresist) forklart en siter med taster. Det beste er kanskje å sjekke ut denne videoen, det låter fabelaktig:

Eventuelt kan du i morgen ta turen til Kafé Hærverk klokken 20.30, når han spiller en solokonsert!

4. Et svært hyggelig nytt bekjentskap jeg gjorde i fjor sommer var kvartetten Schemes, som jeg så spille to konserter under Mandaljazz. Brede Sørum på altsaksofon, Oliver Skou Due på piano, Veslemøy Scarf Narvesen på trommer og Bendik Løland Lundsvoll på kontrabass. Jeg husker det som variert, swingende, med en tydelig inspirasjon fra sharp, nåtidig akustisk jazz fra ymse storbyer. Fire fine karakterer man kan oppleve både her og der ellers, men med en åpenbar band-ånd over seg. Anbefales varmt, og på onsdag kan de oppleves for aller første gang i Oslo, når de spiller på Beccokammeret! 

5. Herr Nilsen er 30 år i år og har klinket til med et fint jubileumsprogram. På tirsdag kommer et av høydepunktene: En trio med Bill Stewart, Larry Grenadier og Walter Smith III. Dette tror jeg du kan rekke etter Russell-foredraget til Hauken på Victoria, og om ikke dét høres ut som en helaften, så får du fanken tute meg finne deg en annen fredagsmusikkavis i digital remseform, for alvorlig talt. 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.  

 

John Cale på Loaded

John Cale på Kontraskjæret i går. Foto: Tord Litleskare

Man vet jo innerst inne at det gjerne kan bli litt halvveis når man skal se konserter med store legender og kulthelter fra musikkhistorien, spesielt siden man jazzer seg opp på forhånd med mange tanker om legendens akkumulerte storhet opp gjennom årene. Men det er liksom alltid noe – settlisten er for opplagt eller for vanskelig, bandet er på lavbudsjett, den fysiske utstrålingen sjaber, og ikke minst – publikum er kritisk og forstår ikke helt hva all hypen handler om. Jeg har utallige slike opplevelser, ikke minst med min helt Todd Rundgren, der jeg føler at jeg må stå ansvarlig selv for den mindre optimale opplevelsen folk har. Samtidig er det lite jeg elsker mer enn å se mine musikalske helter, samme hvor gamle og annerledes de fremstår enn sitt historiske glansbilde. Dessuten skinner storhet gjennom uansett. Selv en saksofonkoloss som har mistet mange av sine krefter kan knuse deg totalt med et sjelfullt pfffft gjennom hornet.

Dette året har jeg hørt svært mye på soloplatene til, lest om og selv skrevet om en av rockens største kulthelter, John Cale. Og jeg måtte gjøre det igjen også på denne flaten. Han er langt fra jazz, for så vidt, men som fortjener sin plass her i remsa for sin konstant nytenkende karriere, befatning med samtidsmusikk, avantgarde-rock, filmmusikk og tilstedeværelse ved flere av moderne musikks seismiske eksplosjonshendelser.

Slike perioder har jeg hatt med ham flere ganger opp gjennom, denne gangen var det heldigvis utløst av NY musikk, nærmere bestemt albumet Mercy, blant annet laget i samarbeid med Laurel Halo som også jobbet med Anja Lauvdal nylig. Det er helt fabelaktig, med en suggererende og dyster men varm stemning i seg.

Og torsdag var han tilbake i landet, på rockfestivalen Loaded (som fremstår som en slags oppfølger til dypt savnede Norwegian Wood, aldri den hippeste festivalen men innholdsmessig den beste?). Mange fans fra 70-tallet var tilstede, skal man dømme etter andelen sølvpelser i publikum, deriblant en betydelig mengde tidligere musikkjournalister. Cale hadde blant annet en minneverdig konsert på Club7/Sardines på åttitallet. Der var jeg dessverre ikke til stede, og det er klart at forholdene var mindre optimale her i år. Selvfølgelig litt fordi fyren er blitt 81 (men en strålende manke har han fortsatt), men fordi det var kl 17 i tindrende sol, foran et typisk øl og empanada-slapt oslopublikum.

Det var temmelig skranglete i starten, med øredøvende elpiano, hakkete lyd, et notehefte som blafret i vinden og som måtte stiftes fast flere ganger underveis av en oppmerksom scenesjef. Cale sleit litt med Mac-en, og grein på nesa under lesebriller, slik vi alle gjør hver dag når det er noe kuk i computeren. Gitaristen måtte komme og hjelpe da gamlefar begynte en låt med feil lyd i brettet, og laste inn den korrekte.

Men var ikke Velvet Underground kjent fordi de var skranglete, da? Cale sang som en gud med sin sonore walisiske røst, og det anonyme rockbandet bak ham låt egentlig ikke så verst – en glimrende gitarist, for eksempel. Men jeg elsket det, og det ble også langt bedre underveis i konserten. Han ga ikke ved dørene og settlisten var basert på den nye plata og etpar nuggets fra katalogen – han har hatt få hits, men de han hadde ble liggende igjen hjemme. Det var noe deilig, tverr postpunk a la Iggy/Bowie i sine beste år over soundet. En vindskeiv «Waiting For The Man» var rystende – det var som å bli påminnet en av rockens virkelig historiske øyeblikk. Cale var der den gang, og han er her nå. Nydelig! 

Noe videoanimasjon på skjerm bak dem var såvidt innom Nico og Cale slik han så ut før, men dette var ikke noe mimre-arrangement, snarere tvert imot. Mot slutten begynte det å bli bra på ekte, og en herlig versjon av «Villa Albani» fra det underkjente albumet Caribbean Sunset ble trukket ut i en lengre, deilig jam-session, han virket ikke til å ha lyst til å gå av scenen, og gjorde noe så uhørt som å gå over tiden. Da han gikk av mottok han et takknemlig brøl fra publikum for alt han har gjort og det han fortsatt gjør. Etter dette så jeg ikke behovet for å høre flere band, selv om de såkalte headlinerne gjensto. Jeg vil anbefale alle lesere av remsa å dykke ned i hans katalog, den er rik og mangesidig og utfordrende, noen ganger riktig så vakkert, og alltid interessant. Som god musikk skal være.

 

Skadedyr er tilbake: Ina Sagstuen om dråper og ferskvannsgleder

Når Motvindfestivalen fyller Victoria, Nynorskens Hus, Kafé Hærverk og Hotel Bristol neste helg, er det aller siste gang festivalen arrangeres i Oslo. I fjor arrangerte de Motvind i Middelalderskogen for første gang, og det kjentes vel så umiddelbart riktig at det måtte gå den veien på sikt. I år er programmet uti skauen omfattende, med Natural Information Society feat. tre femtedeler av Marthe Lea Band og en duo med Marilyn Mazur og Lotte Anker som to høydepunkter blant mange. Det anbefales. 

Men først skal det altså skje store ting i Oslo – den siste utgaven av Gammal Motvind føles som et utropstegn, og en oppsummering av hva denne versjonen av festivalen har stått for. Den svenske kunstneren og Don Cherry-samarbeidpartneren Christer Bothén kommer med sitt band, pianisten Håkon Austbø spiller verker av både Beethoven og Klaus Egge, gnawa-sensasjonen Asmâa Hamzaoui & Bnat Timboktou kommer og den gamle festivalvennen Joel Ring & the Neverending Sextet spiller på Hærverk. Det er også flere nyskrevne verk – John Andrew Wilhite-Hannisdal tar for seg historien til Bristolorkesteret, som ble stiftet på 1930-tallet, som fungerte under okkupasjonen og som senere ble til Kringkastingsorkesteret. Det skjer i egnede omgivelser, på Hotel Bristol. 

Ina Sagstuen. Foto: privat

Og så spiller Skadedyr! Et av remsas virkelig store favorittband, både på scene og plate, og det er mange med oss. De har stått for store opplevelser, ofte overraskende, humoristisk, surrealistisk og dypt fengende. Det har vært stille i noen år, noe som kan skyldes at samtlige medlemmer i det spraglete kollektivet har en svært travel musikalsk hverdag på andre hold. Det er uansett gledelig at de er tilbake for å fremføre Ina Sagstuens nye verk “Dråper”. Vi tok kontakt med komponisten for å høre mer om hva vi har i vente – og for å stille noen sommerlige spørsmål.  

Ina! Noen mente at Skadedyr faktisk ikke hadde spilt siden forrige gang de var på Motvindfestivalen i 2019 – jeg vet ikke om det stemmer, men det er uansett på tide! Er dette starten på mer aktivitet, tror du?
– Dette møtet er en slags Skadedyr 2.0. Skadedyr i ny drakt!… De siste årene har mye skjedd for alle i ensemblet og jeg tror Skadedyr har betydd og betyr ulike ting for alle som spiller i bandet.
For meg har Skadedyr vært en opplevelse av samspill og musikalsk kommunikasjon på sitt beste, et sjangerfritt og grensesprengende ensemble, både utfordrende og mestringsgivende kunstnerisk og et laboratorium for å finne min egen stemme og for å finne plass til min egen stemme.
Selv om det musikalsk er et veldig demokratisk band har det hatt ulike styringsstrukturer, ansvarsfordelinger og musikalsk ledelse fordelt i en hard kjerne. Denne gangen er den harde kjernen meg, og “Dråper” har oppstått og utspiller seg ut fra mine visjoner. Når det er sagt er det nettopp Skadedyr sin frie og lyttende tilnærming til komposisjon og improvisasjon jeg har ønsket skal farge prosjektet – så det var mitt drømmeband for “Dråper”.

Om det er starten på mer aktivitet er vanskelig for meg å svare på, men jeg håper jo det. Skadedyr har vært leirskole-stemning, botsystemer, fotball-lag, lek og oppdragelse – et slags bilde på livet, så kanskje dette er Skadedyr i 30-åra? Lekent, men med en større grad av alvorlighet…nærmere døden. Neida… men det er ihvertfall min måte å ta eierskap til en ny fase på – så får vi se hva som skjer.

Verket du har skrevet, heter “Dråper”. Hva ligger i den tittelen?
– Det å plukke fra hverandre lyd og musikk til enkle elementer og musisere ved å sette elementene sammen igjen er en bevissthet og et verktøy jeg har fått gjennom å studere improvisasjon og som påvirker hvordan jeg bruker stemmen, lytter til musikk og jobber musikalsk i ulike prosjekter. Som sanger er man ofte pålagt rollen som frontfigur, med ved å jobbe med stemmebruk og forlengelser av den gjennom effekter, har jeg jobbet bevisst for at jeg skal kunne fylle andre roller i samspillsituasjoner.

Dette er noe av utgangspunktet for tankegangen i stykket mitt. Jeg ønsker å utfordre konvensjonene rundt rollefordelinger i et ensemble, og med utgangspunkt i byggesteiner – bygge opp musikk fra bunnen av og demonstrere bruken av lyd på en frisk måte, og kanskje utfordre behovet vi har for å sette ting i bås?

Det er her “Dråper” kommer inn i bildet som er et uttrykk for samspillet og dynamikken mellom individer som samler seg i dialog og bygger noe unikt sammen. Jeg ønsker å trekke tråder til virkeligheten, og stykket er en slags kommentar til viktigheten av mangfold, åpenhet, lekenhet, samarbeid og kommunikasjon i prosesser hvor vi ønsker å skape noe og å utvikle oss.
Vi er alle unike dråper og sammen er vi en strålende regnbue, en rasende flod, et klukkende elvefare eller en rislende bekk.

Skadedyr. Foto: Jenny Berger Myhre

Jeg vet ikke hvor mye det er hensiktsmessig å forsøke å røpe av akkurat hva eller hvordan dere skal spille – men er det noe spesielt du har hatt kick på når du har skrevet denne musikken?
– Materialet er en slags gjengivelse av den improviserende musikerens forskningsarbeid med- og rundt lyd med utgangspunkt i musikernes bevissthet til lydkvalitet og innstillingen de har til å musisere med lyd snarere enn selve ferdigheten på instrumentet. Utøverne spiller derfor på flere instrumenter og objekter utover sitt eget hovedinstrument, og utgjør et slags “sample-orkester” med friske og overraskende lydbilder.

Sjangermessig tror jeg man kan si at musikken befinner seg et sted mellom folk, world, pop og jazz. Jeg har lefla litt rundt i tradisjoner og ritualer hvor musikken står sentralt. Hva som knyttes til og uttrykkes gjennom musikken er forskjellig, fra politiske og militære maktdemonstrasjoner, til å kommunisere ideer om frihet, fellesskap og identitet. Ofte består ritualene av at mange gjør noe simultant, og det bor en stor kraft i dette som jeg syntes er interessant.

Alt fra tromme-ensemblet på ol-åpningen i Beijing til stomp-aktige klipp av folk som finner musikk i søppelbøtter, lyktestolper, plastkanner og skilt, damer som sitter samlet rundt baljer og lager musikk av bevegelsene de gjør når de vasker klær, eller en gjeng som står med vann til livet og slår mot vannet med ulike hulrom i hendene som låter som toner.  Sånne ting finner jeg stor inspirasjon i….jeg ønsker å leve i en hverdag svøpt i dynamisk musikalitet.

Mange som skriver (jazz)komposisjoner forteller at de skriver og arrangerer for spesifikke musikere, ikke besetninger. Hvordan er det å skrive for Skadedyr, hva har du tenkt på underveis?
– Jeg føler jeg har svart på noe av dette spørsmålet, men jeg tror jeg kan understreke at jeg i hovedsak har skrevet for musikerne/bandet og ikke besetningen.

Natali Abrahamsen Garner, som du blant mye annet spiller med i Propan, har stått for scenografien denne gangen. Har det vært en idé fra starten av i dette verket?
– Ønsket om å inkludere et visuelt lag i “Dråper” var en viktig del av grunnideen for prosjektet. Hvordan inkludere visuelle elementer som scenografi og bevegelse i en konsert for å formidle et historieforløp? En tydelig inspirasjon for min egen del er konsertfilmen “Talking Heads – Stop Making Sense” fra 1984. Noe bygges opp foran publikum, og gir tilskueren en følelse av å bli inkludert eller dratt inn i det som skjer på scenen. 

Jeg er fan av sanselig stimuli, og noen av de beste konsertopplevelsene jeg har hatt har vært når det visuelle og det lydlige klaffer i én stor bombe av inntrykk! Det er absolutt ikke snakk om noe maksimalisme, snarere tvert imot..det er de enkle, smakfulle grepene som fascinerer meg og som gir meg en takknemlig  følelse av at noe er tenkt igjennom og jobbet med – en energi som smitter ut i publikum og som tillater folk å ha sin egne opplevelse av ting!

Som heltidsansatt ved en statlig teaterinstitusjon ser jeg at forutsetningene våre er på et ganske kraftig DIY-nivå, – en utfordring som jeg også tror gir oss fordeler. Jeg elsker det! Jeg og Natali har delt mange betraktninger, tanker og ideer rundt akkurat disse temaene, og selv om vi ikke alltid har de samme referansene eller alltid enes, så tenker vi ofte likt. Jeg har dyp respekt og beundring for Natali som kunstner, musiker, låtskriver, komponist, produsent, vokalist, scenograf og scenekunstner. Hun er en person med et rikt, fantasifullt indre liv som jeg har forelsket meg i mange ganger!

Kan du beskrive henne som musiker og samarbeidspartner?
– Som musiker og samarbeidspartner føler jeg at Natali er en joker. Man vet aldri helt hva man kan forvente. Hun har en unik evne til å være i konsentrasjon og dypt alvor, samtidig som hun rapper til med kjappe kommentarer og reaksjoner som kommer fra et ærlig og intuitivt sted. Jeg føler meg ofte heldig som får se det på ufiltrert nært hold. Hun har gode ideer, lytter og spinner videre på det andre har å melde. 

I Propan bruker vi ofte et kvarters tid (mulig en heftig underdrivelse) på sosial bonding før vi setter i gang med spillingen. Tull, sladring, diskusjoner og småsnakk. Jeg har ofte lurt på om det er en dårlig eller god investering av tid, men jeg tror faktisk at det skaper en forbindelse som definerer Propan sitt samspill på en veldig god måte. Utover Propan syntes jeg hun har en trollbindende stemme, har et unikt uttrykk og er en utrolig spennende kunstner.

Propan ga ut finfine Swagger i fjor – hvordan er aktiviteten i år, skjer det noe fremover, enten på scenen eller platefronten?
– Propan er som en evig putrende heksegryte. Det er en evig prosess både i dypet og i overflaten..Det som kommer opp til overflaten snart er et nytt spennende konseptuelt plateprosjekt som vi skal spille inn i høst. Ellers drar vi på en turné i England i august som delvis er arrangert av våre venner i plateselskapet GLARC som har gitt ut (den noe under radaren) perlen av en kassett LOOM (sjekk bandcamp).

Tror du forresten Dråper vil bli innspilt – og er det planer om noen andre Skadedyr-utgivelser? Det ligger jo et opptak med Anders Røine-verket til Vossa Jazz et sted og godgjør seg, har jeg for eksempel lest.
– Jeg vil gjerne at Dråper skal nå ut til folket og skal jobbe for det! Anders Røine-verket ligger der ett sted og ulmer, korrekt.

Hvordan ser festivalsommeren din ut ellers – er det mye konserter for?
– Roooolig. Jeg skal spille Marianna A. S. Røes verk “Spiti” med Trondheim Jazzorkester på Mandaljazz 30.juni og Christian Winthers verk “Urfuglen” på Oslo jazzfestival 15.august. Jeg elsker begge prosjektene og er utrolig stolt av å få være med. Fantastisk musikk og musikere. Anbefales!

Siden vi er godt inne i juni nå, tenkte jeg å bytte om til sommerintervju-modus her på slutten. Jeg håper det går greit! Saltvann eller ferskvann?
– Ferskvann! Jeg er en fullblods innlandsjente…men jeg har ikke noe imot å plaske rundt i litt saltvann på sommeren altså. Det skinner kanskje igjennom at jeg ikke er noe særlig badeperson?

Svaberg eller strand?
– Svaberg tror jeg.. litt opp og over. Syntes det kan være litt slitsomt med masse små sandkorn som fester seg over alt.

Shorts på jobben – yay or nay?
– Nay for min egen del, men støtter de som kjører det…..

Bysommer eller Gøy på Landet?
– Dalføre, vidde, skog, tjern, fjord og fjell.

Krem-is, splitt-is, soft-is eller saft-is?
– Farris og juice med is-bit!

Jordbær eller moreller?
– Bær fremfor steinfrukt, men alt av naturens gaver er kjærkomment og verdsatt.

Makrell eller krabbe?
– Små tjøe(ørret) og abbor på primus/bål med majones, boksøl/lommelerke.

Kazoo eller vuvuzela?
– Lård…..Et vuvuzela orkester, men på ett par hundre meters avstand, kanskje?

“Lambada” eller “Sommartider”?
– Niks.. kjører heller albumklassikere her. From the top of my head:

Neil Young – Prairie Wind (i solsengen med parasolldrink)

Nick Drake – Pink Moon (mellom kl 00.00 – 06.00 sommertid)

Khruangbin – ….(til grillingen)

Feist – Pleasure (på roadtrip (på tross av heftig dynamisk spenn))

Yo La Tengo – Fade (til joggeturen)

Nick Cave – Idiot prayer (nick cave alone at Alexandra Palace) Konserten lå på nrk før, men ser den er borte nå dessverre. Passer om man er i litt blåhumør i ferien.

 

NTTs guide til trombonister i TV og film, del 1 

I nyeste Jazznytt tar vi utgangspunkt i et instrument. Det har vi gjort før også – for noen år siden skrev vi om pianoet, både på nett og papir. Denne gangen er det trombonen som står for tur.

Vi har en stor rundebordssamtale med Morten Thomte, Øyvind Brække, Erik Johannessen, Emil Bø og Guro Kvåle. Vi snakker med Mary Halvorson om trombone (blant annet), vi har et lite grunnkurs-intervju om viktige trombonister med Kristoffer Kompen og Helge Sunde, en ny spalte av den danske trommeslageren Kresten Osgood, et dikt av Tom Stalsberg og en smakebit på tegneserien Future Trombone, signert trombonist Erik Johannessen. 

Disse sakene utgjør til sammen en god porsjon av nummeret, men viser selvsagt bare noen få sider av trombonen. Det finnes utallige måter å angripe trombonen i skrift på, så hvorfor ikke fortsette litt til? Dette er første nummer i en ny miniserie hvor vi kommer med noen forslag til en trombone-kanon i TV- og filmmediet. I Jazznytt skriver Jon Hagene godt om The Glenn Miller Story (1954). Vi har hentet fram tre fiktive trombonister som har bidratt til store filmopplevelser. To av dem er eksempler på trombonen i animasjonsfilm, mens den siste er lett å bli animert av.  

Roger Jurtappen i Flåklypa Grand Prix

Kringkastingssjef Roger Jurtappen bringer med et anstrøk av storbyen til Flåklypas TV-stasjon. Første gang vi møter ham, bruker han sin gudegitte sølvmanke til å reklamere for hårproduktet Brøff (eller er det kanskje Breuf?). Andre gangen har han med seg trombonen sin og spiller under urfremføringen av “Marsj Kantate, Op. 2”, skrevet av minkeier Jostein Kroksleiven til avdukningen av racerbilen Il Tempo Gigante. 

Jurtappen gjør seg på ingen måte bort i et orkester som bemerker seg med en svært sannsynlig besetning, sett med 2023-briller: Trommer, bass, piano, sousafon, trompet, trombone, hardingfele, harpe, munnharpe, munnspill og plystring. Kroksleivens “Marsj Kantate, Op. 2” er preget av stor musikalsk variasjon og heftig samspill, men klarer også å lirke inn soloøyeblikk for de mange markante medlemmene. Emanuel Desperados bringer litt internasjonal glamour til foreteelsene, men fremstår som et likeverdig og løssluppent medlem av kollektivet. For øvrig er samtlige medlemmer tilknyttet Flåklypas jazzscene. 

Det er en positiv glød rundt det hele, selv om man selvsagt kan – nei, bør – diskutere hvor klokt det er å ta slike oppdrag fra en lite bærekraftig næring, samme hvor mye denne hendelsen betyr for lokalsamfunnet i Flåklypa. Noe sier oss at Jurtappen ikke nødvendigvis vil være den som er mest opptatt av den problemstillingen. Men han spiller sabla flott trombone.

(Det er kanskje heller duomakkeren på hardingfele som kommer til å lage kvalm, ja.) 

Den Navnløse Trombonist fra barscenen i Hjelp, vi flyr! 

Når folk i en viss alder får seg til å utbryte at “de lager ikke sånne filmer lenger”, handler det i 70% av tilfellene om elleville crazykomedier av den gamle sorten, gjerne med “Hjelp” i den norske tittelen. Den fantastiske VK2-krigsfilmen Top Secret og seriene Hjelp, vi er på ferie, Mannen med den nakne pistol og Hot Shots er åpenbart kanon. Men det kan hende at vitsetsunamien Hjelp, vi flyr! er den aller beste. Den trykker på absolutt alle knappene for å få deg til å le hele tiden – den går til et såpass drastisk grep som å ha både Leslie Nielsen og Lloyd Bridges på rollelista. Selvsagt har den trombone også. 

Det skjer i en flashback-scene hvor stjernepiloten Ted Strike forteller om hvordan han møtte sin ekskjæreste Elaine Dickinson. Vi er på en luguber bar: It was a rough place – the seediest dive on the wharf. Populated with every reject and cutthroat from Bombay to Calcutta. It’s worse than Detroit. Vi hører et band spille vulgær swing med en rånete, feit trombonesolo. Et par ben dukker opp på bardisken hoverpersonen står ved, iført navy whites. Resten har vi vel i grunnen allerede røpt. Det er heldigvis mange vitser igjen. 

Connie fra Soul

Pixar-filmen Soul handler om livet i svært bokstavelig grad. Den er en fabel som hopper frem og tilbake mellom eksistensplan og kropper, både før og etter livet. Den forsøker å si noe om å være tilstede i omgivelsene sine, om hva som skaper livsgnist. Og av alle ting bruker den musikkformen jazz som midtpunkt. For en glede! Ikke bare dét – skildringen av musikken og musikklivet fremstår som et av de mest livaktige og troverdig detaljerte på film noensinne. For de som mistet besinnelsen av hvordan både jazz og jazzutdanning ble portrettert i den omdiskuterte storfilmen Whiplash, må Soul ha vært balsam for, hmmm, sjelen. 

Den Grammy-hamstrende, elskelige New Orleans-pianisten Jon Batiste har spilt seg selv i TV-serien Treme og vært kapellmester for Stephen Colberts Late Show. På Soul bidro han med gode råd og flere komposisjoner til et fortjent Oscar-vinnende soundtrack: moderne akustisk New York-jazz med alle nødvendige forenklinger, uten å miste fasongen. 

Trombonisten denne gangen er den 12 år gamle musikanten Connie. Hun spiller en liten, men svært viktig rolle. I åpningsscenen, hvor vi møter den jazzelskende band-læreren Joe midt i en samspillstime, drømmer hun seg bort underveis i en fin trombonesolo, og introduserer dermed et av hovedtemaene: Å være i sonen. Senere møter hun opp hjemme hos Joe til en spilletime hvor hun har tenkt å fortelle at hun gir opp trombonen. Samtalen som følger blir et vendepunkt for filmens andre hovedperson, den eldgamle sjelen 22, som aldri har funnet gnisten som skal til for å få lov til å forlate pre-eksistensen og entre livet. 

Connie spiller fint, men filmen prøver ikke å overbevise om hun er innehaver av en grensesprengende, umistelig begavelse eller noe i den duren. Det er ikke dét disse scenene handler om. Hele sekvensen når hun møter opp hjemme hos Joe, føles som noe som har skjedd utallige ganger opp gjennom årene. Den tunge turen til en spillelærer, for å fortelle han eller hun at du har lyst til å slutte, av en eller annen grunn. Den litt motvillige stoltheten, og lysten til å vise frem noe man har øvd på. Det virker rett og slett veldig opplevd. Historier om musikk i TV og film handler svært ofte om store ambisjoner og påfølgende skraper – biopic-sjangeren er full av det. Da er det langt sjeldnere med fortellinger som simpelthen prøver å si noe om hvordan det er å ha spilling som en viktig del livet. Pussig, for det er jo noe svært mange av oss deler. 

Selv om det ikke er noe poeng i seg selv, går det fint an å se for seg at Connie faktisk blir musiker. At trombonen leder henne inn i et variert yrkesliv, fra off broadway-teaterforestillinger til blåserrekker, at hun har et band i eget navn samtidig som hun møysommelig bygger seg et ry som ettertraktet sidewoman med noen riktig så mellomstore jazznavn.  At hennes tidligere lærer Joe kanskje er blitt et av disse jazznavnene på dette tidspunktet, og at de opptrer på flere plater sammen. Ja, vi sier det sånn. 

 

Georg Reiss har fulgt klarinetten gjennom tradisjonene

Treblåser Georg Reiss har dyrket både det lekne og melankolske i lyden av klarinetten siden i en mannsalder. Han har blant annet spilt klezmer, klassisk musikk og sigøynermusikk, men vil for mange være aller mest kjent for jazz av den mer tradisjonelle sorten, i Magnolia Jazzband, Ophelia Ragtime Orchestra, Ytre Suløens Jassensemble og i tospann med sin barndomsvenn, Morten Gunnar Larsen, for å nevne noe. Tidligere i år kom kvartettplata You must believe in Spring ut. På coveret står Reiss med altsaksofonen over skulderen, mutters alene og hutrer på en T-baneperrong, det er et guffent gjenkjennelig skue, selv nå i finværet. Men innholdet varmer – sammen med David Skinner, Marcus Lewin og Stig Hvalryg byr han på lune og lekne versjoner av flere av sangbokas fineste låter – som for eksempel tittelsporet.  

Magnolia Jazzband. Foto: Ken Ingwersen

På onsdag spiller kvartetten på Herr Nilsen og inviterer til jamsession. Georg Reiss spiller også med Magnolia Jazzband i morgen under Main Street Music Festival på Lillehammer, sammen med Marith Endresen. Vi tok en prat med Reiss litt tidligere i vår, både om den fremdeles ferske kvartettskiva, og om hvordan musikklivet har artet seg til nå, sånn omtrent. 

Omslagsbildet føles som en ironisk kommentar til tittelens desperate klang på våre breddegrader.
– Det er det som var greia. Okei, du kunne tatt bilder av restaurantmøbler som var stabla vekk eller noe sånt, men da ville det ikke sagt noe om hva slags musikk det er. Om jeg sto der med saksofonen, gir det en følelse av at det er noe jazz i det. Det verste er at jeg er på vei til jobb også. 

Hva var årsaken til at du lagde en plate nå?
– Da kvartetten ble etablert i 2004 var det en annen besetning – Håkon Gjesvik på piano,  Torstein Ellingsen på trommer og Audun Ellingsen på bass. Håkon døde for noen år siden, og etter hvert lagde jeg en ny besetning med David Skinner på piano, Stig Hvalryg på bass og Marcus Lewin på trommer. De musikerne er noen kruttønner, og jeg hadde en svigermor som syntes at den forrige plata var så fin, så kunne jeg ikke lage en til? Det er forsåvidt helt ute å lage CD-er i dag, du blir ikke kvitt dem. Men om du spiller jobber, kan det gå en ti stykker.

Fortell litt om David Skinner, forresten, som spiller piano på plata.
– Han er en utrolig spennende musiker. Han kommer fra England, og gikk vel på jazzskole der sammen med en del norske musikere. Så ble han med de tilbake hit etter studiene. I dag kan du ikke høre at han er engelskmann. Noen av de yngre New Orleans-musikerne i dag elsker stride, Fats Waller og så videre, samtidig som de jobber med nyere ting – og noen ganger smelter de det sammen. Litt sånn er David også, det kan du høre her og der på plata. Vi begynte å spille sammen og gjør det stadig vekk. Han har et band som heter Jazzombies som jeg også er med i. Det bandet spiller en del på dansekvelder, blant annet på Café Society på Caféteateret, der det er swingdans. Det er veldig moro. David har en fantastisk teknikk, det virker fullstendig grenseløst. 

Hva med rytmeseksjonen, bassist Stig Hvalryg og trommeslager Marcus Lewin?
– Alle de tre har jo spilt veldig mye sammen. De har vært med i Majken Christiansens band, de har spilt med Bodil Niska og er godt samspilt. Gode venner. De første gangene jeg hadde med meg dem var det som å få et lokomotiv i ræva, jeg måtte stå på. De har masse humor, Marcus er festlig. Jeg er opptatt av det, du må spille med gode venner, du kan ikke spille med folk du ikke klarer å snakke med. Marcus var barnestjerne i Sverige, og så var han elev av Egil Bop Johansen, selvsagt. Stig har streitjobb ved siden av – skjønt, jeg er ikke helt sikker på akkurat hva det er han gjør. Og når vi prater, viser det seg at han har spilt med haugevis av store stjerner fra USA som har vært her på besøk. Han kjenner masse folk og har vært med på masse rart – han må du snakke med! 

David Skinners Café Society går jo for fulle mugger i Oslo for tiden.
– Ja, og der treffer vi også et yngre, dansende publikum. 

Har det vært mange muligheter til å spille til dans for dere tidligere i Oslo?
– Når vi for eksempel har spilt i 60-70-årsdager for folk med Magnolia, danser jo folk. Det kan være en slags foxtrot. Men disse unge kan jo lindy hop og balboa, og de er jævlig gode. De kommer til Café Society for å gjøre det. Det er også et arrangement som heter Winter Jump, hvor det er hundrevis av dansere i Samfunnssalen nede ved Sentrum Scene. Da står vi på scenen og swinger så svetten hagler, og folk danser. Det er fryktelig inspirerende – når du tar et kor, ser du at danserne følger det du gjør. Og når de finner på noen morsomme bevegelser, kan du gjøre noe. Det er veldig gjensidig. Og så føler du deg som en popstjerne, ikke sant. 

Fascinasjonen for det forrige 20-tallet, the jazz age, er jo tydelig tilstede i kulturen for øyeblikket.
– Absolutt, det er til stede. Og det finnes unge som søker det opp og finner ut at de liker det, selv om det ikke blir spilt i noen særlig andre flater. Danserne finner jo musikken gjennom dansen de holder på med. Det er fint å ikke bare nå et eldre publikum. Men, altså – vi trodde jo vi skulle stå uten publikum for 20 år siden, for da var alle 70. Men de er av en eller annen grunn fortsatt 70. 

Hvordan ser etterveksten blant musikere ut i dag, syns du?
– Det er nye folk som kommer. David underviser på Musikkhøgskolen på piano og sier at mange elever er interesserte i stridepiano. Det er spennende, altså. I hele mitt liv har Jazznytt og Jazzradioen jobbet med de unge, nye stemmene. Tradjazz og swingjazz-miljøet har vært “lett musikk”, så det er gøy at unge gode musikere er så interesserte. 

Opplever du at det har vært en endring i det musikalske klasseskillet mellom moderne og trad?
– Flere musikere med bein i begge leirer kan kanskje gjøre mer med det på sikt. Det er like vrient å få denne musikken til å swinge, selv om akkordene er enklere. Da jeg starta følte jeg nok at de som spilte bebop så veldig ned på de av oss som drev med tradjazz. Det var en måte å være på, og jeg skjønner det på en måte – om du har vært med i skolekorps kan jo alle spille dixieland til et visst punkt. Men å ta det opp til topp kvalitet, er like vrient som alt annet. Det er det samme som gammaldans. Alle kan spille «Drømmen om Elin», men å få det til å funke…

Jeg har inntrykk av at gjengen du tilhørte, var veldig tydelige på at dere drev med noe helt annet enn dixieland-bandene…
– Ja, det var ikke noe stråhatt. I Magnolia, som jeg har vært med i siden 1981, var det New Orleans Revival-musikk vi drev med. En stil som oppsto i New Orleans på 1940-tallet, rett foran rhythm’n’blues og rock’n’roll, og som kom rett ut av samme greia. Hardt-swingende fire flate jazzmusikk som skilte seg fra den mer avanserte 20-tallsjazzen. Dét var det vi falt for. Musikerne i den generasjonen hadde ikke blitt berømte, sånn som de fra 20-tallet, Louis Armstrong og Sidney Bechet. De holdt seg i New Orleans, jobbet på havna om dagen og spilte på klubbene om natta. Veldig spennende musikk, ganske rått, litt surt, kanskje noen gærne akkorder, men det swinger. Og det har vært vår greie. 

Det oppstår andre miljøer rundt denne musikken i Europa på samme tid, i Danmark, England og så videre. Jeg er lurer på hvorfor dette blir deres musikk, på samme tid som The Beatles eksploderer, mange kicker på yngre jazz og så videre.
– På sekstitallet var det jo nesten dødt. De som starta med denne greia på den tiden sleit, det skjedde ikke noe. De begynte å spille hjemme hos hverandre, og hørte på plater. Så kom det forbilder i Danmark og England, musikere som dro til New Orleans og jobbet med gutta som levde. Acker Bilck ble senere den store kommersielle heismusikk-klarinettisten, mens hans tidligste plater er glitrende New Orleans-jazz. Papa Bues band i Danmark var også gode musikere, og det inspirerte Christiania Jazzband og Magnolia Jazzband til å komme i gang på 70-tallet. 

Hvorfor tror du at dere ble bitt av denne basillen, med alt det andre som skjedde?
– Jeg vokste opp med Morten Gunnar Larsen. Vi var bestekompiser som traff hverandre i barnehagen, og har spilt sammen siden vi var seks år gamle. Det er 61 år nå. Vi spilte firehendig piano og fikk jazzinteressen samtidig, satt hjemme og hørte på plater. Men å spille firhendig jazz var ikke så spennende, og han var kanskje hakket hvassere enn meg på det instrumentet. Så da tvang klarinetten seg fram da jeg var 15 år. Jeg valgte et instrument det gikk an å spille klassisk på – for vi spilte begge klassisk piano – og så kunne jeg også gå over til saksofon. 

Så du har ikke noen befatning med korps?
– Nei, selv om jeg begynte i voksenkorps etter hvert. 

Hva var appellen med klassisk?
– Både søstra mi og jeg spilte piano. Jeg har masse musikere i slekta, tre av mine oldefedre er det. Han jeg er oppkalt etter var den første som tok doktorgrad i musikk i Norge, jeg har en grandttante som var klassisk pianist. Det var mye å bygge på, de sier de kjøpte flygel i stedet for bil og det viste seg å bli en god investering. 

Georg Reiss og Morten Gunnar Larsen

Klarinett er et instrument som kan reise litt rundt i musikklivet, fra klassisk til tradisjonsmusikk til jazz.
– Jeg har aldri angra. Jeg utdannet meg innenfor klassisk klarinett på NMH og i London, og jeg jobbet i operaen. Jeg har gjort en del klassiske kammerkonserter gjennom årene, og jeg øver fremdeles klassisk daglig. Jazzen har alltid vært ved siden av. Men så har jeg oppdaget at klarinetten har en viktig stemme i klezmer, sigøynermusikk, i tyrkisk musikk og så videre. Instrumentet tok meg inn i det. Jeg jobbet med Bente Kahan i mange år, og sånn kom jeg inn i det jiddische, som jeg holder på med fremdeles. Jeg spilte en forestilling om Ruth Maier, og jeg skal ha en annen forestilling med Beate Myrvold i Fredrikstad til høsten. På slutten av åttitallet møtte jeg Gjertrud Økland, som var opptatt av ungarsk sigøynermusikk. Sånn ble jeg med i hennes band som kom ut fra Krølle Kro. Det er nok du for ung til å huske, men det lå i Uranienborgveien og der var også broren hennes, Nils Økland, en av pådriverne. Sånn kom jeg inn i det miljøet, og Gjertruds Sigøynerorkester turnerer flere uker i året, samme gjengen har holdt på siden 1989. Det er litt gøy. Jeg har egentlig blitt en slags antikvar. Jeg har gått inn i stiler – ungarsk sigøynerstil, choro-musikk fra Brasil, New Orleans-musikk, ragtime gjennom Mortens Ophelia Ragtime Ochestra, som han starta i 1977. Og klassisk, selvfølgelig. 

Klassisk har institusjonene, men mye av det andre du har gjort, er mindre miljøer. Både New Orleans-musikk og jiddisch er prisgitt at de som brenner for musikken holder tak i det i Norge.
– Jada, det klassiske går og ruller, om det er det du tenker på. 

Ja. Er det en appell i å søke seg til mer uavhengige steder?
– Egentlig ikke. Det er først og fremst fordi jeg syns det er morsomt å utforske klanger. Det er stor forskjell på arabisk og tyrkisk klarinett, på jazzklarinett og en klassisk tone. Men du kan bruke den samme flisa og det samme munnstykket. Det er bare en måte å spille på. For meg handler musikervirket først og fremst om å finne stemmene. Det arabiske er fjernt fra min estetiske sans. Jeg liker å høre på det og har stjælt litt fra det, men det orker jeg ikke å gå inn i. Jeg prøver å finne ting som harmonerer med min musikalitet. Jeg kan ha et ideal i klassisk musikk, et i jazz og et i folkemusikk. Men tonen er alltid viktig. At det er reint og vakkert. Det er viktigere enn å spille fort og veldig teknisk – det imponerer, men klangen fascinerer. Jimmy Hamilton, som spilte med Duke Ellington, eller Barney Bigard, er klarinettister jeg setter pris på tonen til. Og Giora Feidman, som spiller jiddisch, han er stor. Han ble jeg kjent med. Jeg tok aldri noen timer, men han anerkjente det vi drev med. Og det var en kickstart da jeg hørte det han gjorde i sin tid. Han spilte så svakt og rundt og nydelig. 

Hva slags ressurser fantes da du startet å lære deg klezmer og sigøynermusikk?
– Det var ikke så mye. Det var noen LP-plater, da – men jeg hadde ikke råd til å kjøpe alt mulig. Når det gjelder jazz, husker jeg at Morten og jeg sto på Strøget hvor det var en veldig bra jazzplatebutikk eller på Universitetets platebutikk. Vi bladde igjennom og hørte på ting halve dagen. Til slutt kjøpte vi én, kanskje. Da jeg begynte med jiddisch fikk jeg kassetter av Bente Kahan. Vi var hjemme hos faren til Bente også, Herman Kahan. Han kom fra Romania og kunne masse sanger, det var fantastisk å ha ham som kilde. Det var ganske enkelt, gjennom plater og kasetter og noen muntlige overleveringer. 

Du startet å spille med Morten Gunnar Larsen da du var seks år. Når var det du skjønte at han kom til å bli pianist?
– Det var vel rundt den alderen da han tuppa meg ned fra pianokrakken og sa “gå og finn deg ditt eget instrument”, haha! Han var veldig dedikert når det kom til stride og tidlig jazzmusikk. Jelly Roll Morton, ragtime. Jeg satte ham faktisk litt på sporet, for jeg hadde en gammel 45-plate med Winifred Atwell som spiller musikken de bruker i Stompa, “Coronation Rag”. Den syntes Morten var så fin, og det fikk ham i gang med ragtime. 

Han fikk Spellemannprisen da han var 17-18 år for sin første LP. Siden flytta han til New Orleans og bodde der en del år, spilte i en forestilling om Jelly Roll Morton på Broadway, var med i One More Time Show, som reiste verden rundt. Han var også i Ytre Suløen lengre enn meg, men jeg var også innom der i fem år, så da spilte vi der sammen. Det var på 80-90-tallet. Samtidig har Ophelia gått hele veien. Vi gjør ikke så mye nå, men har hatt ganske mange turneer i USA og New Orleans med det bandet. Morten har også gått inn i den brasilianske musikken og fått med meg. Choro-musikken, som var en parallell til ragtime-musikken. 

Det er interessant, og ikke musikk jeg kjenner så mye til.
– Det er en komponist som heter Ernesto Nazareth, og Pixinguinha – det er to av de mest kjente. Det sies at choro-musikken oppsto da de som ikke var i den brasilianske overklassen hørte den klassiske musikken bli spilt på konserter og i fine hus. Så lagde de noe lignende. Og du kan høre Bach-aktige linjer i musikken, samtidig som de blandet inn sin tradisjonelle musikk. Kjenner du til “Tico Tico”? Det er typisk choro. 

I tidlig New Orleans-musikk finnes det vel også en følelse av at musikken fra gata og salongen ligger nokså tett på hverandre? Det er noen forfinede elementer oppi det hele.
– Jaja. Ragtime-orkestrene var salongversjonen av musikken, samtidig som du hadde danseorkestrene som spilte i dance halls på begynnelsen av 1900-tallet. Det finnes forskjelige teorier på hvorfor jazzen oppsto der – eller hvorfor improvisasjonen i den musikken oppsto. Jeg syns den mest interessante er at da den amerikanske borgerkrigen var over, og slaveriet var over, skulle den svarte befolkningen få tilgang til nye goder, blant annet skoler. I New Orleans fikk mange dermed musikkundervisning, og instrumentene var i tillegg billige etter borgerkrigen, fordi militærbandene til sørstatene stampa hornene da de kom til byen. Resultatet var en generasjon med svarte musikere i New Orleans som var skolerte og kunne lese noter. Men denne perioden fikk jo voldsom backlash, og tilgangen på undervisning ble kraftig innskrenket. I New Orleans hadde du foreninger som var ute og paraderte i gatene. Herreforeninger, jaktforeninger, alt mulig. De hyret inn brassband til å gå foran og spille, med noter. Men de som vokste opp rundt dette kunne ikke lese musikk, de bare hørte marsjene. Etter hvert som bandene trengte vikarer, tok de kanskje en 17-åring som hadde gått ved siden. Så begynte han å lage variasjoner, som man gjør når man kan musikken. Etter hvert ble det flere og flere av musikerne som ikke brukte noter, og til slutt hadde du det som ble til jazzorkesteret. 

Hvor mye betyr reisen til New Orleans?
– Morten er der borte nå, Gunnar også. Det er en pilgrimsreise. Jeg husker første gang jeg kom dit i 1979 og gikk ut av flyplassen, kjente på fuktigheten, varmen, søte lukter… jeg skjønte at her måtte det ha skjedd noe spesielt. Det var jeg selvsagt veldig åpen for å tenke også, på den turen. Men tempoet, det rolige, du skjønner at det er backbeat, laidback. Det kjennetegner musikken. Det har jo også dessverre blitt sånn New Orleans-musikere er blitt sett på, for relativt sett er det ganske få av dem som har blitt verdensnavn. Du hadde Louis Armstrong og Sidney Bechet, men selv Neville Brothers har ikke blitt så store som man kanskje skulle tenkt. Kanskje det er for deilig å være der. Magnolia har spilt med folk som er i verdensklasse, men som sier at de helst jobber minst mulig. Og man er jo allerede der det skjer, først kom jazzen, så oppstår rhythm’n’ blues og rock der. Og du ser det fremdeles, det skjer nye ting over hele spekteret. 

Hva tror du dere tok med dere tilbake fra de første turene?
– Det var enda noen av de ordentlig gamle gutta fra revival-tiden som spilte. Så vi satt og hørte på, og kjøpte svære bunker med plater som vi tok med oss hjem. Du skjønner mye mer av stilen når du ser det, og ikke bare hører. Når du ser hvordan de sitter og kommuniserer i bandene. Hvordan den kollektive improvisasjonen, som er typisk for den musikken, fungerer. Trompeteren som setter i gang, og så er de andre bare med. Jeg opplevde en parallell da jeg kom til Ungarn for første gang og så et sigøynerorkester. For jeg hadde hørt på plater og skjønte ikke hvordan tempoene varierte hele tiden. Hvordan det stopper opp og så raser videre. Så ser vi et band hvor prímásen, fiolinisten, står foran og viser det med hele kroppen. Hele bandet står bak og nesten følger det han gjør fysisk. Så ser du det, og så skjønner du det. 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger