Now's the time

NTT: Å være ung er ikke for jævlig

Joakim Rainer spisser trioformen, vi rapporterer fra konserter, lytter på Burt Bacharachs Alfie og NTT Soul minnes Greg Perry.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikk i digital remseform! Vi er klare for helg, men også glade og lettere fortumla etter noen dager med fine konsertopplevelser. Lenger nede skriver Audun godt om Hello World-konserten på Victoria og selv våknet jeg med et smil i dag etter å ha vært på den første av tre Large Unit-kvelder på samme sted. Settet det store bandet spilte med saksofonist Akira Sakata malte på i brede strøk og ble en innholdsrik affære, med vibrerende gonger utplassert i salen, ping pong-baller over alt, spoken word og action-frijazz. Fendika, som spiller sammen med Large Unit på lørdag, avslutta kvelden på groovy og teatralsk vis – de hadde en fryktelig fascinerende bass-harpe og på et tidspunkt tror jeg de drepte en slags pappmasje-utgave av et covid-virus med et spyd. Jo, også var det et verk for 5 skarptrommeslagere (starten med virvler og slutten med sånn blåseslange gjorde opp for et litt likegyldig midtparti) og en akkurat passe tarvelig og imponerende tryllekunstopptreden av Jon Øystein Flink. Det er et lignende maraton i kveld, hvor gitaristene fra kultbandet The Ex er Large Units gjester, og hvor det skjer mye annet. Jeg har ikke oversikt over alt, men det anbefales å stikke innom og prøve, det er en raus og merksnodig kulturopplevelse, rett og slett. 

Vi tar med oss noen andre liveopplevelser også før vi gyver løs på remsa:

1. En oppsiktsvekkende ny triokonstellasjon ser dagens lys på Hærverk neste torsdag: Den kreative trompetisten Mazen Kerbaj, som spilte noen fabelaktige konserter på Blow Out-festivalen for noen år siden, Hamars knirkete friimpro-sønn Ståle Liavik Solberg på trommer og Chicago-legenden Joshua Abrams på bass og guembri. Abrams er i landet for å spille med Hamid Drakes Alice Coltrane-prosjekt Turiya på Vossa Jazz. Jada, hyllestprosjekter er på veldig mange måter en uting – men det blir også vidunderlig musikk av det noen ganger, og konserten det bandet spilte i småfæle Marmorsalen under Oslo Jazzfestival i fjor ble en veldig sjelfull og ustressa affære – det anbefales om dere er på Voss neste fredag. Før den tid kan man også stikke på Blow Out på Hærverk, hvor saksofonist Stina Stjern spiller et solosett og vi får høre en duo av Jonas Cambien på tangenter (eller kanskje saksofon? Hvem vet!) Jonathan Horne på gitar og støymusiker/konsertbooker Sten Ove Toft på diverse ting som lager lyd. Oppsiktsvekkende trio det også!

En siste Hærverk-anbefalning (de har en bra uke, og det er jo ikke noe å skamme seg over): I kveld spiller den syriske keyboardisten Rizan Said der! Han har vært en stor favoritt i barens platehyller i en årrekke, han har turnert verden over med Omar Souleyman og 2015-skiva King of Keyboard er knallbra saker. Etter konserten spiller DJ Nefertiti og Hærverks egen booker Ramy skiver kvelden ut. Det kan bli helt vilt. 

2. Jazznytts avdeling for Oslo Sør-aktiviteter melder om god helg: Holmlia Yacht Club i morgen kveld og lørdagsjazz på Jonnys Pub med Natalie Aldema Band noen timer tidligere!

3. For noen år siden var en konsert med Sigbjørn Apeland på orgel og Nils Økland på fele i Sølvsalen på Kongsberg kaaaanskje det aller fineste jeg så hele festivalsesongen. Jordnært og vakkert – og levert med et smil og en flair for historiefortelling. Så om du er i Bergen i kveld – stikk på Sardinen og hør dem! Det kan gjøre hele våren din, det.

4. Ungjazzfest på Cosmopolite på søndag – sytti unge jazzmusikere fra alle slags kanter av landet på scenen i fem forskjellige orkestere som spiller et 15 minutters sett hver. Da rekker man kanskje et beger eller en kaffekopp på Måka også, når man først er på Torshov (bydel i Oslo som på mange måter er Norges svar på Bergen).  

5. Tredveårsjubileumet til kultkvartetten The Source fortsetter – denne uka spiller de i Brønnøysund på tirsdag og Hemnes Jazzforum på onsdag.

Vi gratulerer Karin Krog som mottok Hedersprisen denne uka, og går videre – vi informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

 

Det står skrevet på himmelen


Joakim Rainer Petersen. Foto: Oddbjørn Steffensen

Joakim Rainer Petersen er en pianist og komponist som mange merket seg allerede i ung alder. I fjor, i temmelig god konkurranse, ble hans Joakim Rainer Trio utpekt som årets mottakere av Jazzintro-programmet med den hårete undertittelen «Året unge jazzmusiker». Tidligere i vinter kom den meget skarpe debutplaten Light. Sentence, et must å høre for den som er interessert i avansert, varm og kvalitetstung triojazz. Og på herlige Kampenjazz på søndag starter bandets turné. En helt åpenbar anledning til å snakke med debutanten, som allerede har en velfylt avtaleblokk.

«Året unge jazzmusiker» – det er også noe å se seg selv i speilet og si. Er en ung musiker en ennå uferdig musiker, eller hvordan er det dette her pleier å være i jazzen?
– Hehe, ja det kan du si! Det føles jo fortsatt litt absurd på et vis og jeg tenker ikke så mye på tittelen akkurat. Den er egentlig uviktig, men jeg er enormt takknemlig for at vi har fått den anerkjennelsen fra folk i vårt eget miljø og de ressursene som blir brukt på oss som del av denne Jazzintro-pakken. Det må man for all del ikke ta for gitt. Det er et stort privilegium og en sjelden mulighet til å fortsette å grave. Det tar vi på blodig alvor, så nå gjelder det bare for vår del å være kreative å fortsette å utvikle musikken, og bruke ressursene på ting vi ellers ikke kunne ha gjort. Jeg tenker at en uferdig musiker er en musiker som er sulten på mer, og jeg tror aldri man blir en «ferdig» musiker med mindre man slutter å være nysgjerrig. 

Dere skal nå ut på fortsettelsen av en turne som er en del av denne store «pakken» dere da fikk som vinnere av JazzIntro. Utover det økonomiske, har det vært til nytte så langt?
– Ja, eller dette blir jo også plateslipp-turnéen vår for debutplata som kom ut  i februar på Sonic Transmissions records. Vi starter turnéen nå til helga med første konsert på Kampenjazz i Oslo på søndag. Deretter bærer det videre til Dokkhuset i Trondheim, Inderøy jazzforum, Drammens teater og en festavslutning på Vossajazz 1. april. Gleder meg skikkelig! Til høsten blir det to uker til med turné i regi både Jazzintro og Nordnorsk Jazzsenter. Så svaret er ja, å vinne Jazzintro har absolutt vært til nytte så langt. Alle i trioen er nå frilansmusikere på fulltid, ganske tidlig i etableringsfasen. Å få en slik boost, muligheten til å jobbe såpass mye og spille konserter på dette stadiet gjør det jo mulig for oss å holde på profesjonelt. 

Dere var jo en sammensveiset trio, om enn i begynnelsen av kunstnerskapet, med plate allerede innspilt? Sikkert spesielt å kunne la låtene utvikle seg på en lengre turne?
– Ja, vi spilte inn plata Light. Sentence i Store Studio i Bodø dagen før vi spilte konsert på jazzfestivalen Bodø Jazz Open. Det var vel 20. oktober 2021. Låtene har utviklet seg en del siden vi spilte dem inn, var med på Jazzintro og var på én liten turné i oktober i fjor også. Vi har gradvis tatt inn nytt materiale og det blir enda mer nytt på denne turnéen. Det gleder vi oss veldig til å vise frem. 

Hva slags jazzpublikum er det rundt om i landet for tiden, slik du ser det? Eksperter eller nysgjerrige?
– Nå spiller jeg ikke så voldsomt mange konserter i Norge, men jeg opplever at det er en god blanding! Jeg vil fortsatt oppfordre absolutt alle til å sjekke ut nye ting, dra på konsert og høre musikk man aldri har hørt. Musikken er for alle, og jeg tror at konsertopplevelser kan være like sterke uavhengig av hva slags forkunnskaper man har til den. Men det krever også at arrangører tør å vise og legge til rette for den fantastiske bredden i uttrykk som finnes der ute. Det synes de fleste er veldig gode på i Norge. 


Joakim Rainer trio under Moldejazz 2022. Foto: Thor Egil Leirtrø

Det er en interessant tittel, Light. Sentence.
— Den tittelen ble egentlig til i en periode da kom over kunstbevegelsen Light and Space, som har sin opprinnelse fra 1960-tallet i California og baserer seg ofte på perseptuelle fenomen, minimalisme og geometrisk abstraksjon. Jeg var så heldig å få se noen kunstverk av kunstnere som James Turrell, Robert Irwin og Laddie John Dill på en utstilling i København, som virkelig gjorde inntrykk. Sistnevnte omtaler ofte en rekke av sine kunstverk som «light sentences». Når jeg tenker på det så gir det en del assosiasjoner til noen lysfenomener som finnes der jeg kommer fra i Nord-Norge. Mulig det var en snev av hjemlengsel inne i bildet. 

Hvordan foregikk arbeidet med materialet som er på denne glimrende platen?— Materialet på plata er komposisjoner jeg skrev under pandemien mens jeg gikk årsstudium i komponering og arrangering. Da var det veldig greit å ha en fast trio å jobbe med for å teste ut idéer. Mye av inspirasjonen til musikken kom etter jeg var på SIM, som er et sommerkurs for unge jazzmusikere som kommer fra hele verden til New York i to uker og jobber sammen med hverandre sin musikk og får spille med de fantastiske lærerne som varierer fra år til år, og spille deres låter. Året jeg var der, 2019, var det blant annet Kris Davis, Tom Rainey, Gerald Cleaver, Drew Gress og Tim Berne. Mye av arbeidet har handlet om å utfordre hvordan jeg har tenkt på form-strukturer i jazzmusikk tidligere, og finne nye måte å tenke på når jeg bearbeider tonalitet og harmonikk i komposisjonene, som også har manifestert seg i måten jeg improviserer på også. 


Alexander Riris, Joakim Rainer Petersen og Rino Sivathas. Foto: Sigrid Erdal

Mmm. Fortell litt om dine to medspillere i denne trioen, og hvordan dere sammen realiserer din musikk.
Rino Sivathas og Alexander Riris er to helt fantastiske musikere som jeg har kjent siden vi gikk på Sund Folkehøgskole sammen i 2015. De tar ting veldig fort, er sensitive og lyttende i musikken og er samtidig initiativrike improvisatører. Jeg liker også veldig godt at de begge har en sterk forankring i den amerikanske jazztradisjonen, og da mener jeg hele historien, ikke bare utvalgte epoker, men de tør å gi slipp på den uten å nøle om det er det som trengs i øyeblikket. Prosessen med å få inn materialet, spesielt å kunne spille med overskudd på asymmetriske former og skjemaer som på «Rows» og «Sandors Monolitt» har vært en lang prosess. Jeg tror vi kun spilte det nedskrevne materialet om og om igjen i flere måneder før vi begynte å improvisere på det. Det har tatt tid, men nå føler jeg alle har formene internalisert og vi kan spille over det som om det er var en blues. Det har i hvert fall vært målet. Og nå går det mye fortere når jeg tar med nytt materiale. Jeg har hørt historier om Thelonious Monk sine øvinger med band. Kun repetisjon av temaer i timevis for å få det under huden. 

Du er mer av Håvard Wiik-skolen enn den mer naivistiske piano-stilen som har dominert en stund. Hvilke pianister lyttet du til i begynnelsen av din aktive jazzinteresse, og hvordan har det eventuelt forandret seg underveis?
– Det har du nok rett i. Håvard Wiik har vært en av mine store forbilder siden jeg oppdaget trio-platene hans og Atomic på Sund. Jeg hadde en time med han året etter Sund, og nå ser vi hverandre titt og ofte i Berlin, sist da han spilte en helt fantastisk solo piano-konsert på KM28. Jeg var faktisk også kattepasser for katten hans Spitzy en uke da han var på den aller siste Atomic-turnéen i desember som var. 

– Jazzinteressen min begynte nok med mer «jazzpopete» ting tidlig i tenårene, så oppdaget jeg Bill Evans og Oscar Peterson, men det var da pianolæreren min viste meg ei solopiano plate som heter Facing You av Keith Jarrett at jeg ble helt slått i bakken. Jeg har hatt en del slike opplevelser, og håper jeg kan fortsette å ha dem for så lenge jeg lever. En annen slik opplevelse var da Ola Høyer var gjestelærer på Sund og introduserte meg for pianospillet til Paul Bley på ei innspilling av låta «All the Things You Are» på ei plate som heter Sonny Meets Hawk, med Sonny Rollins og Coleman Hawkins. Pianosoloen der er virkelig et høydepunkt i jazzhistorien, etter min mening. I hvert fall skjellsettende for meg.

– Jeg var ganske opphengt i Paul Bley, Keith Jarrett og Håvard Wiik en stund. Det var ikke før en stund etter at jeg begynte å grave litt dypere i jazztradisjonen. Det vil jeg nok ikke slutte med. Musikkutdannelsen min har nok bestått i stor grad av å prøve å se historiske koblinger og sammenhenger og grave meg bakover. Andre pianister som har vært viktige for meg er Bill Evans, Sun Ra, Bud Powell, Lennie Tristano, Art Tatum og Fats Waller. Føler jeg nevner alle nå, men de har alle vært superviktige. Av de nyere generasjonene må jeg si Marilyn Crispell, Kris Davis, Craig Taborn, Kaja Draksler, Vijay Iyer sine tidlige plater f.eks. trioen Fieldwork med Tyshawn Sorey og Steve Lehman. Akkurat nå er jeg på en bølge hvor jeg hører masse på Craig Taborn og alt Corey Smythe gjør. Jeg tar også definitivt mye inspirasjon fra moderne klassisk musikk og komponister som Gyorgy Ligeti, Olivier Messiaen, Charles Ives, Morton Feldman og Luciano Berio sin pianomusikk også. Det har nok også kommet av å høre på de nyere generasjonene av pianister. 

Hva er det med pianotrioen som gjør at mange kaller det den ultimate besetningen i jazz? Noen du har vært spesielt interessert i selv?
– Vet ikke om det er det, men jeg elsker trioer. Må ikke være trommer og bass. Jeg synes det er godt å befinne seg i musikalsk fordi det er mye rom, man må ta ansvar, men man kan fokusere på nyanser i spillet til de andre i en helhet i større grad enn om det er en stor gruppe, tror jeg. Det er nok mulig i større grupper, men jeg opplever at det kanskje er mer forflytning av fokus. I et trio-format har man kanskje større oversikt over helheten og kan være friere. Vet ikke om det er et bra svar, det er noen bemerkninger fra meg i hvert fall. 

Fra arkivet: NTTs trio-spesial
Trioer som har vært viktige for meg er Keith Jarrett trio (begge trioene), Close Erase var veldig viktige, Svein Finnerud trio, Kris Davis sin trioplater, Bud Powell sine pianotrio plater, Bill Evans trio, spesielt med Scott LaFaro og trio 64 med Gary Peacock, Paul Bley sine trioplater som «Closer», osv. 

Herregud, det er så mye god musikk! Hvilke andre prosjekter jobber du mest med for tiden?
– Jeg jobber veldig mye med trioen for tiden. Hjembygda mi Bodø skal være europeisk kulturhovedstad i 2024. Jeg skal skrive musikk til en åpninga av Bodø2024, for trioen med utvidet besetning. Det blir spinnvilt, men jeg kan ikke røpe så mange detaljer enda Jeg kan si at det blir et par gjester fra både inn- og utland. Ellers spiller jeg i litt forskjellige prosjekter. Trioen Goose Green med Klaus Ellerhusen Holm og Bjørn Marius Hegge har spilt en del konserter i år. Vi skal gi ut en plate til høsten og holder på å jobbe med den nå. Jeg har også nettopp vært på en turné med argentinske Camila Nebbia på tenorsax og svensk/argentinske Barbara Togander på vokal og turntables. Vi spilte i Oslo, Trondheim (med Heida Mobeck som vikar for Camila), Milano og Wien. Jeg har også et nytt trioprosjekt, men mer mot elektroakustisk musikk, som er basert i Berlin med fantastiske Sofia Borges på trommer og elektronikk, og Nick Dunston på kontrabass, som spilte i Oslo med Mary Halvorson sitt nye band i forrige uke. I slutten av april skal jeg igjen på europaturné med Ingebrigt Håker Flaten sitt band (exit) Knarr. Det gleder jeg meg voldsomt til! Etter det skal vi på Nordic Jazz Comets med Mona Krogstad sin kvartett med Bjørn Marius Hegge og Veslemøy Narvesen. I sommer er det en del konserter med ASQ (Amund Stenøien Quartet) med Steinar Heide Bø og Gard Kronborg, og plateslipp til høsten. I sommer skal jeg også være med på et prosjekt i Berlin med turntablist og komponist Ignaz Schick sitt large ensemble, hvor både Sofia og Nick er med. Det blir stas! Utover høsten er det turné med den Berlin-baserte trommisen Alex Filip’s Maleza Quintet med Mathilde Vendramin (cello), Lisa Hoppe (kontrabass) og Mirna Bogdanovic (vokal), ny turné med Joakim Rainer Trio og et prosjekt med Trondheim Jazzorkester i oktober. Jeg jobber også med festivalen Fri Resonans  i Trondheim som er 6.-8. oktober i år, sammen med Tollef Østvang og Peder Overvik Stuberg. Så det er en god del som skjer fremover. 

Det får en si. Du bor til overmål til daglig i Berlin. Vi kan lett bli litt nærsynte her i landet mht alle våre fantastiske musikere, unge som gamle, men er det noen tyske vi burde bli obs på?
– Ja, jeg flytta hit i fjor høst. Har ikke fått helt fullstendig oversikt enda, men det er en utrolig sterk musikkscene her. Du har jo selvfølgelig den legendariske frijazzscenen som har vært her lenge med Axel Dörner, Rudi Mahall, Michael Griener, Antonio Borghini, Jan Roder og Alexander von Schlippenbach. Så er den litt nyere generasjonen med Oliver Steidle, Otis Sandsjö, Christian Lillinger, Phillip Gropper, Lucy Railton, Petter Eldh osv. som er en helt annen greie igjen. Pianisten Elias Stemeseder har vært et navn en stund. Om man ikke har fått med seg greiene han holder på med vil jeg sterkt anbefale å sjekke ut det. Han spiller mye her i Berlin, men bor vel egentlig i New York nå, tror jeg. De siste årene er det også flere amerikanere som har flyttet til Berlin f.eks. saksofonist Chris Pitsiokos, gitarist Simon Jermyn, trommis Devin Grey og saksofonist Michael Attias, som var i et av Paul Motians siste band og har vært en del av New York avantgarde-jazzscenen i mange år. Trommisen Sofia Borges gjør masse spennende her. Camila Nebbia, som jeg har nevnt tidligere, er helt rå. Hun flyttet også nettopp hit. Det er også en veldig sterk jazzscene i Köln, blant annet bassisten Robert Landfermann. Felix Hauptmann har en veldig kul pianotrio som heter Percussion med Leif Berger på trommer og Roger Kintopf på bass. 

Joakim Rainer Trio spiller på Kampenjazz på søndag, Dokkhuset på mandag, Inderøy Jazzforum på torsdag, Drammens Teater neste fredag og på Vossa Jazz 1. april.

 

Alle elsker Alfie, Alfie elsker ingen

Da nyheten om hans bortgang traff i februar, markerte vi i NTT vår alles kjære Burt Bacharachs fabelaktige virke som komponist og artistkreatør. Det gjorde blogghalvdel Vinger med de fem første Burt-låtene som falt ned i hodet. Ingen av dem var derimot «Alfie» som angivelig var opphavsmannens favoritt blant egne komposisjoner – det gjør Jazznytts Karoline Ruderaas Jerve opp for denne uka!

Hva er det så med denne «Alfie»?

Låta blei skrevet til filmen med samme navn i 1966. Michael Caine gestaltet rollen som den attraktive cockneyen og drosjesjåføren, Alfie – en rundbrenner av rang, som ikke skyr noen midler for et ligg eller andre frynsegoder. Forpliktelsesangst og egosentrisme preger ham. I  moderne begrep: en ekte fuckboy. (Eller «fettoter», som det heter i hjemlandet mitt.) I lys av sveipedeitingens knallharde realitet er det stadig aktuell tematikk. Men så: musikk!

Filmmusikken er skrevet av jazzens kanskje mest rufsete flinkis, Sonny Rollins, som vi kommer tilbake til litt lenger ned. (I farta kan vi minnes coverbandet Ronny Rullings som oppsto på NTNU Jazzlinja på tidlig 2000-tall??)

Låta «Alfie» blei derimot (noe motvilling) komponert av Burt sjøl sammen med lyrikkmakker Hal David. «Alfie» utgjorde filmens store rulletekstlåt, og fikk stor sukkess! Etterhvert ijaffal.. 

På tross av at Dionne Warwick lenge hadde vært Hal og Burts favoritt-fortolker, ønsket Paramount at en britisk sanger skulle figurere på det britiske releasen. I tillegg var Cilla Black, som låta først gikk til, ikke uten videre begeistret for den til å begynne med. Den wagneresque tolkninga hennes gjorde det riktignok bedre enn den amerikanske slippartistens gjorde. I junaiten ønsket nemlig å ha en av sine egne til å fronte låta. Valget falt på “the very exciting Cher”, som floppet så det – ehm – sang. Nedenfor serverer vi et lite utvalg som bare blir mer koko for hvert år..  (disse er bonustracks, og ikke en del av Lista).

 

 

I nyinnspillingen av filmen Alfie fra 2004 med Jude Law i hovedrollen fikk filmen en «alien in New York»-vri, og handlingen ble satt til Manhattan. Cher spilte inn en en ny versjon av «Alfie» til denne, som endte opp med å bli strupa til fordel for Joss Stones (hvis innspilling er så snork at den ikke engang kvalifiserte til rems/refs).

«Alfie» ha, som dere sikkert skjønner, blitt spilt inn av en gasilliard ulike artister, både med og uten tekst og stemme. I en av videoene under forteller Dionne Warwick at hun var nummer 43 – FØRTITRE (!) – i rekka. Utrolig. Og siden har lista over fortolkere bare økt. (Tror dog favoritten min er Bill Evans under her. For nå.)

Nedenfor vil remsa servere deg en smaksmeny av «Alfie», med alskens nyanser og (u)noter. Alltid Alfie. <3 

Cilla Black, 1966
Original britisk soundtrack. Ryktene (et mer spennende ord enn Wikipedia) skal ha det til at Cilla kun ville gå med på innspillingen hvis Burt Bacharach selv ble fløyet inn, og ledet innspillingen i egen høye person. Da kunne ikke Cilla annet enn å gå med på opplegget!

Dionne Warwick, 1983
Riktignok mange år etter den første innspillinga (1967?), for der ligger minst fem ulike videoer der ute i vidt forskjellige drakter. Alt i fra den typisk 60-talls Baccarach til mer bluesy og jazzete greier. Denne blei valgt ut for anledningen da hun her forteller historien om Cher på syrligvis, og attpåtil gjør flere nikk til Chers fortolkning. *¨nyyyyyt?!?!?!¨*^

Bill Evans, fordi det er vakkert, 1968(?)
Jeg spurte min personlige Evans-konsulent, som mente at 1968 måtte stemme. Låta er spilt inn ved flere anledninger, blant annet på tunré i Finland. Hytt forarget med neven mot sør dersom jeg bommer på året.

Rahshaan Roland Kirk, 1967
De som hører etter, vil merke at han hinter til soundtracket på slutten der. Rufs og bopsk selv om låtas skjelett er godt bevart. Berre lekkert.

Sonny Rollins, 1975, «Kongsberg Jazzfestival, Oslo»
Lang video for de For de spesielt interesserte, men gurimalla for et funn. Bare å rulle inn i hælja nå. Eller i et konsertlokale etter ditt hjerte. 

 


Ungdommens råskap


Anna Ueland. Foto: Pål Dybwik

Ja, jeg veit. Man kan bli litt matt i lengden av å hausse opp alle disse unge talentene som er en så viktig del av Now’s The Time-prosjektet. Hva med alle dem over 30 og under 70? Dette tenker vi mye på – den gode musikken kommer fra flere enn lovende ungsauer og revitaliserte veteraner. Hvordan skal det bli plass til alle sammen, kan man ta seg i å tenke på i mørke stunder. Men så inntreffer det likevel atter en gang hendelser som gjør at man blir proppfull av håp og glede og undring. En slik en kom, riktignok ikke overraskende men likefullt gledelig, på Oslo-besøket av andre klasse ved konsen-bandet Hello World!, som er ute på turné nå. Fredag spiller de på Flasken på Nesodden (hvordan de skal få plass der inne overlater jeg til arrangørene å løse) – men alle som befinner seg på halvøen denne kvelden må se til å innfinne seg. Det er andre sjanser rundt om i landet senere i uken. Dette kan nemlig fort vise seg å være vinter-vårens største live-kick. Disse andreklassebandene fra Trondheim pleier jo å være bra, proppfull av energi, pågangsmot, nye ideer og med skarpe karakterer som fortsatt i utformingsfasen. Men det var bare noe med låtmaterialet som passet sammen i all sin allsidighet. Det var også tydelig hvordan de spiste seg inn i hverandres komposisjoner, når en hadde skrevet låta var det andre instrumentalister som tok soloene. Materialet var definitivt ungjazz, men skarpt, med minneverdige riff og melodier, morsomt uten at det var for mange sprø innfall, tilløp til pop, avant rock og soul og nynnbare anthems skjuler ikke det faktum at dette er dønn jazz. Mange eksepsjonelle musikere, men de føltes rett og slett som et band, som jeg gjerne ser igjen på denne turneen, men også i en slags variant i årene fremover. Så bra var det faktisk. Det skal jo litt til å finne en sammenheng med så mange bandmedlemmer som ikke har noe annet til felles enn at de er på samme trinn på en stor utdanningsinstitusjon. Men den var der klink midt i blinken. Kan hende AI-hjernen som bandt konserten sammen med sitt mellomsnakk har hatt noen digitale tentakler involvert. Å gi dem ansvaret til å skrive materiale, sette opp turne og fikse alt selv, må da være det nyttigste man kan finne på midt i en utdanningsperiode? Noe å vokse på, veldig gøy, samt sikkert givende å merke med hvilken entusiasme de blir møtt.


Herman Hestbek. Foto: Pål Dybwik

Mange av disse har jo oppmerksomme konsertgjengere fått med seg for lengst, for eksempel den dynamiske trombone-duoen Emil Bø og Guro Kvåle – hvilke stjerner på sitt noble instrument. Deres låter, henholdsvis  «Opening» (erkejazz) og «Pegasus» (Stephen Sondheim-aktig musical-rock?) Var blant høydepunktene. Anna Ueland har fått merkbar pondus på kort tid på alskens tangenter, synther og sang (og bidro med poplåta «Morningrush Madness» som virket som et ekstranummer selv om den kom midt i første sett). Saksofonist Brede Sørum har imponert lenge, hadde en episk solo, og kom i tillegg med en usedvanlig kledelig ny Braut Haaland-aktig man bun som satte ham i et helt nytt lys. Hans låt «Calmly» var også jazz som få, og om jeg ikke husker feil var det i denne låten pianisten Oliver Skou-Due hadde en helt hakkandes jazzikalsk solo. Hans egen «Uden Sejl», med ham selv på dansk McCartney-vokal, var en smakebit på hans singer/songwriter-materiale som jeg ser frem til å høre mer av. Gitarist Odin Kristian Fiskvik hadde «Digital Reflections», som var sistelåten i første sett og som viste høyt ambisjonsnivå. Og det hele avsluttet med neo-soul-bangeren «Virtual Reality» Siv Aurlund, som jeg ikke har fått med meg før, men som ga en helt egen karakter til helheten. Alle de andre medvirkende hadde også interessante og gode låter, og ga sin signatur i de andres materiale også. Vi kommer garantert tilbake til hele hurven i månedene og årene fremover. Det føltes også som en oppvåkning å være tilstede, for første gang på lenge på første rad på Vic East, muligens ikke optimalt lydmessig, men bra å kjenne trøkket og å kunne kunne få med seg folkas spillestil up front. Forrige ukes konsert med Mary Halvorson skulle liksom være sesongens store konsert på denne scenen, men det ble litt for mange notestativer i veien etter min smak. Musikken fra Hello World! kom seg over scenekanten på en helt annen måte. For et kick – verden lever!

Niklas Heide. Foto: Pål Dybwik

 

NTT Soul: Greg Perry!

Det virker som at det forsvinner en legende eller en kulthelt fra jazzen og soulen og gubberockens verden hver eneste uke. Det er fortærende, men slik er livet, det vet vi nå.

Han var slettes ikke noe navn for den store allmennheten, men for skikkelige soulfans var amerikanske Greg Perry en gigant. Han gikk bort forrige uke.

Uten store hits i eget navn, men involvert i en rekke store produksjoner og låtskrivng på Holland-Dozier-Hollands selskap Invictus/Hot Wax, for artister som The Honey Cone, Freda Payne og Chairmen of The Board

Faktisk debuterte han for Chicago-labelet Chess allerede i 1967 med denne sjarmerende låten 

Men det er spesielt hans to album for Casablanca på midten av 70-tallet som tar tak, med enorm vokal, sterk låtskriving, gode arrangementer og meget godt driv i bandet. Det kan minne litt om Lamont Doziers mektige og dynamiske låter fra samme tidsperiode, og er blant annet klassikere på britiske dansegulv for fans av denne typen musikk den dag i dag ( i likhet med et par av broren Jeff Perry, også kjent som Jeffree).

Når du først hører det, skjønner du at det er på høyde med hva langt mer kjente navn gjorde på 70-tallet.

Albumene er faktisk 10/10 med bare gode låter, men er her to fra hver av dem. Jeg har spilt dem i sønder siden de ble nyutgitt på begynnelsen av dette årtusenet, og de har knapt forlatt DJ-bagen uten å føles som nødløsninger.

Først er One For The Road fra 1975, her det avsluttende tittelkuttet

Og hva med den hypnotiserende gyngen i denne killeren?

Fra albumet Smokin’ to år senere, denne her er en insisterende neveknytter

Eller dette gripende anthemet, blant annet også gjort av Eddie Kendricks

Det ble ikke noe suksess på Perry med disse albumene, men han kom tilbake med nytt sound i 1982, på det lille labelet Alfa (med verdens vakreste singel-etikett). Dette er mer eighties, og burde vært en pophit om den hadde vært med i en decent Hollywood-film. Men akk. Den er også en sentral låt i overgangen fra det sekstitallsorienterte northern soul-miljøet til såkalt modern soul, siden den ble en viktig hit på dansegulv i nord-England tidlig 80-tall. Den viser at musikk er musikk, og at forskjellene på tiårene egentlig ikke er så radikal, egentlig.

Takk for musikken!

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyheter

Første Jazzintro-runde på Bergen Jazzforum

Første runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Bergen Jazzforum torsdag 22. februar. Da spiller det to bandene ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Nyhet

Stort lørdagsslipp fra Kongsbergjazz

Tre nye artister annonseres til lørdagen på Kongsberg Jazzfestival. Susanna kommer med sitt Baudelaire-prosjekt med samtidsorkesteret Oslo Sinfonietta, Per Zanussi presenterer sin splitter nye kvartett, og Ingrid Olava gjester poesioasen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev