Now's the time

NTT: Ikke alle kor er hylekor

Dorothea Økland om ny utgivelse med vokalensemblet Vok Ens, Sten Ove Toft om BLÅs 25årsjubileum, to (!) intervjuer med plateaktuelle Kjetil Husebø, Motvindfestivalen slipper nye navn og vi tar tempen på oss selv etter en intens kulturkrigsuke mens vi ser frem mot en travel musikklørdag.

Gooood helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform om jazzen, omegnen og det som verre er. Litt av en uke – litt av en uke, folkens! Jeg, altså blogghalvdel Filip, har ikke klart å unngå å bli oppslukt av de pågående diskusjonene om kunstkanon, Nasjonalmuseet, Leiv Eiriksson, Fetisha, Roald Dahl og hele sulamitten omtrent siden forrige NTT gikk i trykken. Det er til og med blitt en tekst om Roald Dahl borte hos Tidens Ånd av det, for de av dere som måtte være interesserte i den slags.   

Vi forsøker ofte å tviholde på NTT som en litt rolig vik i det norske kulturblekkelandskapet, men den såkalte kulturkrigen pipler også fram her og der hos oss – for eksempel i nyttårsmailutvekslingen fra i fjor. Omskrivning av, eller nye perspektiver på, historien er jo i høyeste grad også et tema i jazzmusikken – sjekk for eksempel ut Terri Lyne Carringtons ambisiøse prosjekt New Standards, som både har manifestert seg som en Real Book-utgivelse med kvinnelige komponister, i tillegg til volum 1 av en albumserie, som nylig vant prisen for Best Jazz Instrumental under den amerikanske Grammy-utdelingen. Revisjonismen har vel i grunnen vært der siden starten i denne musikken, en dyd av nødvendighet i en musikkform hvor den nå glemte orkesterlederen Paul Whiteman i sin tid ble erklært som The King of Jazz (NB – ikke nødvendigvis til forkleinelse for Whiteman, det er mye å si om ham – i likhet med alle deler av historien som lobbes inn i nåtidsdiskursen som små håndgranater). Tidligere tiders omskrivninger er uansett sjelden del av diskusjonene vi har her og nå – det ville vel antageligvis gjort dem vanskeligere å få satt ordentlig fyr på. Fyr er det faenmeg blitt. 

Så ok, litt mer harang før vi starter med jazzen, det er så mye som klør her. Jeg savner for eksempel at alle de framifrå folkefortolkerne i pressen og politikken som i starten av uka hadde øret til gata og kunne forklare hvorfor vanlige mennesker ble opprørte av tukling med kulturkanonen også kan si et eller annet om hvordan denne opprørtheten kan resultere i skredet av hatmeldinger og fiksering på at Stina Högkvist er en svenskefaen som ikke skal komme her og fortelle oss noen ting som helst. Tidsånden er skjør, det vet vi, men hvilken del av den er det som kommer til uttrykk her? Når woke-vinden muligens er på vei til å snu, er det viktig at reaksjonen ikke blir illiberal”, skriver Agendas Andreas C. Halse i et Aftenposten-innlegg hvor han kritiserer intoleransen mot dissidenter, og takk for advarselen, jeg bare lurer på om han med sitt finstemte folkelige gehør aner noen sure toner allerede nå. Jaja, meningshaverne har åpenbart snudd om til neste side og tenker på andre ting, men om noen av dere ser ham på Nasjonalmuseet kan dere jo spørre.  

I forbindelse med arbeidet med det kommende Jazznytt-nummeret, har vi skrevet om oppstarten av klubben Blå, som fyller 25 år neste uke og som vi også har stoff om i dette NTT-nummeret. Tankene har med jevne mellomrom vendt tilbake til slutten av nittitallet, hvor både Norge og Oslo var litt annerledes enn i dag. Én av tingene som har slått meg, er hvor mye plass de store kulturinstitusjonene har tatt siden den gang. Diskusjoner om sammenslåinger, plasseringer, pengebruk, interne konflikter og så videre – det føles som at halvparten av alle kulturnyheter har handlet om disse greiene de siste 25 årene. 

Da Blås grunnleggere, Martin Eia-Revheim og Kjell Einar Karlsen i 1997 forvillet seg ned til den lille dumpa ved Akerselva og banket på dører, var Oslo sentrum grå og ufullført, preget av ingenmannsland. Litt av det samme kan man kanskje si om resten av kulturen. Noe jeg blir slått av er plassen til det nye, til det som går utenom institusjonene og de etablerte kanalene. Man trenger ikke å bli så nostalgisk på vegne av nittitallet, for mye var trangt da også – men Blås oppsiktsvekkende suksess fra start er preget av at en rekke mennesker og miljøer er mottagelige for at en ny idé, ufullført og fra uventet hold, faktisk kan ha noe for seg. 

Siden har stedet vært der, det har stadig fornyet seg mens landskapet rundt har endret seg. Vi har entret gigantenes tidsalder – enten man snakker om jerngrepet til store internasjonale kulturmonopol, statlige eller kommunale megainstitusjoner. Da både Munchmuseet og Nasjonalmuseet sto ferdig, etter å ha dominert kulturdebatten så lenge jeg kan huske, slo det meg hvor liten tid vi hadde brukt på å diskutere hva det var meningen at disse nye byggene skulle gjøre med oss. Jaja, tenkte jeg litt paff, det er vel meningen at vi skal bruke dem. Hadde vi diskutert dem i et folkeopplysningsperspektiv? Noe prat må det ha vært, men det føles typisk at NRK har laget (gode) serier om flyttingen av MUNCH og om kunst som investeringsobjekter, samtidig som formidlingen av kunsthistorien har befunnet seg i marginene. 

Det er vanskelig å ikke lure på om noe av årsaken er at vi ikke nødvendigvis er så jævla interesserte – i kulturkrigdiskusjonene er  det noen ganger fryktelig vanskelig å få øye på den faktiske kulturinteressen. Det er i det hele tatt noe merkelig med proporsjonene her – kunsthistorikere kan snakke i radioen om at sterke krefter jobber med å utslette forhistorien, men i en by som Oslo vil det nye Munchmuseet forsyne seg grovt av kulturbudsjettene i all overskuelig fremtid. Det er vanskelig å se for seg hvordan nåtiden skal kunne være den seirende parten her, når det kommer til stykket. 

Så her kommer det kjedsommelige omkvedet for denne bloggen – Now’s the time, oppsøk ytterkantene. Jeg tror ikke de offentlige og private sværingene kan redde oss. Alle som ønsker større takhøyde på en eller annen måte, mer progressivitet eller plass til det kontrære eller utidsmessige, bør lure på hvor det var vi gjorde av den uavhengige, alternative kulturen. Det gjelder ikke minst et sted som Blå, som det er vanskelig å se for seg Oslo og norsk musikk uten, men som fremdeles må brukes for å forbli. Heldigvis er det mange muligheter til det fremover! Vi kommer tilbake til et intervju med stedets nåværende booker Sten Ove Toft litt seinere i remsa, men titter litt på konserter fra uka som kommer først.

1. Apropos jubileer – det er ti år siden orkesteret DNA?AND? ble startet, i forbindelse med konsertserien Dans for Voksne! Tidligere har vi tatt en prat med Bjarne Larsen, som er en av de voksne impromusikerne i dette bandet som også består av barn med downs syndrom og andre diagnoser. Gjennom årene har de hatt utallige workshops og strålende konserter med ulike gjestemusikere. I forbindelse med tiårsjubileumet spiller de sammen med Anla Courtis, som også var fødselshjelp for prosjektet. Courtis er en argentinsk musiker som er med i gruppa Reynols, som er ledet av Miguel Tomasín, trommeslager og vokalist med downs syndrom. For noen år siden slapp Lasse Marhaug samleboksen Minecxio Emanations 1993-2018 med bandet. Det er med andre ord duket for et mestermøte – alle som savner motkultur, eller som simpelthen er hypp på en god improkonsert, kan stikke innom Kafé Hærverk i kveld klokka 19.30.

2. Apropos jubileer en gang til – Bushman’s Revenge har rukket å bli 20 år i år, med 11 album under belte. Det feirer de med full bombing (tror/håper vi, kanskje?) på Herr Nilsen i kveld klokka 21.00. Jazzblogg bekrefter: Dette er jazz.

3. I en notis lenger nede i remsa skriver blogghalvdel Vinger om en svært innholdsrik lørdag i Oslo, med konserter klokka 10, 16, 19, 20 og 21. Men er det ikke også noe å se i to-draget, det er jo et av lørdagsjazzens viktigste tidspunkter? Jovisst. I foajeen på Oslo Konserthus arrangerer New Orleans Workshop et realt mestermøte mellom pianist Morten Gunnar Larsen og treblåser Lars Frank. Det skal gå an å rekke alt sammen!

4. We don’t imagine anymore-prosjektet til Veslemøy Narvesen har munnet ut i trommeslagerens helt egne trio, hvor hun spiller sammen med bassist Nicolas Leirtrø og den kreative keyboardisten Håvard Aufles. «Ho har ein veldig pondus og kan spele med kven som helst,” seier musikkritikar Audun Vinger, som faktisk byrja å grine av Narvesens cymbal-touch,» sto det i Aftenposten i fjor, og vi skal ikke krangle på det! Hun spiller på Inderøy Jazzforum neste onsdag.

5. I fjor sa pianist Erlend Skomsvoll og resten av kvartetten Come Shine adjø etter 25 år med det ambisiøse albumprosjektet Coming Home, spilt inn live i fire forskjellige lokaler som betydde mye for bandet. Skiva anbefales varmt, og må oppsøkes i fysisk format, du kan for eksempel kjøpe den på Big Dipper. Men ingen av medlemmene gir seg, selvsagt – og neste uke kan folk i Arendal høre Skomsvolls fremdeles nokså nye trio på jazzklubben på torsdag.

Vi går videre og informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

 

God lørdag!

De av oss som bor i hovedstaden kan noen ganger klø oss i hodet på grunn av hvor stort og bredt kulturtilbud det er her. Utstillinger, teater, kino, samtaler en masse. Det var jo derfor vi startet med denne remsa her. Det murrer alltid en liten skummel tone i bakhodet om at det ikke kan vare evig, men feltet later ikke til å ha brukket nakken de foregående årene likevel. Lørdag har man mulighet til å dra på bra jazzgigs kl 10, kl. 16, kl.19 og kl. 20. Sambaen er løs!

Dette er Kjetil Mulelid/Ståle Solberg med hver sin solo morgenkonsert i Sagene kirke, Kjeld Lauritsen trio med frådende orgeljazz på Herr Nilsen, Signe Emmeluths fantastiske Amoeba i kjent stil på BLÅ, konsert med Eberson og til slutt feiring av Jon E’ 70 år på Victoria. Sikkert mulig med en kjapp matbit i mellom der også, og det er sikkert også jazz på diverse luksushoteller, vinbarer og andre kneiper også. Ta turen på noe av det!

 

BLÅ 25 år: Yves Kleins mantra er fremdeles lov

Plakat for jubileumskonserten med Jaga Jazzist.

Hmmm, kan det egentlig stemme at Blå – eller BLÅ, som de av oss som liker å rope gjerne skriver – er blitt 25 år? Jeg kan fremdeles huske følelsen av å gå av på Olaf Ryes plass, eller kanskje var det Schous, sammen med moren min på jakt etter dette stedet under Oslo Jazzfestival tilbake i 1998 (for å se Courtney Pine, av alle ting!). Det var ikke helt lett å skjønne hvor det egentlig lå – men i dag er det langt enklere, simpelthen fordi Blå ligger der Blå ligger – et av kultur-Oslos landemerker og et sted vi besøker for konsert og utepils ørten ganger hvert eneste år. Det blir noen besøk fremover også – en av landets mest hyperaktive konsertarrangører kan selvsagt ikke la feiringen av et kvart århundre med musikk gå upåaktet hen. 

Jubileumsuka starter tirsdag, på dagen 25 år etter at de åpna, med samme band på scenen. Vi snakker selvsagt om Jaga Jazzist. På onsdagen møtes Hedvig Mollestad og en sentral skikkelse fra de første årene, saksofonist Mats Gustafsson, i tillegg til HYMN og en overraskelse. På torsdag er det duket for Giddygang i tillegg til en utgave av blogghalvdel Vingers legendariske Contagious, et av de første klubbkonseptene på stedet. Neste fredag spiller Fra Det Onde ft. E. Nikolaisen & J. Horne i tillegg til Anja Lauvdal, sener på kvelden er det KOSO CLUB m/ MI-EL, neste lørdag er det Jazz på Gølvet med Skikkelig Jazz Trio før Pom Poko spiller konsert og Tøyen Holding har etterfest og neste søndag er det Frank Znort Quartet Live + Paul-Ronney Angel + DJ Mads 360. Det er aldri fred å få! Vi tok en prat med stedets booker Sten Ove Toft.

«Du skjønner det, Satan, at i dag skal Kanaan spille, og etter det er det klubb. Men vi har en åpning uti april?» Sten Ove Toft i kjent stil.

Blås jubileumsprogram er en anledning til å oppsummere hva stedet har betydd for musikken de siste 25 årene – hvor begynte dere, og hva var essensielt å få inkludert?– Hei Filip! Nå spør du vanskelig rett fra startblokka her, for jubileumet skal feires gjennom hele året. Skal vi fokusere oss inn på selve jubileumsuka så var tanken å ikke bare mimre, men flakke blikket i alle retninger. Litt historisk, litt nytt, litt klippekort og litt nybrottsarbeid. Og så ble det jo litt lokalt denne gangen, men det sier vel mest at det bobler bra i denne langtidskokeren vi kaller Oslo.

Man kan også på en måte se transformasjonen – fra stedets originale “husband” i Jaga Jazzist, jazz på gølvet med Emmeluths amøber, til avant-mørket i HYMN og Pom Pokos ny-shred. I et intervju i neste Jazznytt sier Martin Eia-Revheim at han fremdeles opplever at dere forholder dere til en slags grunnidé – men hvordan tolker du det? Hva er “det blå mandatet” når man booker på Blå?
– Slik jeg oppfatter det så har grunnidéen hele tiden vært å være grensesprengende og nyskapende. Å arbeide på sine egne premisser. Det er en ganske åpen prosjektbeskrivelse for BLÅ når man tar utgangspunkt i ny-dadaisten Yves Kleins mantra om å «synliggjøre det usynlige». BLÅ var nok hakket mer jazza i 1998 og årene som fulgte, men med en sentralisering av jazzen i 2008 så kan man si at vi har gått fra å være et sted for alternativ jazz til å være alternativ alt. Alt og alt! BLÅ har så klart ikke kastet jazzen på dør, vi har bare åpnet slusene for å omfavne alle de rare kompisene til jazzen også.

Bortsett fra noen små oppgraderinger er det påfallende hvor kliss likt stedet har holdt seg på innsiden gjennom 25 år. Hva tror du det har hatt å si?
– Det har vært veldig bevisst. Så klart har det vært flere oppdateringer her og der opp gjennom årene, men det å være tro mot helhetsuttrykket skaper også sterkere tilhørighet. Det er noe eget med lokaler som er helt rå og nedstrippet. De er lettere å forme innholdet med et blankt lerret, der musikken definerer rommet og ikke motsatt. Jeg er stor fan av ting som ikke ser ferdig og satt ut – det er der kreativiteten bor.

I det siste har jeg glant mye på plakater fra både tidlige og seine Blå-år. Nå for tiden er det jo du som står for formgivningen – men hvordan ser du på betydningen Rune Mortensen hadde i stedets første år, for å gi hele greia en helhetlig pakke – og er den looken noe du forholder deg til fremdeles?
Rune Mortensen syns jeg var definerende for, la oss si, de formative årene til BLÅ. Det skapte en helhet og egenidentitet som ingen andre var i nærheten av. Det ble en merkevare, der verdensstjerner i undergrunnen ble likestilt med de ferskeste artistene fra ring 1. Det kan jeg like. Man fikk en fin følelse av kollektivisme, der plateselskap som Smalltown Supersound, Jazzland og Rune Grammofon (sterkt inspirert av ECM) gikk i samme retning. En ting er helheten, men det skaper også et kvalitetsstempel. Drar vi oss videre til 2023, så ligger denne tanken fremdeles latent, som en grunnmur. Selv om de forskjellige variantene og formasjonene av BLÅ har holdt på i 25 år på ren trass, så har det alltid vært en klar tanke bak det hele. Og den helhetstanken er noe jeg helt klart etterstreber, både i innhold, design og fremtoning.

Hva var første gang du satte din fot på stedet – og betydde Blås eksistens noe for deg i de årene da du var en ung og uskyldig støykunstner fra Haugalandet?
– Jeg husker ikke helt når jeg var der første gang, men det kan ha vært i 2001. Jeg skulle møte den verdensvante Andreas Meland der for en enhet en sommerdag. Det var året før jeg flyttet til Oslo. I en verden uten pratetut med kart, så gikk jeg meg vill og kom ganske sent. Men i årene før det så hadde jeg fulgt med på hjemmesidene til BLÅ og dagdrømte om å kunne gå på rare konserter nesten når det skulle passe meg, en sjeldenhet. Sånn sett var BLÅ avgjørende for hvor jeg dro etter endt videregående i 2002. Det var et alternativ musikkmiljø i Oslo og det lokket på lik linje med håpet om å studere på Statens Kunstakademi. Jeg endte opp med å bli antatt på akademiet og noen år senere å jobbe på BLÅ. Så det var full klaff det i grunn. Apropos ung og lovende – jeg husker godt første gang jeg fikk spille på BLÅ i 2004. Det føltes ut som en milepæl. Det er noe jeg tenker en del på når jeg får eposter fra artister som skriver at de drømmer å få spille på BLÅ. For en del artister i nisjelandskapet så er BLÅ komplimentær i farge og størrelse som oransje scene på Roskilde.


Sjappa har hatt jubileum før, må vite – Design: Rune Mortensen

Tenk kjapt – hva er dine største to-tre konsertøyeblikker fra stedet?
– Presseetisk så er dette et fullstendig uansvarlig spørsmål, men OK. Akkurat i dag tøyer jeg det til disse fire:
2003: Satans Tornade (med Aphex Twin som support)
2013: Ulver holder midnattsmesse på ØyaNatt
2018: Tre dager med Sun Ra Arkestra
2021: Gjenåpningskonserten med Frøkedal

Ouff, særlig den Frøkedal-konserten svir litt å ha gått glipp av akkurat nå. Jeg så små filmer av gråtende folk på gulvet og pardans og greier. Men Sun Ra Arkestra i 2018 husker jeg! Forresten – hvor er det best å stå når man er på konsert der?
– Spørs hva man prioriterer i grunn, men det som virker som noe tilnærmet en statshemmelighet er fremst til høyre for scenen når det er stappa med folk. Der har man alltid bra med albuerom. Selv er jeg lovpålagt av Fagforeningen for Norske Bookingansvarlige å stå bakerst ved baren.

Opplever du at den videre norske musikkvirkeligheten er preget av stedets eksistens nå for tiden? Hvor i “norsk musikk” kan man få øye på Blå-faktoren?
– Hm. Det føles vanskelig for meg å mene om, så der må nok noen litt mer eksistensialistiske synsere på banen. Kanskje du kan ringe Knut Schreiner? For min del som står midt oppi flere parallelle bevegelser på daglig basis så vil jeg ikke si at vi nødvendigvis definerer noe, men vi er med og forsterker flere retninger. Nå tenker jeg høyt her, men kanskje det er akkurat det BLÅ er bra på? Å inspirere folk på tvers av sjangre og få litt mer sjangerfrihet i monitor. Jeg er ikke motstander av sjangre sånn sett. Jeg er bare alt for glad i å dikte opp egne. 

 Historien til Blå og jazz handler om en eksplosjon de første årene, at man går hver til sitt i den neste perioden, men også at det er blitt en større symbiose de senere årene. Samtidig er jo scenemangfoldet endret. Hva slags betydning har eksistensen av scener som Nasjonal jazzscene, eller Hærverk for den del, for måten dere griper an det jazzikalske på?
– Jeg dekket kanskje dette temaet litt tidligere, men jeg tenker de tre nevnte stedene utfyller hverandre på en fin måte. Det blir ofte til at vi tenker hva det er Victoria og Hærverk ikke gjør og så tar vi det derfra. Ikke utelukkende på trass altså, men hva er det som passer best for både spillested og artist. Det er gøy når gjester, band og meg selv kan være enige om at «Så klart skal de spille på BLÅ». Så svaret er i grunn: Klassisk magefølelse.

Du har spøkt litt med at Blås rolle kanskje er å være “nasjonal omegnscene” – og i NTT tuller vi så mye rundt med omegnen at jeg neimen ikke er sikker på hva den inneholder og ikke inneholder lenger. Hvordan ser du på det – hva inneholder omegnen i 2023, og hva er det den ikke er?
– Omegn, kjære omegn! Ja hva er det? Det er den materien man har vanskelig for å ordlegge. Mammaen min spurte meg i går hva trøffel smaker. Ikke at jeg har spist det mye, jeg er ikke en sånn fyr, men det er kort tid siden sist jeg hadde gleden. Trøffel smaker trøffel, liksom. Samme som Umami. Ingen vet jo egentlig hva dét er. Og det er akkurat det som er det fine med omegnet også. Hva denne materien har å by på i 2023 er jeg litt usikker på, men denne skyen av Dark Wave virker som om den bare blir større og større, gjør den ikke?

​​Én ting som slo meg da jeg dykket bakover i historien til stedet, er at symbolikken i byen har endret seg – i starten var det en trygghetsskapende faktor som ble jublet fram av politikere, senere har man også vært en prygelknabe for politi og så videre. Kanskje en historie om Oslo som vokser, det der. Hva tenker du er stedets rolle i den videre bykulturen i dag?

Ja, det er mye man skal gjennom på 25 år. Nå har jeg ikke anledning til å gå i dybden på alt som har skjedd opp igjennom, men en ting som kan trekkes frem er i hvert fall at folk bryr seg – på godt og vondt. Om ingen, på generelt grunnlag, hadde brydd seg så hadde det nesten vært verre. Oslo identifiserer seg med steder som BLÅ, ikke omvendt. Og da koker det som vanlig ned på dette med støtte og slikt. Jeg venter fremdeles på oppvåkningen i både kommune og stat etter pandemien rundt det litt tabubelagte temaet «kulturbudsjett».

Pytt sann, vi unner oss en gammal magasinforside også – Fred Anderson-konsertene er et av mange, mange høydepunkter fra Brenneriveien opp igjennom årene. Design: Rune Mortensen

Stedet har også vært gjennom noen kriser med jevne mellomrom – samtidig som at folk synes det er helt utenkelig at det faktisk skal gå under. Hva har vært det mest dramatiske punktet mens du har vært innom – og hva har det hatt å si, tror du, at det er blitt et sted som er vanskelig å se for seg Oslo uten? 

– Som nevnt over så har det vær en del som har skjedd gjennom et kvart århundre i Brenneriveien. BLÅ har satt sitt preg på hovedstaden som få andre og har blitt en institusjon som egentlig bare burde være der. For meg så er det åpenbart at det er vanskelig å forestille seg Oslo uten, men det tror jeg det er for ganske mange andre også. Så klart, man husker jo skyteepisoden som var ute i gaten for noen år siden, men jeg husker bedre samholdet og viljen til å fortsette i tiden etterpå. Folk har giftet seg på BLÅ og (indirekte) unnfanget barn her også. Så det er mange livssykluser her. Livet og døden og alt i mellom.

OK, la kred være kred – ditt navn vil også alltid være knyttet til bookingen av Crazy Town, kjent fra låta Butterfly, for noen somre siden. Fult hus var det vel nesten også, og bandet fikk gullplate på scenen og gode greier. Blir det noen sånne bookinger i år? 

– Jo, takk for den! Har ikke konkretisert noe helt i Crazy Town og omegn-landskapet helt enda, men det er jubileumsår, så da må både publikum og jeg legge lista litt høyere enn vanlig. Har noe følere ute for å si det sånn.

I de første prospektene for stedet benyttet man seg av Yves Klein-patenterte International Klein Blue. Fin blåfarge? Hva er din foretrukne blå-farge?

– IKB er helt klart en helt MEGA blåfarge! Fargenes Mona Lisa. Man må jo bare elske alle blåfarger, i grunn. Det er ikke så lenge vi klarte å se blåfarger, som er ganske sprøtt. Jeg leste for eksempel at blå er den eneste fargen som ikke er omtalt i Bibelen. Og det er både bra og spennende på mange måter. Homer nevner heller ikke blå, han snakker om havet som vinmørkt. Så for utvikling og fremdriften sin del så får jeg si at YInMn Blue er favoritten nå. En intens jævel som er nyeste blåfarge på bordet, funnet opp og patentert i 2009. Nå fikk dere noe å tenke på.

Intenst. Ses på konsert!

 

Livet blir bedre med kor

Nettopp utkom det et besnærende album på Jazzland som er et samarbeid mellom John Derek Bishop og det Stavanger-baserte vokalensemblet Vok Ens. Det heter Sentient, og når et av korets medlemmer er NTT-kjenning Dorothea Økland, fant vi en mulighet til å finne ut litt mer om dem.

Hello Dottie! Hvordan vil du beskrive ensemblet Vok Ens, og hvor lenge har dere holdt på og den slags?
— Vok Ens er et improviserende vokalkollektiv bestående av seks sangere, Anna Klungre, Andrea Opdal, Karoline Karlsen, Isabelle Kongshaug, Emilie Eie og meg. Vi har sunget sammen siden 2016, da vi hadde faget vokalensemble på konsen i Stavanger. Det som var så fint og litt flaks for oss, kanskje, var at det ikke kom noen nye sangere på to år, så da fikk vi seks sunget masse sammen, under ledelse av utrolig dyktige Anita Kaasbøll som vi hadde som lærer. Etter de årene bestemte vi oss for å danne Vok Ens. I tidlig 2020 spilte vi inn vårt første album på nydelige Flerbruket med Anita Kaasbøll som produsent. VOK I, kom ut på Stavanger-baserte Situ!Rec i 2021. Selv om vi har sunget mye sammen, så opplever jeg også at vår styrke som ensemble er at vi er veldig ulike sangere, i klang, tekstur og i musikalske ideer. Alle driver med veldig forskjellige ting ved siden at dette prosjektet, og det syns jeg kommer fram gjennnom de lydbildene vi jobber fram sammen.


Vok Ens. Foto: presse

Er det regional kniving med Oslo 14 og Trondheim Voices, eller er avant-kormiljøet i Norge godt sammensveiset?
— Så for meg en slags battle-aktig situasjon her nå haha, det kunne sikkert blitt et veldig kult opplegg! Opplever ikke noe form for kniving, tvert i mot! Elin Rosseland var innom oss på studiet i Stavanger og hadde en skikkelig fin workshop med oss da vi gikk der, og Anita Kaasbøll som har vært vår mentor og produsent på vår første plate, er jo med i Trondheim Voices. Syns det er så fett at det finnes så mange improviserende vokalensembler i dette lille landet, som gjør så mye kult! 

Denne plata som er ute nå er et samarbeid med John Derek Bishop, hvordan kom det i stand og hva konkret er det han har forsøkt å få dere til å gjøre?
— John Derek hørte oss synge på nyMusikk sin vårkonsert i Stavanger et år, og spurte oss rett og slett bare om vi ville spille en dag! Jeg føler at John Derek har nærmet seg vårt lydbilde på en veldig kul måte, og ikke prøvd å dytte oss i noen spesiell retning. Måten vi improviserer sammen med han på kontra alene blir veldig forskjellig, han har gjennom å live-sample oss mulighet for å legge lag på lag, og sammen finner vi frem til lydbilder det er skikkelig gøy å være. Og nå har altså dette samarbeidet resultert i vårt første album sammen, Sentient, som er ute på Jazzland, og er veldig stas! Den ble spilt inn høsten 2020 på ulike venues i Stavanger. Det var en skikkelig fin prosess, og vi er nå i gang med å legge nye planer for dette samarbeidet.

I don’t know, synges det i et av kuttene. Er det plass for nøling og ikke-bastante meninger i kunsten og virkeligheten i dag?
— Det tror jeg det må være, hvis det skal være plass til alle slags meninger! Det kuttet du refererer til er et godt eksempel på hvordan vi jobber med tekst i Vok Ens. Dette er kanskje et strekk kutta fra en lang oppbygging, der en av oss begynner med et ord, eller noe som kan høres ut som et ord, og så jobber vi fram ord og setninger som kan romme flere meninger, eller kanskje ingen. Ofte trigger tekstlige ideer rytmiske motiv, og da kan det tekstlige med tid bytte funksjon, og gå fra forgrunn til å ligge i bakgrunn som grunnlag for nye lag i musikken.

Jeg innbiller meg at du har sunget i kor siden barndommen. Demenskoret på  NRK er et ekstremt eksempel, men vil du si at det er spesielt godt for folkehelsen om flere synger?
— Det har jeg faktisk ikke! Sang i kor for første gang som konfirmantundervisning, men holdt meg langt bak i rekkene, og det var ikke snakk om å synge noe solo. Men det var et veldig fint sted å være, og å synge sammen syns jeg er kjempefint. Jeg tror det er dritsunt å synge, og når jeg har vært ute og sunget på eldrehjem gjennom den kulturelle spaserstokken har jeg sett tydelige eksempler på at det oppleves som viktig for folk i alle aldre! Å se at et lys plutselig tennes i øynene til noen og at de blir med å synge for full hals på en låt de kjenner er skikkelig fint og koselig! Og så er det jo også en helt spesiell opplevelse å improvisere sammen som sangere. Husker første gang jeg gjorde det, det var på et jazzkurs i Søgne. Torun Eriksen fikk alle vokalistene til å stille seg i en ring, og lukke øynene, og så skulle vi bare synge og lytte. Det var egentlig en veldig spesiell og viktig opplevelse!

Høres sterkt ut. Mens vi har deg her – har du et korverk du vil anbefale til remsas lesere?
— Jeg kan hvertfall anbefale noen album med vokalbasert musikk som jeg liker veldig godt!

Mari Kvien Brunvoll: Mari Kvien Brunvoll

Maja Ratkje: Voice

Og alle som ikke har hørt Le Mystère des Voix Bulgares – Bulgarian State Television Female Choir, må høre det!

Jepp, det glemmer man ikke med det første. Du er en av de mer allsidige musikerne jeg vet om i musikklivet i dag. Snart kommer det vel nytt album med popbandet Klossmajor. Er det mer? Er det essensielt for deg som musiker å kunne ha forskjellige ytringsmuligheter?
— Det tror jeg det er, jeg liker veldig godt å gjøre forskjellige ting!
Og det stemmer, andrealbumet til Klossmajor kommer 17 mars. Siste singel før det kommer faktisk i dag og heter «Diamanter». Vi skal ut å spille releasekonserter i mars, som jeg gleder meg veldig til! Ellers brygger vi nye ting med Nothing Personal som kommer etterhvert! Og så øver jeg mye bass for tiden, da jeg er så heldig å få være med å spille det med Tuvaband sjekk ut hennes nye album! Så ja, jeg tror det er viktig for meg å gjøre mye forskjellig, det er utrolig gøy å bruke ulike sider av seg selv, og jeg trives godt med den måten å jobbe på.

 

Motvind i medvind

Har det vært litt stille fra Motvind-gjengen i det siste? Det har i alle fall ikke kommet like mange suverene LP-utgivelser fra dem som det har pleid å gjøre, men vi får en melding på øret om at det er planlagt en lang rekke utgivelser utover året. Det er et av de viktigste og mest nydelige plateselskapene der ute, og nå trengs de mer enn noen gang. Men det hele startet jo som en festival, vel, og i sommer er det hele to store arrangementer fra de, en i Oslo i juni, og en i Numedal i juli. De forteller at det er den i skauen som vil prioriteres i fremtiden, og at det i hovedstaden heller vil bli enkeltarrangementer. Men i år er i år, og høydepunktene er mange. På Nynorskens hus torsdag 15 juni blir det bestillingsverk fra Jan Martin Gismervik oktett, mens luringen Joel Ring og hans Neverending Sextet + DJs inntar Kafé Hærverk. Fredagen er uhyre sterk på Victoria med piano man Håkon Austbø, Fra Det Onde feat. Emil Nikolaisen & Christian Wallumrød, og dypt savnede Skadedyr som skal fremføre «Dråper» av Ina Sagstuen. Dagen etter blant annet Don Cherry-venn Christer Bothén 3, og nytt av året er Ballsalen på Hotell Bristol, der Bristol Silence skal fremføres. Dette er et bestillingsverk av John Andrew Wilhite-Hannisdal, med Sofia Jernberg, Robyn Steitz, Torben Snekkestad, Klaus Holm, Julie Kjær, Erik Kimestad, Hans Kjorstad, Ayumi Tanaka, Ane Marthe Sørlien Holen, Andreas Winther og Ferdinand Bergstrøm

Det er ikke småtterier. Og det samme kan sies om den virkelige Motvind-festivalen i Middelalderskogen i Numedal. De som var der i fjor kunne rapportere om magisk stemning og sosialt samvær på en helt annen måte. I sommer kommer blant annet Joshua Abrams Natural Society i en utvidet besetning med norske superstjerner som Kjorstad og Lea. Det er også konsert med representanter fra Buen Garnås-familien, jubilerende The Source, og sist men ikke minst min oppvekst største musiker-kjendis: Steinar Ofsdal. Vår trombonespillende venn Emil Bø skal bestyre jam-bandet som skal spille en sentral rolle i løpet av festivalen. Dette høres da helt glimrende ut? Til skogs!

 

Tvetydighetens år: Kjetil Husebø i 2021 og 2023


Kjetil Husebø. Foto: Magnus Rakeng

Kjetil Husebø går egne veier, men mutters alene er han ikke. Pianisten og keyboardisten, som har satt navnet sitt på en rekke med egenartede album, har gode medmusikere i den delen av den improviserte musikken hvor det virkelig gir mening i å snakke om landskap uten å føle seg helt idiot: Det merksnodige stedet der ambient, lydkunst, improvisasjon, elektronika og mye annet finner sammen. Hans nyeste plate, Years of Ambiguity, er ute i dag på det ambisiøse plateselskapet NXN (du kan lese litt om selskapets til jazzlabel å være særegne filosofi i dette intervjuet med Thomas Linnes). På albumet hører vi ham både mutters alene og i samspill med to av denne musikkens største navn, gitarist Eivind Aarset og trompetfenomenet Arve Henriksen

Denne utgivelsen var en god anledning til å stikke ned i NTTs kjeller – eller, unnskyld, arkiv – hvor det utrolig nok befinner seg upublisert stoff. Vi gjorde nemlig et intervju med Husebø for et par år siden, i forbindelse med et større prosjekt om norske pianisters forhold til instrumentet sitt. Det handlet i all hovedsak om det særegne prosjektet Piano Transformed, men ga også et innblikk i hvor Husebø kommer fra som musiker, og hvordan han jobber. Tidligere har vi publisert utdrag, men i anledning den nye plata byr vi på hele smæla. Men først måtte vi snakke litt med ham om hva det er han har laget nå. 

Years of Ambiguity er en assosiasjonsvekkende tittel med de siste årene som bakteppe. Hva betyr den for deg?
– Det handler både om vår tids kontraster, usikkerhet og nærmest apokalyptiske tilstander, så vel som alt det positive og meningsfulle. Det handler også om mitt eget liv med ulike personlige faser. Jeg begynte på dette albumet midt i pandemien og en rekke personlige hendelser i denne tiden gjorde livet litt vanskelig, samtidig som jeg vet at jeg har et svært godt liv. Livet kan være både lyst og mørkt. Slik sett er også musikken på dette albumet. Åpningslåten “Inhale” starter i det lyse og enkle. Senere på albumet er vi mer i det mørke droneland. Avslutningen “Exhale” er kanskje en mellomting av dette. Tittelen på albumet kom naturlig på et tidspunkt. 

Hvor lang tid er albumet spilt inn over?
I de siste årene så har jeg hatt et gjennomgående konsept hvor jeg alltid bruker et par timer på å lage en ny skisse fra scratch hver gang jeg jobber i mitt studio i Gamlebyen, Oslo. Og så tar jeg et lite utvalg av disse uferdige skissene og utvikler de til noe mer. På dette albumet så valgte jeg syv skisser hvor Arve Henriksen og Eivind Aarset spilte på flere av disse. Noen av disse skissene startet jeg på rundt april 2021 og det ferdige albumet var vel ferdig i februar 2022. Jeg jobbet litt til og fra med materialet, men innspurten var nok i januar – februar 2022. Eivind og Arve kom inn helt på slutten.   

Du har med deg Arve Henriksen og Eivind Aarset, to med-astronauter i ambientimprovisasjonen. Hva kjennetegner måten de jobber på?
– Jeg har lenge vært storfan av begge to. Eivind Aaarset har jeg vært fan av helt siden jeg hørte ham med Bendik Hofseth og diverse andre artister på begynnelsen av 90-tallet. Eivind har en helt unik sound og tilnærming som stadig har utviklet seg siden den gang. Lyden hans er nærmest en symbiose av gitar, synthesizer og elektronikk. Svevende, vakkert, røft, mystisk, eksperimentelt og melodisk. Digger det!
Jeg har vært fan av Arve Henriksen helt siden jeg hørte ham med Veslefrekk på Vossajazz i 1995. Arve har et helt unikt musikalsk univers og en veldig åpen og leken tilnærming til musikk. Fra det svært vakre til det svært eksperimentelle. Fra det folkelige til det smale. For en musiker! Vi har begge til felles at vi liker å kombinere det akustiske, organiske sammen med det elektroniske og prosesserte. 

Les Arild R. Andersens anmeldelse av duoalbumet Sequential Stream med Husebø og Henriksen her. 

Både på Years of Ambiguity og Sequential Stream sendte vi filer til hverandre. Det er en veldig praktisk og interessant måte å jobbe på, synes jeg. Fellesnevner for både Eivind og Arve er at de går inn i både det vakre og det mer røffe eller utfordrende. Jeg lærer mye av å jobbe med dem. Jeg er i gang med å lage en oppfølger til Years of Ambiguity nå og jeg skal ha med meg både Eivind og Arve igjen. Denne gangen blir det flere låter med musisering fra dem. Gleder meg veldig til å jobbe med dette prosjektet i mitt studio fremover. 

Vi gjorde et intervju om piano transformed-ideene for et par år siden – har metoden din endret seg siden den gang?
Jeg hadde arbeidsstipend i fjor. Da fikk jeg jobbet masse med dette prosjektet. Prosjektet utvikles hele tiden med tanke på oppsett og musikalsk tilnærming. Planen er å gå i studio på et tidspunkt for å spille inn det som har arbeidstittelen Piano Transformed 2.0. Planen er også å spille konserter med dette prosjektet i anledning når det kommer et nytt album. Hvem vet når det skjer. Først må jeg lage en oppfølger til Years of Ambiguty

Hvilken synth sikler du aller mest på for tiden?
– Jeg kjøpte Waldorf Iridium Keyboard i fjor. Den er veldig fin. Jeg har laget masse lyder med den som jeg bruker på mitt kommende album. Det er forresten en synth og ikke et keyboard! Ellers har jeg jo lyst på både den ene og den andre dyre synthen der ute. F.eks Sequential OB-6 eller Prophet 6, eller Oberheim OB-X8. 

Under kan du lese intervjuet vi gjorde med Kjetil i forbindelse med Jazznytts store pianonummer (#258, våren 2021). Her forklarer han metoden bak det svært interessante albumet Piano Transformed fra 2017.   

Hvordan kom du fram til ideen om piano transformed?
– Jeg begynte med synthesizere før jeg spilte piano. Allerede på barneskolen holdt jeg på med synther, sampling, sequencere og sånn. Og så gikk jeg over til piano, jazzimprovisasjon og klassisk. Da holdt jeg på med pianoet i mange år. Men så har jeg drevet med synther, effekter og sampling fordi jeg er interessert i det, uavhengig av det jeg har gjort som pianist. Men så har jeg koblet de to verdenene mer sammen, forsøksvis rundt 2005/2006 og litt mer rundt 2011/12. Så, i 2016 jobbet jeg intensivt i forkant av en konsert på Tape to Zero-festivalen på Victoria, som jeg jobbet med i fem år. Da disponerte jeg en leilighet med et flygel og tenkte jeg hadde muligheten til å lage et eget instrument… det var en mulighet til å dykke ned i prosjektet ganske intensivt. Det handlet om å teste ut ulike metoder, plugins, oppsett. Mange problemstillinger dukker opp – hva vil man gjøre musikalsk, hva vil man gjøre teknologisk? Det er mange måter å sample på, man kan spille noen faser som går i loop. Men hva med å lage et oppsett der du spiller med deg selv, som sampler mens du spiller. Og kanskje du kan livesample din egen livesampling x antall ganger med ulike soniske innfallsvinkler. Da blir det ganske komplekst. Mitt dogme var bare piano og livesampling, flygelet skulle være eneste lydkilde, og så var det ulike controllere som styrte, inkludert pianoet som controller. I det siste har jeg koblet dette oppsettet sammen med synthesizere også, så nå for tiden er det veldig stort og komplekst. Vi får se hvordan det blir. Det er en måte å koble nerdeinteressen min for musikkteknologi med pianospillet. Før PT ga jeg ut et veldig streit pianoalbum som het Steps, veldig enkle improvisasjoner jeg spilte inn i Rainbow. Men med Piano Transformed var det en lengre prosess. Man bruker gjerne album på å synliggjøre prosesser som man jobber med, like mye som det skal være musikalsk opplevelser eller kunstnerisk dokumentasjon. 

Du sa at du startet med synther og sånn. Hva slags musikk var det du ble inspirert av da, og hvilken synth var det du startet med?
– Jeg begynte med Roland Juno 106 og Roland D-50. Det var popmusikk, Tears for Fears, Alphaville. Etter hvert ble det mer interesse for sofistikert pop som Peter Gabriel og sånne ting som brukte synther og fairlight-samplere. Min jazzinteresse startet med norsk fjelljazz – Arild Andersens Sagn, Bendik Hofseth, Garbarek, Øystein Sevåg. Så var det videre inn i Keith Jarrett, Miles Davis og de store. Men jeg var en synthfreak i mange år før det – Jean Michel Jarre, Art of Noise, Jan Hammer…. Grusom musikk. Jeg hørte på Hammer i går for gøy, og jeg greide det ikke. 

Det ble vanskelig?
Oj, dette likte jeg starten på ungdomsskolen… men det begynte med synthpop. På videregående skole spilte jeg også mye klassisk piano. Det er et forsøk på å koble de to verdenene sammen. Jeg har gjort det mest solo, men har begynt såvidt å jobbe med andre musikere. Jeg kommer ut med et album med Arve Henriksen i mai på Smalltown. Det er også et studioprodusert album. Det er ikke sånn at PT-oppsettet er på alle låtene, men noe er det. 

Føltes pianoet som et helt annet instrument med din synth-bakgrunn, eller var det som en ny synth, bare…gammel?
– Godt spørsmål. Det som trigget min interesse var at man kunne sitte der og improvisere i timesvis på et instrument med noen fine klanger. Det var et annet instrument enn synth – det er tangenter, men en helt annen form for lyder. Improvisasjonsinteressen kom samtidig med pianospillet. 

Hva foranlediget det? Var det timer, tilgang på et piano?
– Jeg tok litt synth-timer på barneskolen, og etter hvert begynte jeg i tensing. Da var jeg pianist i det bandet. Så begynte jeg å høre mer og mer på jazz, og da ble piano hovedinstrumentet og interessen. 


Kjetil Husebø. Foto: Rein Borgen

Kjetil Mulelid nevnte i piano-intervjuet vi gjorde med ham at han var en del kvelder innom Aspheim for å lære mer om hvordan pianoet er skrudd sammen. Og det slo ham hvordan pianister ikke har det som en del av undervisningen. Det er en annen del av musikkteknologien, men du har en teknologisk fascinasjon for musikk generelt sett. Har pianister et litt distansert forhold til det teknologiske i det?
– Jeg tror absolutt det finnes en distanse mellom pianisten og pianoet, kompetansen og interessen. Man kommer gjerne til dekket bord, kanskje et flott flygel, eller et dårlig instrument som ikke virker som det skal. Instrumentene er forskjellige, og det blir på en måte mindre personlig. Det er ganske stor forskjell på kompetansen der, noen pianister kan betydelig mer. Selv trives jeg best med å spille på veldig gode instrumenter, men andre gjør det til en nisje å spille mer lo-fi. Det kan være interessant og kult. Jeg vet ikke om det er noe upersonlig i det, eller om det rett og slett handler om at man ikke har fått kompetansen. 

Hvor mye av PT handler om å skjønne konstruksjonen? Har du jobbet mye med oppmikking også?
– Det som gjør det interessant å bruke pianoet både som lydkilde og en slags trigger er at det er et mangefassettert instrument. Du kan spille på tangentene, du kan spille på strengene på ulike måter, du kan preparere det, du kan bruke klangen i treverket og lage interessante perkussive lyder. Man blir kjent med instrumentet når man både bruker det som en akustisk kilde og forlenger det med elektronikk. Når man livesampler blir det prosessert videre til andre soniske dimensjoner. Og da vil man oppleve det som var der i utgangspunktet på en ny måte. Men for mitt vedkommende handler det om å bruke det på ulike måter – som et mer perkussivt instrument, med lange klanger… det blir man kjent med når man jobber som jeg gjør. Men det kan man jo også gjøre ellers. Man forholder seg kanskje bare til det på en annen måte når ting forlenges veldig. På det streite pianoalbumet mitt gjør jeg lite sånne ting – treverk og strenger. Men når du kan lage soniske forlengelser blir det kanskje mer nærliggende, man ønsker å prøve det ut. 

Når du har jobbet med PT-metodene, er det sånn du kan gå og tenke på i andre settinger når du er ute? Det høres ut som man setter opp noen regelverk man ikke alltid skjønner rekkevidden av, og som man kan bli overrasket av. Tenker du på ting du vil prøve ellers også?
– Det kan være når jeg holder på, eller når jeg går på gaten eller jogger. Å tenke på forskjellige muligheter og løsninger. Det handler om utforskning. Da jeg skulle spille inn PT-platen, var jeg to ganger i studio med måneders mellomrom. Og da hadde ting endret seg fra den ene til den neste gangene. Det handler om utforsking. Materialet der er alt fra av helt improviserte ting som er lagd der og da til planlagte ting. 

Har det å bruke studioet og å bryte med jazzalbumets dokumentariske integritet noe med synthbakgrunn å gjøre?
– Det er vanskelig å svare på egentlig. Det å spille på en scene kontra studio er to forskjellige ting – det gjelder energi, metodikk, innlevelse. I studioet vet du at du kan gjøre et nytt take. Om jeg går i studio har jeg ikke egentlig noen liste, jeg har mer stikkord. Jeg spiller gjerne inn tre-fire improviserte strekk i den eller den typen stemninger, tempoer, bruk av verktøy. På scenen har jeg kanskje en annen liste med stikkord – “tysk romantikk”… og så blir det naturligvis alltid annerledes. Man kan finpusse på ting i studio på et annet vis. Men tittellåta på Piano Transformed er på 12 minutter (og den har jeg også laget musikkvideo til), og den var et take, i studio, helt improvisert uten forarbeid. Det var en energi eller innlevelse der og da. En ting jeg liker veldig godt er musikere som videreutvikler låtmaterialet etter hvert som de spiller det på scenen. Bendik Hofseth er flink til å utvikle låtene sine, enten med samme eller med nytt band. Videreutvikling av ideer er spennende. Det handler kanskje om at det ikke er så lett å gjenskape noe, eller at det ikke er så interessant å gjøre det. 

Vi kommer til å være innom solopianoformatet og pianotrioen. Du var inne på uforutsigbartheten i å sample mens du spiller. Føles det som en samspillsform i større grad enn som du setter deg ned alene?
– Det blir på en måte både en slags hjelpende hånd, men og noe å spille opp mot eller med. Man kan møte motstand i samspillet, og det påvirker måten jeg spiller og tenker på. Det blir som å lage sitt eget miniorkester, men hvor man allikevel er solist. Det er noen utfordringer i det – om man spiller piano på helt lik måte, hadde det ikke fungert så bra. Man må endre pianospillingen og tilpasse det med tanke på helheten. Hadde man hørt på PT og bare hørt pianosporene hadde det vært ganske uinteressant. Det samme med elektronikken. Man trenger begge deler, og det er ganske lærerikt. 

Handler det om å putte mindre informasjon inn i det?
– Ja, du må vente litt på å få noe tilbake, og så kan det være at du prosesserer og viderefører det du får tilbake. At du ikke trenger å spille pianoet på en stund. Virkemidlene har forskjellige dimensjoner, noen kan være veldig pling plong-aktige, mens andre kan være dronete og svevete. Det handler om å velge riktig metodikk og verktøy med tanke på det man ønsker å skape. 

Når du tester ut samspill – er de omfattet av den samme teknologiske behandlingen, eller er de en solostemme med sine egne regler i musikken?
– Jeg har ikke brukt dette oppsettet så veldig mye med andre musikere ennå. Planen er å gjøre det med Arve Henriksen, både at vi spiller sammen og at jeg sampler ham. Jeg har en magefølelse på at om man bruker dette oppsettet med mange musikere kan det bli voldsomt. Det handler om elementære ting som lekkasje – om jeg spiller med en trommeslager vil det påvirke min elektronikk. Om jeg er solist kan jeg styre all inputen selv. Men det bør absolutt være muligheter for å utvide det. Selv om det er vanskelig nå for tiden uansett. For tiden sitter jeg i studioet i Gamlebyen, og nå har det utvidet seg fra å være én til fire computere, og det er seks synther og keyboards og hundrevis av plugins. Nå må det ikke bare være pianoet som er lydkilde, nå er det ny utforskning. En utfordring med mye elektronisk musikk er at det er for mange muligheter. Men i en utforskningsfase ønsker jeg ikke å legge for mye bånd. 

Du er inne på  nytten i et dogme her. Er det en følelse av at Piano Transformed har en grense for hva som er mulig, og at du kan støte på ting i den musikken som føles noe annet?
Jeg tror det kan være nyttig å avgrense for seg selv, i hvert fall. Men jeg er nysgjerrig, jeg syns det er gøy å prøve alt mulig før jeg ser at det er nyttig å begrense meg selv. Hvis rammeverket er uendelig blir det kanskje… jeg vet ikke, vanskelig og uinteressant. 

Uten at jeg skal generalisere for mye er jo veldig mye av det mest fascinerende med musikk å lytte til kamp mot en begrensning – enkeltinstrumentalisten som kjemper med instrumentet sitt eller bandet som ønsker å bryte ut fra firespors til åtte.
– Ja, og vi lever i en tid der utfordringene er enorme uten at musikken nødvendigvis blir mer interessante. Begrensningene kan være fruktbare kunstnerisk. Prosjektet PT er under stadig utvikling, og da hovedprosjektet ble laget var det en utforskning. Da var dogmet utelukkende piano som kilde. Det handlet om at pianoet er interessant som kilde, det har så mange kvaliteter ved seg som det er gøy å se på. Jeg har brukt Piano Transformed-oppsettet på andre kilder, jeg brukte lyder fra et isrør som smeltet nedi et vannspeil på en utstilling på Nesodden, hahaha! Da livesamplet jeg lyden av dammen. Veldig smalt, men det var noe helt annet, for da styrte jeg ikke lydkilden selv, den eksisterte på utsiden. Det var interessant og lærerikt det og. Det kan man gjøre med andre musikere og, man kan ta inn hvilket som helst instrument i oppsettet. Men det som har vært spesielt for min tilnærming er å finne et samspill mellom den spesifikke teknikken og min måte å spille på. Andre, som Qvenild og Bugge, har sine innfallsvinkler. Og Kornstad jobber med layers. Jeg har gjort det også, men det er ikke det jeg er interessert i her. 

Får du nye synthkick? Kjøper du mye gear?
– Ja… det er ganske mye nerding og nye kick. Og jeg driver med mye elektronisk musikk utenfor pianoverdenen også. Nå for tiden har jeg et nytt kick på synther. Og så får vi se om det lar seg kombinere med noe annet. 

 

Gi Tristan Honsinger en hånd!

Det er hardt å leve som musiker i utkanten av det mest kommersielle. Men de fleste her hjemme i Leiv Eriksons rike blir likevel passet på i en eller annen grad av velferdsstaten. Slik er det ikke ute i det store utland, som vi vet. Og nå er det trange tider for cellist og Norgesvenn Tristan Honsinger, som sliter med helseproblemer og boligmangel. Med tanke på alle gledelige utfordringer han har gitt interesserte norske lyttere av den frie musikk, senest på Hærverk og Grusomhetens Teater i høst (samt spill og dans i Oslos gater) kan vi mer enn gjerne gi en større slant til fundraiser-siden som er satt opp i hans navn. Som man ser har det kommet inn et pent beløp allerede, det kan altså nytte. 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyheter

Nesodden Jazzklubb kåret til Årets jazzklubb

Nesodden Jazzklubb ble søndag 19. mai tildelt prisen Årets jazzklubb 2024. Klubbens arrangementer bærer preg av god atmosfære, profesjonalitet og godt besøk, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for tildelingen, og trekker fram klubbens gode og varierte programmering og ildsjelenes smittende engasjement.

Meld deg på vårt nyhetsbrev