Nyheter

NTT: Subversive vibrasjoner

Heidi Kvelvane er tilbake fra Large Unit-tur i Etiopia og spiller trekkspill, Kjetil Jerve starter distroselskap og spiller med Akmee og Ebers er aktuell på alle kanter.

God helg, god lørdag og velkommen tilbake til Now’s The Time! Vi er litt forsinket og forkortet denne uken grunnet sykdom, det er visst mye som går denne vinteren, men vi håper denne lørdagsmusikkavisen i digital remseform inneholder noe som vekker interesse! Har det nystartede distribusjonsselskapet Subversive Distribution og det ti år gamle bandet Large Unit noe til felles? Javisst – fra det rent konkrete, som i at de deler flere medlemmer, til det mer åndelige – begge deler er jo prosjekter som forsøker å skape sin helt egen virkelighet. Det må nok bli mer av den slags i fremtiden – og pratene med distromedgründer Kjetil Jerve og Heidi Kvelvane, saksofonist og ferskt medlem i Large Unit, bør kunne være til inspirasjon. I tillegg svipper vi innom Jon Eberson!

Det er konserter i helga og neste uke, selvsagt – vi kan nevne at Thomas Strønens kappellmestervirke setter i gang på Kampenjazz med et oppsiktsvekkende nytt band denne søndagen, den deilige festivalen Bodø Jazz Open drar i gang i dag (og byr på mange godbiter den neste uken), det er portrettkonsert med Harpreet Bansal på Munchmuseet neste uke, saksofonstjerneskuddet Zoh Amba besøker Nasjonal Jazzscene, i kveld sesongdebuterer serien Improverk med Oker og Goose Green mens det glimrende psych-improbandet Action & Tension & Space besøker Raw Sessions på Skaarnesheimen, mens Nasjonal Jazzscene denne lørdagen vies til nord-afrikansk musikk, med Khalid Laaouam og fabelaktige Cheb Hocine Trio, som jeg så i fjor i det som var et av høstens store konserthøydepunkter. Det blir nok bra!

Vi går videre, og informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Kjetil Jerve banner i kjerka og starter med subversiv distribusjon


Kjetil Jerve. Foto: Presse

Det er veldig mye bevegelse i musikkindustrien for tiden, og alle bevegelser er ikke like hyggelige for musikere og lyttere av den typen der remsa oppholder seg. Men det finnes også dem som gjør  positiv arbeid og bedriver nyskapning, også med det noen kaller foreldede formater. En slik en er pianist og Dugnad-leder Kjetil Jerve, som blant mange andre ting også nå starter opp et nytt og intimt distribusjonsselskap, som likevel har ambisjoner om å få musikken til å nå langt ut.

Hvorfor starte opp et distribusjonsselskap akkurat nå. Kan’ke bare folk strømme musikken?
— De fleste som har vært med å publisere fysiske formater har fått oppleve å stable det usolgte over ubestemt tid. Distribusjon er det største åpenbare leddet som har gjenstått å få egne hender i. Når musikkmarkedet har vært bygget på innavl over mange tiår, virker det mer logisk å starte på bunnen av næringskjeden med egne gener.  Opplag på noen hundre fysiske eksemplarer vil gå i pluss når de faktisk får anledning til å stå i butikkhyllene. Det er helt håndflaten i ansiktet å tenke på hvor dumt det er at flaskehalsen ligger nettopp der. Vi har katalogen og butikkene er der ute – de trenger bare å være kobla på hverandre. Når dette har kommet ordentlig i gang vil det bety at det lønner seg å satse på fysiske opplag. For meg vil det være en kunstnerisk revolusjon.

Vi starta med dette nå fordi vi kjente oss sterke nok i fellesskap til å drive et slikt foretak, og at våre samlede erfaringer tilsa at både tilbudet og etterspørselen er levende. Vi synes dessuten vi har et ansvar for å gjøre en innsats for få musikken ut. Det kommer mye støtte inn til kreative prosesser og produksjon, og hvis ingen andre vil gjøre det for oss, må vi selv ta grep for å spre musikken.

Men hvor mange gode gamle platebutikker er det egentlig som kan ‘serves’ i Norge – og utlandet for den del?
— Etter å ha forhørt meg med vår distribusjonsmedarbeider Jørgen Egeland kan jeg melde om syv og tyve butikker innenriks som fører nye utgivelser i større eller mindre grad. Noen av disse er rene forhandlere av nye utgivelser, andre fører omtrent 50/50 og enkelte er primært bruktforhandlere med et lite, velkuratert utvalg av nye plater. Dette inkluderer en håndfull rene nettbutikker. Teller vi med musikkførende bruktbutikker og antikvariater er tallet minst det dobbelte. Internasjonalt må vi nok si hundrevis.

Hvilke selskaper er involvert, og hva er det som binder dere sammen?
— Helt siden første idémyldring i 2018 har vi vært Conrad Sound, Nakama Records, Motvind Records og Dugnad rec. Med vesentlige variasjoner i utgivelsesaktivitet og kunstnerisk kuratering er det for meg selve kraften i det å drive frem vårt kreative virke som skaper samholdet. Vi hadde erfaring med manglene i dagens situasjon og ville se etter mulighetene for forandring i fellesskap. Vi inspirerer hverandre i å uredd tråkke opp nye stier og sette seil mot det uutforskede.

Subversive, heter dere. Hvordan bedriver man egentlig subversiv distribusjon?
— Vårt fulle navn er SUBVERSIVE VIBRATIONS DISTRIBUTION AS, og du kan kalle oss Subversive som kjælenavn. Hele den samla katalogen består av utgivelser som man kan dykke dypt inn i, helt fristående fra kommersiell appell. Dette fordrer at kundene kan oppdage vår musikk uten hype fra PR-byråene, og det er der distribusjonsleddet handler om å forlenge kurateringen fra plateselskapene og inn til de relevante butikkhyllene.
Fordelen med å være «boutique size» er at vi kan legge mye mer vekt på hver utgivelse enn det en større aktør har muligheten til. I tillegg er det en grunnpilar for oss at selv om en vinylskive ble trykka i 2017 så er den ikke mindre aktuell i 2023. Vårt unike tilbud til platemarkedet er at vi kan foreslå gode innkjøp på tvers av sjanger, format og årstall spesialtilpasset den enkelte butikk sitt sortiment. Det handler om oppsøkende virksomhet, kanskje litt mer ninja-style enn businesstradisjonen.
Det subversive er noe som flyter motstrøms. Ethvert sunt system har subversive krefter; en størrelse som forsvarliggjør strukturen det springer ut fra. Dersom et system — eksempelvis et samfunn — ikke har subversive strømninger, er det alltid en form for diktatur og/eller sensur.

Har du noen idé om hvorfor du starta Dugnad rec.? Og har ideen om det endret seg underveis?
— Jeg brukte noen måneder på å lete etter et aktuelt plateselskap for min første utgivelse i eget navn tilbake i 2015. New York Improvisations med Drew GressJimmy Halperin og en anonym trommis ville vært aktuell for en rekke labels, hvis jeg bare brukte nok tid på å følge det opp. Med en slik ressurskrevende prosess tenkte jeg etterhvert at jeg kunne få mer ut av arbeidet gjennom å etablere min egen plattform, og høste erfaring av hele kjeden i stedet for å måtte stå på avstand og lære.

Det ene utelukker ikke det andre, og jeg har gitt ut mer på andre selskap enn mitt eget siden oppstarten i 2016. Det har imidlertid gitt meg muligheten til å hente erfaring direkte gjennom hele orienteringen fra idéstadie til produkt, noe som har vært avgjørende kunnskap når jeg har jobbet med andre selskap. Alt det nye jeg vet om muligheter og fallgruver kan informere hvordan jeg skal styre parallelle prosjekter sammen med andre. Det blir som å forstå noe om musikkteknologi når man skal komme med feedback på en lydmiks.

Idéen var aldri at jeg skulle hente inn andre artister til Dugnad rec. Jeg sto i starten kun sammen med makker Erlend Olderskog Albertsen, som jeg trengte til sparring og moralsk støtte. Det endra seg raskt etter at Bendik Baksaas ønska seg inn i nytt selskap. Da begynte baller å rulle, og flere artister har sett mulighetene i å kunne stå sammen i en felles katalog i stedet for å gjøre alt helt selv.

I så måte har idéen utviklet seg til å være et inkluderende fellesskap uten begrensninger for uttrykk eller i forhold til rød tråd. Jeg tenkte tidlig at det hadde vært berikende med et label som ikke var låst til visse estetiske eller formatmessige kriterier. Det er fortsatt en givende reise.

Noe passer for streaming, annet er godt designet LP, annet er en 12-tommer, og noe funker til og med best som iPhone-opptak. CD-en gjør et comeback og blir sett på som mest bærekraftig. Kassetten dukker stadig opp med alternativ musikk. Formater kan signalisere så mangt. Men alle snakker om at det er så mange problemer med LP nå. Hvor går veien?
— Digital publisering er allmenn tilgjengeliggjøring, og fysisk fungerer som merch. Hva som passer for et prosjekt avgjøres av ambisjonene og satsingsressursene til hver enkelt artist, og er helt uavhengig av hva slags formater de andre ønsker å investere i. Med den nye distribusjonsmodellen tror jeg at vi skal bevege oss mot at fysiske trykk er naturlig med på å finansiere videre kunstnerisk virke.

Til syvende og sist er det jo unike muligheter i alle formater, så det kuleste for meg er når vi anledning til å kuratere utgivelsen ulikt over flere former. Et eksempel er Damata sin debutplate, hvor LP- og CD-rekkefølgen er helt forskjellige og forteller hver sin historie på den måten. Et annet eksempel er min forrige soloskive The Soundtrack of My Home, den har et bonusspor featuring Stian Balducci på CD/LP-utgaven som du ikke finner på nettet.


Akmee. Foto: Karoline Albrigtsen

Du er involvert i svært mange prosjekt. Sist helg ble ny plate med Akmee lansert. Den låter herlig! Fornøyd? Tanker om akkurat det bandet?
— Kjekt at du liker Sacrum Profanum! Akmee har en helt spesiell plass i mitt liv. En kvartett med mennesker jeg har kjent omtrent siden videregående, og som tok form under meg og Andreas Wildhagen sine felles masterstudier. Det ligger noe magisk i tverrsnittet mellom det hellige og det mundane; barnehagen på doktordisputas og erkebiskopen i cage fight. For meg er det kombinasjoner som peker mot den personlige kontakten med det spirituelle universet. Noe tidløst i tidsklemma, en bekreftelse av vår uendelige drømmekraft. Urimelig glede og knyttet neve. Akmee rommer en tålmodig eventyrlyst og andektig skapervilje som oppløser fortvilelsen og gir luften vinger.

Sacrum Profanum – hvordan viser tittelen seg i musikken?
— Spennet mellom det sakrale og det profane. Innspillingsstedet Tøyen Kirke er blant annet varmestue og møtested for vanskeligstilte. Ikke helt en offisiell kirke, men med en krybbe i siderommet. De hadde akkurat rydda opp etter fellesfrokost med aluminiumsbakker da tekniker Ingar Hunskaar satte opp mikkene på det smekre Steingraeber-flygelet. Andreas Wildhagen og jeg hadde lenge diskutert det å spille sånn jazzkvartett med kirkeklang, og han var alltid den som skulle ha minst mulig reverb i studio. Da ble det selvfølgelig album i kapell. Bare gå rett i utfordringen og kreere der. Akmee oppdager ofte gull i bi-instrument-samspill, så vi gjorde det til første nummer da vi skulle opptre på tysk radio i Nüremberg. Det er noe «både og» som råder i dette brorskapet. Selv opplever jeg at det er en naturlig kontakt med musikkens ånd når forventningene har uteblitt og det bare spilles. Vi har nok øvd mest på dette aspektet og på en måte glemt litt bort det å lære seg notene.

Hva bringer vinteren for deg ellers, musikalsk?
— Jeg jobber intensivt med noen altomfattende kunster i tverrfaglige egenstudier som fortsatt skal ta sin tid før det møter offentligheten. Ellers har jeg og min bror Espen Jerve miksa ferdig den neste solopianoskiva mi. Baker Hansen spiller inn ny plate og turnerer videre på øst- og vestland. Jul på sunnmørsk skal tilbake i studio, et nytt samarbeid med beatmaker Doydank lanseres i mars, og jeg fortsetter å tilby ukentlig pianoterapi på Ostara i Kirkegata.

Høres bra ut. Det er straks skreisesong. Sier du ja til lever og rogn?
— Jeg er fortsatt en pysete minstebror når det kommer til enkelte av livets delikatesser, så jeg trenger vel å havne i en situasjon der det ikke er noe annet valg. Vet ikke om jeg tør å håpe at det blir denne vinteren.

 

Ebersons poesi

Det skjer mange greier rundt Jon Eberson for tiden. Stor konsert med eget band på Victoria East neste måned, stadige nyutgivelser på CD og snart LP i Norske Albumklassikere-serien, Thomas Hylland Eriksen har skrevet en fin liten bok om Moose Loose og Elgen er løs, og ja han ble 70 år forleden. Neste torsdag skal han feires på NMH med en konsert som tar for seg noe av det råeste repertoiret hans. Det er et passende sted, siden han har trasket gangene der og fått frem dyktige og interessante musikere i årevis. Nåværende studenter, tidligere elever og noen voksne er med på dette prosjektet, som konsentrerer seg om låter fra det potente trioalbumet Stash!, Jazzpunkensemblet og ikke minst mesterverket Pigs and Poetry fra 1987, utgitt på CBS som Jon Eberson & Sidsel Endresen. Det var en helt ny besetning av Jon Eberson Group som jo hadde opplevd slik en ufattelig og nesten uønsket (?) suksess i flere år. Bjørn Kjellemyr på bass, Paolo Vinaccia OG Audun Kleive på trommer (gutta boys) og Nils Petter Molvær på trompet. Det er lag. Plata er litt mer tverr og eksperimentell i stilen, preget av en outrert produksjon signert Vinaccia, men låtmaterialet er uhyre on point og fengende, vil jeg si. Denne er knapt på Youtube og ikke i strømmetjenestene, men kommer i det minste på remastret CD om noen uker. Dette er blant det aller beste alle involverte har gitt til verden, og det sier ikke lite. Må høres. Det er signaturene til alle musikerne som gjør susen, men det hjelper jo at det er tydelige spor av jazz-Joni, atmosfærisk David Crosby og The Police i sounden på enkelte av låtene. Jeg kom med noen høye hyl av vellyst da jeg satte den på hi-fi-anlegget på møterommet nylig, dette er virkelig en av de feteste norske platene, i alle fall fra dét tiåret. Hadde ikke hørt den på evigheter. Denne kjøpte jeg faktisk i ’87, i en noe utspekulert julegave til faren min så jeg kunne høre på den selv også. Den ble handlet på Musikk-Huset på Karl Johan, med sånn fin sølvforsegling. Tenk så toneangivende den må ha vært for min raskt kommende musikksmak, den har nok ligget i bakhodet når jeg har hørt annen musikk senere. Sidsel er virkelig i sitt ess som sanger her, hvilken klang og kraft, men jeg vil også fremheve tekstene hennes, som er blant de skarpeste i norsk musikk. De leses godt som poesi, med gripende innhold, gode rim og få gjentakelser av vers. Det ryktes at Lars Mørch Finborud har lyst til å gi ut hennes tekster i bokform – forhåpentlig også med hennes lydpoesi fra senere deler av karrieren. Det er sykt å tenke på at en så rystende god plate er så vanskelig tilgjengelig for dagens lyttere, men vi får håpe at konserten på NMH og CD-en kan være med på å få Pigs and Poetry frem til et nytt publikum.

 

Etiopisk sirkus og vestlandsspringer: Heidi Kvelvanes førstereis med Large Unit

Heidi Kvelvane titter frem bak en munter Terrie Ex og Paal Nilssen Love. Foto: Christian Meaas Svendsen

Før jul snakket vi med Paal Nilssen-Love om hans nært forestående tur til Etiopia sammen med det store bandet Large Unit, gitarist Terrie Ex, innsamlet musikkutstyr som skulle distribueres til musikere og musikkskoler der nede. Nå er det 12 dager lange oppholdet over – og om noen måneder vil publikum i Norge få oppleve PNL Large Unit sammen med den etiopiske gruppen Fendika og en hel masse andre gjester når de markerer sitt ti års jubileum med flere konserter i Norge – blant annet en tre dagers festival på Nasjonal Jazzscene. Det gleder vi oss til – men i mellomtiden ville vi høre mer om Etiopia-turen, og benyttet anledningen til endelig å få tatt en prat med Heidi Kvelvane – saksofonist (og trekkspiller viser det seg) og et av de ferskeste medlemmene i Large Unit. Jeg, altså blogghalvdel Filip, så Kvelvane første gang på festivalen Jazzknappleik (med en viss Paal Nilssen-Love blant arrangørene) for et par år siden, på Tou Scene i Stavanger. Kvelvane sto for de mest usjenerte kickene på en lavmælt – og interessant – festivaldag, basert på musikere basert i Bergen og Stavanger. Siden har det også vært mye aktivitet, med flere mindre ensembler og etter hvert medlemskap i Large Unit. En sabla bra musiker, rett og slett, som man ikke bør nøle med å sjekke ut på konsert.

Hva slags inntrykk sitter du igjen med fra Etiopia, Heidi?
– Oj, det var et stort spørsmål. For det første var det å reise på tur med en så kul gjeng som jeg har sett opp til så lenge veldig stas. Jeg har ikke reist utenfor Europa før, og Etiopia har også en kultur som er veldig annerledes enn Norge. Paal og Terrie Ex kjenner ganske mange der nede allerede, så jeg føler vi kom tett på. Vi hadde en god del workshops med Yared Music School hvor vi først spilte for dem, og så hadde vi samtaler med folk som lurte på ting. Vi lærte dem litt sanger på gehørmåten og snakket om hvordan man kan spille improvisert musikk i lag. De har ikke ubegrenset med læringsressurser, så det virket ganske viktig med input. Politiorkesteret vi spilte med, var en Forsvarets Musikkorps-aktig greie. De har jobb i politiorkesteret og var mer erfarne. Vi spilte litt for dem, de spilte litt for oss, og det var også ekstremt givende å være med på. Og så var det konserter nesten hver dag. Vi hadde et samarbeid med et sirkus i en mindre by, Debre Berhan.

Hvordan var det?
– Veldig kult. Den første oppvisningen de hadde på søndagen var utrolig sterk for meg. Dette var gutter og jenter nedi seks-syvårsalderren, og dette er det de gjør, livet de lever hver dag. Det er på en måte deres folkemusikk de spiller, og vi spilte også musikk som var kjent for dem fra før. 

Hvordan preger det å dra til et nytt sted spillinga, tror du?
– Jeg var med på Extra Large Unit på Oslojazz, men før det hadde jeg ikke spilt med bandet. Så det er vanskelig å si om det var det å bli kjent med bandet eller om det var reisen til et annet land som gjorde at jeg hadde skikkelig kick. 

Godt brukt basstromme. Foto: Christian Meaas Svendsen

Har du hørt mye på Large Unit og de andre prosjektene til Paal Nilssen-Love tidligere?
– Det første møtet med Paal var da han hadde workshop på Griegakademiet i 2019, og det var vel da de ga ut Ethiobraz-plata. Den hadde jeg helt klart hørt på før vi dro på tur. Jeg har også hørt på de to nyeste Large Unit-platene. Men Paal er først og fremst en skikkelig inspirerende person, og det er mange andre folk i det bandet som jeg har hørt på utenfor Large Unit også. 

Hvordan er det å finne plassen sin i et så svært ensemble?
– Vi spilte faktisk en god del notebasert. Når vi spilte hele bandet, følte jeg det var plass, alle fikk ta initiativ til soloer, jeg følte meg ikke til overs, på en måte, haha! Jeg hadde noe å komme med. Mange av de andre konsertene var ting som Paal hadde satt opp i mindre band, trioer og duoer.

Dere skal ut på Norgesturné i mars – hvordan tror du det blir?
– Ganske intenst – vi har leid en svær turbuss med senger og alt, det blir nok utrolig gøy og strevsomt med så mange oppå hverandre. Jeg gleder meg!

Når var det du ble glad i energimusikk og øs?
– På ungdomsskolen og videregående spilte jeg klassisk musikk, jeg tok det veldig seriøst. Men i den musikken finner man mye av den samme energien. Det er et godt spørsmål, egentlig. Jeg liker jo ekstremt mye forskjellig musikk, så jeg vet ikke om jeg kun identifiserer meg med energimusikk på den måten. Men når musikken er så fri, er det helt klart en måte å få uttrykt det en vil på, i hvert fall når man føler man får det til, at den faktisk oppleves som fri, og ikke som låsende. Gir det mening? Hvor lenge siden jeg opplevde det, er litt vanskelig å si. Jeg tror på mange måter jeg har lært meg å like det også, over tid. 

 

Foto: Christian Meaas Svendsen

Gjennom konsertopplevelser eller å gjøre det selv?
– Jeg tror kanskje det å gjøre det selv kom litt før kicket over sånne konserter. Nå hører jeg at Aksel Røed står og øver i naborommet her. Han og Isach Skeidsvoll spilte en konsert på skolen, og det tror jeg var første gang jeg hadde skikkelig kick på helt fri musikk. Det var da jeg gikk i første klasse. Nå kommer jeg på det fordi han står ved siden av og spiller. Det har nok kommet både på grunn av egen spilling og konsertopplevelser, litt om hverandre. 

Det virker som at det er mange musikere i Bergen som setter pris på den musikken for tiden?
– Det stemmer, men det varierer nok. De som var mest pådrivere, sånn som Aksel og Isach, har jo gått ut av skolen. Og det er mye popmusikk her, og folkemusikk. Men jo, det er helt klart et miljø for det, både med konsertserier som Improklubben som riktignok ikke er så aktive nå, Tedans og Playdate. 

Foto: Christian Meaas Svendsen

Hva har du kick på nå for tiden?
– Det blir veldig prega av det jeg nettopp har gjort, så nå har jeg kick på energimusikk. På flyet hjem, lasta jeg ned plater med Dave Rempis. Jeg sjekka også ut den sør-afrikanske saksofonisten Getatchew Mekuria, som blant annet har gitt ut et veldig kult album med The Ex. Det siste året har jeg nesten bare hørt på hardingfelemusikk, slåtter og så videre. 

Da må jeg nesten stille det obligatoriske, litt kjedelige spørsmålet om det er noen overføringsverdi mellom slåttemusikk og frijazz?
– I jazzsammenheng kan detaljer bli litt mindre viktig, for det er så mye annen informasjon. Men i en slått må du konsentrere deg mer om å finne ulikhetene og variasjonene. Det er fascinerende – at mange helt tradisjonelle felespillere holder seg til tradisjonen, men på samme tid utfordrer de musikken. 

Jobber du med å spille folkemusikk også?
– Helt klart, både dansespel og slåttemusikk, det har jeg jobbet mye med det siste året. Jeg har en duo med en gitarist som har dykket veldig ned i det og prøvd å lære det skikkelig. Jeg er fascinert av danseaspektet – litt på lik linje med swingjazzen i sin tid. Det har jo delvis forsvunnet fra jazzen. Det opplevde jeg som sterkt i Etiopia, hvor tett knyttet det er til dansen, og hvor viktig det er for samholdet. Det kan jeg savne – samdansen. 

Foto: Christian Meaas Svendsen

Men er det viktig å også se på “vanskelig” jazz som sosial musikk, som i bunn og grunn handler om helt banale ting som å møte hverandre og oppleve noe musikk sammen?
– Jeg tror nok at den typen musikk kan være fjern for veldig mange, at det i stor grad kun treffer et publikum som allerede er kjent med musikken. Den ene kvelden i Etiopia var det dansemusikk – eller, det var “tradisjonell” etiopisk musikk, og etter det skulle vi spille fri musikk i duoer, trioer og kvartetter, og det var veldig preget av energien i rommet. Det virket som at det gikk rett hjem, de skjønte energien på en måte som jeg ikke helt har opplevd før. Vi var jo litt sånn “okei, skal vi spille fri musikk etter dette?”. Jeg vet ikke hva det er, det handler kanskje om å skjønne at det finnes et samhold i den musikken. Det er derfor jeg synes norsk folkedans er så utrolig gøy. Jeg spiller ganske mye trekkspill og har spilt til dans, og da får jeg den samme opplevelsen. 

Når startet du med trekkspill?
– Det lærte jeg meg i koronatiden, jeg måtte ha noe å gjøre. Og det var veldig gøy, nå spiller jeg mye rundt forbi. 

Hvordan ble du frista til å prøve å lære deg det?
– Jeg tror det første kicket jeg hadde på hardingfele var på den første Jazzknappleiken, da jeg spilte med Terje Isungset, Nils Økland og Nils Henrik Asheim. Å spille med hardingfele gjorde inntrykk. Året etter tok jeg folkemusikk som valgfag – mest fordi jeg måtte velge et fag, egentlig – og da støtte jeg på en trekkspiller. Så kom det en lockdown, og da tenkte jeg at det var på tide å kjøpe et trekkspill. Jeg tror jeg er veldig nysgjerrig. Når man kommer inn i et sånn type miljø hvor det er så mye samhold, inspirerer det også til å gjøre mer av det. 

Hva slags danser er det du har spilt på?
– Jeg bodde i bil i fjor sommer og reiste rundt på mange festivaler. Da traff jeg folk og lærte meg danser – i all hovedsak runddans og vestlandspringer. 

Jeg tror jeg møtte deg da du reiste rundt den sommeren på Moldejazz?
– Det var året før! Da bodde jeg i en yaris, nå har jeg en transporter som jeg har innredet. 

Riktig. Man skal ikke undervurdere alt man kan få plass til i en yaris, da.
– Nei, det er helt rå biler.

 

Skrevet av Audun Vinger & Filip Roshauw

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jazzparagrafen lever!

Zakarias Meyer Øverli tolker Steve Grossman og JazzArkivets eksistens var truet etter at Stavangers jazzparagraf ble foreslått fjernet. La jazzlørdagen leve, sier nå vi!

Nyhet

Nattjazz-suksess og ny pengegave

Nattjazz melder om publikumssuksess på årets festival. En ny og sjenerøs gave fra Trond Mohn sikrer også overskudd i regnskapet, forteller festivalen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev