Now's the time

NTTs julespesial no. 5: Stille netter og putrende surkål

Per Husby om Peacemaker-skiva og surkåloppskrifter, Mathilde Grooss Viddal om meditativ (jule)musikk, Knut Reiersrud om innspillingen av Rosa frå Betlehem, Elias Tafjord forsvarer Julefergå og vi lytter til “Greensleeves” og Philly Soul!

God jul alle sammen, god helg og velkommen til NTTs tradisjonsrike julespesial! Vi håper alle der ute har hatt en god innspurt, at folk er sånn nogenlunde i mål, og at de neste dagene blir fredelige og fine. Som vanlig har vi forsøkt å stappe den digitale julesokken fullt av passende content som små og store kan sitte og scrolle til under en ledig stund – for eksempel underveis i Kvelden før Kvelden-sendingen i kveld. Vi prater med pianist Per Husby, som mange kanskje forbinder med Da Capos julesendinger om å være orkesterleder på TV og om det som kanskje er årets norske gjenutgivelse, vi tar en prat med Mathilde Grooss Viddal om et meditativt musikalsk prosjekt mange kan ha stor glede av i disse dager, Tore Stavlund lytter seg gjennom ulike versjoner av “Greensleeves”, Elias Tafjord tar Julefergå i forsvar og Knut Reiersrud forteller om hvordan det var å spille inn Rosa frå Betlehem for 30 år siden. 

Vi har en beklagelse: i år har det rett og slett ikke vært tid til gjennomføringen av den tradisjonsrike trommeslagerenqueten – men vi lover på tro og ære at den er tilbake om nokså nøyaktig 365 dager! Vi har spørsmålene klare og all ting. Om dere skulle savne noe i denne julespesialen minner vi om de fire forrige julenumrene, som fremdeles ligger ute og som er minst like gode som de var i fjor, forifjor og så videre. Litt som julekaker eller gamle skiver. 

2018: Jazzbloggens tradisjonsrike julespesial (Sondre Lerche om Per Asplin, Historien om The Source of Christmas, Audun Vingers julefavoritter+++)

2019: Jul i ekkokammeret (Frode Alnæs om licket på «A Kind of Christmas Card», Sunnmørsjul og Romsdalsjul, Tore Johansens Chet Baker-favoritter, intervjuer med Emile the Duke og Raymond Teigen Hauger+++)

2020: Bjellene klinger! (Birgitte Grimstad, Maj Britt Andersen, NTT Souls julespesial, Sweater Report: motespalte om strikkegensere, Håvard Wiiks surkåloppskrift, Bjellespesial, Juledoomliste, langlesning om Paul McCartney, Hva har du i rasleposen, Erland Dahlen+++)

2021: NTTs julespesial No. 4!!! (Emilie Christensen om twistfavoritter, No. 4 og Jon Christensen, Bob Stanley om julesanger, Lasse Marhaug om Beatles og te, sørgelig jul, Ingfrid Breie Nyhus med juledoomklassiker ++++)

Før vi setter i gang må vi også gratulere bassist Mats Eilertsen med årets Buddy-statuett! Det er deg vel unt, Mats – og vi takker for konsertminner fra dette året og tidligere i tillegg til NTT-stunder som har handlet om alt fra pyttogramer til gjennomganger av diskografien til Keith Jarretts amerikanske kvartett. Mats var jo selvsagt også med i vår aller første julespesial og snakket om The Source of Christmas. 

Mats Eilertsen propert antrukket under The Source of Christmas, med Buddy-statuetten i hånda. Foto: Stein Hødnebø

Men NÅ er det på tide å si takk, si ja og gå videre med julespesialen! Vi informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Juleragg på Last Train!


Gisle Røen Johansen er celeber saksofongjest på Bladfyk julekro tredje juledag. Foto: Tom Stalsberg

Begge blogghalvdeler har sine flotte juletradisjoner. Denne utgaven er en av dem, andre fikk kanskje med seg den tradisjonelle men nytenkende julekonserten med The Switch nylig. På den andre siden av julehelgen, nærmere bestemt 27 desember (tredjedag) er det Vingers tur, med den moderne institusjonen Bladfyk julekro som arrangeres på den intime klubben Last Train som mange osloboere (og gjester) er så glade i. Martin Dynna pleier å pynte så pent og varmt og rødt til jul, det blir spennende å se hva han og de ansatte får til der i år. I fjor var det ikke en dritt der, på grunn av Omikron. Men Bladfyk har før det blitt arrangert i årevis. De siste gangene med den unike Skikkelig Jazz Trio som egentlig er en duo i kontrabassist Per Zanussi og trommeguru Ståle Liavik Solberg med gjest. Tidligere år har det vært karer som Håkon Kornstad, André Roligheten og Erik Johannessen. I år er det en virkelig celeber saksofongjest, nærmere bestemt Gisle Røen Johansen. Han var sentralt medlem i Element som var det kontemporære bandet som mer enn noen satte nytt bluss i jazzflammen hos mange i siste halvdel av 90-tallet, inkludert blogghalvdelen. Å høre Gisles tone inne på rockepuben i julestemning, tror vi kan bli helt prima! Hans comebackplate Kveldsragg er blant årets høydepunkt, og det samme er jammen meg Filips intervju med ham både her i remsa og i en annen versjon i papirutgaven.

DJs på øverste hylle blir det også med folk som i det daglige er advokater, prester og redaktører, men som når det virkelig gjelder mest av alt er opptatt av å huske headsettet og ikke rote bort single-midtene. Jazz, soul og julekompatibel psykedelia har vært en velfungerende blanding på dette arrangementet før, og blir det igjen. Åpner i 20-draget.

 

Elias Tafjord stiller opp for Julefergå

En gang for lenge siden var det nokså vanlig at band lagde julekalendere på norsk TV. Vazelina Bilopphøggers, som spilte sin siste konsert i år, hadde sin Hjulkalender. Travellin Strawberries, som består av medlemmene i det oppsiktsvekkende trønderske kult-poprockbandet The Difference, gjorde stor lykke med sin tilrettelegging av danske The Julekalender. Men den kanskje mest egenartede, kontroversielle og ubegripelige av dem alle sammen var Julefergå, skrevet og fremført av legendariske Brazz Brothers. Serien gikk på TV2 for første gang i 1995, og det er vel lov å si at den fikk et nokså frynsete omdømme – men dermed fikk den også sine forkjempere. Har det kanskje noe med at denne julekalenderen, i motsetning til omtrent alle andre kalendere, utspiller seg på et sted der julen omtrent per definisjon er bar, og ikke hvit? Og peker brødrenes julekalender sånn sett fremover mot en moderne regntung jazz-juleinstitusjon som Jul på Sunnmørsk? Dét skal vi slettes ikke utelukke. 

Et kjapt gjensyn med første episode på youtube røper fort at det kanskje ikke er snakk om noen direkte undervurdert perle. Men musikken er god, og ikke minst er den fryktelig rar – det er noe morbid David Lynch-fra-Sykkylven-greier som lurer i krokene, og det må være den eneste julekalenderen med latterboks – som bryter ut i gapskratt på de merkeligste steder. Så den fortjener definitivt et forsvar, og hvem er vel bedre egnet til det enn en som vokste opp med serien? Trommeslager Elias Tafjord har vi intervjuet før i år i kraft av sine egne prosjekter, men han er også sønn av tubaist og Brazz-bror Stein Erik Tafjord – og når vi i NTT lette etter noen til å uttrykke sin kjærlighet til Julefergå var han en soleklar kandidat!

Jeg så starten igjen nå, og må innrømme at jeg strever litt med å se den – men hva er ditt forhold til den?
– Jeg må begynne med å si at jeg skjønner det – den er ikke helt lett å følge med på. Men mitt forhold er at jeg har vokst opp med den. Jeg husker første gang jeg så den, da freaka jeg helt ut da pappa kom på skjermen. Han har så mye sminke i trynet. Jeg husker det lå en løsnese i skjenken på Ullern da jeg vokste opp, blant bunad-smykker og sånn som han brukte under innspillingen. Han så jo dritskummel ut. Men hver jul satt vi og så på den kalenderen. Mye av humoren til det bandet og pappahumoren til fattern er vitser som kom derfra. Vi syntes det var dritgøy, vi hadde jo hørt alt før.

Det at de i det hele tatt lagde en julekalender forteller om en spesiell bandkultur.
– Ja, og at de fikk lov til det sier mye om tiden det kom ut på! 

Ja, det er jo helt vilt!
– Såvidt jeg har forstått det, fikk de fritt spillerom til å lage de greiene. Og drar du på en Brazz Brotherskonsert er det jo den humoren. De fikk lov til å lage noe med sin internhumor, den ble sett på som såpass morsom at de sendte den på TV2. Det er jo… helt sinnssykt. 

Hvordan var det å vokse opp med det bandet?
– Det er alltid humor, alt er sagt med en undertone. Det er veldig funny når de er samla, de har en samkjørt humor og måte å prate på. De har spilt sammen i 45 år eller noe, og de vet hvordan de skal underholde folk. De har alltid spilt på det, det skal ikke bare være høykvalitetsmusikk, men man skal sitte igjen med et smil. Ting skal ikke være så alvorlig. Og så har du plutselig pappa der, eller onkelen din som du kan ha en seriøs samtale med. Så det er ikke bare humor, men det er viktig med lek og moro. 

Syns du Julefergå gir et godt bilde av hva Brazz Brothers har å by på musikalsk?
– Det er jo vitser, tekster som skal være morsomt og køddent. Men det som ligger bak alt det er musikk med sinnssykt høy kvalitet, hvis det er lov til å si. Fantastiske musikere – Egil Bop Johansen, Paolo Vinaccia og Célio de Carvalho som spiller på noen av tingene i tillegg til Brazz Brothers. Det er villt bra kvalitet på låtene, ikke sant. Og det er en ting jeg tror er veldig særegent med den serien, det er musikken. Kanskje det er der kvaliteten ligger – det er jo ikke bra skuespill i det hele tatt, men det veier opp, andre kalendere har bra skuespill og rævva musikk, men denne er omvendt, kanskje. 


Elias Tafjord. Foto: Christian Carpagnano Hoff

Kan du forklare handlingen?
– Hahahaha, ja – det er et fergemannskap som kjører ferge mellom to øyer på Vestlandet et sted. Så får de beskjed om at det skal bygges en undersjøisk tunell på det fergeleiet. Samtidig som dette skjer, og de får beskjed om at de må legge ned driften, er det et skip som har forlist under strekningen. Det er fra… Spania, kanskje. Og dette forliset sender en beskjed opp til ferga ved hjelp av en tuba som de har stappet med toalettpapir med beskjed om at de er der. Så sender mannskapet beskjeder tilbake hvor de fyller tubaen med sveler. For å få tyngde, ikke sant. Så etableres det kontakt, og så handler kalenderen om at de skal få dette mannskapet opp samtidig som fergedriften skal reddes. Det er masse som skjer, det er et spøkelse som prøver å stoppe dette her og… voldsomt til greier. 

Når du sier det på den måten høres det jo jævlig bra ut.
– Ja, det er veldig bra. Og mannskapet som bor på Aqua Underflato, de har laget sitt eget språk som er en blanding av spansk og sunnmørsk. Stella Christmasa, det er julestjernen, og det er familier på Vestlandet som bruker det, det er mange sånne strofer og ord som fremdeles er i bruk. Det er ganske funny. 

Når er det du tenker på Julefergå? På regntunge desemberdager?
– Ganske ofte, tror jeg. Jeg hører ofte på plata også, jeg syns musikken er dritbra. Jeg tror kanksje det har sluttet å gå på TV2 Zebra, kanskje i år. Jeg lurer på om de har sluttet med det, det er jo forferdelig. Men jeg håper det kan få en oppsving igjen! 

 

Takk for alt Thom Bell!

Det som er trist med å være glad i musikk og musikere fra mange forskjellige generasjoner, er at det alltid er noen som faller fra. Rett før julehelgen kom beskjeden om at en av soulmusikkens giganter hadde forlatt oss. Denne gangen var det låtskriver, arrangør og produsent Thom Bell (1943 – 2022). Så mye glede han har spredt med sin personlige signatur på hitlåter og glemte låter for mange store artister. Det er spesielt hans tidlige involvering med Gamble & Huff og utviklingen av Philly Soul han vil bli husket for, samt stor suksess med sweet soul fra sanggrupper som The Delfonics og The Stylistics. Han var født på Jamaica  og hadde de første barneårene der, og kom til Philadelphia i femårsalderen. Han studerte først til å bli klassisk pianist, og man kan tenke seg at denne innfallsvinkelen var medvirkende til å prege hans sofistikerte arrangementer og produksjoner, spesielt med husbandet MFSB på Philadelphia International Records. En annen viktig hendelse var samarbeidet med låtskriver Linda Creed, noe som avstedkom mange enorme suksesslåter og skjulte perler.

Hvordan velger man låter fra en så lang karriere? Om bare tre skal velges, kommer man ikke utenom den uimotståelige grooven i denne evergreenen her, fra et av de viktigste bandene i hans karriere, de tidligere Motown-sangerne i The Spinners som fikk en ny giv med Bell. Hvilket gyng!

Han produserte også to virkelig strøkne album med skjøntsyngende Dionne Warwick under de spennende årene hennes for Warner. På «Track of The Cat» gikk han visstnok til zoologisk hage for å ta opp lyden av en brunstig tiger. På «Then Came You» trengte han bare trylle frem et av sine magnetiske grooves:

Vi må avslutte med en utsøkt ballade. «Betcha By Golly Wow» ble en monsterhit for Stylistics, her tar vi en senere versjon med Norman Connors og min elskede favorittsanger Phyllis Hyman – atter en av soulmusikkens tragiske skjebner. Men så vakkert hun sang. Og alltid med det beste materialet. Vi bøyer hodet i ærbødighet for Thom Bell.

For mer Thom Bell kan denne spillelisten varmt anbefales. 

 

Mathilde Grooss Viddal mener salmene er Norges Real Book


Mathilde Grooss Viddal. Foto: Kristianne Opsal Marøy

Det kan være mye mas på denne tiden av året, men den er i det minste ikke spesielt preget av aktualitetshysteriet. Tvert imot er det en tid for å plukke opp gamle plater, låter, uleste magasiner og filmer – kanskje noe vi glemte å ta en titt på i fjor eller forifjor. Dermed kom vi også på en utgivelse som vi aldri fikk skrevet om da den ble sluppet i 2020, men som definitivt er noe mange kan ha glede av på denne tiden. Mathilde Grooss Viddal er en treblåser og komponist som definitivt tråkker opp sin egen sti i musikklandskapet. For noen år siden gjorde vi et fyldig intervju med henne da hennes band Friensemblet feiret 15-årsjubileum, som fremdeles er verdt å lese. Denne gangen handler det om et annet prosjekt av evighetstypen, nemlig Meditations and Prayers, hvor et lite orkester utfører improvisasjoner og arrangementer rundt salmer, koraler, mantras, prayers, meditasjoner som er felles i alle kulturer. I 2019 kom livealbumet Stabat Mater på musikerens eget plateselskap Giraffa. Året etter slapp de Notre Dame – Meditations and Prayers på Losen Records. Begge album er både stillferdige og lekne, de kler mørketiden godt, og stundom dukker det opp melodier vi kjenner fra denne tiden. Hør på denne, for eksempel: 

Hva er bakgrunnen for Meditations and Prayers-prosjektet, Mathilde?
– Godt spørsmål, det er ganske lenge siden. Vi startet i 2013 og debuterte i Trondenes Kirke i Harstad videre i Ishavskatedralen i Tromsø. Jeg tilbrakte mine første år der oppe. Det er et omfattende prosjekt jeg har hatt i mange år og er blant annet inspirert av tradisjonen på Sørlandet, der besteforeldrene mine er fra. Materialet er norske folketoner, salmer som vi har hatt så lenge vi kan huske. Det er på en måte Norges real book og jeg hadde lyst til å bruke sangene på den måten, ta dem fra hverandre og se hva de inneholder. 

Det er interessant at du sier det på den måten – for også i jazz legges det stor vekt på å skrive sitt eget originalmateriale. Men i julen legger man det litt bort, folk prøver seg på de samme låtene, nær sagt over alt.
– Ja, enig. Hvorfor gjør man det, tro? Det har jeg ikke tenkt på, det er i jula man tar frem det samme materialet – og man ønsker det. Da har man også tid, på grunn av vinteren, det er så mørkt. Eller tid og tid… man har lyst til å ha tid, man har en idé om stille kvelder, dagene er korte. Det er noe av det viktigste med prosjektet her. Tiden.

Hvordan da?
– Det må være langsomt – eller, det må være et dypdykk. Jeg brukte år på å ferdigstille den første innspillingen. Notre Dame er også resultat av en treårsperiode hvor jeg følte vi kom mer og mer ned i materialet. Jo lenger ned i materialet man kommer, jo mer skjønner man at man kan fortsette. Det er det jo litt mangel på, alt går fort – dette er det motsatte.

Du spiller blant annet en låt som “Det hev ei rose sprunge”, som jeg tror mange vil trekke frem som den kanskje vakreste norske julesalmen – og som hører med på julealbum og -konserter som vektlegger den kontemplative delen av jula. Hvor lett er det å finne noe “nytt” – eller noe som resonnerer – i den?
– Jeg syns den er så åpen, jeg føler man kan gjøre hva som helst med den. Man trenger ikke bruke så mye av den heller. Den har så mange muligheter og er så sterk melodisk, opplever jeg. Jeg tenker ikke på å skape noe nytt eller ikke – jeg vil bare inn i det, og da vil jeg helst ikke tenke noe som helst. Jeg tenker selvsagt mye i forkant, for man må øve masse for å skulle være fri. Men når det først spilles er det ikke så bevisst. Derfor tok det kanskje lang tid å få gitt ut musikken. Stabat Mater kommer først, det var et konsertopptak av en time slik den ble spilt der og da, da jeg fikk være residerende kapellmester på Kampenjazz – det var en helhet. Studioutgivelsen kom etter, for jeg blir aldri ferdig. Til slutt ga jeg det bare fra meg. Jeg pleier egentlig å gi ut selv, men her tenkte jeg at noen andre måtte se om dette var noe i det hele tatt. Den er blitt fin også nettopp fordi den er en studioinnspilling, den er renere… sporene mer avgrenset. Liveinnspillinger inneholder alltid noe man ikke tenker skulle skje, og nettopp det gir også en egen nerve 

Hvordan forholder du deg til det i studio? Er det lett å bli en flikker?
– Nei, det er ikke noe som er redigert – jeg har hatt veldig mye materiale som jeg har valgt ut fra. Det har vært vanskelig, for jeg vet ikke hva jeg liker best alltid. Det kommer an på dagsform. Også skal det ned i et albumformat. Det var Jan Erik Kongshaug som gjorde disse opptakene, og hans metode var at han trekker seg helt unna og skaper en sånn ro i studioet. Man spiller ikke noe bedre noe annet sted enn det man gjør der. Lyden er fantastisk, man hører de andre som man vil ha selv. å være i Rainbow gir noe av samme følelsen som en kirke eller katedral kan gi.

Når er opptakene gjort?
-Fra 2013 til 2016.

Hvordan er det å sitte og vurdere innspillinger så lenge etterpå?
– Bedre, for da er det ikke jeg som musiker som vurderer det i like stor grad, da er jeg en lytter. 

Er det en bevisst metode her?
– Nei, det er ikke det, Meditations & Prayers er bare et evighetsprosjekt som jeg ikke blir ferdig med. Jeg tenkte nesten at om jeg ga ut noe fra det ville jeg være ferdig … men jeg har heldigvis mye igjen – neste utgivelse med Meditations & Prayers blir Saraswati, live-opptakene er gjort – men igjen må de lagres en stund, så får vi se.

Ser du på musikk og liveopplevelser som meditasjon selv?
– Det kommer egentlig veldig an på hva det er. Men man kan si det på en måte, jeg prøver å ikke ha så mange tanker, og bare være til stede i musikken. Jeg syns konserter er fint å være på, jeg kan ikke fordra musikk i bakgrunnen, for jeg klarer ikke å unngå å fokusere på det. Det er enklere å forholde seg til i konsertsituasjonen. 

Mange setter vel mer pris på aspektet ved konserter som handler om å bare gjøre én ting i en time eller to.
– Ja, det er veldig fint. Jeg tenker også sånn som medieverdenen er blitt, at folk mister mange lyttere. Mange orker å ha på musikk i bakgrunnen, men det er jo over alt – jeg skjønner ikke hvem som takler det. Er det bare meg? Stillhet begynner å bli viktig også. Men jeg blir veldig glad for å dra på konsert.

Men i julen er det jo virkelig musikk over alt – hva er forholdet ditt til julemusikk egentlig?
– Det er sant, og det er rart – for jeg er kjempeglad i julemusikk. Men vi har hatt det på hjemme her nå. Det er fra en spotify-liste – og det er…. jeg blir helt sprø. Hva er feilen med det, egentlig? Det er litt at det er så pent eller polert. Men det er også… hva er det de vil? Hvorfor synger de dette? Prøver de å fortelle meg noe? Jeg skjønte i dag at jeg liker julemusikk, men jeg må kanskje velge den selv.

Hva slags julemusikk foretrekker du?
– Jeg har kjøpt den nye til Andreas Utnem og Trygve Seim, den gleder jeg meg til å høre. Jeg har også mange gamle plater, favoritten fra jeg var liten er Mahalia Jackson. The Source of Christmas er fantastisk, jeg har vært der i sikkert 25 år på rad. Det er julestemning, meningsfylt og super gøy…

Meditations and Prayers-prosjektet har tatt tid – og handler litt om tid. Er det en verdi i seg selv med ting som rett og slett kommer når de kommer?
– Ja, det er det, samtidig som deadliner er ekstremt nyttige. Det er vanskelig å si at noe er ferdig, for musikk er aldri ferdig – det er alltid noe mer man kunne gjort. Jeg ble ikke komponist og musiker for å bli “ferdig”, det er ikke egentlig en næringsvei jeg har valgt, det er jo fordi jeg må skrive og spille. Kanskje det kan sammenlignes med å gå på ski, å være i et landskap som på mange måter forblir det samme, men som også forandrer seg. Man blir ikke ferdig, det er ikke noen slutt eller begynnelse. Men man kan plukke ut sånne samples, som kanskje kan si noe om et eller annet. Og så fortsetter det bare videre.

 

Rosa frå Betlehem 30 år: Knut Reiersrud ser seg tilbake

I år er det 30 år siden Sondre Bratlands Rosa frå Betlehem entret norske CD-hyller og juletradisjoner, da den kom ut på Kirkelig Kulturverksted 17. november. Det finnes folk – Blogghalvdel Vinger blant dem – som formelig bygger resten av juleandakten rundt dette lytterritualet: Det gir en egen aura å lytte til den faktisk samme platen i det faktisk samme rommet hver gang, det blir en ekstra anledning til ikke bare fordype seg i musikken, men også i sin egen historie og hvordan utviklingen går. Store ord, men musikken frembringer dem.  

Knut Reiersrud. Foto: Presse

Da albumet var 25 år, spilte NRK inn en vakker konsertversjon fra Jakobskirken, hvor man også får se en del videoopptak fra innspillingen underveis. Vi anbefaler også ENO-intervjuet Håvard Nyhus og Eirik Kydland i sin tid gjorde med Bratland, hvor begrepet juledoom også ble popularisert – eller, i det minste lansert. Vi har tidligere skrevet en del om denne “sjangeren”, som også meditasjonene til Mathilde Grooss Viddal kan sies å tilhøre – men nå var det på tide å snakke med en av de som var til stede da ur-skiva ble spilt inn, nemlig gitarist Knut Reiersrud.

Når på året var det dere spilte den inn?
– Vi dro dit tredje mai 1992, like etter den andre intifadaen. Da var det ennå ikke bygd noen mur der, så det var ganske lett å komme til Betlehem. Det var en del militære på plass, men forholdsvis rolig rundt fødselskirken. A få til en innspilling der var et superstrev, det var vel ingen som hadde kommet på den tanken før. Så det måtte opp til kardinalen til Jerusalem, som er en av disse som går rundt med høye hatter sammen med paven på julaften. Sondre Bratland og Erik Hillestad dro, og de hadde fått et anbefalelsesbrev fra Pater Pollestad, som introduserte dem og skrev at de var kule karer. Jeg tror de hadde jobbet med denne planen et par år, og det var flaks for meg, Sondre ble kjent med det jeg drev med via Blå Koralplata kun et halvt år før innspillingen. Vi hadde med alt dit, ikke sant, det var en helt annen tid. Jeg hadde med to Mesa Boogie – en topp og høyttalerkasser, og et svært rack, som alle hadde på den tiden, med en diger Eventide og Lexicon-klang. Mye styr. Og så var det fullt opptaksutstyr. Vi hadde en mast for å komme opp til orgelpipene. Orgelet i seg selv var veldig fattigslig. Dette er jo fransiskanermunker, de lever helt på minimum. 

Hvordan introduserte Bratland og Hillestad plata for deg?
– De sa rett og slett at de skulle lage en helt ordentlig juleplate, og den skulle spilles inn i fødselskirken. De er romantiske karer begge to, i større grad enn meg. De mener at det å dra til sånne steder gjør noe med en, at musikken blir annerledes. Han hadde mye gode ideer, Erik Hillestad. Noen ganger slår det litt rart ut, Neonlys på Wergeland og sånne ting, men han treffer virkelig planken også. Denne plateinnspillingen og Lullabies from the Axis of Evil hvor vi spilte inn kvinner i Iran, Irak, Afghanistan, Nord-Korea, Cuba – det er de to heftigste konseptlatene jeg har vært med på.

Ja, jeg assosierer jo Kirkelig Kulturverksted på én måte med noe veldig møblert, en trygg lyd av voksenpop på nittitallet. Men det er også koblet med denne musikalske aktivismen, og det er fascinerende.
– Ja, det aspektet har jo KKV fortsatt i seg. På den tiden var de eid av Aschehoug, og de hadde sinnssyk selvtillit etter 1991, som gikk så heidundrandes bra for dem. Alt var suksess, alle platene de ga ut ble helt top notch. Det var nok grunnen til at de jobba ekstra med dette. Det må ha vært et ganske stort og kostbart prosjekt. 

Hvordan opplevde du selve innspillingen?
– Dette var før vi traff Rim Banna og en del av de palestinske musikerne vi ble kjent med etter hvert. Vi har stort sett bodd på American Colony i øst-Jerusalem. Men vi bodde i vest, selv om det betydde at vi måtte krysse grensen hver eneste dag. Hotellet vi bodde på lå i området rundt King David Hotel. Du har utsikt ut over en dal og gamlebyen på andre siden. Det er sinnsykt spektakulært. Vi øvde, jeg tror det må ha vært på rommet til Sondre, fra frokost til lunsj og så frem til femtiden da vi satte oss i en folkevognbuss og kjørte ned til Betlehem som tar en liten time, kanskje. Så gikk vi inn – fra korstogene er inngangen et lite hull i veggen, slik at hester ikke skulle klare å komme inn. Det var litt festningaktig. Så kom vi inn i den katolske avdelingen av kirken. Der begynte vi å rigge og spilte inn i titiden på kvelden, tenker jeg, og så jobbet vi til tre på natta. Det var tre låter hver dag som vi plukka ut og lagde arrangementer på. Det var stort sett Iver, Sondre og jeg, Paolo kom noen dager seinere, så vi hadde pønsket ut en del ting.

Iver, Knut, en franciscanermunk, Sondre og Paolo – Betlehem 7. mai 1992

Følte du at det var god fremdrift i innspillingen?
– Prots som dirigerer SKRUK var med og filmet, så det finnes masse teip fra oppholdet. Da ser man at vi satt fast ganske ofte. Det måtte kanskje til 15-20 takes av en låt før den satt. Den var sannsynligvis spilt inn på ADAT, tenker jeg, uten redigeringsmuligheter, så vi måtte få til en versjon som var  bra. Det var jævlig kick å begynne med, det første vi gjorde var låta som starter plata. Jeg hadde funnet en innstilling på Eventide-maskinen min som jeg digga, en engleaktig harmonizer-ting, en slags skimming. Det syntes Sondre låt helt sinnssykt bra, det ble en veldig bra feeling og jeg husker det som en utrolig gøyal start. Det var en nattklubb der som het Kamikaze og som vi dro på etter innspillingene, det ble ikke så mye søvn på meg.  

Det er en uhyre distinkt miks av musikere og lyder på denne plata.
– Ja, for det første var det et et veldig fattigslig orgel, det lakk i alle retninger, såvidt det var pust igjen i det. Men det skaper den spesielle stemningen, det hadde ikke blitt det samme med et protestantisk tysk orgel. Jeg får litt Snøhvit og de syv dverger-følelse av det orgelet når jeg hører på det. Dette var også første gang jeg hørte Paolo med vannbøtte tror jeg. Han brukte mye av det. Vi hadde flere låter som dessverre ikke ble med på plata, jeg vet ikke om formatet ikke tålte lengden, som var a capella Sondre og Paolo på perk. De var innmari fine, altså. Ganske ofte var det klokker som slo – et par steder tror jeg faktisk at de er med i lydbildet. Også var det jo mye klang, det er typisk katolsk buet tak og veldig lite som tar av for akustikken. Jeg husker at jeg opprinnelig tenkte at det var mye klang, men kanskje jeg har vent meg til det. Jeg er ofte glad i veldig tørr musikk, men nå liker jeg at den plata er såpass luftig og klangfull som den er. Jeg husker jeg var litt misfornøyd med det akustiske gitarvalget, at jeg hadde valgt store gitarer med mye bånn i lyden. Jeg tenkte det ville gjøre inntrykk, men det hadde fungert bedre med en liten Martin som er tighere og har mer mellomtone. Det irriterer meg litt. Jeg har aldri vært glad i soloen på Det Hev ei Rose Sprunge, men jeg er ikke så begeistra. 

Rettet du på det valget da dere spilte i Jakobskirka?
– Ja, det gjorde jeg. KKV har vært glad i mye bunn i innspillingene sine helt siden de hadde med de fløytespillerne fra Andes. De har alltid likt bassfrekvenser. Men man kan jo ha bassfrekvenser fra andre kilder og la gitaren være der den hører hjemme, uten så mye bunn. En annen ting jeg husker er at vi ikke kunne be fransiskanermunkene om å forlate kirken, så de satt der under innspillingen. De hadde aldri sett opptaksutstyr før antageligvis. De var utrolig søte! Vet du hva det morsomste de visste var? De satt på benkene, og du kunne se at en av dem begynte å fikle med noe. De går i kjortler med tau rundt livet. Det morsomste de visste var å klare å binde seg fast til novisen ved siden av, så når han reiste seg fra stolen satt han fast. Da lo de – det var helt ustyrtelig morsomt for dem. En eldre munk ble med og synge på en låt, Sondre synger en eldre italiensk låt som han ble med på. Vi måtte rett og slett spille til han ble sliten, han trodde han skulle være med, men det låt dessverre ikke så bra. Og så kom Suheil Khoury, fløytespilleren, med et guttekor av ti-tolvåringer som synger. Det var en gutt som var litt større enn de andre i alle retninger og så ut som at han kanskje trengte litt ekstra kjærlighet. Han fikk faktisk sparken, han fikk ikke lov til å være med, og måtte sitte og se på. Suheil var ganske streng, men det burde kanskje gutten ha fått beskjed om før, de hadde tatt turen ned fra Ramallah. 

Ouff!
– Ja, det var heartbreaking å se at han fikk sparken i en alder av ti år. 

Ble du mer overbevist over Bratland og Hillestads tanker om hvordan rommet og omgivelser preger folk?
– Ja, jeg vet ikke helt hva som vant – om det var Sondre sjøl eller om det var å være i Betlehem. Men jeg ble helt fascinert av den fyren, Sondre, og det har bare vedvart. Det er noe med hans nærvær som gjør at alle kromosomer stiller seg opp i de fineste harmoniske formasjoner og alt faller på plass. Han har en helt eiendommelig ro. Jeg kommer ikke fra noen religiøs bakgrunn, jeg har ikke hatt noen barnetro. Men jeg var på nippet til å lure på om det var noe i dette her underveis. Og det var fantastisk å være der – vi var ganske lenge og lagde en del filmer i etterkant som ble med på et TV-program da vi gjorde en fjernsynsversjon som vel er noe av det siste Paolo er med på. Da ble noen av de opptakene brukt. Jeg tror vi kom hjem 16. Mai. 

Får du julestemning av plata eller minner den deg om den våren?
– Godt spørsmål – jeg får julestemning av den, for vi reiste så mye med den i desember. Det har trumfa alle de tankene og minnene fra selve turen. 

Det er jo blitt en klassiker og satte en slags standard for den atmosfæriske juleplata som nesten er en slags motsats mot den ståkete julemusikken. Har du tenkt noe over platas ettermæle?
– Jeg tror den dannet en skole, på en måte. De holder på fortsatt – Åshild Wetterhus har laget en plate, og Marit Karlberg fra Sudan Dudan har laget en kjempefin juleplate i år. Og alle er i den veldig nedtonede tradisjonen, gjerne spilt inn i et kirkerom. Jeg tror Rosa frå Betlehem var først ut av de, jeg kommer ikke på noen som kom før i hvert fall.

Er det den typen julemusikk du liker også ellers?
– Ja, i den grad jeg hører på julemusikk er det det. Vi setter den rett og slett på hver julaften, det skal jeg innrømme at jeg gjør. 

 

NTT Alltid Greensleeves: Stavlunds favoritter

Det var et aldeles glimrende år for litteratur og sakprosa på norsk om jazz og omegn. Historiske verk fra Mosnes og Stendahl, jubileumsbok om og av Karin Krog, fotobok om Randi Hultin, småbøker om Arild Andersen og Jan Garbarek. Kanskje aller finest var nok Tore Stavlunds imøtekommende essaysamling Fra den endeløse endetiden (Absolutt forlag), der flere av de frodige tekstene tidligere er publisert av Jazznytt. Stavlund har et flott et i desembernummeret som er ute nå der han borer dypt i den kjente låten «Greensleves» og finner både jazzens og julens kjerne i den. Vi ba ham ta et skritt til siden og anbefale noen låter i forlengelse av denne teksten. Få tak i papirutgaven og kos deg med det i romjulen, og nyt låtene hans her og nå. Vi gir ordet til Stavlund:
Sanger reiser, og reisen til middelalderballaden «Greensleeves» har vært mangslungen. Ikke bare som et stykke musikk for lutt knyttet til begjærstunge forviklingsintriger ved det britiske Windsorhoffet på 1500-tallet, men også som tatt opp i den klassiske musikken, folkmusikken, jazzen og det evangeliske julerepertoaret.
Her er det mye å utforske. Personlig er jeg derimot ikke vanskeligere enn at jeg blir oppildna over å kunne poengtere at John Coltrane og Neil Young har en låt til felles, i form av «Greensleeves». Det var vel her fascinasjonen begynte for meg, med dette overlappet, som engasjerte meg til å skrive et essay om låten, en stund med sikte på å kunne bli publisert i Herborg Kråkeviks flotte hefte Juleroser. Det hadde vært noe. Dessverre, eller heldigvis, tok nerden i meg overhånd. (Men julen kommer som kjent hvert år, så det blir flere sjanser).
Følgelig velger jeg meg først John Coltranes konsertversjon fra The Village Vanguard i 1961, et opptak gjort et snaut halvår etter innspillingen som ble med på Africa Brass. Det er råere på et vis, naknere, kun med kvartetten og vitner om hva som kunne skjedd om den hadde fått bli med videre slik «My Favorite Things» fikk.

Opptaket av Neil Youngs konsert på The Bottom Line i mai, 1974, har vært et yndet bootleg-objekt gjennom flere tiår og kom først i år ut som offisiell utgivelse. «Greensleeves» er med, og den passer gitarstilen hans godt. Stemningen og holdningen i opptaket er akkurat slik vi liker onkel Neil, og sannelig knytter tillegget hans til teksten den til bruddet med skuespiller Carrie Snodgress, et brudd som sendte ham ut i en av hans mørkeste og mest kreative perioder. At han har et nært forhold til låten er det ingen tvil om. Ikke minst kommer dette til uttrykk slik han gjorde den som en instrumental spilt sammen med blant annet vennene Willie Nelson og Ben Keith under Bridge School Benefit-konserten i 1991.

Låten kan også gjøres som orgelvirtuos Jimmy Smith sammen gitarist Kenny Burrell gjør den, med skamløs jazzete sving. Den hører med.

I motsetning til hos Coltrane og Young er låten hos Smith presentert i kontekst av julen, og berører med det låtens knytning til den kristne høytiden. Det var på andre halvdel av 1800-tallet at forfatter William Chatterton Dix skrev en tekst til «Greensleeves»-melodien med utgangspunkt i juleoratoriet etter Lukas og skapte «What Child Is This?». I dette formatet finnes den i utallige utgaver langt fra både folk- og jazz-standardmaterialet, nærmere kirkemusikken og gammelmusikken, bredt tolket av populærartister som Josh Groban og Andrea Bocelli. I så måte er det kjekt å kunne trekke fram Sissel Kyrkjebøs versjon, usigelig vakker og uangripelig. Hun vet å løfte stemningen.

For å trekke linjen tilbake til låtens sekulære opphav (det er kjødelig lyst og forsmådd kjærlighet det tross alt handler om), bør en innspilling av komponist Ralph Vaughn Williams «Fantasia on Greensleeves» være med, skrevet til en oppsetning av Shakespeare-komedien The Merry Wives of Windsor der dikteren lar den fete ridder Falstaff rope ut sin frustrasjon med utsagnet «Let the sky rain potatoes; let it thunder to the tune of ‘Green Sleeves,’», hva nå det enn måtte bety. Her framført av orkesteret til BBC og dirigert av Andrew Davis.

God jul!

 

Per Husby står bak årets norske gjenutgivelse og lager fremdeles surkål på julaften

Utrolig nok gjenutgis det fremdeles mye god norsk musikk – både gjennom Norske Albumklassikere, Jazzagression. At fortiden fremdeles har mye å si oss er knapt noe nytt, men vi ble allikevel tatt på senga av en utgivelse som kom ut på det britiske plateselskapet BBE, eller Barely Breaking Even, tidligere i år. Selskapet står for kredible utgivelser av en rekke forskjellige sorter, og nå hadde de plutselig gjort stor stas på Peacemaker, en utgivelse av Per Husby Septett fra 1977, opprinnelig gitt ut på plateselskapet til Studentersamfundet i Trondheim. Dét er ganske spesifikke greier, men ved første avspilling skjønte vi jo godt hvorfor de hadde falt for denne innspillingen, full av lekne arrangementer av bop-classics, Kenny Wheeler-låter og originalkomposisjoner, crisp lyd, swingende komp og fine soloer fra folk som Bjørn Johansen, Knut Riisnæs og Harald Bergersen, som tidligere i år ga ut en ny skive, forøvrig. Om du tar den svært gjenkjennelige omslagskunsten fra Thore Hansen, nøler vi ikke med å utrope Peacemaker til årets gjenutgivelse av norsk musikk, i sterk konkurranse med mye annet. 


Per Husby

Men det er jo selvsagt ikke den eneste grunnen til å ta en prat med Per Husby i akkurat dette nummeret. Få musikere er tettere assosiert med kvelden før kvelden enn ham, som gjennom sitt virke som orkesterleder for Da Capo bidro med både salt og sødme gjennom en rekke lille julaften-sendinger. Om du blar gjennom disse sendingene i NRK-arkivet finner du virkelig hummer og kanari – kjente og ukjente artister er innom, det mikses alkofrie drinker, det er tryllekunster, og det gjenkjennelige orkesteret tar hva det måtte være med strak arm. I tillegg var Husby et slags supplement til Ingrid Espelid Hovigs legendariske kjøkkenavdeling, som sto for små uformelle retter, milde kjøkkenkatastrofer og ikke minst surkål lagd fra bunnen av. Vi måtte ta en prat om alt sammen, fra mainstreamjazz i Trondheim til TV-studioer på Marienlyst i Oslo. 

Hvordan kom gjenutgivelsen av Peacemaker i stand?
– Det er et mysterium for meg også. Jeg husker ikke om det var 500 eksemplarer i originalopplaget, den ble gitt ut på Studentersamfundets plateselskap i Trondheim, ikke sant. Og den fikk vel helt ålreite anmeldelser da den kom og etter hvert kom det en CD-versjon. Ellers har det ikke skjedd noe mer med den plata før det plutselig kom en henvendelse fra det man nesten må kalle et britisk hi fi-asyl. Hvordan den har funnet veien dit, vet jeg ikke. Det var kanskje noen kamerater av meg i London som var jazzinteresserte som fikk et eksemplar da jeg ga den ut, men den ble aldri distribuert offentlig i utlandet. Jeg har heller aldri tenkt på den i et hi fi-perspektiv, selv om den har ålreit lyd. Så da henvendelsen kom var jeg i grunnen jævlig skeptisk – det er som å støte på folk på internett som forteller deg at du har vunnet en million kroner, ikke sant. Jeg hadde ikke hørt om dette platemerket før, så det var noen varsellys, men de skulle jo ikke ha noen penger eller forskudd, de bare spurte om det var ålreit. Veldig snodig. Så det er kanskje ikke noen forhistorie! Det er bare et skikkelig nerdeselskap som skal ha ting med bra lyd og de har tydeligvis en researchavdeling som graver, jeg er der blant annet sammen med et kenyansk orkester, en katalog full av rare ting. Men én ting er at de fant plata, hvordan fant de ut at ja, denne må ut? Det er veldig rart. Det var forsinkelser i forbindelse med pandemien, så jeg lurte på om jeg var ute for noen lurerier, men plutselig kom en dobbelt-LP i posten. De har trykt den over to tjukke LP-er, det er ordentlig asyl-greier. Og de har skåret den fra den gamle skiva, det kom aldri noen spørsmål om mastertapen. Det er skikkelig luksus, hele greia veier et halvt kilo, og så har jeg skrevet litt mer utførlige liner notes. Jeg leverte en lang harang og sa at de kunne bruke det de ville, men de har fold out cover med  to sider liners, sant. En forunderlig greie. 

Fikk du med deg at Peacemaker hadde blitt et samlerobjekt?
– Ja, jeg har skjønt det, folk har fortalt meg at et nogenlunde cleant eksemplar lå på en av spesialistsidene for cirka tre hundre pund. Det er relativt høyt. Men hvorfor folk skulle ha en litt anonym jazzplate og at det kostet 3000 kroner for å få tak i den? Det er jo som frimerkesamling. Men jeg skjønner det kanskje ut ifra at det er veldig obskurt. Jazz gitt ut i en rar liten by og som finnes i få eksemplarer. 

Men syns du den står seg?
– Joda, jeg ble virkelig overraska, det er fint skrevet og fint spilt, alt i orden. Det er ikke ofte jeg hører på en hel skive med ting jeg har gjort, men jeg tenkte faen, det er mye bra med skiva. På den tiden, i 1977, var det om ikke akkurat en begivenhet, så i hvert fall en sjeldenhet at det kom ut en norsk jazzplate med såpass streit musikk liksom. Det var ikke så veldig ofte. 

I et intervju med Bjørn Alterhaug beskrev han mainstreamjazzen på 70 og 80-tallet som et litt annet spor enn de uttrykkene som ble gitt ut på for eksempel ECM – og kanskje har det havnet litt i skyggen også. Men føltes det som at dere drev på med noe annet på den tiden?
– Nei, vi følte at det var de andre som drev med noe annet. Da jeg flytta til Trondheim sa jeg at Trondheim er Norges Kansas City, og forholdet Kansas hadde til bebop er omtrent det samme som Trondheims forhold til ECM. På den tiden var det mange kvintetter og kvartetter – Knut Riisnæs kvartett, Bjørn Johansen kvartett og så videre. Jeg hadde skrevet ting ut for fire blås, og det var det ikke så mye av. Det er ikke oppsiktsvekkende nybrottsarbeid, men det var kanskje ikke så mange som hadde anledning til å tenke på store besetninger. Noe storbandmusikk var det kanskje, men ikke så mye av det heller. Jeg hadde ikke spilt så mye i Oslo – det var så stort miljø der, litt overveldende. I Trondheim var det mer boltreplass, og Studentersamfundet hadde et plateselskap. Det var en takknemlig greie å få spilt så mye som jeg fikk der oppe, og å få arrangert ting. Det handlet om at det var et mindre miljø som var aktivt engasjert i stilarten. Det var egentlig ingen i Trondheim som spilte den musikken som Jan og Jon spilte på ECM. 

Fortell litt om bandet på Peacemaker.
– Den korte bakgrunnen er at det var Asmund Bjørken som skulle ha en septett eller sekstett. Bjørn Alterhaug og jeg skrev en del musikk, men de andre gutta var håpløse på å lese noter, de spilte bare på øret. Å øve inn ting ville tatt år og dag. Men jeg syntes det var gøy å skrive, jeg hadde hørt mye på Benny Golson som arrangerte for en større besetning. Så jeg satt igjen med en rekke arr som aldri ble spilt fordi de gutta var dårlige notelesere. Det var derfor jeg tenkte at jeg måtte ta de andre musikerne med. Jeg ringte de jeg kjente til i Oslo, alle syntes det hørtes gøy ut og vi gjorde noen jobber på Malla i Oslo. Så det er en plate som ble skapt i et miljø som gjorde fødselen mulig, og gjennomført i et miljø med gode notelesere. En kombinasjon av Trondheim for å få det hele i gang og Oslo, hvor det var mange folk som var gode nok på det som trengtes. En fin ting med plata er at det er en av de få skivene Atom-Jørgen, trommeslager Svein-Erik Gaardvik var med på. Han døde altfor ung og det ble ikke utgitt så mange plater på den tiden – det var stort sett ECM, Jan og Jon. Jeg tror ikke det finnes så mange utgivelser hvor Atom er med hele veien igjennom. 

Hva slags type var han?
– Hvorfor de kalte ham Jørgen, veit jeg ikke. Men Atom handlet om at han hadde teknisk utdannelse pluss at han var en liten plugg, en tettpakka herre. Jeg har aldri hørt noen bruke hans eget navn, det var Jørgen eller Atom. Han var mye brukt i studio og rundt omkring og jeg syntes han hadde et jævlig fint beat. Men i platefronten var det ikke noe særlig etterspørsel, det var som sagt ECM og noe tradjazz. 

Men føltes det viktig for en mainstreamjazzmusiker, om man kan kalle det det, å gi ut skiver på den tiden?
– Det ble spilt inn ganske mye litt mer ambisiøse prosjekter i NRK, men det var enkeltstående radioinnspillinger, to eller fire låter. Veien videre til plateutgivelse var ikke like enkelt. Det finnes mye i arkivene, men det ble mer sett på som et NRK-prosjekt hvor du spilte inn fire låter og fikk betalt for det, så ble det mer sendt. I Trondheim handlet det litt om tid – de fleste var halvproffe eller bra amatører, Samfundet hadde gratis øvingsrom og spillesteder. Det var et lite miljø med mye plass. Det som gjorde at man ikke gjorde det så mye i Oslo er at man må ordne øverom, man skal fikse plateselskap og alt mulig rart. Peacemaker ble startet på grunn av Roger Arnhoff, som hadde studio og som også hadde en drøm om å lage et plateselskap. Han kjente folk i Trondheim som hadde foreslått meg, så planen var at den skulle gis ut der. Men av en eller grunn falt det sammen, og da fikk jeg rett og slett tapen av ham, og han spurte om jeg ikke bare kunne bruke den til noe. Det var bare sånn det var, liksom. 

I tillegg til flere bop-klassikere er det låter av Kenny Wheeler på plata. Han har jeg nettopp pratet en del med blant andre Torgrim Sollid om – han var jo en avgjørende innflytelse på Søyr-universet, som startet opp rundt samme tid som Peacemaker. Hvorfor var det så mye Wheeler i lufta?
– Jeg tror ikke jeg er selvhøytidelig om jeg sier at noe av det er min fortjeneste. Jeg hadde venner i London, dro mye dit og ble kjent med engelsk jazz. Jeg hørte Kennys Windmill Tilter, en storbandplate med blant andre John McLaughlin, en vanvittig besetning. Jeg syntes Kenny spilte veldig fint og var vel framfusen nok til å ringe de folka. Jeg møtte Kenny på Ronnie Scott og spurte om han ville komme til Norge og spille. Så ble jeg kjent med ham, jeg var hjemme og besøkte ham. Vi hadde et band som gjorde en del jobber med Bjørn Alterhaug, Carl Haakon Waadeland og Ove Stokstad. Kenny kom og spilte, og jeg husker at Arild Andersen kom og hørte på og syntes det var jævlig moro. Alle visste om Kenny, men han spilte vanligvis mer moderne enn det vi gjorde. Det var ikke noe innvending mot ham – jeg tror bare det fremsto som pussig at han som spilte mer way out dro rundt med fire trønderske bopmusikere. Jeg ble ganske godt kjent med ham, og derfor syntes jeg det var gøy å bruke noen av hans låter. Vi hadde spilt dem på turné året før. 

Hva slags type var han?
– Stillferdig. Jeg husker han sa til meg på én jobb at kanskje vi skulle spille noen triolåter, for folk ble kanskje lei av å høre på ham. Han var klar over sine kvaliteter, og forsåvidt ikke sky, men en lite fremfusende type. Jeg husker jeg hadde med meg Pepper Adams på baryton, og så fikk jeg over Kenny og spilt et antall jobber. Det var Espen Rud, Arild Andersen og meg. Vi gjorde uansett jobber med Kenny og Pepper og det digga Pepper så mye at han fikk med Kenny til New York året etter. Vi spilte på en jazzklubb som lå på hjørnet i Majorstukrysset, Valkyrien het den. Da skulle Kenny spilte “Lover Man” som sololåt. Og da spilte han Picasso-versjonen – øya på samme side av fjeset. Ikke helt freebag, men vakkert, og da tok Pepper av seg barytonsaxen og satte seg på første benk og lytta. Når Kenny slutta reiste han seg opp og dro i gang trampeklapp. Da snudde Kenny seg til meg og spurte “Den går i F, gjør den ikke?” Men det var igjen den åpenheten i Trondheimsmiljøet som gjorde at jeg tenkte at det var mulig å få ham med. De første konsertene han kom over og spilte spurte Arild Andersen meg “hvorfor har ingen andre tenkt på det?” Jeg veit ikke. Men det er sant at Torgrim er veldig opptatt av Kenny Wheeler. Jeg var med i Søyr en kort stund, og vi var på turné med ham. Det jeg husker er at Kenny var så begeistra for Nils Jansen. Nils kunne spille flott freebag, og da skreiv Kenny et arr som han ville at Nils skulle spille. Det var jævlig morsomt da de sto foran Søyr som var like åpent da som det var siden. Med Nils som pøser på og Kenny ved siden av ham. 

Hører du mye ny musikk for storband for tiden?
– Nei, jeg gjør ikke egentlig det. Det er en grei selvkritikk i det, men etter å ha vært hyperaktiv i mange år, syns jeg det er mest gøy å sysselsette meg sjøl som komp-pianist. Jeg syns det er morsomt å være akkompagnatør for en solist. Det jeg gjør nå er Sinatra Songbook, og så har jeg gjort noen Chet Baker-tributeting. Jeg gjorde noen jobber med Chet Baker i 1983, og den The Improviser-skiva var liveopptak fra Norge. 

Hvordan var de spillejobbene?
– Jeg har inntrykk av at det helt klart fantes to personer – det var Chet Baker når han var rusa og den rusfrie privatpersonen. Jeg hadde flaks og traff den siste, jeg husker vi var i Vadsø og spilte. Da hadde han noen pilleglass med metadon. Så sa jeg til Chet, hva skjer når du tar det der. Når jeg tar det føler jeg meg omtrent sånn som du er nå. Hva om jeg hadde tatt det? Du ville gått rett gjennom taket. Han var verdens hyggeligste type, slik opplevde jeg ham i hvert fall. Jeg forsøkte å få ham til å klage på maten på Vadsø Hotell, men han ville ikke lage trøbbel for kokken, liksom. Det var ingen primadonnanykker. Da The Improviser skulle komme ut, snakket jeg med Chet på telefon når jeg fant ut hvor han bodde i Holland. Å gi ut opptakene var helt fint for ham. Jeg spurte hvor mye han skulle ha, han svarte at han pleide å ta 1000 dollar. Da gikk jeg opp på Sagene postkontor og sendte postanvisning til Chet. Dagen etter at jeg hadde sendt postanvisningen låt et brev med en formelt utskrevet kvittering, I hereby declare, Per Husby has licensed the recording og så videre, i nydelig håndskrift. Det rare er at han hadde sendt meg kvitteringen den dagen vi ble enige, tre dager før han fikk pengene. Det var en amerikansk samler som tilbød meg 15.000 kroner for den kvitteringen. Men jeg har heldigvis god nok privatøkonomi til å si nei, for det er en sånn ting jeg synes det er artig å ha. 

Hvordan opplevde du ham som trompetist?
– Jeg syntes han var helt fenomenal, på skiva spiller han blant annet et sju minutter langt kor på en uptempo-låt. Når tenna hans stemte og han ikke var på en eller annen tur spilte han jævla bra. Og han var veldig hyggelig med oss. Vi satt oppe og så Dynastiet mens han kom med små kommentarer, det er sånne ting jeg husker. Men Erling Aksdal reiste på turné med ham noen år seinere, og da var det nok ikke like lett. Chet Baker var en ålreit og ydmyk fyr. Men når han sprakk var han relativt håpløs. 

Hvordan blir man kapellmester i TV?
– Ja, si det, du. Da jeg kom tilbake til Oslo fra Trondheim var jeg med i frokost-tv. Det var Andreas Lunnan, som jeg kjente fra Trondheim, som var programleder. De jobbene gjorde jeg nok ganske bra. Jeg har aldri tenkt at jeg var verdens beste pianist, men jeg var nok til å stole på og god til å organisere. Og det er jo tingene man leter etter, særlig på den tiden med så mange musikkproduksjoner som NRK gjorde sjøl. Jeg har spilt med både Sputnik og Sting – et stort spenn, fra “Sp” til “St”, haha! Jeg tror det har noe med å oppføre seg ordentlig. Egil Monn-Iversen sa at hele poenget var at han måtte ha med folk som leverte å gjøre. De trenger ikke være de beste, men når de sier de skal gjøre noe, så gjør de det. Og jeg tror det er det som årsaken. Jeg var sjøldreven, og det førte meg nok gradvis inn i de jobbene mer og mer. 

Hva er tiltrekningen med en sånn jobb?
– Jeg syntes det var dritgøy å jobbe med Da Capo i ti år. Skal du gå rundt og være misfornøyd med jobben, og det å skrive arrangementer for Vidar Lønn Arnesen, må du gjøre noe annet. Jeg har vært kapellmester på 3-4-5 av de store innsamlingsaksjonene, og for meg går det på å skjønne sin stilling. Det er det Egil Monn Iversen sa. Å ikke gufe, å ta initiativ sjøl og være til å stole på. Og å være litt fargeblind på stilarter. Jeg husker at Chrico hadde hatt en jobb med Bjøro Håland, og han var sur etterpå. Hvorfor det? Jeg gjorde den ikke så bra. Og det er det det handler om. Det finnes kanskje musikere som hadde sagt Herregud, Bjøro Håland, liksom. Men når du først sier ja må du gjøre det ordentlig. Det er noe der, det å forstå hva som er utgangspunktet for jobben. Da må du gå 100% inn for det i stedet for å si til deg selv at det bare er noe du gjør for penga. På Da Capo gleda alle seg, det var gøy å få det til. Du må syns at enhver jobb er artig, finne en innfallsvinkel på det. I Da Capo kompa vi som sagt Sputnik, og det var jævla vanskelig, det var et virrvarr av akkorder og krumspring. Jeg syntes det var gøy.

Men var det mange musikere som hadde nesa i sky mot de greiene på den tiden?
– Ikke blant de som var vant til det, men går du gikk inn i Club7-miljøet, kunne du høre det. Det var nok deler av det “rene” jazzmiljøet som mente at det var forræderi å skulle spille gammaldans i radioen, liksom. Så til en viss grad var det studiogeriljaen, som det ble kalt. Men det var også jævlig bra musikere, Knut Riisnæs, Chrico, alle sammen. Jeg mener at Club7 har hatt stor betydning for norsk jazz, men en del av miljøet har skrytt seg selv opp i skyene, og det var grobunn for mye tapere også. Jeg husker Viggo Sandvik fortalte at han hadde spilt på Club 7 i lusekofte… det var nok litt den rette linje, en følelse av at de som ikke bare spilte helt ren jazz og som til og med nedverdiget seg til å spille kompband prostituerte seg. De grensene er nok mer oppløst i dag, tror jeg. Det virker som at folk er vant med at musikere svinser mellom stilarter, det er færre definisjoner på hva som er riktig og gærent. Deler av jazzmiljøet snakket om studionissene, det greide til og med Bjørn Stendahl å skrive om, og da fikk han litt kjeft av meg. Faen heller, dette er folk som lever av det, jazzmusikere er jo fleksible, og du trenger ikke like det selv, men det er klart de må får bruke fleksibiliteten til å leve uten å bli beskyldt for et slags forræderi.

Hvordan var det å jobbe sammen med Vidar Lønn Arnesen?
– Han blanda seg aldri bort i tekniske ting. Hans drøm var å lage allsang, min drøm var å kompe all slags typer artister, operasangere og rockere. Det var et kompromiss der hele veien. Vi ropte en del på møter, men så gikk vi i messa etterpå og tok en kaffe sammen. Hvis du ser på hva som ble spilt på Da Capo, tror jeg at bredden i det programmet er større enn i Maskorama, for eksempel. Helt klart. Jeg må ut av rommet når Maskorama er på TV. To av fire i juryen har ikke noe der å gjøre, og alle ser ut som de går på speed… jeg ble kjefta på av venninna mi fordi jeg ble så sur av det, haha! 

Var det et rush å lage Da Capo-sendingene?
– Nei, det tenkte vi ikke noe særlig på. Vi tok vel opp en 6-7-8 programmer over en fjortendagersperiode. Så jeg skrev arrangementer i en måned før. Det var utrolig mye folk som kom inn og var med der, det hadde en musikalsk bredde selv om det var basert på en allsangtradisjon. Og så ble oppgaven å spille et bra allsangkomp og ikke late som at det var et hvileskjær. Det er vel én eller to ganger jeg måtte bytte musikere som sa at det var kjedelig. Det jeg har lært av det er at du kommer lengst med å ta alle jobber like alvorlig. Det er en verdi i å kjenne at du får til å spille med Sputnik også, i stedet for å avfeie ting. 

Per Husby heller mel oppi surkålgryta under Da Capos julesending fra 1995. Foto: Skjermdump fra nrk.no

På kvelden før kvelden-sendingene lagde du mye mat, blant annet surkål ved pianoet. Hvor kom den ideen fra?
– Den kom sikkert fra meg. Jeg er veldig opptatt av surkål, at det skal gjøres riktig. Og vi var vel opptatt av å prøve å finne noen vrier. Jeg ble snakkende pianist på frokost-tv, og det var et bevisst forsøk på å løse opp formen, at programlederen kommer bort til pianoet og introduserer neste låt og så videre. Jeg syntes det var en ok og måte å gjøre det på. Berndt Egerbladh begynte med det på svensk TV, det der med at pianisten faktisk kan snakke, kanskje prater litt med artisten som er gjest og så videre. Innflytelse fikk man også. Jeg husker jeg jobba i Frokost-TV, og det var noen radiogreier hvor vi skulle spille med lokale folk fra rundt omkring. Da fikk jeg for første gang høre Sigvart Dagsland, og jeg sa sporenstreks at vi må få ham med til studioet i Oslo. Jeg tror ikke det var debuten hans, men det å hente inn folk herfra og derfra … det var mye mer åpent i NRK, det var mer midler. Johs Berg fortalte at en musikksjef hadde sagt “bare finn det du vil ta opp – vi har pengene”. Det var ikke en streng mal. Konsulent Husby gikk på noen smeller også. Det kom noen oppringninger herfra og derfra om en jente som sang sinnsykt fint, fra Bergen eller Stavanger eller noe sånt. Jeg skrev ned navnet, men det blei ikke noe av det. Noen år senere fant jeg igjen lappen, og der sto det Sissel Kyrkjebø. Så hun hadde jeg avfeid uten å sjekke henne ut en gang. 

Men hvor kommer ditt forhold til surkål fra?
– Faren min døde ganske tidlig, mora mi og søstera og meg feira jul. Det skulle være skinkesteik med surkål. Og mor lagde alltid det fra bånn. Etter hvert kom posesurkålen og ødela alt. Da jeg kokte surkål på TV var det for å slå et slag for hvor lett det er å gjøre det. Jeg lagde det vel en og to ganger. Ingrid Espelid Hovig syntes vel kanskje jeg var var litt vel uhøytidelig. Et år sprengte vi surkålen og sånne ting. 

Hvordan lager man den, da?
– Det begynner med finsnitting av kål, det får du til ikke sant? Så skal du kjøpe inn rikelig med karve. Og så skal du ha mel. Du legger først kål som er finsnitta, så legger du et lag med hvetemel og karve, et nytt lag med kål, karve og mel, og så noen desiliter med vann. Så lar du det koke til kålen har riktig konsistens og den har jevnet seg med melet. Så setter du til eddik og sukker til det smaker riktig. Du trenger ikke være kokk i det hele tatt for å få til det der. Jeg skal lage det denne julen også – dattera min har tatt over resten av julemiddagen, men surkålen, den er mitt ansvar.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyheter

Nesodden Jazzklubb kåret til Årets jazzklubb

Nesodden Jazzklubb ble søndag 19. mai tildelt prisen Årets jazzklubb 2024. Klubbens arrangementer bærer preg av god atmosfære, profesjonalitet og godt besøk, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for tildelingen, og trekker fram klubbens gode og varierte programmering og ildsjelenes smittende engasjement.

Meld deg på vårt nyhetsbrev