Now's the time

NTT: Tuva Halses musikalske matboks

Tuva Halse platedebuterer med Bento Box Trio, og vi har Fri Resonans-spesial med Tollef Østvang, Peter Knudsen og Deerhoof-lynkurs mens vi lytter til åttitalls-Miles.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform! Den ene blogghalvdelen er i Hammerfest denne helgen for å delta på det fabelaktige Geggen-seminaret, mens den andre sitter på Grønland og skuer ut over et litt grått og mistrøstig Oslo mens han tenker på hvordan det hadde vært å være i Hammerfest. Men sånn er det noen ganger, til helgen blir det blant annet Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra på Victoria, og det er andre ting å finne på:

1. Vi kan jo for eksempel fortsette på Nasjonal jazzscene, hvor Kjetil Mulelid Trio spiller i kveld og det blir besøk av duoen Erland Dahlen og (etter hvert plateaktuelle) Geir Sundstøl neste onsdag, før Trondheim Voices er innom på torsdag.   

2. Under årets Blow Out-festival snakket jeg med en annen konsertgjenger – jeg husker ikke hvem – om at selv om det er mange fine lyder å høre på norske scener, så er det tross alt få som virkelig overrumpler, som får deg til å lure på hva i alle dager det er som skjer. Men det finnes unntak – og én av dem er å høre Agnes Hvizdalek synge. Det gjør hun i morgen på Improverk, hvor vi også får høre NMH-trioen Actual Music. Hærverk hadde forøvrig en fin konsert med Paal Nilssen-Love og Calle Neumann denne uka, og til helgen kan man også lytte til tre ukrainske klassikere der på Classic Album Sundays

3. Det er støyfestival i Oslo også denne helga – HOTBOX inviterer til heng og ulyd på SØRFORKOMFORT, nede i dumpa ved Hausmania. Lista over deltagere er lang, lovnadene om hygge virker troverdige og det er dessuten dønn gratis. 

4. Munch Trio er blitt en liten NTT-favoritt de siste årene, du kan blant annet lese et intervju med bassist Gard Kronborg her, de spiller en eiendommelig og vakker blanding av string swing, islett av bulgarske folketoner og romantikk, det er virtuost og smektende. Kunne man etter hvert laget en liten jazzfestival som fokuserte på trommeløse, melodiske band? Kanskje med Munch, Maridalen, Håkon Kornstad Trio og Passe Planta på plakaten, for eksempel… det er verdt en tanke. Det er uansett et band vi tror svært mange kan ha glede av, og de spiller på Kampenjazz denne søndagen

5. Thea Wang er en annen musiker vi har snakket med det siste året, og hun inntar Bergen Jazzforum allerede i kveld med et sabla fint band.

6. Christian Wallumrød Ensemble byr på noen staselige greier til uka – Gamle Raadhus Scene ved Christiania Torg er et veldig fint konsertlokale som ikke egentlig brukes nok til jazzkonserter – de vi har vært på der, har vært vellykkede, og det blir det sikkert også på onsdag og torsdag hvor Wallumrød tar med seg et av landets mest egenartede ensembler og spiller, med solosett av Selma French Bolstad (onsdag) og Anne Hytta (torsdag). Hardingfelesupport kan vi godt gjøre til en bransjestandard. 

Dett var dett, vi stiller oss i rekka av begeistrede gratulanter til Arild Andersen som tildeles St. Olavs Orden til uka og går videre! Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.  

 

Tuva Halse debuterer med Bento Box Trio


Tuva Halse. Foto: Thor Egil Leirtrø

Det har vært gøy å følge Tuva Halse’s musikalske utvikling de siste par årene, og hun har jo bare akkurat startet. Fiolinisten, som også har gjort endel fine konserter med bandet i eget navn, er nå aktuell med debutalbumet Boxed (Fjordgata records) med bandet Bento Box Trio, der hun deler rampelyset med to musikere som gjør seg stadig mer gjeldende på den unge norske jazzscenen, trommis Øyvind Leite og pianist Benjamin Gisli Einarsson. Det er en pussig besetning, men de funker veldig godt sammen, tre ganske forskjellige sensibiliteter som har funnet opp sitt helt eget sound. Og det må jo være et fint mål for en musiker? Vi fikk tak i moldenseren ved inngangen til helga og med en rykende fersk plate å være stolt av.

Gratulerer med plate. Det er da en tidlig milepæl i livet?
— Tusen takk! Ja, jeg opplever det definitivt som en milepæl å gi ut plata, og har gleda meg veldig til å få ut musikken. Det er spesielt siden vi er et band som har jobba såpass tett og forma hverandres studietid. Her i Trondheim er det jo et veldig aktivt miljø hvor det gis ut mye bra musikk hele tiden, så det har føltes veldig naturlig å skulle gi ut plate nå. Vi fikk også litt push av at kollektivet gikk sammen og starta plateselskap, Fjordgata Records, som har gjort prosessen veldig spennende.

Hva betyr bandnavnet deres og hvorfor valgte dere det?
— Bento er jo en japansk matpakke som kan bestå av mye forskjellig, og bentoboksen er gjerne veldig forseggjort og fargerik. Da Øyvind, Benjamín og jeg møttes i første klasse på Jazzlinja kom vi fra helt forskjellige bakgrunner og med vidt forskjellig spillestil; Øyvind med forkjærlighet for jazzrocken, Benjamín med en mer tradisjonell jazzbakgrunn og jeg som kom rett fra den klassiske skolen. Når vi skulle sette et bilde på hvordan det hele låt, så vi for oss akkurat en slik matboks, med mange rom med forskjellig innhold, smaker, farger og impulser. Så var det jo et fint bokstavrim også!

Hvordan møttes dere? Ja jeg vet dere møttes på Jazzlinja, men hvordan foregår slike møter egentlig? Loddtrekning i klasserommet?
Vi begynte alle tre i førsteklassen høsten 2019, og fant fort tonen både sosialt og musikalsk. Akkurat denne konstellasjonen tok faktisk form i en de første ensembletimene på konsen. Oscar Grönberg kjørte et Monk-prosjekt og lærte oss mange ulike låter før han delte oss inn i grupper. I utgangspunktet skulle det vel være en bassist og saksofonist på gruppa vår, men begge var tilfeldigvis borte den uka. Vi tre utgjorde da den resterende og tilsynelatende amputerte gruppa, og jeg husker vi spilte på «Evidence» og «‘Round Midnight» hele uka og fikk superkick! Oscar viste oss også noen kule referanser for akkurat denne besetningen, og vi ble skikkelig gira og motiverte på å jobbe videre med egne låter og ideer.


Bento Box Trio. Foto: Margit Omholt Rønning

Beskriv stemningen i TRH slik du opplevde den?
— Trondheim og Jazzlinja er et virkelig et vidunderlig sted å holde til under studietida. Mengden utrolig dyktige og motiverte musikere er så høy, og det er et stort mangfold i hvilken musikk folk liker og driver på med. «Boble» er et ord jeg ser gå igjen når man forsøker å beskrive Jazzlinja, noe jeg absolutt kan kjenne meg igjen i. Man er konstant omringet av folk som er gira på å spille og snakke om musikk, og alt annet i verden kan plutselig virke litt fjernt og mindre viktig.

Blir det raskt musikalske fraksjoner?
— Sjangermessig vil det nok variere fra klasse til klasse hva mesteparten driver med. Jeg tror nok enhver kan føle på vanskelige følelser og komplekser i forhold til egen musikalsk identitet i løpet av bacheloren, man blir fort påvirket av andres meninger og holdninger i forhold til forskjellige typer musikk. Det oppstår naturlige grupperinger ut fra folks felles referanser og preferanser, og det vil vel alltid være slik at noen grupperinger har sterkere meninger enn andre. Samtidig føler jeg det alltid er en respekt og aksept for at alle kan dra musikken i den retningen de vil, og at det er kult.

Hvordan blir materialet i Bento Box Trio utviklet?
— Musikken vår er i stor grad basert på låter, og det starter som oftest med at jeg eller Benjamín kommer med klare musikalske ideer som vi alle lærer på øret; melodier, riff, progresjoner eller helt ferdige låter. Den spennende delen er naturligvis når vi begynner å spille på det sammen, og at komposisjonen ofte tar en annen eller uventet retning. Vi jobber mye med form og improvisasjon innenfor låtas rammer, det å finne små element vi kan utvikle og være kreative og lekne med. Når vi spiller konsert forsøker vi alltid å finne nye innfallsvinkler til låtene, åpne opp for at nye ideer kan gi låtene en helt ny drakt og karakter. Samtidig forsøker vi konstant å utvikle improvisatoriske ideer kollektivt såvel som å utnytte mulighetene besetningen og instrumentene åpner for – å være så fri i forhold til musikken og hverandre som mulig.

Hvordan skiller dette seg fra andre musikalske prosjekt du er involvert i?
— De fleste andre prosjektene jeg spiller i er også nokså låtbasert, med tradisjonelle former og improvisasjon over skjema. Bento Box er på mange måter i større grad åpent og «fritt» til sammenligning, med improvisasjon i mer åpne landskap og med en tilbøyelighet til det uforutsigbare og spontane – at låter kan ta nye og overraskende vendinger. Dette kommer nok også av konstellasjonen, at vi er nettopp en bassløs trio, og at vi på denne måten har mer individuelt rom og frihet til å endre lydbilde og stemning.

Hvordan oppdaget du fiolinen i utgangspunktet, og var veien til å ta spillingen seriøst lang?
— Jeg begynte å spille fiolin i syvårsalderen tror jeg, inspirert av min eldre bror som allerede hadde spilt et par år. Gjennom kulturskolen i Molde tok jeg ukentlige timer hele barndommen, pluss orkester og ulike konstellasjoner på siden. Frem til videregående var det kun klassisk musikk som gjaldt på fiolinen, selv om jeg hadde begynt å eksperimentere litt mer med improvisert musikk og jazz ved pianoet. Jeg ble oppfordret av min daværende pianolærer (Arne Torvik, ga ut den nydelige plata «Compromises» i fjor!) til å forsøke å improvisere på fiolinen også, noe jeg forsåvidt hadde sett Ola Kvernberg gjøre på Moldejazz sommeren før, til stor inspirasjon..! Det tok egentlig en stund før jeg virkelig fikk kick på det, og musikk var nok ikke enda noe «seriøst» for meg på denne tiden. Selv om jeg alltid har elsket å komponere låter og lage musikk, hadde jeg aldri sett for meg at det kunne være noe jeg ville gå videre med. Dette endra seg heldigvis i løpet av sisteåret på musikklinja, og da jeg kom inn på Jazzlinja samme året ble jeg for alvor skikkelig gira på vie all min tid til spillinga, og det har bare vokst siden.

Fortell litt om fiolinen din – har du hatt den lenge?
— Fela har jeg hatt siden videregående, da jeg fikk låne den av min tante som selv hadde fått den fra en gammel tysk fiolinmaker. Jeg vet dessverre veldig lite om selve fela, annet enn at den mest sannsynlig er meget gammel. Inni står det faktisk «Stradivarius», noe den dessverre ikke er… Uansett ble jeg umiddelbart tiltrukket lyden og feelen til fela, den har en veldig rundt og mild klang som jeg liker utrolig godt. 

Hva er den vakreste melodien du vet om å spille på den?
— Det må være den første fiolinsonaten til Bach, i g-moll (BWV 1001, I. Adagio). Første gang jeg spilte på fela, den jeg har nå, gjorde jeg ikke annet enn å spille det stykket på loop, hehe.

Hvilke jazztradisjoner føler du deg selv mest bekvem i? Det er jo minst like mye «klassisk» som «folkemusik» om man skal sette et prefiks på den du tilhører?
— Jeg er nok mest bekvem innenfor det som betegnes som Nordisk jazz. Det ligger vel mange forskjellige assosiasjoner og formeninger i akkurat det begrepet, men for meg er det som du nevner minst like mye (om ikke mer) innflytelse fra klassisk, folkemusikk og pop som fra jazzen. For min del var det musikken på denne kanten, spesielt mange plater i ACT-katalogen, som introduserte meg for jazz og som videre var min inngang inn i improvisasjonsmusikken. Jeg kan også føle meg bekvem i mer åpne landskap, med lydeksperimentering og løse former. Sånn sett ville jeg nok egentlig heller kalt meg selv en improviserende fiolinist enn en jazzfiolinist.

Du er jo fra Molde. Gratulerer med seriegullet, hvordan har byen påvirket deg?
— Tusen takk for det, ikke at jeg følger så veldig mye med på fotballen lenger, hehe.. Molde er vel kanskje først og fremst en fotballby, og tilbake i trettenårsalderen ville jeg faktisk slutte å spille fiolin og piano for å forfølge fotballdrømmen. Takket være foreldrene mine gikk det heldigvis ikke slik! Molde er også en utrolig flott by med tanke på kultur, jeg er i hvert fall et resultat av en fantastisk bra kulturskole og musikklinje med et veldig bra lærerteam. Jazzfestivalen må jo også selvfølgelig trekkes fram, da jeg hvert år har fått høre musikere i verdensklasse spille på lokale scener. Kanskje mest av alt har jeg blitt påvirket av mine omgivelser med fjord og fjell i skjønn forening. Jeg er veldig glad i å være på fjellet om vinteren, og for meg er det i slike omgivelser jeg har hatt de mest magiske opplevelsene med musikken.

Til slutt – det er et vakkert omslag på albumet deres, hvem har laget det?
– Det er det Margit Omholt Rønning som har gjort, en utrolig dyktig fotograf som gjør skikkelig kule grafiske ting også. Vi har jobba med Margit helt fra starten, både med pressebilder og grafisk profil. Med omslaget gjorde hun virkelig matboks-ideen til kunst!

 

Nesodden Jazzklubb høyner innsatsen


Erlend Apneseth Trio spiller i Galleri Vanntårnet 26. november. Foto: presse

En melding tikket inn her med slipp av Nesoddens Jazzklubbs høstprogram, og det er virkelig bra saker – førstkommende onsdag er det dobbeltkonsert på Flasken med Erlend Viken trio og Håvard Stubø band, og så går det slag i slag, både på onsdager og lørdager – de byr på Stian Carstensen solo, Marthe Lea Band, barnekonserter, General Post Office, The Real Thing, Erlend Apneseth Trio, Tord Gustavsen og så videre, før det hele avsluttes med en julejam lørdag 17. desember, under ledelse av Njål Ølnes, Andreas Haddeland, Jørn Erik Ahlsen Alkanger og Paal Nilssen-Love, som virkelig har begynt å engasjere seg i kulturlivet på den mystiske halvøya som ble befolket for ca. 10.000 år siden da mennesker for første gang gikk i land på Toåsen. Jazzklubben er av noe nyere dato – den har arrangert 300 konserter siden oppstarten i 2010. Det er ikke verst det heller! Sesongkort kan handles inn her. 

 

Fri Resonans: Tollef Østvang vil ut av namedropping-tvangstrøya 


Tollef Østvang. Foto: Peter Gannushkin

Festivalen Fri Resonans åpner i kveld på Dokkhuset i Trondheim med Naaljos Ljom (Anders Hana/Morten Joh), trioen Brandon Lopez/Ingrid Laubrock/Tom Rainey (som også gjester Blow Out i Oslo på tirsdag) og duoen Liz Kosack/Tomas Järmyr. 

I morgen blir det både en forskningskonsert i samarbeid med NTNU, som dere kan lese en prat med Peter Knudsen om litt lenger nede i remsa – der dukker også Tuva Halse, som vi allerede har pratet med opp. På kvelden står luringen Egil Kalman, duoen Czajka & Puchacz (Kaja Draksler/Szymon Gąsiorek) og kultbandet Deerhoof for moroa. Hvordan henger alt dette sammen? Hva skal spente gjester forberede seg på? Og hvordan er det egentlig å lage sånne snåle nisjefestivaler i vår tid (altså nåtiden)? Vi tok en prat med en av festivalens arrangører, trommeslager og musikkmenneske Tollef Østvang. 

Hva er filosofien bak Fri Resonans?
– Det er mulig at de som startet det i første omgang hadde en annen oppfatning, men jeg opplever at det er en videreføring av tanken som Martin Taxt, Håvard Volden og Kim Myhr hadde – å presentere et program som forsøker å finne noen andre musikalske fellesnevnere enn de som handler om sjanger. Jazzbegrepet eller impro-begrepet er jo brede i seg selv, men det er interessant å sette sammen noe som har en rød tråd som ikke nødvendigvis handler om sånne båser. Vi er opptatt av at arrangører forsøker å finne en nysgjerrighet blant publikum. Det er viktig for å ikke havne i mønsteret hvor vi føler vi må presentere ting folk har hørt om. Det gjelder også konsertserien jeg har hatt på Røros – det handler om å få folk til å komme av nysgjerrighet. Hvis publikum kommer for å høre Deerhoof, håper vi det er like interessant å høre Egil Kalman spille svenske folketoner på synth. Det handler ikke om klisjeer om at sjangere er unødvendige, at “musikk er musikk”, for det kan man si mye om. Men det finnes fellesnevnere. De er ikke alltid så lett å sette fingeren på, det er mer subtilt enn som så, men de er jo der. 

Så det er ikke en festival som har et behov for å si noe om hvilke “temaer” man støter på hvert år eller lignende?
– Nei, det er ikke sånn. Vi booker ting som vi er nysgjerrige på. Vi har jo også lyst til å sjekke ut hva ting er og hvordan de funker i en konsertsetting, og på hvordan Trondheimspublikumet tar det imot. Jeg føler ikke at det bare handler om å “booke etter egen smak” heller, egentlig. Det er fint å ha med de to andre, vi har gode programsamtaler. Og vi tar imot innspill også, selv om vi driver med aktiv booking. Vi bruker mye tid på å oppsøke ting.

Fortell om de to andre i ledelsen.
– Det er Joakim Rainer Pettersen, pianist i en haug med prosjekter og Peder Overvik Stuberg. Han spiller gitar. Alle sammen har vært aktive med tanke på å få ting til å skje, både i og etter studietiden. Peder og Joakim jobbet mye med PØKK og har vært en drivkraft i Trondheimsmiljøet. Vi er vel interesserte i å supplere den ellers interessante scena i Trondheim. Det er utrolig mye som skjer, men vi ser også ting som mangler.  


Joakim Rainer Pettersen og Peder Overvik Stuberg. Foto: presse

Opplever du at det er viktig som musiker å også arrangere konserter?
– Ja, jeg tror det er nødvendig for miljøet, men det er også inspirerende for min egen del. Det blir kanskje feil å kalle det nettverksbygging, men jeg syns det er oppriktig viktig for miljøet i Trondheim å få et bredt og mangfoldig tilbud, besøk som også får oss til å bli bedre. Da jeg vokste opp i Trondheim var det utrolig viktig å kunne gå på et bredt spekter av konserter. Om det tilbudet bare hadde bestått av ting jeg likte fra før eller som det var lett å hekte seg på tror jeg det hadde forandret meg. Å booke konserter, skape engasjement og å få folk til å oppsøke ting av nysgjerrighet er viktig for en musiker. Å oppsøke det som musiker kan skape identitet og refleksjon. Og når det kommer til de som ikke nødvendigvis er musikere, men som simpelthen er konsertsugne, er det jo en viktig del av å være menneske. For min del gir det meg mye å drive på med det, men jeg håper det gir andre noe også. Da jeg starta konsertserien Friform var noe av grunnen at improscenen i Trondheim ikke bare skulle stå og spille med hverandre. Vi som bodde her trengte også å bli eksponert for Peter Brötzmann, Evan Parker, Ingrid Laubrock og så videre. Festivalen Fri Resonans lå nede et par år etter at Kim og gjengen dro fra byen, men da Mette Rasmussen, Kyrre Laastad og jeg startet, var tanken nokså lik. Konsertscenen i Trondheim er større og mer fragmentert enn da jeg flytta hit. Da var det bare noen steder, og på én og samme scene kunne man kanskje se alt fra Brötzmann til mainstreamjazz fra New York. Etter hvert er det kommet flere konsertserier og mange forskjellige aktører. Det er blitt delt opp i flere fraksjoner, også tar man seg av hver sin lille del. Det er sikkert både noen positive og negative sider ved det – en av de positive utviklingstrekkene er at studenter og yngre musikere er aktive arrangører. 

Jeg tror en del folk som styrer med den administrative siden av jazz/konsertlivet klør seg litt i huet om hvem som skal ta over styringen av mange av jazzklubbene rundt omkring – det er mange eldre idealister der, og det er kanskje ikke lett å få øye på etterveksten. Så da kan det jo hende at enda mer ansvar for å arrangere hviler på musikere fremover.
– En kombinasjon er jo helt supert. Som arrangør kan du si at musikerdrevne ting som Fri Resonans, Friform og PØKK på mange måter er amatører når det kommer til å lage konserter. Det er jo andre også, men jeg tror det finnes noen områder som ikke-musikerdrevne frivillige jazzklubber får til som musikere har vanskelig for. På Røros får vil til en del ting, men vi klarer ikke å få til det jazzklubben på Tynset gjør, som er å få det til å bli et frivillig lag hvor folk som ikke driver med musikk kommer og selger billetter, bidrar på ulikt vis. Den bredere dugnadsånden tror jeg kanskje ikke de musikerdrevne festivalene er like gode på å invitere. Vi er også så travle ellers. Men så klarer vi kanskje noe annet som ikke de klarer, for eksempel i form av et stort nettverk. Noen ganger føler jeg at det er misforstått, at man ser på det som at folk bytter på jobber mellom serier i Norge og Berlin, for eksempel. Men jeg håper folk ser den nettverksbyggingen som noe positivt, at det handler om brobygging. 

Tollef Østvang. Foto: Peter Gannushkin

Jeg opplever at det gjerne tar noen konserter med en musiker før man virkelig “blir kjent” – etter 3-4 konserter med la oss si Hanne de Backer eller John Edwards, føler jeg at man får mer ut av det. Så da må man kanskje ha den utvekslingen, for å skape grobunn for noen nye profiler fra utlandet her.
– Ja, helt klart. Jeg tror vi trenger et bredt spekter av arrangører – de profesjonelle venuene, Dokkhuset eller Nasjonal jazzscene som har ansatte folk og gode rutiner. Så trenger man ildsjelene som elsker jazzmusikk og setter opp konserter gjennom den lokale jazzklubben, og så trenger vi musikerdelen. Vi supplerer hverandre på en god måte. Av mer eller mindre naturlige årsaker er det nok sånn at musikerinitiativene er knyttet opp mot smalere uttrykk. Man er blitt vant med at hvis ikke noe skjer, så gjør man det selv. Og gjør man det lenge nok, bærer det frukter. Friform har tiårsjubileum neste år – på sikt utgjør det en forskjell i den store mengden. Vi er jo ekstremt mange musikere i Norge, sammenlignet med antall arrangører. Vi kan ikke bare sitte og vente på jobber. 

Opplever du at det også gir den smale musikken legitimitet? Det er mange diskusjoner om bruk av penger på smal kunst – men her kan man jo i det minste si at folk gjør ganske mye selv.
– Ja, det er forsåvidt sant, at vi ikke bare får tildelt en pott med penger. Vi er jo heldige da, vi får tilskudd fra Kulturrådet, kommunen, fylkeskommunen og andre interesseorganisasjoner. Men majoriteten av arbeidet er jo allikevel dugnad, vi fokuserer på at mesteparten av støttemidlene skal gå til honorarer. Både for Fri Resonans og Friform var det nøkkelpunkt, vi var frustrert av å se hvor mye penger som gikk bort til infrastruktur før man kunne betale artister. Vi tenkte det måtte gå an å sette opp konserter hvor det er kortere avstander fra tilsagnet til konserten. I Friform har vi kjørt akustisk, for vi har lyst til å betale folka på scenen mest mulig. Det er ikke en anti lydtekniker-holdning, altså, det handler om rekkefølgen på ting. I andre musikkformer er jo infrastrukturen avgjørende, det er viktig med god lydteknikk. Men det her, det helakustiske eksisterer også. Vi er heldige som har Dokkhuset som ikke ruinerer oss med å være der og hvor vi får god hjelp. Vi er ikke så mange som styrer med dette. Vi betaler selvsagt teknikere anstendige honorarer på lik linje med musikerne de gangene vi benytter oss av tekniker, men forsøker ellers å minimere organisasjonskostnadene. Jeg føler vi er godt rigga for dette her i Norge – har du en lidenskap for en form for musikk, er det mitt inntrykk at det er lett å skape et arrangørtiltak. Det er utrolig positivt. Jeg føler det er et inspirerende miljø å være en del av. Vi har litt å gå på med å få folket med på laget. Det er som om kunsten har skutt i været, men så har vi ikke klart å utvikle publikumsrelasjonen. 


Brandon Lopez/Ingrid Laubrock/Tom Rainey spiller på Fri Resonans fredag 30. september. Foto: presse

Vi møttes på en festival i sommer, og da diskuterte vi forskjellige måter å lytte til denne formen for musikk – og hvordan man inviterer nye lytter med inn i det. Mange føler jo selvsagt på at terskelen er litt høy, og at man ikke helt vet hvordan man liksom skal høre på det.
– Ja, jeg er blitt konfrontert med det mange ganger – at det her forstår jeg ikke. Men man trenger ikke å forstå, haha! Hadde vi måttet forstå alt vi skule ta del i hadde ting blitt fryktelig slitsomt. Og vi stiller oss ikke nødvendigvis de samme spørsmålene i andre sammenhenger – jeg tror vi ofte er ganske vant med å ikke skjønne ting. Jeg husker jeg nevnte boka til John Corbett da vi snakket om dette i sommer – A listener’s guide to free improvisation. Der skriver han om at man kanskje må benytte seg av noen andre måter å komme seg inn i musikken. Man kan ta inn over seg energien, eller lage seg egne innfallsvinkler – å se på det som skjer som en samtale, for eksempel, noe så banalt som det. Å “forstå” er jo et komplekst begrep det og. Du kan forstå musikk i et kunsthistorisik perspektiv, at noe musikk for eksempel er inspirert av Sunny Murray eller Evan Parker. Om jeg vet det, kan det gi meg noe hvis jeg hører Ingrid Laubrock og skjønner noen referanser. Men for andre vil jo det være totalt irrelevant. Man kan forstå musikk på et mer emosjonelt plan, reagere på det ut ifra dagsform eller humør. Vi blir litt navlebeskuende i impromiljøet – jeg har hørt mange folk som ikke driver med denne musikken si at det er et voldsomt namedropping-fokus. De har lurt på hvorfor man skal liste opp navnene på alle som spiller! Jeg tenker at det kanskje er naturlig siden man spiller som man selv er, snarere enn å gå inn i en bandidentitet på scena. Det er nært knyttet til ens egen personlighet. 

Ja, men jeg skjønner hva folk mener. Ofte er jo alle sånne improfestivalplakater en lang liste med navn – helt gresk første gang man ser den, men så etter festivalen gir det kanskje mer mening.
– Jeg tror vi har litt å lære om markedsføring. Når jeg ser en plakat jeg har laget, vet jeg jo hva alt er. Jeg glemmer nok litt hvordan det ser ut utenfra når det for eksempel står “Liz Kozack og Tomas Järmyr”. Hva slags signaler sender det, skjønner folk hva det er? Og vet folk i jazz/impromiljøet automatisk hva Naalos Ljom er? Hvordan kan jeg nå ut til det litt nysgjerrige folkemusikkmiljøet i byen? Man møter seg selv i døra ofte, men man lærer. Å booke et band som Deerhof er nytt for meg, jeg vet mange i Trondheim bryr seg, men det er ikke jazz eller friimpro. Finnes det andre markedsføringsmekanismer da? Kanskje jeg burde snakket med Pstereo eller Trondheim Calling, lært av deres erfaringer. Jeg tenkte på det du nevnte med publikumsterskelen – jeg tror vi i Norge har litt å gå på. Vi er litt forsiktige. Når man spiller i USA eller andre europeiske land, finnes det mange folk som ikke er musikere, men som er diehard frijazzfans. Det er utrolig inspirerende. Det er mulig at det er fordi musikken kommer derfra og at det er en del av kulturen på en annen måte. Kanskje det er fordi det er et mangefasettert land. Vi kan jo være stereotype i Norge av og til, jeg kjenner det på meg selv også, det litt introverte, trangen til å safe. Det kan man tenke på fra scenekanten i Østerrike hvor 100 folk nutser av multiphonics og frijazztrommer, liksom. Det kan være en kulturerfaring vi ikke har i Norge, at de kommer fra en annen plass, at den musikken betydde noe annet i etterkrigstiden der. Det som er veldig bra her i Norge, er at man ser antydninger til et yngre publikum. For dét kan man virkelig lure på når man besøker festivaler i Østerrike og Tyskland – når er det dette kjernepublikumet dør ut? 

Det kan jo hende at det vil gjøre at det er plass til nye lyttere også. Når en viss generasjon “eier” musikken leter man jo kanskje andre steder.
– Ja, det blir en slags forgubbing det og, at folk tenker at det bare er menn mellom 60 og 70 år som går der. Men jeg føler jeg lærer mye av å drive festival og konsertserie. Er vi irrelevante for jazzstudenter her oppe, må vi kanskje tenke oss om. Det er en del av pakka, å jobbe hardt for å få det til å bli interessant for studenter. Vi som booker prøver å bevisst gå på masse ting som vi vet vi ikke liker, haha! I verste fall blir man ikke overraska, men andre ganger blir man det… jeg tror det er en bra aktivitet for musikere. Å skjønne hvorfor man ikke liker ting gjør noe med din egen musikalske bevissthet, du blir tryggere i dine egne kunstneriske meninger, du klarer å plassere deg selv. Om du kun eksponerer deg selv for bare swing, eller bare frijazz, kan du bli litt lost som utøver, tror jeg. 


Deerhoof. Foto: presse

Hva er egenarten til et band som Deerhoof?
– De er utrolig nysgjerrige utøvere, ikke bare som band, men hver enkelt av dem. De har gjort mange sideprosjekter. Jeg lurer på om han John, gitaristen, har gjort ting med Mary Halvorson. Det er som med Thurston Moore og Sonic Youth, trangen og viljen til å alltid stikke fingeren bort i ytterpunktene for å suge opp inspirasjon. Jeg tror det gjør at de appellerer til musikere i mange sjangere. Nysgjerrige, ikke-konforme musikere. Det er feil å kalle det rebelsk, føler jeg, det er nysgjerrig. Jeg kan ikke komme på noe mer passende å presentere. Jeg er spent – jeg husker vi booka Emile the Duke på Fri Resonans for noen år siden. Vi hadde Ståle Storløkken solo og Johan Lindvall samme dag. Da opplevde vi at tre forskjellige segmenter kom på hver sin tid. På en måte var det kult at det dumpa inn 100 stykker fra Samfundet klokka ti – men vår tanke er at alle skal komme og få med seg hele kvelden, hahaha! Og at man går derfra med en aha-opplevelse eller to. 

Jeg skrev litt om det for noen uker siden – det er jo noe spesielt med sånne festivaler hvor alle ser alt.
– Ja, som på Motvind, for eksempel – vidt forskjellige sjangeruttrykk i en blanding. Det er forfriskende, at det ikke bare blir en tretimers frijazz-maraton. Da kan til og med jeg gjespe! Å få kontrastene til å gi mening er det jeg håper slår an, men det tar tid å bygge det opp. Vi starta i 2016, men jeg tenker i et større perspektiv. Det tar tid. Ting løsna faktisk i pandemien, plutselig kom det flere folk. Jeg vet ikke hvorfor – kanskje antallbegrensningen gjorde at folk faktisk kjøpte billetter! De gode arrangørene jeg har besøkt som musiker har ofte den samme energien, det er steder hvor jeg føler at publikum ikke bare kommer for å høre meg eller Joe McPhee, men fordi de stoler på arrangørens totalpakke og at de liker seg der. Da syns jeg det er gøy å spille. 

 

Hov-festivalen: Lynkurs i Deerhoof

Deerhoof gjør en liten runde i Norge denne høsten – etter at de har spilt på Fri Resonans i Trondheim, kommer de både innom Bergen og Landmark 2. oktober, før de spiller på Blå mandag 3. oktober. Hvorfor går noen av hengslene når dette bandet stikker innom? Er det tilfeldig at disse støypop-og-altmulig-pionerene, med 18 varierte album på baken, kommer innom akkurat nå når musikkmagasinet GAFFA og Metronomicon-general Jørgen Sissyfus Skjulstad har dratt i gang en helt bonkers utgave av den gode gamle indien (som sjangerbegrep) er døddebatten i ulike hjørner av det hjemlige internettet? IKKE VET VI, men vi spurte Blå-booker Sten Ove Toft om han i det minste kunne gi våre lesere et lite lynkurs i hva det er Deerhoof står for, sånn at vi i det minste stiller forberedt til denne konsertrunden. Han var ikke vond å be.  

“Life is Suffering” (The Magic, 2016)
Høres ut som en Napalm Death-tittel og bassdrivet i introen virker litt mørk, men det er en klassisk hov-finte og avantpop-perlen kommer i full indieblomst som vanlig.

“The Perfect Me” (Friend Opportunity, 2007)
Full gass-Deerhoof er og bli den beste Deerhoofen og den beste gassen. Det er ingen krise når de kjører denne eller tilsvarende låter. Det er tett, energisk og dønn spilleglede. Du ser sjeldent rockere ha denne formen for spilleglede. Deerhoof er unike også her.  

“Oh Bummer” (La Isla Bonita, 2014)
En fun fact, eller med tittel i mente, en liten sad fact er at jeg fikk tilbud om å gi ut det La Isla Bonita-albumet på labelen min i Skandinavia. Men så kom de på bedre tanker. Det var sikkert for det beste for alle parter, men der fikk jeg i det minste mine 15 minutes of platemogul-fame. Veldig Sonic Youth-ete album i grunn.

“Dummy Discards a Heart” (Apple O’, 2003)
Det er i 2003 det virkelig sementerer seg for min del. Og dette albumet sammen med det som kommer etter – Milk Man (2004) – vil for alltid være mine to «Jasså, du syns de er bra nå? Bare hør på de gamle greie her!»-album. De som måtte si det om debutplata The Man, The King, The Girl fra 1997 når disse to definerende albumene kom ut, sleit noe helt for jævlig med å holde gatekeeper-maska.

“Panda Panda Panda” (Apple O’, 2003)
Vi må bare surfe litt på denne retrobølgen og gi en liten shout out til pandaen i samme slengen, slik som hjortene gjør i denne låta. Teksten er et minimalistisk mesterverk. Det samme er låten (og albumet) for øvrig. 

“Rainbow Silhouette Of The Milky Rain” (Milk Man, 2004)
Et fullkomment album i mine ører. Verdens mest hjemmekoselige lekegrind. Kunne godt valgt diy-anthems som åpningssporet ‘Milk Man’, Spasibar-hitten ‘Giga Dance’ eller B-siden kickstarter ‘Milking’, men siden det tross alt er denne remsa her det er snakk om så plukker vi den mest NTT-omegnete av dem alle. Så får dere alle ta samfunnsansvaret å lytte på resten.

 

Det er dette som er min Miles

Hva er en kjennetegnet på det som føles som en gullalder? Jo, det kan vel bevises med priser, salgstall, strømmetall og kritisk konsensus. Men det viktigste er vel følelsen av å være midt oppi noe, når det skjer, og føle at man befinner seg ved episenteret av et eller annet. For følgere av vår musikk finnes det vel få skikkelser som ruver i det historiske landskapet med enn Miles Davis. Tenk på alle de viktige epokene i det kunstnerskapet, hvilke revolusjoner verden har gått gjennom via ham. Ikoniske innspillinger og liveopptak. Hans åttitallsproduksjon har sjelden raget høyest på kåringer av de viktigste bedriftene hans, men siden det var det første jeg egentlig hørte av ham, og det var da han var stor og levde, samtidig som meg, vil jeg helt klart si at når jeg hører ordet Miles forestiller jeg meg sound, uttrykk og utseende fra rundt You’re Under Arrest, som jeg hadde på LP i oppveksten på Hadeland, samt kassettopptak av den radio-overførte norgeskonserten som sjokkerte meg slik fra NRK.

Herregud for en iskaldt sound! Så skrekkelig funky og egenrådig, innesluttet og innbitt. Den såre og tverre tonen hans i møte med lead bass og lange stampede låtgroover, og alle de flotte pop-coverne. Skinnklærne og attittuden. Det er dette som er grunn-Miles for meg. Derfor er det fett å få den nye utgivelsen i The Bootleg Series i posten, den syvende i rekken. That’s What Happened (3CD/Sony Legacy)samler opptak fra de tross alt viktige årene 1982 – 1985 da han bevegde for fullt på seg igjen etter mange års stillstand. Vi får to disker med uutgitt materiale, og en hel konsert i Montreal i juli 1983.

Interessante liner notes fra hans medspillere disse årene, som Marcus Miller, John Scofield, Mike Stern og Daryl Jones, og et essay av nylig avdøde kulturkritikeren Greg Tate (les et essay av Tate om både tidlig og sein elektrisk Miles her) fyller ut opplevelsen av musikken.
Sco forteller om hvordan Miles tok opp alle konserter og øvinger og hørte nøye på dem, isolerte noen spennende og vellykkede linjer, soloer og partier, og fikk Gil Evans til å transkribere dem så de kunne bli utgangspunktet for en ny låt.

Men han var også opptatt av konvensjonelle melodier disse årene: «Human Nature» og «Time After Time» er to av mine absolutte favoritt-coverlåter av noen artist, og på denne nye boksen får vi sistnevnte i to versjoner, og til overmål en liknende tolkning av «What’s Love God To Do With It». Miles var interessert i å få radiospilling og hits. Selvfølgelig ville han det, han var jo den største! Platene hans fra perioden kommer for tiden også ut i nye LP-utgaver. Dig in. Ja, la oss forsøke å starte en serie om Miles på 80-tallet.

 

Fri Resonans: Peter Knudsen kjører klassisk opplegg på forskningskonserten

Hvert år byr Fri Resonans på et samarbeid med NTNUs forskningskonsertserie, hvor personer som er i phd-løp på universitetet presenterer arbeidet sitt. Tollef Østvang forklarer det både som en måte å styrke båndene til utdanningsinstitusjonen på, men også en måte å belyse at fri improvisasjon kan være andre ting enn det man vanligvis støter på på slike festivaler. I år er turen kommet til den svenske pianisten Peter Knudsen, som presenterer sitt arbeid om improvisasjon med utgangspunkt i klassiske verker. 


Peter Knudsen. Foto: presse

Hva skal du gjøre på forskningskonserten?
– Det blir en presentasjon av et prosjekt som heter Expanding Horizons som handler om hvordan jazzimprovisatører kan bruke materiale fra klassisk musikk som utgangspunkt for improvisasjon. Jeg kommer først til å prate en del, så demonstrerer jeg litt ved flygelet, jeg har også opptak fra ulike forsøk jeg har gjort med andre musikere og ulike former for klassisk musikk. Så har jeg også et band bestående av meg selv, Tuva Halse og Amund Storløkken Åse. Vi skal gjøre et forsøk på å tolke Debussys La Mer

Når var det du begynte å interessere deg for møtet mellom klassisk musikk og improvisasjon?
– Det begynte egentlig allerede da jeg var tenåring og spilte klassisk piano. Da spilte jeg Debussy og Ravel og syntes det var fin musikk. Jeg opplevde at det var jazzkoblinger der, og siden skjønte jeg at de selvsagt har vært en inspirasjon for jazzmusikere lenge. For mange år siden gjorde jeg et prosjekt med pianotrioversjoner av den musikken, og siden har jeg gjort et prosjekt med Joakim Midler på saksofon, som tar utgangspunkt i nasjonalromantisk musikk. Der har vi brukt Wilhelm Peterson-Bergers musikk, som kanskje ikke er så kjent her til lands. Det er en bra måte å utfordre seg som improvisatør på, men også som kompositør. 

Det er vel kanskje noen komponister som stikker seg ut som spesielt innflytelsesrike på musikere fra jazzen. Har disse noen fellesnevnere?
– Det handler definitivt om klanger, akkorder, harmonikk – ting pianister liker godt. Det har vært mange pianister som for eksempel har hentet inspirasjon fra Debussy og Ravel. Herbie Hancock, som jeg har lyttet mye på, Bill Evans åpenbart, George Gershwin og Duke Ellington. Men så finnes det en komponist som Hindemith, som nok er mer ny for meg, men som jeg har tatt inn og fundert over. Jeg har blant annet laget en storbandskomposisjon som er bygget på Hindemiths tonespråk. Det er spennende å gå inn i de ulike universene. 

Hindemith er interessant – Charlie Parker var åpenbart veldig opptatt av ham, det virker som at andre musikere på 40-tallet også hadde kick. Senere dukker det også opp en versjon av et preludium han har skrevet på Atomics Boom Boom.
– Ja, Atomic er jo også en bra referanse for moderne jazzgrupper som henter inspirasjon fra klassisk musikk. Utover det er det nok ikke så veldig vanlig med Hindemith nå for tiden. Det har vært mye mer Ravel, og ikke minst Olivier Messiaen, som Atomic også har tolket, og som har påvirket mange andre jazzgrupper. 

Èn ting er å ta utgangspunkt i komposisjonene og å bli inspirert når man skriver – men opplever du at improvisasjonen kan bli annerledes om man tar utgangspunkt i klassisk musikk?
– Det er nettopp det jeg undersøker – er det slik at man angriper det annerledes, må gjøre noe annet og at det får fram noe annet i musikernes språk. Min opplevelse er definitivt det. Det finnes musikk som det liksom ikke går an å spille bebopfraser over. Så man søker seg til et annet språk. Det er ikke alltid så lett å sette ord på hva det andre er, men det kommer definitivt fram. Iblant kan det være at en melodi eller del av en melodi er utgangspunkt for en improvisasjon. Det er også en måte å gjøre det på, å ta utgangspunkt i motiver mer enn akkorder. 

Når man snakker om denne tilnærmingen er det vanlig å påpeke at også vestlig klassisk musikk la mye mer opp til improvisasjon for noen hundre år siden. Og i dag er det vel mer og mer vanlig at klassisk utdannede musikere snuser på det. Har du jobbet med folk som griper den samme utfordringen an fra den “andre siden”?
– Ja, og det er interessant. Som du sier var det jo en del av klassisk musikk når man går noen århundrer tilbake, og i samtidsmusikken i dag er improvisasjon en del av bildet. Men om man ser på 1800-tallet og 1900-tallet er det uvanlig, da er det noteark og komponistens vilje i fokus. Et delprosjekt er at jeg jobber med den klassiske gitaristen David Härenstam, og han kommer fra et annet sted. 

– Vi holder på å avslutte en plate som heter All in twilight, og det er basert på et gitarstykke av den japanske komponisten Toru Takemitsu. Han er en komponist jeg har utforsket og jobbet med som er veldig spennende, men som kanskje ikke er så kjent blant jazzmusikere. Det vi har gjort på den plata er å ta hans gitarmusikk og i prinsippet er originalen er intakt, men så kommer det inspirasjon i tillegg. Der blir det også tydelig at man har ulike innfallsvinkler som jazzimprovisatør og klassisk. 

Det er jo en del komponister som alltid dukker opp når man snakker om denne inspirasjonen – Ravel, Debussy, Messiaen, Stravinskij, Bach også for den del. Finnes det noen som ikke har den statusen, men som du synes kunne hatt det?
– Ja, det finnes flere som har vært viktig for meg. Et eksempel oppdaget jeg via en duo Chick Corea spilte med Bela Fleck, hvor de gjorde et stykke av Henri Dutilleux. Corea har sagt at han var superinspirert av den komponisten. Det er rart at ikke flere har oppdaget ham, det er utrolig fin musikk. Og han døde bare for noen år siden, i 2013. Han ble nesten hundre år. Det er veldig spennende musikk. Det er en amerikansk komponist som heter Amy Beach som er veldig påvirket av impresjonisme. Hun skrev også veldig spennende. Og Germaine Tailleferre.

 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Intervju

Trekkspill som aldri før

– Life on Accordion er det første soloalbumet mitt. Det tok meg 47 år å komme dit, men nå er jeg der, sier Jovan Pavlovic, serbisk akkordeonvirtuos med adresse Trondheim siden 1994.

Nyhet

Arild Andersen tildeles St. Olavs Orden

Komponist og bassist Arild Andersen er av H.M. Kongen utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Tildelingen vil foregå på et arrangement på Nasjonal jazzscene mandag 26. september.

Meld deg på vårt nyhetsbrev