Veien mot «det store vi»

8. juni 1997 ble Norsk jazzforum etablert ved sammenslåing av tre ulike jazzorganisasjoner. Gjennom sommeren har vi publisert flere intervjuer og saker for å markere 25 år som Norsk jazzforum, organisasjonen som samler hele det norske jazzfeltet. Dette er den sjette og siste av Terje Mosnes’ jubileumsartikler. De tidligere artiklene i kronologisk rekkefølge, kan leses her: «Da alle eggene ble lagt i én kurv» , «Sparebluss og forsiktig optimisme» , «Stein på stein, krone for krone» , «Veien til en nasjonal jazzscene» og «Stabilisering, styrking og evig pengejakt» .

Av Terje Mosnes

Ettervinteren 2015 ble Gry Bråtømyr ansatt som daglig leder i Norsk jazzforum etter Tore Flesjø. Bare noen uker seinere ble Ingrid Brattset valgt til ny styreleder etter Kristin Danielsen, på et landsmøte (Bodø) der det skjedde flere endringer i styret.

De to nye lederne tiltrådte sine verv med solid faglig bakgrunn. Ingrid Brattset kom med mer enn 20 års erfaring fra klubb- og festivalarbeid, utredningsarbeid, leder for lokale og sentrale jazzorganisasjoner og med sentrale roller i tre av fem regionale jazzsentre. Gry Bråtømyr hadde bred erfaring som arrangør, artistmanager og aktør i platebransjen, og som fagansvarlig og konstituert leder i Norsk Rockforbund/Norske Konsertarrangører hadde hun hatt kontorfellesskap og nært interessepolitisk samarbeid med Norsk jazzforum i en årrekke. Hun kjente også organisasjonen fra et engasjement som turnélegger.

LEDERSKIFTE: Under landsmøtet i Bodø i 2015 overtok Ingrid Brattset (til høyre) som styreleder i Norsk jazzforum etter Kristin Danielsen. Foto: Pål Buset/Norsk jazzforum

Bråtømyr og Brattset kom til et Norsk jazzforum med en medlemsmasse som besto av 644 profesjonelle musikere, 91 musikkstudenter, 23 festivaler, 83 klubber, 124 storband og fem regionale jazzsentre. Antallet festivaler og regionale jazzsentre hadde stått stille i 10 år, mens antallet musikere, klubber og storband hadde økt kraftig. Hva oppfattet de to nye lederne som jobb nummer 1 da de kom i gang?

Ingrid Brattset:  – Siden vi begge to var opptatt av de regionale jazzsentrene, gikk vi veldig fort i dialog med dem for å få til et enda bedre «vi» enn vi hadde hatt før.

Gry Bråtømyr: – Jeg kom til en administrasjon som i mange år hadde gjort en kjempejobb overfor Stortinget, Kulturdepartementet og Kulturrådet for å få opp driftstilskuddet og sikre stadig bedre rammevilkår. Min motivasjon da jeg startet i jobben var selvsagt å fortsette den utviklingen, men jeg så også at Norsk jazzforum hadde et veldig godt skjelett som ikke helt var utstyrt med de musklene det burde hatt.

– Hva var skjelettet? Og musklene?
GB: – Skjelettet var hele jazzfeltet samlet i én medlemsorganisasjon – arrangørene, musikerne, storbandene, de frivillige og de profesjonelle, de fem regionale jazzsentrene, Nasjonal jazzscene, Jazznytt. Men så opplevde jeg veldig fort at det var litt for stor avstand mellom de ulike medlemsgruppene. At musikerne var «vi» og de andre var «de der borte».
Egentlig hadde jeg registrert det også før jeg begynte i denne jobben, at det ikke var noe sterkt «vi» eller «oss» blant medlemmene i Norsk jazzforum. Det var mer at musikerne og klubbene, musikerne og festivalene, kunne oppfatte hverandre som motpoler. Min tanke ble at vi måtte kunne jobbe bedre sammen for én felles interesse, og at det ville gi oss større muskler i kampen for bedre rammevilkår for alle parter.

– Høyere honorarer for musikerne må nødvendigvis bety høyere honorarutgifter for klubber og festivaler. Et vrient utgangspunkt for felles interesse, selv når alle parter er medlemmer i den samme organisasjonen?
GB: – Det var Norsk jazzforum som foreslo en minstesats for musikerhonorarer, noe CREO fikk gjennomslag for som en fagorganisasjon. Da var det mange klubber som fortvilte: «Hvordan skal vi kunne booke en septett hvis hver musiker skal ha 4300 kroner i honorar? Det blir jo helt umulige billettpriser?» Musikerne var like fortvilte: «Vi tør ikke be om et så høyt honorar, vi vet jo at klubben sliter…»
For å få partene til å snakke sammen, la jeg Norsk jazzforums musikermøte og klubbmøte på samme tid og sted, sånn at musikere og arrangører kunne sette seg ned og snakke sammen om dette og liknende problemer. På den måten ble det lettere å definere felles problemstillinger, og innse at løsningene ligger i å jobbe sammen for å bedre rammevilkårene for arrangørene og dermed også musikerne.

SAMLENDE: Gry Bråtømyr ønsker musikere og arrangører velkommen til det første felles medlemsmøtet i 2016. I bakgrunnen et samtalepanel med musikerne Tollef Østvang og Hayden Powell, Jon-K Johnsen fra Kampenjazz samt Inger Haugan Aasland (skjult bak Bråtømyr) fra Arendal Jazzklubb. Foto: Norsk jazzforum

– Hva med de regionale jazzsentrene og kommunikasjonen med dem?
GB: – For meg ble det ekstremt viktig å ha faste møter med dem. De regionale jazzsentrene er jo produserende enheter som legger turneer, drifter både store ensembler og ungdomsensembler og står for mye produktiv produsentaktivitet. For oss som jobber interessepolitisk overfor bevilgende myndigheter for å bedre rammevilkårene for medlemmene våre, er det helt avgjørende å kunne lytte til hva jazzsentrene har å melde. Norsk jazzforum skal være også deres interessepolitiske talerør, og vi skal kunne styrke dem også i deres arbeid overfor departement, kommuner og fylkeskommune.
Disse faste møtene var også med på å systematisere dialogen mellom de regionale jazzsentrene. Vi begynte å få flere saker som vi kunne løfte i fellesskap, som eksempelvis satsingen på et stort, profesjonelt jazzensemble i hver region.

– Var de regionale jazzsentrene så ferdig utbygde i 2015 at de kunne være fornøyde? Selv om de ikke var i nærheten av å ha oppnådd den offentlige finansieringen som Improvisasjon sett i system hadde lagt opp til da Norsk jazzforum ble startet?
IB: – Nei, og noe av forklaringen er at verken kommuner eller fylkeskommuner har fulgt opp som forutsatt. Til spørsmålet om jazzsentrene var fornøyde: Det kommer litt an på hva slags ambisjoner de selv har. Sentrene har nå iallfall stabilitet i daglig ledelse, de kjenner hverandre og systemene der de holder til, og de tøffeste diskusjonene sentrene imellom var over i 2015. De er jo der med hvert sitt styre, og er seg veldig bevisst at de er selvstendige organisasjoner, selv om de er medlemmer i Norsk jazzforum.

– Var de regionale jazzsentrene etter vår målestokk fortsatt underfinansierte da dere begynte å jobbe med dem i 2015?
IB: – Ja. Og særlig et par av sentrene er vant til å greie seg med veldig lite. De får utrolig mye ut av det lille tilskuddet de har. Jeg var styreleder i Østnorsk jazzsenter før jeg kom inn her, og der ble det nødvendig å prosjektfinansiere ganske mye aktivitet.

– Fordi de bevilgende myndigheter foretrakk å støtte enkeltstående prosjekter framfor å gi faste tilskudd til institusjoner, som Østnorsk jazzsenter?
– IB: Ja, det var rådende politikk, både i Oslo og nasjonalt. Østnorsk jazzsenter er et eksempel på en organisasjon som har fått opp sin egen økonomi gjennom prosjektfinansiering, og som har fått veldig mye ut av det.

GØY OG GLEDE: Gry Bråtømyr og Ingrid Brattset på Victoria med blomster og gode ord til Nasjonal jazzscenes Jan Ole Otnæs ved jazzscenens 10-årsjubileum i 2018. Foto: Terje Mosnes.

– Er det andre enkeltsaker dere vil trekke fram fra deres «regjeringstid» i Norsk jazzforum? Ut over faste oppgaver som kåring av Årets jazzklubb, Årets Buddy-prisvinner, det internasjonale arbeidet, der JazzAhead-satsingen i 2019 er et naturlig høydepunkt, og selvsagt tildelingen av diverse støttemidler?
IB: – Arbeidet med få oppfinansiert de regionale jazzensemblene har vært en viktig sak siden den satsingen ble enstemmig vedtatt på årsmøtet i Bergen i 2017.

– Hva er status i den saken nå?
GB: –Vi ønsker å få Trondheim Jazzorkester, Vestnorsk Jazzensemble, Nordnorsk Jazzensemble, Scheen Jazzorkester og Oslo jazzensemble, pluss vokalensemblene Trondheim Voices og Oslo 14, inn som faste poster på statsbudsjettet, i likhet med symfoniorkestrene og andre ensembler i det klassiske feltet. I dag er de finansiert gjennom Kulturrådet, og må søke hvert år om midler fra en pott der det er mange om beinet. Vi har nikkende enighet fra alle bauger og kanter om å få dem over på statsbudsjettet, men regjeringen og Kulturdepartementet sitter med prioriteringslista foran seg, og der ligger selve nøkkelen. Mitt håp for de regionale jazzensemblene er at de skrives inn på statsbudsjettet som ledd i styrkingen av det frie feltet. Da blir de riktig nok mer «institusjoner», men er fortsatt del av det frie feltet.

– Medlemskapet i «Foreningen Balansekunst» er stadig viktig for Norsk jazzforum?
GB: – Kjempeviktig. Norsk jazzforum var i sin tid blant stifterne av foreningen som nå har over 120 organisasjoner fra hele kulturfeltet som medlemmer, og vi har holdt arbeidet for et likestilt og mangfoldig arbeidsliv høyt i hevd. Camilla Slaattun, kommunikasjonsansvarlig her i Norsk jazzforum, skal ha mye av æren for det, og for at vi er den musikk-organisasjonen jeg kjenner til som lengst har hatt kjønnsbalanse som et mål i strategiplanen. Vi har jobbet veldig taktfast med å måle andelen kvinnelige musikere og bandledere hvert eneste år, kanskje til litt frustrasjon for festivaler, storband, klubber og bandledere, som må ta tellejobben. Men det har vært en bevisstgjøring som har dratt i riktig retning, og som organisasjon har vi tatt «Balansemerket», merkeordningen i Balansekunsts arbeid mot seksuell trakassering og diskriminering i kulturlivet. I de tre-fire siste årene har vi også jobbet med temaer som mangfoldsledelse og bærekraft, overbyggende målsettinger som alle jobber med, men som er kjempeviktige for vår del og som vi prøver å jobbe systematisk for å nå.

IB: – Vi har møter med både musikere, arrangører og storband, og tar opp disse temaene for å prøve å inspirere dem. Vi kan ikke instruere dem med mindre vi har økonomiske incentiver for det, og det er det ikke alltid at vi har, men motivasjonsarbeidet for å få dem til å følge opp, er viktig.

– Flere saker som peker seg ut som spesielt viktige framover?
IB: ­– Jeg ønsker at vi skal gå enda sterkere inn i arbeidet overfor Stortinget, Kulturdepartementet og Kulturrådet for å sikre bedre økonomiske rammer for hele det frie feltet, som jazzen er en del av.

GB: – Pandemien tydeliggjorde at det må et løft til for det frie feltet. Vi ser at institusjonene har klart seg, og nå trenger vi en tverrpolitisk forståelse for at diskrimineringen i dag går mellom det institusjonaliserte feltet og det frie feltet. Nå er det det frie feltets tiår, det sier Høyre, det sier Venstre og det sier Arbeiderpartiet, men nå må de vise det når forslaget til statsbudsjett skal behandles til høsten.

IB: – Vi må se på arrangørnettverket vårt, dvs. helårsarrangørene. Utenom Oslo og de store byene er det utrolig sårbart. Vi har et klubbsystem med dyktige arrangører som har holdt på i tre fjerdedeler av livet, og nå må vi passe på at ikke spillesteder forsvinner på grunn av arrangører som ikke orker lenger.

– Hvordan?
IB: – Vi skal løfte blikket og se på klubbkonseptet vårt. Vi må ta med oss alle kvalitetene derfra, men også våge å se på de problematiske punktene. Høy alder og fallende energi på arrangørsiden er en trussel, men det kan også bety en styrke hvis det åpner for å slippe til nye folk som har lyst til å være med på å drive en jazzklubb med for eksempel en litt annerledes musikalsk profil. Hele klubbnettverket, bortsett fra i de største byene, består jo av frivillige, og de skal ha lyst og mot for å gå inn og jobbe videre.
Jeg tror også at vi blir nødt til å tenke litt på hvordan vi utvikler spillestedene. Klubbkonseptet er bra, men kanskje får vi musikken vår ut til et større publikum ved å åpne opp flere steder for jazz, det være seg biblioteker, kjøpesentre der det måtte være mulig, eller andre steder der mange folk ferdes.

GB: – Vi trenger å snakke om økonomien i arrangørfeltet. Den må styrkes, både fordi det må gå rundt på arrangørsiden, og fordi arrangørøkonomien er så viktig for hele kunstnerøkonomien.

LOBBYING FOR FELTET: Gry Bråtømyr deltar hvert år på høringer i Stortinget om Statsbudsjettet. Her hos Familie- og kulturkomiteen i 2017. (skjermdump)

– Har dere kulturministerens øre i disse problemstillingene?
GB: – Hun skjønner hva vi snakker om. Det vi helst vil ha, er en offentlig kartlegging av hele kulturfeltet i form av en NOU (Norges offentlige utredninger) med sikte på å styrke det frie feltet – arrangørene og kunstnerne. Det er en omfattende prosess, og vi får den kanskje neppe, men det kan bli en stortingsmelding.

– Mens dere venter, kan dere jo glede dere over fjorårets medlemsundersøkelse (Telemarkforskning) som viser at Norsk jazzforum gjennomgående har en veldig fornøyd medlemsmasse? Mye har tross alt kommet på plass gjennom disse 25 årene?
IB: – Ja, mye positivt har skjedd. Og det spirer og gror, ikke minst blant unge, dyktige musikertalenter.

GB: – Hver gang vi har regionledermøte og medlemsmøter og jeg sitter og hører om all den yrende aktiviteten, tenker jeg: Fy søren, hvor mye fint som skjer der ute i nord og sør, øst og vest. Men samtidig har vi utfordringer så det holder nå etter pandemien, så det blir viktigere enn noen gang å kjempe for alt av rammevilkår på feltet vårt.

Ved utgangen av 2021 besto Norsk jazzforums medlemsmasse av 706 ordinære musikermedlemmer, 80 studentmedlemmer (musikere), 90 klubber, 28 festivaler, 145 storband, 5 regionale jazzsentre og 1 utdanningsinstitusjon.
Mer informasjon om Norsk jazzforum finner du på hjemmesiden her.  Her finner du også vedtekter, formålsparagraf, strategiplaner, årsmeldinger, landsmøteprotokoller, årsregnskap etc.