Now's the time

NTT: Inn i de dype skoger

Kjetil Jerve finner sin harmoniske bevissthet, Andreas Røysum har tro på musikkens kraft med Motvind-festivaler, Johanna Holt Kleive er med i historiens første feministiske svartmetallband, og vi har konsertrapport fra Angel Bat Dawid på Munchmuseet.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital strimmelform hvor vi hver uke skriver om musikken vi bryr oss aller mest om – og forsøker å finne noe nytt. Denne uken har vi vært på konsert, vi snakker om ny black metal og vi ser frem mot Motvindfestivalen, både i Oslo og Middelalderskogen i Numedal. 

Det er, som Dagsavisen var inne på i sin oversikt fra Oslo, en ubegripelig stor mengde konserter som skjer for tiden. “Tidenes konsertmåned”, kaller Mode Steinkjer det i sin oversikt, og det kan fort hende, det – men selv om vår beste tid kan være akkurat nå, anbefaler vi også Arild Bomans foredrag neste tirsdag på Oslo Jazz Circle om Public Enemies og Club 7. Om du er på Hadeland i kveld må du stikke og se Stian Carstensen Trio, om du er i Oslo er gitartrioen Philip Catherine / Ulf Wakenius / Martin Taylor på Cosmopolite et høydepunkt i kveld – og vi tar også med at Inger Hannisdal Ensemble spiller på Jazz på Gølvet på Blå i morgen

Resten lar vi remsa stå for – vi går videre! Om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å kalle oss fehuer har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her

 

For Kjetil Jerves del er det helt greit om du sovner – eller bedriver massasje, for den saks skyld – under konsertene hans 


Kjetil Jerve. Foto: presse

– Tidsklemma gir meg stadig vekk buksevann – men de buksene er våte fra før. Og det diggeste med å ha masse oppgaver er jo at man får gjort mer. 

Sånn er det blitt for Kjetil Jerve, pianisten som også i det daglige jobber med det stadig aktuelle plateselskapet Dugnad Rec (denne fredagen ute med Nothing Personals debutskive The Alchemy of Nothing Personal) og som neste torsdag premierer et splitter nytt verk under Motvind-festivalen i Grønland Kirke. Harmonic Consciousness heter det, og det var en fin anledning til å ta en prat med en kar vi har diskutert både musikk og næring og sjeleliv med før i denne remsa.  

Er “Harmonic Consciousness” en fortsettelse av ting du har jobbet med i tidligere prosjekter, er det en ny vri på eldre tanker, eller er det noe helt nytt, føler du?
– Det er en blanding av alt det. Det stammer tilbake til 14-årsalderen da jeg hadde min første filosofiske opplevelse, som jeg kaller det. Jeg satt og tenkte på bussen, og så ut av vinduet på veien til kulturskolen. Så gikk det inn på meg hvor små vi er, hvor lite et menneske kan føle seg og hvor befriende det kan være. Å være en maur i en tue – alt kan foregå i den tuen, men det er noe enormt utenfor. Det var en digg følelse. Ikke nødvendigvis det som handler om å føle seg liten, men å skifte på linsa, på en måte. Følelsen skiftet ga meg føltes riktig – og tanken på at jeg kan skifte den linsen selv var befriende. Jeg husker at jeg tenkte “det her skal jeg gjøre hele tiden”. Så glemte jeg det selvfølgelig etterpå, men senere en gang kom jeg over den tanken igjen. Sånn har jeg det i dag også. Det er litt sånn at i det øyeblikket jeg blir identifisert med tanken, mister jeg den også. Kanskje en sånn modus må være ny, at den trenger å komme på sin måte. Men jeg tenker at jeg kanskje kan tilrettelegge for det også, for eksempel når jeg som musiker spiller i mange kontekster på kort tid. Kanskje det er Baker Hansen én dag, og så er det studio med Lana Trio dagen etter. Hva kan jeg ta med meg mellom de ulike sammenhengene? Grunntanken som er blitt med videre inn i “Harmonic consciousness” er følelsen av linseskiftet, og en visshet om at det finnes større krefter som påvirker meg, ting som kommer utenfra min boble. Helt spesifikt handler prosjektet om toner. Om jeg sitter og lurer på hva jeg skal spille i en improvisatorisk kontekst eller når jeg skriver musikk, kan jeg føle “åja, nå kom den”. Sitter jeg lenge nok, kommer det en tone til syvende og sist. Det fenomenet ville jeg lage til et verk – å framføre musikk med det utgangspunktet. Å finne en tone og spille den. Jeg skjønner at det høres banalt ut, men det er virkelig det jeg har lyst til å utforske. 

Hvor kom den tanken fra?
– Det var vel egentlig på Nakademiet, kurset Nakama-kollektivet arrangerer hver sommer. Jeg var lærer der i fjor, og det var da akkurat den ideen kom. Jeg formulerte det som en oppgave til gruppen jeg underviste. Å sitte i sin egen ro og finne tonen sin, og så spille den, lenge av gangen. Og så kan man la seg påvirke – tonen vil forandre seg. Om man føler at den flytter seg oppover, eller om man får lyst til å flytte den oppover, så kan man gjøre det. Dette gjorde jeg med en gruppe som hadde møttes for første gang fire dager før. Og det ble et veldig behagelig resultat. Vi tok opptak av det, og det var en åpenbaring. Til Motvind har valgt ut et solid kobbel med musikere – da jeg fantaserte om å gjøre dette til mitt bestillingsverk, dukket navn opp i hodet mitt. Jeg tenkte ut en besetning som kan ha et stort register. 

Det er mulig jeg misforstår her. Men det du beskriver her – å være åpen, finne en tone og så spille den – det er vel kanskje det mange vil assosiere med all musisering, improvisasjon og komposisjon. Hva gjorde det til en åpenbaring under det kurset?
– Jeg tror det er den enkle og klare instruksen om å faktisk gjøre akkurat det. Som du sier er det jo også en beskrivelse av sånn jeg pleier å spille, og opplever at mange andre spiller. Jeg har hatt flere situasjoner med andre musikere der vi har snakket om dette, kan vi ikke bare spille det vi føler for? Men for meg dukker det også opp tanker som handler om andre ting enn akkurat tonen – det kan være form, farge, temperatur, dynamikk, alle de andre parametrene i musikk. Tonen med stor T ligger der kanskje som en selvfølge i musiseringen, men her prøver vi å ta den frem som det viktigste som skal skje. Å systematisere det på den måten var åpenbaringen og det som gjorde at jeg ville gjøre det som et bestillingsverk. At jeg gjør en sånn oppgave til et eksperiment til den grad er ganske typisk meg. Jeg klarer ikke å la være, det er automatisk sånn jeg går inn i nye oppdrag. I hvert fall om jeg får velge selv. 

Det tror jeg på – etter en lesekonsert på biblioteket i Mandal i fjor, husker jeg at du gikk rett over i intervju-modus, at du spurte publikum om de for eksempel endret leserytme med musikken og så videre. Det er ikke så mange konserter som avsluttes med en sånn samtale – men det er i grunnen ikke så verst, det er lærerikt. Og det er en påminner om at en konsertopplevelse kan være så mangt.
– Ja, det er en sentral forskningsinteresse for meg, å leke med dogmene eller standardene for hva en lytteropplevelse kan være. Det handler om mulighetene for å åpne opp rommet og gjøre det velkomment for alle. Hvis noen har behov for å tenke gjennom noe underveis i konserten – om det så er handlelisten eller hva som helst – føler jeg at det da blir det riktige å gjøre, snarere enn å prøve å innrette seg etter en “objektivt bra” måte å være på konsert. Det er selvsagt greit at det ikke blir totalt kaos på alle konserter fordi folk begynner å spille basket eller lignende – men poenget mitt er at det finnes uendelige variasjoner på det å oppleve en konsert. Det som er avgjørende for min del er om jeg klarer å leve meg inn i det, som jo kan bety som mangt. Kanskje jeg lever meg inn fordi jeg ser for meg selv på scenen, eller at jeg får assosiasjoner som inspirerer. Eller at jeg blir forsonet med en stressende faktor underveis. Jeg hadde en åpenbaring da jeg hørte en konsert med Mozart på klassetur i Praha. Jeg sovna underveis i konserten, og så våkna jeg igjen. Jeg skjønte ikke helt hvor jeg var, eller hvor i konserten jeg var. Men det var jo digg å sovne, og jeg merket at jeg ikke var så stressa for liksom å ha gått glipp av noe. 

Hvor oppmerksomheten bør være på en konsert er noe vi har diskutert ofte i NTT. For min egen del er det å miste konsentrasjonen underveis i en improvisert konsert noen ganger helt sentralt – for da kan jeg også finne den igjen, og det er ofte veldig fine opplevelser.
– Ja, helt i den tonen der. 

Jeg mener å huske at du tidligere har sagt på nett at du tilbyr folk gratis hodemassasje om dere er på samme konsert, fordi du liker å bruke hendene når du hører på musikk.
– Det er vel snarere overkroppen som er massasje-tilbudet. Det er noe med den innlevelsen i øyeblikket som skjer når du involverer kroppen fysisk, mer enn å bare sitte på stolen. Jeg sitter som regel og beveger meg litt når jeg er på konsert, om det så ikke er rytmisk, mer som en flytbevegelse. Et eller annet må sirkulere litt. Det å være på klubb og danse har gjort meg mer hardhudet med tanke på om det jeg gjør ser teit ut for andre. Det handler jo litt det også, den sosiale bevisstheten som kan være lammende. Det skal kanskje mye til å tørre å være alternativet i en sånn konsertsetting. For meg er det veldig inspirerende å forsøke å skape rom for alt sånn, det er et element jeg har med meg. Også det med å snakke med publikum rett etter konserten om erfaringene deres – jeg vil ikke forvente det av meg alltid, men det kan ha en effekt. Folk kan få påminnere om at det er de som individer som opplever musikken på sin måte. Det kan sikkert være rart å for eksempel være på en friimprokonsert sammen med “fansen”, når man ikke har vært det selv. Men det er den individuelle måten som er den eneste riktige. At andre står og hoier… det er ikke sikkert at akkurat du er i det humøret. Men det går an å leve seg inn i det på en eller annen måte, og kanskje det er litt av poenget med å møtes. Å møte opp med sin egen væremåte.

Det gjelder nok for alle konserter, men det kan hende at det blir ekstra tydelig at man tar med seg sin egen dagsform på konsert når konserten er improvisert. Om jeg ser et band eller en artist med masse låter jeg elsker, blir jo de låtene tidsmaskiner, på en måte, som tar meg med til tidligere øyeblikk jeg kanskje elsker å gjenoppleve. Men i sin natur handler jo improviserte konserter om å “kjenne på nuet”, og da er det klart at det spiller en stor rolle om du har hatt en møkkadag eller ikke når du setter deg ned.
– Når det er mindre å kjenne igjen, blir det nok et annet utgangspunkt. Om noen skal lage musikk som er ment for å selge et produkt, må de jo bruke gjenkjennelsesfaktoren for det det er verdt. Å forsøke å være veldig ledende og forførende i en retning. Jeg tror ikke det er lettere eller vanskeligere å få folk med på det du gjør, men folk er mer eksponert for noen typer musikk enn andre. Jeg tror nok at det bare er gjennom eksponeringsterapi at man får utvidet sin musikalske komfortsone uansett. 

Jeg har inntrykk av at veldig mange som driver med musikk som blir sett på som “vanskelig” prøver så godt de kan å få formidla at den ikke er det – at det er en enkelhet der som hvem som helst kan få fatt i. Selv om det ikke alltid er så lett å få ut, det er jo forståelig også at noen typer musikk fremstår som koda og litt lukket om man kommer utenfra.
– Ja, jeg tenker nøkkelen der handler om interesse. Som Bjørn Kruse lærte meg på NMH – inter-essens – essensen mellom oss. Å vise interesse trenger nesten ikke ha å gjøre om jeg liker det jeg hører eller ei. Jeg kan ha gode opplevelser med noe jeg ikke assosierer meg med estetisk, jeg kan føle en kunstnerisk avstand og allikevel være interessert. Jeg tenkte på det i går – det handler om godvilje. Å vise godvilje. Det er kanskje det som skal til, uavhengig av kvaliteten. Det motsatte blir uvilje – og man kan virkelig vise uvilje i en hvilken som helst situasjon. Konserten kan være perfekt, men om jeg har uvilje hjelper ikke det nødvendigvis. Jeg har den suverene friheten til å gå inn i godviljen selv som lytter, og det er lett å glemme. Den innsikten er litt som den filosofiske opplevelsen på bussen, den forsvinner som sandkorn i hånda, den friheten er en i nuet-opplevelse. Å være interessert i at det skal være noe godt i det du opplever. Jeg kan ikke styre det hos andre, jeg kan forsøke å legge til rette for det, og begrense ting som kan bringe uvilje. Men jeg kan ikke tvinge noen til å ha det. 

Det er uansett deilig å bli minnet på at det går an å være et godt publikum – og at gode publikum også øker sjansen for at det blir en god konsert. Det handler ikke om hvorvidt folk er stille eller danser eller hva som helst – et godt publikum kan være så mangt. Men om man har opplevd det merker man jo forskjellen.
– Ja, helt klart. Som pianist sitter jeg sjelden i en stilling der jeg kan iaktta publikum. Da blir det vill gjetning på om de har det bra. Kanskje folk sitter og vil det skal bli ferdig så fort som mulig. Men kanskje det da er jeg som ikke har godviljen til å akseptere det jeg driver med. Jeg tror ikke folk kan tvinge seg selv til å like noe som helst. Men vi kan spørre oss selv hva vi er motvillige mot, hva som skaper ubehaget? Strammer jeg beina mine? Det gjør jeg jo noen ganger. OK, da kan jeg i det minste slappe av der og se om det hjelper. Hvis jeg gir slipp på å tenke på hva publikum tenker når jeg spiller, blir det hvert fall lettere for meg å spille, og det er en start. Dette har alltid vært veldig stort for meg, for jeg blir alltid nervøs av å spille. Men nervøsitetsfenomenet arter seg mer og mer som en “er du klar for kamp”-greie. Kanskje jeg føler meg slapp til rett før jeg går på scenen, og da er jeg glad for at kroppen har spart på de kreftene til å kjøre på. Det er fint å bruke en konsert til å videreutvikle min evne til å musisere foran andre. Og det er jo en veldig åpenbar kontekstuell forandring fra man sitter alene og øver til det kommer andre inn i rommet. Jeg merket det da jeg gjorde streamingkonserter, hvor annerledes stua ble da jeg skrudde på. “Nå kan Elton plutselig logge seg på”, liksom… og det er jo gøy!

Var du forresten på avslutningsturneen hans?
– Nei, jeg har forsonet meg med at jeg har sett det jeg trenger å se av Elton og unner heller alle andre å gå og se ham. Det høres kanskje snobbete ut, men jeg føler jeg vet hva det gikk i etter de konsertene jeg har vært på og alle bootlegsene. Og jeg har fått trent FOMO-muskelen ganske godt med å bli far til trillinger. Så jeg er glad for å ha fått med meg ham live noen ganger. Den magien hans sitter så sterkt i ryggraden at jeg ikke hadde noe umiddelbart behov. Men det hadde vært stas å møte ham en gang, og jeg har veldig lyst til å gjøre mer med musikken hans. 

Konserten du skal ha neste torsdag heter “Harmonic Consciousness” – og det slår meg at du ikke virker allergisk mot å ta i bruk et nesten new age-aktig språk, om selvutvikling og slike ting, når du snakker om musikken din.
– Ideelt sett hadde jeg brukt begreper som var mindre lada, men det er det nærmeste jeg kommer. Og assosiasjonene med new age kan også være litt avvæpnende. Jeg tenker også at det kanskje er litt i tiden også, begrepet bevissthet og harmoni er ganske universelle og ikke fullt så ladet som andre. “Yoga” er jo ganske mainstream, det kan du gjøre på SATS. Det er noe som har skjedd i min levetid, føler jeg, at folk kan da hele pakka med en klype salt og heller være trygge på at de har sin forståelse av det. Jeg skal også være med på en ny serie på en bar som heter Ostara i Kirkegata der jeg rett og slett skal ha pianoterapi hver onsdag fra og med førstkommende. Det er i akkurat den samme gata. Hva i all verden er en pianoterapeut? Jeg tror ikke det er en beskyttet tittel. Hva er det? Jeg føler jeg har drevet med det hele livet, egentlig. Så er det altså en nattklubb som har et fint Schimmel-piano, og da kan jeg komme dit. Det håper jeg at folk vil prøve seg på, og jeg tror at det er musikk folk kan synes er interessant enten de synes “pianoterapi” høres veldig svevende ut eller midt i blinken. Jeg vil jo ikke at det skal bli tatt så alvorlig. Jeg vil heller at folk skal bli interessert. Og om de syns det er latterlig, er det en form for interesse, og det forlenger livet det og, antar jeg. 

Tenk å kunne ha Kjetil Jerve som PT, da.
– Ja, “Pianoterapeuten”. Nå hører jeg at kona mi fniser i bakgrunnen her. Jeg tenker det er fint at man fniser. 

 

Ny vind i seilene for Motvind


Andreas Røysum. Foto: Pål Dybwik

Førstkommende torsdag er det igjen duket for en av de fineste hendelsene i musikk-kalenderen, Motvind-festivalen! Den åpner med bestillingsverk i Grønland kirke, før den i helgesvingen inntar Nasjonal jazzscene Victoria to dager med et virkelig fabelaktig program. I juli skal det bli enda en festival, denne gang i naturskjønne og naturlige omgivelser i Numedal. Vi fikk tak i en av vår musikks helt sentrale skikkelser de siste årene, Andreas Hoem Røysum, for å snakke om greiene.

Det er en ny Motvind-festival på gang neste uke. Hvordan har utviklingen vært siden dere startet opp?
Utviklingen har kjentes, i mangel på et bedre begrep, organisk og fin. Vi har jobbet med de samme holdningene og ønskene i bunn hele veien, og siden oppstarten i 2016 har vi hatt muligheten til å slå bittelitt mer på stortromma hvert år. Det startet med én tromme, men nå begynner vi å få oss et ganske fett sett å spille på. Programmet har gått fra å inneholde 6 lokale band til å omfatte 25 konserter med fantastiske musikere fra både nært og fjernt.

Det er en viss vekt på etablerte band og prosjekt her, mer enn for anledningen kuraterte musikermøter?
Motvind har fra begynnelsen av hovedsakelig fokusert på etablerte band, samarbeid eller solister som i forskjellige grader bruker improvisasjon som et bærende element i å forme uttrykkene sine. Med denne innfallsvinkelen står vi fritt til å sette sammen program diktert av vår musikalske forståelse. Med fokus på storform og dramaturgi kan vi skape helhetlige opplevelsesreiser som inkluderer alt fra norsk, gresk og tyrkisk folkemusikk til indisk og vestlig «klassisk» musikk til jazz, impro og sløyere rockuttrykk. Vi opplever at de fleste musikalske uttrykk har langt flere fellesnevnere enn forskjeller, og at det er veldig mye å hente fra å la forskjellige uttrykk sette hverandre i relieff.

Av for anledningen kuraterte mestermøter på årets program har vi endog et par virkelige godbiter. I Oslo spiller Lotte Anker, Tobias Delius, Antonio Borghini & Mark Sanders, og i Numedal senere i sommer spiller Trevor Watts med John Edwards & Tollef Østvang.


Aki Takase spiller med Michael Griener og Christian Weber spiller på Motvind fredag 17. juni. Foto: presse 

Bestillingsverket i år er av Kjetil Jerve, og her skal vil til kirken?
Jerve har faktisk aldri spilt på Motvind før. Han gjorde noen legendariske konserter med en tentett han og Andreas Wildhagen ledet for 10 + år siden, som blant annet gjorde at de nesten strøyk på NMH-eksamen … sterkt! For meg er han en veldig interessant kunstner og tenker. Det føltes veldig naturlig å spørre han om han ville gjøre noe spesielt for årets festival, og det later sannelig til å bli en spesiell opplevelse! Grønland Kirke skal fylles med lyden av trommer, kontrabasser, Hammond B3, kirkeorgel, flygel, vibrafon, tuba, trompet, altsaksofon, fiolin og vokal. Musikken er skapt fra en dypt personlig visjon, som jeg unner alle å få en innføring i fra Jerven selv. En god start kan vel være å oppleve visjonen manifestert førstkommende torsdag?

 Det er ofte flat struktur på denne scena, men det er likevel en god del markante størrelser på programmet på Victoria i år?
Vi er opptatt av å presentere internasjonale og lokale stilskapere, gamle ringrever og ungfoler, boltre oss i farvannene hvor tradisjon og fornyelse syder om hverandre. Vi er utrolig heldige som har så mange bautaer blant oss, og det kjennes veldig meningsfullt å kunne presentere folk som Alexander Von Schlippenbach, Jöelle Léandre, Aki Takase, Tobias Delius og Trevor Watts; folk som har vært sentrale i å forme den kreative musikkarven som betyr så mye for oss, og som virkelig fortsetter å drive det videre.

 STHLM Svaga som spiller lørdag høres ut som et interessant konsept. Hva er greia?
STHLM Svaga er et Stockholms-basert ensemble, som jobber med å spille musikk som vanligvis spilles med et relativt høyt volum (ekspressiv musikk i jazztradisjonen) så lavt som mulig. De jobber med å få frem andre måter å lytte på, og få musikken til å vise seg fra nye sider. De har bergtatt flere som har bergtatt meg! Den første plata deres Bells and Whistles inneholdt komposisjoner Carla Bley skrev til dem, og på Motvind i Oslo skal det være premiere på splitter nye stykker av Roscoe Mitchell og Archie Shepp. Det syns jeg er ganske utrolig.

Jeg lurer på om dette er første gang Roscoe Mitchell og Archie Shepp tar del i samme kunstneriske gest siden de spilte på Grachan Moncur III (R.I.P) sin fantastiske «New Africa» i 1969.

Utover kunstnerisk kvalitet, hva er det mennesket får ut av opplevelser av livemusikk som dette?
Jeg tror mennesket får mye ut av kombinasjonen av delt undring, ekstase og tilhørighet.

Hvordan kom du selv borti greiene? Var det en konsert eller plate der det sa pang?
Greiene kom borti meg før jeg hadde et konsept av selvet. Så mange takk til foreldre og søsken for å kultivere musikalske omgivelser å bli til i.

Dere var medvirkende til en enorm debatt om kultursponsing forleden år. Den brakte også resultater. Det kunne man nesten merke i den nye utgaven av Motvind-magasinet, der var det mindre snakk om våpen enn forrige gang?
Vi hadde lenge planer om å lage temasider om «Krig & Fred» hvor vi fra så mange forskjellige faglige hold som mulig ønsket å belyse krigens natur i et forsøk på å forstå bedre hvordan man kan bidra til fred. For en blekke uten noen andre midler enn salgsinntekter ble det dog veldig vanskelig å få med de bidragsyterne vi ville, så dette prosjektet er utsatt til det neste magasinet.
Vi har altså ikke sluttet å bry oss om fredsarbeid, men en kombinasjon av 1) økonomiske kår og 2) det faktum at samtlige av oss har vært veldig opptatte med andre ting i livet, har gjort at det ikke kommer like godt til syne. Det er jo gjerne sånn; alle livets praktiske banaliteter og gjøremål fører fort til at det ikke er så mye tid igjen til å fokusere på å konstruktivt kjempe mot urett. Og bare det faktum at det er sånn, gjør at vi akter å ta et seriøst tak for å igjen bli en tydelig stemme og bidragsyter i fredsarbeidet. For det er klart at det trengs som aldri før. Det er tider hvor patriotisme og krigshisseretorikk rår fra samtlige hold. Man er plutselig en raddis om man syns det er en dårlig idé å ha amerikanske atomvåpen og fristater på norsk jord.
Og selv om Kongsberg Jazz til slutt ble avskjediget av Kongsberg Gruppen, så trengs det naturligvis virkelig fortsatt at det kjempes for et raust kulturliv som kan stå rakrygga med det kunstneriske i førersetet.

Senere i sommer er det enda en festival, denne gang i Numedal. På hvilken måte skiller denne seg fra den mer urbane varianten?
Den skiller seg veldig ut med tanke på at den er midt i skogen. I usedvanlig vakre omgivelser, om jeg får si det selv. Her kan vi legge opp til et mye friere opplegg. Alle fra 1 til 100 skal kunne kose seg. Man kan campe ute eller sjekke inn på den lokale idrettshøgskolen rett ved, som vi disponerer for anledningen. Er man hypp på å bade i elva, spise noe lokal mat, drikke lokalprodusert kakao eller øl, spille volleyball, jamme eller gå seg en tur i skogen … så kjør på! I tillegg presenterer vi et variert og vel sammensatt program med 12 konserter; masse sløy folkemusikk og en hel del særs Motvindete «jazz». Om været blir ok eller bedre, kommer dette til å bli så magisk. En ekte festival!

Mange arrangører melder om at det kommer litt færre folk enn vanlig på «smale» konserter. Kan det være slik at disse to siste årene har virket negativt mht. rekruttering? Hva kan vi som felt gjøre?
Jeg tror flere faktorer spiller inn, og de er temmelig dyptpløyende. Det virker som at veldig mange har blitt vant til å konstant kunne skreddersy virkeligheten sin akkurat til seg selv og sine umiddelbare impulser eller ønsker. «Alle verdens muligheter» ligger noen tastetrykk unna på ymse streaming-plattformer. Kanskje det faktum at individet blir så beinhardt adressert og balsamert i dette øyemed, gjør at færre føler at det er naturlig å oppsøke noe man ikke har helt kontroll over hvordan kommer til å oppleves?

Så har jo kulturlivet også havna i tidenes kvelertak. Det finnes altfor få plattformer for å spre det glade budskap hvor det ikke er algoritmisk logikk som rår, og hvorvidt man kan blåse 100 laken på Facebook-annonser eller ei, tror jeg har veldig mye å si med tanke på å nå ut til andre enn de mest iherdige følgerne. Det kan jo også tenkes at folk har hatt nok stillesittende stimulerende kunstneriske opplevelser på hjemmebane i senere år, og at det nå higes mer etter å feste med vennegjengen, med plastglassøl og generisk bilreklame-musikk på en svær scene i bakgrunnen?

Hva kan vi som felt gjøre?
Det er plass til alt. Motvind Kulturlag velger å fokusere på å prøve å gjøre så godt vi kan i lys av det vi tror på. Den beste måten vi som felt kan bidra til å skape interesse er så vidt jeg ser det å beinhardt fokusere på å skape så interessante og inkluderende kunstneriske opplevelser som mulig. Det vi holder på med har jo et bredt nedslagsfelt! Jeg registrerer at flere festivaler (med betydelige subsidier for å kompensere for at de ikke driver kommersielt, men skal fremme kunsteriske uttrykk som fort drukner i markedsbassenget) stadig jekker opp billettprisene noe grassalt, programmerer mer og mer tannløst og går for en streaming-aktig modell på hvordan festivalene er lagt opp. Man skal alltid kunne hoppe inn og ut av mange konserter samtidig, slik at om noe ikke er AKKURAT det man hadde lyst på i øyeblikket så trenger man ikke prøve å gi noe tilbake til musikken. Totalsummen av disse faktorene er svært dårlig nytt om man ønsker å skape økt interesse for all den fantastiske musikken som skjer rundt omkring. Om man er hypp for å videre fasilitere for at det norske folk er litt for dritings på konferansehoteller; kjør på! Men kunsten må settes først om vi skal ha noen sjanse til å skape engasjement rundt den.

Du er glad i andre menneskers musikk. Er det noen nye oppdagelser i platebunken du vil dele med oss?
— Digg spesielt låt 1 og 3 fra denne samleplata med burmesisk musikk, som Hans Hulbækmo viste meg for et par uker siden. Apropos det faktum at det meste musikk har flere fellesnevnere enn forskjeller; høres ikke førstelåta ut som burmesisk Ornette?!

Er tilbake på kjøret med saliggjørende polyfon vokalmusikk fra Albania:

…og ballader fra Ben Webster, Coleman Hawkins eller begge:

 

 

Heksedans i omegnen

Det er slettes ikke jazz alt som glimrer i denne musikkavisremsa, men vi kan si det for sikkert at dette er første gang vi skriver om feministisk black metal. Bandet og konseptet Witch Club Satan debuterer med single i dag i form av låten «Hysteria». Barske saker. Bak denne trioen skjuler Nikoline Spjelkavik på gitar, Victoria Røising på bass og Johanna Holt Kleive på trommer seg. Necrobutcher aka Jørn Stubberud fra ikoniske Mayhem opererer som mentor for medlemmene, som har bakgrunn fra teater og skriverier. Observante lesere forstår at trommeslageren er av nobel musikerslekt, søster av Amalie som vi har snakket med her før, og i det daglige tekstleverandør og levemenneske, blant annet for Jazznytt. 


Foto: Helge Brekke

Hvorfor startet dere Witch Club Satan?
– Vi var lei av å kjenne oss late, trøtte og tilfredse. Rundt oss går verden i stå kurs mot full krise, mens vi bare slumrer videre. Vi kjente at det var på tide å våkne. Vi ville lage et helvetes bråk.
Svartmetallen har mye sinne og opprør i seg. Det er metallens punk –  den fokuserer mindre på teknikk, og mer på energi. Et sted her ville  vi ville finne vår plass.
Vi har stort kjærlighet og respekt for det «de gamle gutta» har bygd opp, men har også kjent på på et stort behov for å lage vår egen vri på denne sjangeren. Svartmetallen byr allerede på opprørstrang, eksplosivitet og enorm teatralitet. Vi strekker teatraliteten så langt vi kan med kostymer, sminke og scenografiske elementer, og prøver å dyrke punken og sinnet. Som damer tror vi det er ekstra viktig å kunne bruke aggresjon som drivkraft og engasjement, og å la den rå energien være viktigere i musikken vår enn tekniske ferdigheter. 

Hvordan er det dere øver og lager låter?
— I prosessen med å skrive låter starter vi ofte med tekstarbeidet, hvor vi alle tre føler oss mer komfortable og kompetente enn med hele musikk-greia. I forkant av selve jobben har vi gjerne hatt en spennende samtale, og funnet et eller annet som tenner oss. Noen ganger tar vi opptak av samtaler og diskusjoner oss imellom, og i etterkant kan ordene virke mer appellerende enn det de gjorde i starten.

Vi skriver gjerne i sirkler hvor én skriver et røft utkast eller bare noen bilder og setninger. Så sendes teksten videre til neste person, som skriver en låtskisse, før en siste person finpusser. På den måten har vi kunnet jobbe med 3 låter samtidig. Det er ikke bare veldig effektivt, det er også gøy og inspirerende å se hvordan de forskjellige stemmene blandes til én. Til slutt krangler vi selvsagt litt om detaljene, og gir oss ikke før alle er utslitte og happy med flisespikkeriet. At alt materialet er «vårt» og ikke «ditt» og «mitt» gir også prosjektet en tydeligere identitet og bandmedlemmene en sterkere følelse av eierskap og tilhørighet.
Når det kommer til å sette melodi til teksten starter vi gjerne med å prøve å synge det. Vokalen lager grunnlaget  for det rytmiske, som i en slags rap, og derfra er det bare å prøve å finne akkorder og riff som passer. Vi har alle hørt betraktelig mer på musikk enn vi har spilt musikk, og det preger selvsagt måten vi komponerer på. Det å få inspirasjon fra instrumentene ved å improvisere eller jamme er ikke vår greie. Vi fantaserer frem lyden av hvordan vi vil at det skal høres ut, og prøver så å finne ut hvordan i helvete det kan la seg manifestere i fingrene. Hehe.

Med vårt utgangspunkt som ikke-musikere er det eneste som gjelder når det kommer til øving å øve mye. Vi har møttes og bodd sammen i 1-3 uker i slengen for å bare øve, og det har vært helt nødvendig.

Vi har øvd noen ganger med tilskuere, og da har liksom alt bare stivnet helt til, og overtenningen har tilintetgjort alt vi hadde øvd på. Men det er kanskje litt som å lære seg å kjøre bil – du lærer mest etter at du har fått lappen? Slik var det i alle fall for oss. Som teaterfolk (Niko & Vik) og skribent (Johanna) er det befriende å tenke på at live-opptredenen her kan være mer fleksibel enn når vi lager rene teaterforestillinger, at sanger kan byttes ut etterhvert som vi blir mer rutte, og at vi kan vokse som utøvere med tiden.


Witch Club Satan. Foto: Helge Brekke

Hva handler debutsingelen om?
«Hysteria» er en hyllest til den kvinnelige aggresjonen, og et ‘fuck you’ til hvordan historien har omtalt og behandlet damer som ikke føyer seg.  Hysteri er en av de lengstlevende «kvinne(p)sykdommene», og typisk nok var det kvinnen selv eller andre kvinner som fikk skylda for å stå bak, mens de mannlige ektemennene eller legene kunne kurere tilstanden ved samleie eller bekkenbunns-massasje. Kvinnelig orgasme var først og fremst en kur mot hysteri, og hadde ikke noe med nytelse å gjøre. Fortsatt brukes hysteri som et nedlatende ord for å undergrave kvinnelig engasjement og sinne.
På samme måte som Witch Club Satan omfavner «heksa», er «Hysteria» vår måte å feire sinte, engasjerte damer. 

Skjønner. Hva er det musikken og estetikken gjør med dere på et (u-) menneskelig plan?
— Vi tror at musikk har kraft til å endre, fordi musikken er tilgjengelig for alle. Du trenger ikke forstå eller tolke den for å føle den gjennom lyd og vibrasjoner. For oss er det frigjørende (og dritskummelt!) å utfolde oss gjennom å spille og være i denne brutale musikken.
Vi er alle tre på hver vår måte passelig snille og pliktoppfyllende, men gjennom Witch Club Satan har vi vært på leting etter noe annet som bor i oss. Målet er jo at også de som hører på musikken vår kan føle litt på det samme, og at vi og publikumet i fellesskap kan bruke musikken som en vei til noe nytt. Det er generelt mye forsiktighet ute og går. Folk får nok generelt ropt og bråka litt for lite. Det er synd. 

Witch Club Satan handler også om å prøve å skape et fellesskap for flere enn oss selv, hvor det ville, naturlige og nærmest dyriske i oss blir heiet frem. Det er ikke lengre slik at du i Vesten risikerer livet for å være annerledes. Men det er heller ikke så veldig lenge siden et rykte om at du var litt sær var nok til at du kunne bli bundet fast til en påle og brent levende mens hele lokalsamfunnet så på. Med dette prosjektet ønsker vi å sette fyr på de kollektive tvangstrøyene som er pålagt oss. Vi setter på vekkeklokka like mye for oss selv, som for publikum. Slumring er deilig, så litt ubehagelig blir det nok for alle parter når Witch Club Satan går på scenen. Men vi leker ikke hekser, vi prøver å skape en bevegelse her!! 


Foto: Helge Brekke

Hvorfor har det historisk sett vært så få kvinner i denne delen av musikklivet, egentlig?
Historisk sett har gutter blitt heia mye mer frem som tøffe, og blitt oppfordret til å kaste seg ut i tekniske/ferdighetsbaserte aktiviteter, mens jenter har fått mer trening i å være empatiske, snakke om følelser og ikke være så usjarmerende brautete. Innad i bandet er vi nok litt uenige om hvor mye kjønn skapes av biologi og hva som skyldes sosiale strukturer, men vi er uansett enige om at det hadde vært mye å hente for alle dersom de kategoriene ikke var så trange.
I svartmetall, som i alt annet, trengs det ulike typer folk som baner vei for at andre skal kunne speile seg. Norsk black metals arverekke består i all hovedsak av hvite cis-menn med «normal» funksjonsevne. Å være damer er altså et steg på veien, men vi tror det er viktig. En feministisk inngang til svartmetallen gir oss helt andre ting å skrive om, og kvinnestemmer gir andre muligheter vokalt. Om våre riff, rytmer og melodier blir annerledes fordi vi er damer, eller av helt andre grunner er umulig å vite, men at det er rom for flere forskjellige folk i svartmetallen er i alle fall helt sikkert.

Hvordan kan man oppleve dere fremover?
Vi spiller live for aller første gang under Festspillene i Nord-Norge i Harstad 26. juni. Like etter reiser vi til Stavanger for å spille på Tou Scene 2. juli. Så blir det stille en stund. Vi har rett og slett ikke turt å sikte oss mot festivalsommer av den enkle grunn at vi ikke ante om vi kom til å greie å gjennomføre én låt engang! Witch Club Stan er både forestilling og konsert, og vi tror det kan bli noe utenom det vanlige. Til høsten kommer vi tilbake med et brak, og er klar for en turné som tar oss til både teaterscener og konsertscener som KlubbØya, Ultima og BIT Teatergarasjen for å nevne noe.

 

Slipp inn lyset: Angel Bat Dawid & Tha Brothahood på Munch


Foto: Endre Dalen

Et menneskelig øyeblikk oppsto inni alt det andre, mot tampen av Angel Bat Dawid & Tha Brothahoods konsert i festsalen på Munchmuseet. Det var den første dagen av Organic Music Societies, et forseggjort to dagers konsertprogram i forlengelse av utstillingen med samme navn ved New York-museet Blank Forms. Temaet var det kunstneriske samarbeidet og samlivet til Don og Moki Cherry, blant annet på den svenske landsbygda, men vitterlig også over hele verden. Utstillingen resulterte i en ufattelig lekker og rikholdig bok som blogghalvdel Vinger har skrevet om i Jazznytt #261, med en rekke skriftlige innfallsvinkler til materien, i tillegg til bilder av både konsert- og hverdagsliv (og øyeblikkene der de to smelter sammen), Moki Cherrys tekstilkunst, konsertplakater og mye, mye annet. 

I konsertprogrammet, et samarbeidsprosjekt som har måttet tåle stadige utsettelser, fikk vi en blanding av musikere med direkte familielink (Neneh Cherry spilte sammen med duoen Anja Lauvdal & Joakim Heibø dagen etter, det samme gjorde Exotic Sin) i tillegg til en av krumtappene i ny amerikansk jazz. Det er i det hele tatt påfallende hvordan musikken de skapte i denne perioden føles relevant her og nå – et nytt eksempel på det kommer neste helg på Motvind, når vi kan høre Joshua Abrams Natural Information Society (men hele den festivalen kan i og for seg sees på som en relatert hendelse, alt henger jo sammen). Et av Moki Cherrys tepper hang over scenen under det første av to sett på onsdag, en vakker blomst med en pirrende, intenst grønn stilk og spørsmålet Did you dream last night. Under sto to store og flotte flygler som ble traktert av den mexicanske pianisten Ana Ruiz og den svenske kunstneren og musikeren Naima Karlsson, barnebarnet til Don & Moki i et duosett som forsøkte å møtes cirka på halvveien mellom det atonale og det mer jordnære, melodiske og dronete. I stor grad sto Ruiz for den førstnevnte halvdelen mens Karlsson sto for den sistnevnte, de fant et slags brohode mellom de to sidene med gjentatte glissandoer over pianoet, noen hardhendte, andre flytende og harpe-aktige. Et sted der inne, Don Cherrys låter, som “Love Train”, “Hope” og ekstranummeret “Desireless”. Det ble raslet i et lite klede med små bjeller på, slike hoffnarrer har på skoene sine. Noe som lignet et perlekjede ble på et tidspunkt slynget inn i flygelets innmat av Karlsson. En låt sluttet med innforstått, hjertelig latter mellom de to musikerne, et annet strekk ebbet ut i et gospel-aktig etterspill som ikke føltes som å komme hjem, men som å stå i en fremmed stue – pianoet er et merkelig instrument sånn sett, i måten det både kan sende assosiasjoner til det hjemlige og som her, det definitivt påkostede, hvor det får en sorts hardhet over seg som både kan være tiltrekkende og utmattende. 


Foto: Endre Dalen

Innen Angel Bat Dawid & Tha Brothahood entret scenen hadde Cherrys tekstilkunst blitt byttet ut med et lerret hvor gamle illustrasjoner fra slaveri-tiden og animerte fotografier av afrikanske fruktbarhetsstatuer ble projisert i en syklus som liksom utvidet seg og trakk seg sammen underveis i konserten. Det andre settet startet med at den karakteristiske sangeren og scenepersonligheten Viktor Le Givens gikk to runder rundt scenen, først med en liten tamburin og siden med noen raslende bjeller, som for å vekke alle mikrofonene. Siden ble det stille igjen, man satt der og ventet, til lyden av en liten fløyte snek seg frem fra backstagen. Bandet kom ut i salen, og vandret videre ut i foajeen uten at vi reiste oss opp og ble med dem. Atter en gang ble det stille – hvor ble bandet av, mon tro? Kom de seg ut på brygga utenfor museet, eller forbi sikkerhetskontrollen inn til kunsten? Vi burde selvsagt ha blitt med, men det er lett å si nå. Etter en liten stund inntok de uansett lokalet igjen, denne gangen på alvor, de veltet opp på scenen og begynte å fremføre låter man også kan høre på det svært potente livedokumentet LIVE fra 2020 – med den besvergende “Black Family” som et tidlig og naturlig høydepunkt. Om jeg under pandemien skulle pekt på internasjonale impulser som definitivt var savnet fra norske jazzscener, hadde smørbrødlista fort blitt lang – men jeg kunne godt startet nettopp her, med Angel Bat Dawid og alt det andre som skjer på Chicago-selskapet International Anthem, selskapet der hun gir ut musikken sin, i likhet med artister som Irreversible Entanglements, Jeff Parker og Jamie Branch, for å nevne noen. Gjerne konfronterende og ofte basstung musikk, preget av en trang på å sette nye toner, men ikke minst ord, på den vedvarende frihetskampen. Jeg tror det er riktig å si at mye av det som oppstår her er impulser som vi simpelthen ikke kan være selvforsynte med i Norge, ikke bare fordi det handler om andre musikermiljøer og krysskoblinger, men fordi det også i svært eksplisitt grad handler om jazzmusikk som en historisk erfaring. For en lettelse det da er at vi igjen kan koble oss til resten av det som skjer der ute. Samtidig var konserten på Munch på mange måter en selsom konsertopplevelse. Det som på albumet LIVE virkelig kjennes som en kollektiv knyttneve ble til sprikende fingre, skjemmet av nokså fæl og gjallete lyd, ulmende bass-feeder (og til tider for lav bass), en opplevelse av at lyden av kollektivet sprakk opp på måter som understreket at det, utover Angel Bat Dawid selv, som både trakterer klaver, keytar og klarinetter i tillegg til å synge, ikke nødvendigvis er så mange solist-stemmer som virkelig skiller seg ut i dette bandet. I hvert fall ikke denne onsdagen. Fjern følelsen av fremdrift fra dette ensemblet, fornemmelsen av et stort, massivt legeme som blir gitt faretruende bevegelse utover scenekanten, og du sitter igjen med noe som er mer heseblesende enn det er intenst. Men kanskje uttrykket “sitte igjen” er en nøkkel i den forrige setningen – for underveis i konserten forsøkte de da virkelig også å få oss med opp og fram, med spredt hell. Jeg må innrømme det – jeg strever i sånne øyeblikk, jeg stivner, jeg klarer virkelig ikke være først, vralte rundt på de to patetiske beinene mine som en pappskalle – men jeg kjenner også på en intens skamfølelse når jeg blir sittende, og ikke gir bandet det de trenger. 

Derfor er det en lettelse når Angel Bat Dawid etter hvert, i en musikalsk monolog om hvordan sjelen kan være varm mens kroppen er kald – og omvendt – stopper opp og ser ut på oss og sier det rett ut. At vi er kalde. En helt ærlig, ikke så veldig dømmende, konstatering av hvor vi er akkurat da. Hun ser rundt seg i salen, bort på sorte gardiner som dekker til vinduene ut mot Bjørvika og Havnelageret på andre siden av vannet. “Vi har stengt lyset ute”, sier hun. Det ser veldig melodramatisk ut når jeg skriver det rett ned på denne måten, men hun har helt rett, i to timer har jeg kikket stjålent bort på den gylne, smale stripen med sollys som stikker frem i glippen mellom tregulvet og de mørke gardinene. Jeg har vært her tidligere, på konsert uten gardinene, da er salen naturlig opplyst, det er en fin utsikt atpåtil. Hvorfor denne trangen til å skjule det? Hva er det med fetisjeringen av konsertmørket, og horfor er det ofte slik, i sånne saler, at man etterstreber et uttrykk som sier dette kunne vært hvorsomhelst når man i stedet kan være et sted, og la det omkringliggende prege opplevelsen? Kanskje handler det om å gi kunsten et mest mulig nøytralt eller “lite ladet” utgangspunkt slik at den kan utfolde seg på sine egne premisser, men dette stedet er jo ladet, vi går gjennom den svære foajeen og passerer gavebutikken på vei til salen uansett, dette kunne vært hvorsomhelst er rett og slett ikke en illusjon som er tilgjengelig for et sted som Munchmuseet i en by som Oslo i et år som 2022. Så det er virkelig kveldens store lettelse at Angel Bat Dawid påpeker det. I det øyeblikket løsner noen knuter, endelig får hun og de andre musikerne hver eneste tilskuer opp fra stolene, vi blir bedt om å gå rundt i lokalet, gjøre det litt mer til vårt. Ironien i at dette må skje, på tampen av en dag som har overskriften Organic Music Societies, basert på et arbeid som blant annet handlet om å gi kunsten mer menneskelige rammer (slik jeg forstår det i hvert fall), trenger jeg knapt å påpeke. Det er vel en type paradokser som store institusjoner og museer vil støte på støtt og stadig, sånn er det bare – og konsertprogrammet på et sted som Munchmuseet er jo nettopp et tegn på at kampen mot det museale og uorganiske lever. Om det fungerer, vil det tilgjengeliggjøre denne musikken for nye folk – det synes allerede, opplever jeg – i tillegg til kjente fjes er det en markant annen publikumssammensetning her. Men, denne uken hvor enda et gigamuseum åpner i Oslo, sitter jeg mest av alt med følelsen av at vi står foran en ganske lang periode med tilvenning og tilpasning, sesonger hvor disse mega-institusjonene ikke bare må finne en egen profil, men en meningsfull sameksistens med resten av byens (og landets (og verdens)) kulturliv. Å skape noe organisk er lettere sagt enn gjort – men å gjøre som Angel Bat Dawid er inne på, og dra vekk gardinene ut mot resten av byen, slår meg som en god start.  

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM

Stein på stein, krone for krone

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM: 8. juni 1997 ble Norsk jazzforum etablert ved sammenslåing av tre ulike jazzorganisasjoner. Gjennom sommeren publiserer vi flere intervjuer og saker for å markere 25 år som Norsk jazzforum, organisasjonen som samler hele det norske jazzfeltet. Terje Mosnes skriver her om den nye organisasjonens første tid.

Meld deg på vårt nyhetsbrev