Intervju

NTT: Guoste går i garnet

Guoste Tamulynaite blir leder for Ny Musikks Komponistgruppe og lager lyd til Chaplin-film, Thomas Torstrup utvider kirkerommet, Petter Flaten Eilertsen og Hærverk hjelper Ukraina, Sigrid Aftret ser mot Frankrike, vi hører på Witchi-Tai-To igjen og anbefaler konserter.

Hei, og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige remse om all slags musikk (men særlig jazz). Denne uken har vi mye stoff om musikk for og fra andre steder i Europa, men vi starter som vanlig med et lite sveip innom ting man kan høre den kommende uka i våre grendestrøk. 

1. Er det noen som vil protestere om man påstår at Bobo Stenson Trio er Nordens mest sentrale pianotrio noensinne? La oss prøve. Trioen har i hvert fall holdt på i det som gjerne kalles en mannsalder, og lager fremdeles fin musikk. I tillegg til Stensons bassmakker Anders Jormin har Stenson for tiden med seg Jon Fält bak trommene og i kveld spiller de i Bergen. I morgen spiller de på Victoria East i Oslo.

2. Svære greier på Riksscenen i Oslo i kveld – folkemusikk-klubben Folkhall er tilbake, og byr på konserter med det svensk/norske powerfolk-bandet SVER og dancehall-vokalisten Snakka San, fra Värmland. Som support får vi også høre den kranglevorne nasjonalskatten Center of The Universe sammen med Kenneth Lien, i tillegg til flere DJ-sett. 

3. Når man ser Knut Riisnæs med sin kvartett i riktig lune, kan man rett og slett bli fullstendig vippet av pinnen. Det er jo ikke det at saksofonistens evner på noen måte er en hemmelighet, han er en av de store, men det er noe helt eget ved å få det rett i fleisen. Tidligere har jeg tenkt på reisejournalistikk hvor skribenten tar seg fram til en eller annen liten fransk landsby hvor det er en mesterkokk som driver en liten bistro, uforklarlig godt skjult. Sånn har det liksom vært å dumpe innom Herr Nilsen i firedraget og høre spillet hans. Denne lørdagen er gjestene på Stord Jazzklubb de heldige, klokken 20.00 på Stord Hotell.

4. Apropos flotte norske treblåsere – Guttorm Guttormsen holder et foredrag om sin vei inn i jazzen på Oslo Jazz Circle tirsdag denne uka. Det borger for god stemning!

5. Trioen Smith Komma John er ute med albumet Music for Humans som byr på fin og bøs rockjazz ispedd både fifling, fofling, røring i gryta og smektende melodier med Stian Larsen på licks og vreng, Tore Sandbakken på trommer og Adrian Myhr på kontrabass. Bra saker – de spiller slippkonsert for albumet på Herr Nilsen på mandag

6. Jan Erik Vold spilte på Nasjonal Jazzscene forrige lørdag, og på mandag er han søren oss tilbake, i kameratskap med Stian Carstensen og poeten Tom Stalsberg på Røverstaden. Vold skal for første gang noen sinne lese alle 25 dikt fra sin samling En Sirkel Is (Gyldendal 1994). Carstensen er komp, mens Stalsberg er speaker. Mottatt. 

7. Et mandags-evenement til: Arashi betyr storm på japansk, og er en trio bestående av Paal Nilssen-Love på slagverk, Akira Sakata på treblås og vokal og Johan Berthling på kontrabass. De debuterte tilbake i 2013 på Moldejazz, men har plukket opp tråden igjen og denne kvelden spiller de på Kafé Hærverk. Man vet aldri med liveopplevelser, men vi tror det blir energisk

8. Siril Malmedal Hauge kom i fjor med den ambisjonsopptrappende, varierte og spellemann-nominerte skiva Slowly, Slowly, og byr stadig på fine konserter i opptil flere skjæringspunkter med prefikser som vise- pop- kunst- og jazz- med sitt oppvakte band. Denne onsdagen spiller hun på Jazz Evidence i Kongsberg.

9. Et annet fint og forholdsvis hardtarbeidende band er Harald Lassens stadig omskiftelige gruppe, som vi sist så i en flott sekstettutgave på Victoria. Når de spiller på Storyville i Molde på torsdag er det derimot en kvartettversjon hvor Lassen i tillegg til sin faste rytmeseksjon Stian A. E. Andersen og Tore Flatjord har med seg Liv Andrea Hauge (Kongle m.m.) på piano. Det skjer ting i dette ensemblet!

Vi går videre! Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.  

 

Undergrunnen samles for Ukraina på ny megasamler


Cover: maleri av Setsiri Silapasuwanchai

I dag er UKR2022: War Relief Benefit Compilation ute, en samler med 50 bidrag fra ulike undergrunnsmusikere og -band til inntekt for humanitære organisasjoner som jobber med hjelp til flyktninger i Ukraina og nabolandene. Det er et bredt felt av artister, fra Gunerius & Verdensveven, Lasse Marhaug og Flynotes til Lydia Laska og Hotbox, for å nevne noen. Det er selskapet Hærverk Industrier og Petter Flaten Eilertsen som står bak initiativet. De har også tidligere har gitt ut lignende samleutgivelser, da til inntekt for kafeen selskapet er oppkalt etter. Da den første av disse kom, skrev vi følgende i NTT

Måten denne samlingen ble gjort på – åpne forespørsler om musikere hadde noe uutgitt liggende som de kunne tenke seg å donere – gjør at det er rariteter, snurrepiperier, kanskje kan man kalle noe av det bagateller, som vi hører. Men det er saktens noe av poenget også – det er et rikt øyeblikksbilde av musikkundergrunnen mens den liksom ikke tror noen kikker på den. 

Det er kanskje ingen dårlig beskrivelse av det vi hører nå heller. En forundringspakke som er vel verdt tohundrelappen – og det går jo til en god sak. Vi tok en prat med initiativtager Flaten Eilertsen for å høre litt mer. 

Hvor kom ideen til samleutgivelsen fra?
– Jeg satt og så på nyhetene, som mange andre gjør om dagen. Jeg lurte på hva man kan gjøre – man kan jo selvsagt sende penger, men jeg kunne jo også få flere til å gjøre det. En samler var en måte å gjøre mitt. Så da la jeg ut en melding på facebook om at jeg ønsket bidrag. Det rant inn ting uten at jeg egentlig kontaktet mange artister direkte. 

Fortell litt om miksen som møter oss her.
– Haha, det er alt mulig rart. Ikke alle stilarter, men det er mange forskjellige folk som har ønsket å bidra. Alt fra techno og eksperimentelle ting til rock og pop. Den er ganske variert, det er vel noe jazzaktig der inne også. Det er veldig hyggelig, det er blitt femti bidrag til sammen, som er det dobbelte av det jeg kanskje trodde. Jeg telte over og kom til 49, så ville jeg ha et rundt tall og lagde en kjapp miks av en gammel låt for å få et rundt tall. Det var ikke så viktig for meg å være med selv, men det var fint å få et rundt tall. 

Én ting er det gode formålet, men i likhet med de forrige Hærverk-samlerne blir jo dette også en slags tidskapsel, et portrett av undergrunnen her og nå. Det er interessant på litt lenger sikt.
– Ja, jeg har ikke tenkt så mye på det, men det er en god beskrivelse av hva det vil være. Et øyeblikksbilde av undergrunnen i Oslo, i Norge og også litt utenfor våre grenser. Det blir sikkert interessant å sette seg ned og høre på dette her om ti år, for å si det sånn. Å se hva som har holdt seg musikalsk. Jeg tror forsåvidt mye av det vil stå seg, men det er klart at noen ting er mer i tiden enn andre. 

Kafé Hærverk har hatt en kveld med slavisk forbrødring, som man vel kunne tolke som en solidaritetserklæring med Ukraina samtidig som det var en tydelig motreplikk til tanker om kulturboikott av artister fra Russland og Hviterussland. Hvordan tenker du at kulturen bør spille en rolle nå?
– Jeg var ikke med på den kvelden, men det var en vellykket aften. Det var dikt og folkemusikk, både fra Hviterussland, Russland og Ukraina. Det var snakk om forbrødring og forsøstring. Man må se forskjell på folka og de som sitter med makta. Det er slettes ikke alle som ønsker denne krigen. Jeg er fullstendig imot boikott av artister fra Russland, jeg syns det er en utrolig barnslig tilnærming til problematikken. Jeg ser at det også finnes artister som ønsker å staturere et eksempel, men da tenker jeg at jeg heller kan ligge unna dem. Det eneste utfallet er jo bare at folk som tenker annerledes i disse landene  ikke får besøk, og at deres artister ikke får spille i utlandet. Ingen av de tingene er bra, jeg tror ikke det bidrar til noe mindre krig i verden. Tvert imot, jeg tror jo at utveksling av kulturelle uttrykk bidrar til forståelse. På den samleskiva vi snakker om her, til inntekt for arbeid med flyktninger, har vi med i hvert fall tre russiske artister. Det har aldri vært noe snakk om å ikke ha med dem, de var blant de første jeg kontaktet. 


Petter Flaten Eilertsen

Bookingprofilen på kafeen har jo også hatt artister og musikk fra øst for Norge – kanskje mer enn en del andre steder. Lærer vi uansett noe om at vi som kultur kunne hatt godt av å se mer denne veien?
– Ja, også vi kunne jo booket enda mer fra Øst-Europa. Vi har også booket en del ting fra Midtøsten, og det har hele veien vært på grunn av musikken. Tilbakemeldingen har vært at det er godt å ikke bli behandlet som kuriosa, men som musikere. Jeg hater den litt franske antropolog-tilnærmingen til musikk fra disse stedene, som liksom skaper akademiske unnskyldninger for å vise frem ting. Det er jo ikke så viktig hvor musikken kommer fra, men i den grad det er viktig er det nettopp for å si at det er like relevant som musikk som kommer fra mer “kjente” steder. Vi skal ikke rangere ting. Jeg har vel egentlig den innstillingen til alt, det betyr ikke så mye hvor ting er fra. Hvis Hærverk har mulighet og råd til det kan vi hente folk fra hvor som helst og presentere det som det det er. Vi trenger ikke å sette det i en sammenheng, at det må være pakket inn i en “world music”/regnbue-retorikk. Jeg har ikke noe imot sånne festivaler, det er bare en irritasjon over måter å presentere ting på. Tanken om at all musikk funker i lag –  det kan være sånn, men det er ikke noen garantier. Og det kan bli bra musikk når man blander fra forskjellige land, men det er ikke noen automatikk i det heller. Ofte har jo folk blandet musikk allerede. En fra Midtøsten kan være inspirert av Tyskland og USA uten at vi catcher det med en gang. Vi har vel hatt et slags motto for bookingtilnærmingen vår – god smak, dårlig impulskontroll. Det har blitt til 300 eventer i året. 

Ja, for en stund siden kunngjorde du at du egentlig ga deg som booker på Hærverk. Hvordan går det med nedtrappingen?
– Man klarer ikke å gi seg helt, jeg hadde bookinger som måtte følges opp, og så har jeg jo lyst til å booke noen av og til. Da er det like greit å fikse ting sjøl, ikke sant. Men jeg vil nok bare gjøre ting unntaksvis. 

Er det “god smak, dårlig impulskontroll” som er mottoet for Hærverk Plateindustrier også?
– Ja, du kan si det, vi har mange utgivelser som ligger på vent. Vi sier ja til mye, men har verken råd eller tid til å gjøre det med en gang. Og vi har mye problemer med lang trykketid. Det kommer ting fremover, i juni og utover. Filosofien bak labelet er at det skal være en slags plateselskapsutgave av det vi driver med som booking. Det trenger ikke begrense seg med hensyn til sjanger eller stil, vi gir ut musikk som vi synes er kul og som vi tror når et visst publikum. Det gjør det selvfølgelig veldig vanskelig å markedsføre, det blir schizofrent – gir du ut bare jazz, kan du nå jazzpublikumet, gir du bare ut metal øker sjansen for at du når det publikumet. Men vi gir ut jazz, rock, industrielle ting… da får du ikke ett publikum, kanskje bortsett fra de få som har like allsidig smak, men selv de vil jo ikke være interessert i alt. Så det er vanskelig å markedsføre, men det er begrenset hvor mange underlabeler og serier man kan ha. Vi kunne delt det opp, men det blir litt kunstig. Sånn sett funker de samlerne her bra, de blir en liten inngang til det vi driver med på labelet ellers. 

Så man kan kanskje få øye på en slags filosofi om man tar inn disse femti låtene?
– Ja, den er ikke kuratert i den forstand at jeg har sagt nei til så mye. De som har villet bidra har fått lov, det var på en måte viktig. Heldigvis syns jeg det som er kommet inn har vært bra nok. Hadde det kommet inn noen helt forferdelige ting hadde jeg vært nødt til å si sorry, dette går ikke. Men det skal nok mye til, det måtte på en måte vært noe galt med det, musikk som aktivt hadde oppfordra til invasjonen eller noe tilsvarende sinnssykt. En god del av de som bidrar er folk vi kjenner fra før og som vet hva vi driver med. Faste gjester eller folk som har spilt. Også er det noen slengere som jeg ikke vet så mye om, men som var bra musikk. Det tar litt tid å få hørt gjennom alt. Jacob Holm-Lupo, som har mastret alt, syntes det var en veldig morsom jobb. Det var helt uforutsigbart for ham stilmessig. 

Norge har åpnet seg, og det meldes om sviktende oppmøte på en rekke scener. Hvor føler du vi er nå?
– Vi er glade for at det begynner å bli vår. Vi skal ha et femårsjubileum hvor vi slår litt på stortromma. Det er fremdeles begrensa med tanke på bookingmuligheter fra utlandet, men vi prøver å få inn en del bra artister fra Norge og Sverige, ting som er lett å få til. Vi booker de som har vært trofaste mot oss gjennom årene, de må være en del av jubileumet, pluss litt mer eksklusive ting her og der. Vi håper at det til sammen blir et ganske interessant program fra slutten av mai og utover i juni. Men når vi snakker om å komme i gang, syns jeg jo folk er ganske treige med å komme seg ut på konsert. Det går trått nå, det er lite folk på konserter, det gjelder ikke bare oss, men alle vi snakker med. Unntaket er klubbkveldene i helgene, de folka har lyst til å feste. Vi håper andre kommer etter. Det får bli oppfordringen!

Det er jo mange teorier nå, og holdningskampanjer og så videre. Én mulig forklaring – om enn vanskelig å bevise – er jo at det virker som at folk flest har hatt en skikkelig uinspirerende drittvinter.
– Jeg kan kjenne meg igjen i det, men nå når det blir lysere. OK, kanskje ikke generelt i verden, men det blir i hvert fall mer vår. Og jeg håper at folk har lyst til å komme seg ut og tenke på noe annet enn krig og faenskap og pandemi. De må jo få bestemme selv, og jeg skjønner at det finnes folk i risikogrupper og så videre som føler de må ta det forsiktig, så jeg vil ikke dømme noen. Men jeg tror det er viktig å komme seg ut igjen for mange, og vi vil gjerne ha noen i rommet. De som er der er jo veldig fornøyd, det har vært jævlig god stemning! Men det er ofte litt for få til at det bærer seg økonomisk. Men de som går ut gjør det med stor entusiasme og glede over det å kunne være ute igjen. Så misforstå meg rett, vi setter stor pris på at folk i det hele tatt kommer og har det fint ute. Det er ikke så viktig at alle skal sitte hos oss, men det å bruke byen, og gå på det du er interessert i uansett hvor du er. For nesten alle har slitt de siste månedene, det kan gjelde den lokale baren eller restauranten også. Hvis folk ikke har brukt alt på oppusning, som jeg leser at det har gått i, har de kanskje litt igjen å bruke på byen. Håper jeg!

 

Med munnharpe og fele i platebagen

Motvind har kommet et stykke siden det startet motivert av protest mot Kongsberg Gruppens spons av Kongsberg Jazzfestival. Nå for tiden planlegges det en festival i Middelalderskogen i Rollag, med en rekke lekkerbiskener på plakaten, de har blitt et kulturlag hvor du kan melde deg inn og jobbe med all slags kulturelle uttrykk, de har laget magasin, og kanskje aller mest virkingsfullt: De har laget plateselskapet Motvind Records, med den sjelfulle felespilleren Hans Kjorstad i spissen. Det er nettopp plateselskapet og magasinet som står i sentrum når de i kveld inntar Nasjonal Jazzscene med fire artister fra rosteren: Fløytespiller Henriette Eilertsen, munnharpespiller Thov Wetterhus, duoen Maja S. K. Ratkje + Signe Emmeluth, og trioen Miman med gjestespill fra Axel Dörner og Michael Griener, begge kjent fra Monk’s Casino

Man kan si mye om tidsånd, både samfunnsmessig og musikalsk, når man tittter på det plateselskapet har gjort de siste par årene. Men mer enn å innby til den slags generaliseringer, kjennetegnes lista med album først og fremst ved at det er tett mellom de givende album-opplevelsene. Her finnes det fritt improviserte liveopptak av mer dokumentarisk art, ting mange lyttere kanskje setter pris på, men ikke oppsøker igjen og igjen. Men du har også en rekke virkelig helstøpte album som det er lett å vende tilbake til. 

Eilertsen er allerede nevnt, og hennes salige Poems for Flute er en frittflytende psykedelisk opplevelse. Marthe Lea Bands Asura går til skogsjazzen med en popaktig fornemmelse for instrumentering og en håndfull hooks det er lett å gå og nynne på resten av dagen etter at du har hørt dem. Fredsfanatisme, andreplaten til Andreas Røysum Ensemble, inneholder blant annet det Terry Riley-aktige stykket “Flipp Ut”, 17.24 på sokkelesten, som peker ut interessante veier videre for bandet som også er glad i både Kardemommeby-aktige melodier, god gammaldags utfriking og gamle soul- og folk-hits. Den kanskje aller største favoritten blant platene de har gitt ut er Helga Myhrs Natten veller seg ut, en soloplate med hardingfele og sang som vi støtt og stadig vender tilbake til. Den slags musikk strekker seg virkelig langt utover sin egen tidsånd – og selv om man om etpar tiår sikkert kan vende tilbake til en sånn innspilling og danne seg formeninger om hvordan det var i musikken akkurat da, er vi også sikre på at disse skivene vil fortsette å by på nye lyttinger i årene som kommer. 

 

Guoste går til filmen


Guoste Tamulynaite. Foto: Jenny Berger Myhre

Guoste Tamulynaite er en fet musiker og en rå person som vi her i NTT er glad for å høre på og treffe i forbifarten. Denne fremragende og åpne pianisten, komponisten og improvisatøren har heldigvis mange jern i ilden om dagen, både med organisasjonsarbeid, egen musikk og et samarbeidsprosjekt med ingen ringere enn Charlie Chaplin!

Du ble nylig utnevnt til leder for Ny Musikks komponistgruppe. Gratulerer! Hva innebærer det?
— Takk! NMK er en medlemsdrevet forening for komponister og lydkunstnere i etableringsfasen. Målet er hjelpe medlemmene i etableringsfasen gjennom å skape muligheter for bestillingsverk, prosjekter og samarbeid. Jeg er også veldig begeistret over at organisasjonen omfavner hele Norge. Jeg opplever at musikkmiljøene i de forskjellige norske byer er ganske selvstendige og adskilte fra hverandre, noe som er naturlig blant annet på grunn av den fysiske distansen. Prosjektene til NMK er alltid åpne for alle medlemmene, noe som gir flere anledninger til samarbeid på tvers av byer. Større geografisk spredning blant arrangementene våres, flere medlemmer fra hele landet, tydeligere profil og en mulighet for en mini-festival er noe som står på agendaen for de neste årene. Jeg vil også understreke at NMK er det dens medlemmer er, og vil derfor invitere leserne til å følge med på aktiviteten vår for å få et større innblikk i hva vi faktisk holder på med.

Bra. Er det noen unge eller nye navn på scena som vi gjerne kunne være obs på, som gjør spennende ting?
— Mitt hjerte banker sterkt for musikere og komponister som undersøker utvidede konsertformat og uttrykk. Jeg gleder meg derfor veldig til å se hvor disse søkene tar komponist-utøverne Evelin Lindberg, Fredrik Storsveen og Vera Sonne.

Det skal vi huske på. Du kommer opprinnelig fra Litauen. Det er mye uro i den delen av Europa nå. Hvordan ser du på fremtiden for kulturell utveksling og samarbeid?
— Jeg ser lyst på fremtiden for kulturell utveksling og samarbeid. Selvfølgelig finnes det en sjanse for at situasjonen i verden kan forandre seg brått og dramatisk. Kunst og møter gjennom kunst er i mine øyne så omfattende og viktig, at jeg har tillit til at dette alltid vil være tilstede. For min egen del har jeg lenge hatt ambisjoner om å komme tilbake til Litauen og sette i gang nye samarbeid. Behovet har bare blitt større i lyset av de siste hendelsene.

Du skal også være med på en stumfilmkonsert på Kulturhuset neste uke – hva er det for noe?
— Pianisten Jonas Cambien har blitt spurt om å kuratere en konsert med live musikk til film, noe han har lang erfaring med. I fjor hadde Christian Wallumrød to konserter med noe han kalte for «Pianoforum», en konsertserie med fire pianister som spiller et solosett hver. Konserten på onsdag er en slags hybrid av disse, vi skal se fire kortfilmer av Charlie Chaplin akompagnert av fire solo piano-sett med Cambien, Liv Andrea Hauge, Christian Wallumrød og meg selv.

Det er fire strålende musikere. Artig sammenheng med Chaplin! Er det altså rom for slapstick og humor i samtidens musikk?
— Onsdagens konsert er en fin anledning til å få oppleve to selvstendige kunstuttrykk i et samspill. Jeg tenker også at det er absolutt rom til humor og mye mer i samtidsmusikk, akkurat som i samtiden.

True. Har du noen andre plater eller forestillinger i nærmeste fremtid vi kan sjekke ut?
— Jeg er med på en utgivelse med Ketil Gutvik, som slippes på Gutviks 7″-label Skjulte Sider, og er et dobbelt 7″-album med åtte duoer, produsert av Ketil og Lasse Marhaug. Den kommer ut til høsten. Kunstnerkollektivet Blomsterbed, som ble satt i gang av komponistene Astrid Solberg, Marte Røyeng, Elias Nurmi Schomers og meg selv, opptrer på åpningen av festivalen Only Connect i Oslo i slutten av april. I mai spiller jeg en duo-konsert på Improverk i Oslo med trommeslageren Jan Martin Gismervik. Å ha en duo med Jan Martin har vært drømmen i mange år, så jeg er glad vi har endelig fått det til.

 

Etos, logos & patos


Thomas Torstrup og Martin Högberg. Foto: presse

Ved årsskiftet utkom en vakker plate ved det megetsigende tittel Patos (Øra Fonogram) fra en duo som er blitt en trio etter at Thomas Torstrup og Martin Högberg fikk med seg John Pål Inderberg. Innspilt i en kirke og med kirkeorgelet som sentralt instrument, men likevel med en helt egen karakter. 

Besetningen elgitar, kirkeorgel og sopransaksofon er ikke den man støter oftest på? Hvordan er bandet lagt opp, dere er først og fremst en duo, som har jobber i andre sammenhenger sammen tidligere?
— Bandet startet som en duo med Martin Högberg (gitar) hvor vi de første årene testet ulike låter i formatet, og gjorde forskjellige samarbeid med både musikere og skuespillere for å utvide besetningen og prøve ut nye ting. Da jeg tok master ved NTNU i 2012 ble John Pål med på masterkonserten i Vår Frue Kirke, og siden har han blitt med mer fast på flere konserter og senere innspillinger. Etter siste plata er vi blitt en trio. 

John Pål Inderberg fikk nylig kongens fortjenstmedalje, og spiller for anledningen sopran med dere. Hva er det med denne skikkelsen som gjør så inntrykk på dem som møter ham og hører ham?
— Han er enormt kunnskapsrik, og samtidig veldig åpen, nysgjerrig og søkende. I ulike musikalske sammenhenger har han alltid sin personlige stemme, og inspirerer andre til å finne sitt særegne uttrykk. Vi hører at han lytter intenst når han spiller, og lar øret lede vei gjennom harmonikken. Å være med på denne reisen som lytter og medspiller er utrolig inspirerende. Veldig kjekt å høre at han fikk Kongens fortjenestemedalje, vel fortjent! 

Selvsagt. I senere år har vi hørt musikere som Ståle Storløkken, Kit Downes og Alf Hulbækmo gjøre store ting med kirkeorgel. Hva er din inngang til å spille?
— Jeg synes kjekt at det kommer flere spennende prosjekter med kirkeorgel. Kirkeorgel har nok vært et undervurdert samspillinstrument i lang tid. Jeg har hatt et forhold til instrumentet siden jeg var liten, og hørt masse orgelmusikk (som ung kirkekorist i Stavanger Domkor). Et fantastisk fascinerende instrument med utallige muligheter. Jeg turde ikke prøve meg ordentlig på det før jeg var i 20-årene. Tror det hadde noe med ærefrykten for den klassiske tradisjonen å gjøre. Jeg ble gradvis mer interessert i orgel da jeg gikk på jazzlinja som pianist, og listet meg bort til orgelsalen for å prøve instrumentet. Senere var jeg organistvikar i studietiden, fikk noen kirkenøkler, og masse tid til å prøve ut forskjellige orgler. Videre ble jobbingen på orgel og som jazzpianist stadig mer sammenkoblet, jeg tok kirkemusikkstudium etter jazzlinja, og senere masterprosjekt i orgel med fokus på improvisasjon. Jeg hadde faktisk noen timer med Ståle Storløkken da jeg studerte. Veldig inspirerende! 

Hva er de største utfordringene ved å spille et instrument som kirkeorgel sammen med andre musikere?
— Det må vel være forsinkelsen. Den varierer fra orgel til orgel, og fra rom til rom. I Vår Frue Kirke i Trondheim må man f.eks. øve seg på å være i forkant og spille foran beatet. Andre steder kan man være mer «på». Det er lurt å stå tett, eller ha monitor. Så gjelder det å bruke det enorme dynamiske spekteret på en måte som fungerer i samspillet – og dette krever også at man har god kjennskap til orgelet. Orgler er forskjellige – du får ofte et «nytt» instrument fra konsert til konsert, som du har begrenset tid til å bli kjent med. 

Dere søker å utforske mulighetene i kirkerommet. I moderne tid er kanskje nettopp musikk og kultur blitt det mange forbinder med kirken, på linje med gudstjenester og andre ritualer?
— Ja, det stemmer nok, men jeg tror allikevel at noen typer musikk oftere finner veien hit enn andre. Jeg liker at mange forskjellige kunstneriske uttrykk finner sin vei inn i kirkerommet. Det er nok mange musikkformer og band som man sjelden hører i kirken, som kunne passet perfekt.

Fortell litt om det nøyaktige rommet Patos er innspilt i.
–  Sakshaug Kirke er en stor og flott steinkirke fra 1871 som ligger i Inderøy Kommune i Trøndelag. Det var en perfekt innspillingslokasjon – nydelige omgivelser, stille og rolig. Klangen er veldig mektig i kirken, og i tillegg har Brødrene Torkildsen i  2018 bygget et stort orgel med hele 46 stemmer! 

Det gjør inntrykk. Har du noen andre musikalske prosjekter på gang som man kan være på utkikk etter?
— Vi slapp albumet Two Brothers med Thomas Torstrup Quartet i fjor (med Simen Kiil Halvorsen, trompet, Stian Andersen, bass og Ivar Asheim, trommer) på NXN Recordings. Vi skal ut og spille en del konserter nå i år, vi drar på turné i mai og ny turné i regi av Vest-Norsk Jazzsenter til høsten (Stamvegen). 

Ellers i år gleder jeg meg til å spille med Marius Neset og Bjergsted Jazzensemble på MaiJazz og til å spille en del konserter med kor og orkester med den fine jazzmessen til Steve Dobrogosz

 

Witchi-Tai-To er tidenes tune!

Ingenting er mer barnslig enn å komme med påstander og arbeide veldig nøye med lister over diverse kunstnerisk storhet. Men det er lov å komme med enkelte utbrudd! Som for eksempel at «Witchi-Tai-To» er tidenes tune. Kan det bevises? Neppe. Kan det motbevises? Høyst sannsynlig. Men den ligger der liksom latent i hjertetrådene, klar for å utløses. 

Den blir neppe spilt av Bobo Stenson under norgesbesøket hans med trio denne helgen, men den vil alltid være forbundet med ham etter utgivelsen i det herrens år 1974 sammen med Garbarek, Danielsson og Christensen, på deres fremste albumutgivelse av samme navn. Det er en sang som transcenderer sjangre og nasjonaliteter, den går rett inn i erkjennelsens port og gnisser godt i knoklene, og frigjør et gniss av emosjoner som føles som beruselse. Begravelse, bryllup, fredagspils, OL-åpningsseremoni — det er uendelig med bruksområder for denne melodien.

Det er også mange som har ikke har klart å holde seg unna denne besnærende melodien – det er jazz men også soul, psykedelia, sekstitallspop og annet. Den blir som en Beatles-låt, man kan strekke den i mange retninger, men det surrer alltid rundt en følelse av ekstatisk frihet.

 

Saksofonisten Jim Pepper skrev låten, basert på en gammel peyote-chant (selvfølgelig, hva ellers?!) som han hadde lært av sin bestefar, amerikansk urinnvåner fra Kaw og Muscogee Creek-stammen. Han har gjort mange versjoner av denne som er verd å finne, deriblant en glitrende grunnversjon med bandet Everything Is Everything i 1969 som kom et godt stykke opp på pop-hitlistene. Jazzbandet Oregon har flere sterke varianter, og de skjøntsyngende Harpers Bizarre definerer intellektuell sunshine pop med sitt forsøk. Du har sikkert andre favoritter. Bobo synes sikkert bare det er gøy om noen gauler etter den i salen.

 

 

 

Sigrid Aftret og resten av Det Andre Kollektivet skaper norsk-franske forbindelser på festival i Oslo 

En av de flotteste platetitlene de siste året, eller i hvert fall den som jeg (blogghalvdel Filip) har tenkt mest på i forbindelse med musikken vi skriver om i denne remsa, er Erlend Apneseth Trios Det Andre Rommet. Det er vel saktens hentet fra tittelen på diktsamlingen til Lars Amund Vaage fra 2001, og akkurat hva Vaage eller Apneseth legger i tittelen skal ikke jeg påstå noe som helst om. Men det er et fint begrep for hva som føles essensielt med å oppsøke musikk live – å oppsøke et annet rom, hvor du kanskje tenker andre tanker, møter andre mennesker, unnslipper følelsen av at livet er én eneste stor monoman tur i den hersens samtidens sentrifuge. Eller noe sånt. 

Derfor var det også lett å feste seg ved Den Andre Festivalen, en todagers hendelse som skjer på Kafé Hærverk i Oslo denne helgen, med flere store og små ensembler. Første dagen er det ren fransk lineup, mens den andre dagen blant annet byr på musikk for stort ensemble med akkordeonist Kalle Moberg. Men hva består dette andre i? Festivalen er arrangert av musikk-kollektivet L’Autre collectif, eller Det Andre Kollektivet. En fransk-norsk gjeng med unge musikere, stiftet av Sol Léna-Schroll, Hector Léna-Schroll, Sigrid Aftret og Clément Merienne i 2020. Vi tok kontakt med treblåser Sigrid Aftret for å høre mer. 

Hva slags kollektiv er Det andre kollektivet?
– Det er et fransk-norsk musikerkollektiv. Vi møttes i Paris da jeg var på utveksling der, og så fant vi ut at vi hadde en del felles musikalske interesser og referanser. Sol Léna-Schroll og Clément Merienne har tatt masteren sin på NMH og basert det på en sax og piano-duo hvor de blant annet har arrangert norske folkemusikklåter og brukt en del av mastermidlene på å finansiere disse festivalene. Som kollektiv ønsker vi å legge til rette for at man kan møtes på tvers av landegrensene litt oftere. Da vi hadde festival i Frankrike tok jeg med noen norske musikere ned dit, og så gjør vi det omvendte her i Oslo. Filosofien bak er tanken om å dele, utvide den musikalske paletten litt. Vi synes det er gøy å ta med oss referanser på tvers av grensene og utvide tilbudet både i Frankrike og Norge. Det er ikke så godt representert noen av veiene. I Frankrike er det ganske vanlig at musikerkollektiver arrangerer festivaler, men det er nok ikke så vanlig i Norge. Festivalen vår er kanskje det viktigste vi gjør for at noe kan skje, og at vi ikke bare blir et lukket kollektiv. 


L’autre ensemble. Foto: Médéric Roquesalane

Hør liveopptak med Det Andre Kollektivet her og her.  

Du nevner felles musikalske interesser og referanser, hva kan det dreie seg om?
– Da jeg dro til Paris på utveksling møtte jeg Clément, Sol og Hector Léna-Schroll som hadde hørt mye norsk. Christian Wallumrød, Streifenjunko, Jan Garbarek, Ingar Zach, sånne ting. Jeg hadde egentlig veldig få referanser fra fransk musikk. For meg åpnet det seg en verden av referanser der borte som jeg kicka på. Vi fant ut at vi også hadde noe til felles. Jeg opplever at de hører på helt andre ting enn vi hører på her. Det var en følelse av at noe klikket, vi spilte en del sammen og i Frankrike er det sånn musikere organiserer seg for å få betalt ordentlig. Det er ikke organisert rundt enkeltmannsforetak. Etter hvert fant vi ut at vi kunne lage en bilateral avtale, haha! 

Selv om man kanskje skulle tenke seg at musikkformer som friimpro eller nymusikk egentlig er nokså uavhengig av landegrenser, tror jeg mange lyttere opplever at ting også låter annerledes fra by til by. Hva består det i?
– Vi gjør egentlig lite helt improvisert musikk, men de medlemmene i kollektivet har flere band sammen. Hector, Clemant og Nicolas Zentz har et band som heter Les Mains Libres som har et par album på Bandcamp. Det ligner kanskje mer på en del Streifenjunko-ting, kanskje. Lange strekk med teksturer og extended techniques på trompet og harmonium. Veldig meditative greier. Når det kommer til forskjeller er det kanskje ikke noe stort sjokk, men jeg møtte veldig mange flere referanser til den kreative jazzscenen i New York og Chicago. Jeg opplever at mye av det som skjer i Frankrike og Paris har sterke referanser til Steve Coleman, som er enormt stor der, men også europeiske klassiske komponister. 

 

Oliver Messiaen er sentral – det finnes for eksempel et belgisk band som heter Octurn som er basert på Messiaens modes of limited transposition-skalaer og sånn. Jeg tror utgangspunktet for komposisjon er ganske annerledes. Det er veldig mange som skriver ut fra rytmiske sykluser, at det er utgangspunktet for komposisjonen. Sol har en trio med Samuel Ber fra det franske bandet Kartet og bassist Benoit Quientin hvor alt materialet er basert på gamelansykluser. Hva skal man si, de har gått veldig inn i materialet. I Octurn er det et helt annet tonespråk. Man har kanskje har gått litt ut fra den tradisjonelle amerikanske forståelsen, der er det harmonisk moll, der er det miksolydisk eller hva det skal være. Det er i hvert fall min opplevelse. Når jeg snakker med folk hvordan de øver, opplever jeg også at det er en litt annen måte å angripe både det melodiske og rytmiske materialet både i komposisjon og improvisasjon. Det finnes en improscene i Paris også, men det er mye vanskeligere å leve av smal musikk der. Samtidig finnes det mange flere mennesker, så du finner ekstremt mye forskjellig musikk. Den franske pianisten Eve Risser, har vært en stor inspirasjon for mange i kollektivet. Hun skrev for oss i fjor og da spilte vi med henne. Eivind Lønning har spilt i bandet hennes, så det er noen fellesnevnere. 

 

Du nevner det økonomiske – og det er åpenbart at man i en norsk kulturpolitisk virkelighet lever under litt andre betingelser enn i mange andre europeiske land. Får man et annet syn på det å drive med kunstmusikk av å reise ut?
– Ja, det er forsåvidt vanskelig å peke på hva man kan skylde på eller takke de økonomiske omstendighetene for. Men det jeg syns er noe veldig flott med den måten å organisere seg på som man har i Frankrike. At man er sammen om ting. Vi har et mikromiljø i musikkmiljøet, man kan pushe hverandre og ha folk rundt seg som vil litt det samme som en selv. Jeg har ikke lyst til å kalle det en mini-bedrift, det er kanskje en slags community-følelse. Det er en del tydelige forskjeller. Jeg har tenkt mye på bandkultur i Norge. Da jeg gikk på NMH var det i hvert fall veldig mange band hele tiden, normen er at man starter nye prosjekter. Det som er viktig er å ha en stemme, å stikke seg ut, egne prosjekter å utfolde seg kreativt i. Det er fordeler og ulemper med å ha det sånn hele tiden. Da jeg var i Paris merket jeg at det var lavere terskel for å spørre noen man ikke kjente, uten å ha et definert prosjekt. Det har jeg forsåvidt hørt fra andre nordmenn som har reist andre steder. Lavere terskel for å bare øve sammen og spille sammen, det er ikke så mye fokus på det konkrete prosjektet. Det har nok mye med kulturpolitikken å gjøre, at det i stor grad er nye prosjekter og nye ideer som støttes. Det er mye kreativitet blant norske musikere og mye initiativer, men for meg var det utrolig forfriskende å ikke føle at jeg stjal fra andres tid hele tiden om jeg bare hadde lyst til å spille litt sammen, teste ut ting, bare spille for å spille fordi det er gøy, eller fordi man har lyst til å bli bedre. 

Ligger det et slags musikalsk grunnsyn i bunnen av Det Andre Kollektivet, eller er det mer en sosial grunntanke som så blir til musikk?
– Jeg tror definitivt at de musikalske rammene ligger til grunn for fellesskapet. Men ofte henger jo det sammen, man liker hverandre og man har noen grunnleggende estetiske felles referanser. Det betyr ikke at vi legger noen rammer for hva musikken vi skal gjøre, det finnes ikke noe manifest som sier at det skal være basert på det eller det. Det eneste vi vil er å få til et samarbeid og kanskje bidra til at musikken fra de to landene er mer representert hos hverandre. Vi kan være med og legge til rette for at musikere kan møte hverandre i en sånn kontekst. På festivalen inviterer vi en komponist, og etter hvert vil vi gjerne invitere band vi ikke spiller i selv, men vi har ikke noe økonomi til det nå. Vi har full tillit til hverandre som musikere, og så er vi gode venner – men det begynte med at vi spilte sammen. 


Sigrid Aftret. Foto: Médéric Roquesalane

Fortell om det du skal spille med – var det en kvartett?
– Det er for anledningen en kvintett. Det er med Nino Baleyte, som går på NMH på bachelor. Vi møttes i Frankrike. Så er det Hector på trompet, så er det vokalisten Andrea Giordano som går på master på NMH, hun er fra Italia, og Simen Wie som spiller el-bass. Vi gikk sammen på bachelorstudiet. Personlig har jeg vært veldig inspirert av Henry Threadgill de siste årene. Jeg skal gi ut et band i høst med bandet mitt, Bêl, i høst. Det er litt i samme ånd. Noe av musikken jeg skriver nå kunne godt vært spilt i det bandet, men det er en litt annen instrumentering. Jeg har vært inspirert av María Grand, som egentlig er fra Sveits, men som bor i New York. Det er også en del Steve Coleman-inspirerte ting. Jeg tok anledningen til å prøve å teste ut ny instrumentering, nye mennesker og så videre.

Den mest folksomme konserten er med akkordeonist Kalle Moberg på lørdag, hvor det er et stort band. Hva får vi servert der?
– Ja, hvis du kommer får du høre! Jeg har hørt Kalle i mange kontekster, men han skrev et stykke for Oslo Jazzensemble som vi likte godt. Da var det veldig fristende å spørre ham om han hadde lyst til å skrive for oss. Han har skrevet musikk som har en del tydelige barokk-referanser. Han har sagt at han ser en tydelig sammenheng mellom den vertikale og horisontale måten å spille barokk på og i forskjellige jazztradisjoner. Jeg husker ikke hva som er vertikalt og hva som er horisontalt… men han har skrevet musikk inspirert av det, hvor det er mye impro, eller, nei, ikke masse impro, men celler hvor man har ganske tydelige rammer for hva man skal spille, men står ganske fritt innenfor det. Vi har jobba fire dager nå, 10-17 hver dag med hans musikk, og så har både Hector, Sol og Clément og jeg skrevet et stykke hver. Det blir kjempegøy. 

Hva skjer etter festivalen?
– Vi skal ha festival igjen i Frankrike i september, akkurat hva som skjer der er ikke helt klart ennå. Men det blir noe a la det som skjer nå, bortsett fra at vi ikke har masterpenger i bunnen. Vi får se hvordan det blir med komponist. Så er det mulig at vi faktisk skal ha en festival i Italia i november. Neste år igjen blir det festival i Oslo. Vi tenker å ha noe én gang i året i Oslo og i Frankrike. Og dermed har vi funnet ut at vi egentlig jobber med festivalvirksomhet hele året! 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev