NTT: Vi lover å ikke kjefte dere til å gå på konsert

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital remseform som setter passerspissen i jazzens glødende hjerte og drar små og store sirkler rundt i musikk- og kulturlandskapet. 

Ja, denne remsa kan handle om mye rart – gamle og nye skiver, ord som fascinerer oss, sesonger og høytider, litteratur og klokker og iskrem og fotball når det passer oss – men om det er én ting som ligger i bunnen av alt, så er det jo en fascinasjon for konserten. Vi har lyst til å fortelle om gode konserter som har vært og som skal komme, og vi har lyst til å ha en god unnskyldning til å stikke på enda fler av dem, for alle er ulike, det er ikke sånn at alle er bra, men om du stikker på en vil du alltid finne ut hvordan den er – og på mange måter er det en slags payoff, selv når den er et lite antiklimaks. Det er hit vi går for å få nye ideer, for å muntre oss opp når arbeidet er kjedelig, og ikke minst for å møte utallige konsertvenner, forskjellige publikum og kulturarbeidere på forskjellige scener og festivaler, over hele landet. 

Så hvorfor krymper jeg meg allikevel litt over forsøkene på å få folk opp av sofaen og inn på scenene som popper opp for tiden? Jeg er jo egentlig helt enig, stikk ut! Twitter klarer seg uten akkurat dine morsomheter om Maskorama eller Stjernekamp én lørdag i blant. Hvor mange TV-serier er det egentlig meningen at man skal se i året? Par-tre stykker? 

Men det er altså allikevel ingenting som gjør meg mer trassig, og gir meg mer lyst til å gi blaffen i å få på småskoene, og heller sitte hjemme og se gammal Frasier på Viaplay, Folkets Strømmetjeneste, enn å se en gjeng norske artister lese opp en tekst av Trygve Skaug om hvordan vi må komme oss tilbake til opplevelsen. Det er smålig å innvende, alle disse menneskene vil jo bare det beste for kulturen – men er det gjennom slik generell hverdagspoetisk pludring om konseptet å se noe live vi kommer oss “tilbake til normalen”? 

Når vi prater med folk som jobber med å sette opp konserter, har de bekymrede miner, det er ikke lett å få folk til å komme på konsert for tiden. Men det har da også vært en real møkkavintersesong dette her, mange føler seg ikke helt trygge og konsertlivet har disket opp med avlysninger og utsettelser – så vi vet kanskje ikke ennå hvordan det vil se ut når man får jobbet forutsigbart i en litt triveligere sesong. Vi krysser fingrene for at det tross alt vil ha mer å si enn holdningskampanjer og illsinte aviskommentarer med titler som KULTURLIVET DØR OG DU, KJÆRE HJEMMESITTENDE LESER, HAR BLOD PÅ HENDA. For altså, joda, om man ønsker at noe skal finnes, må man nesten møte opp og støtte tilbudene gjennom deltagelse – men det kan jo hende at akkurat denne sesongen har vært preget av andre menneskelige behov for sosialisering og prat og hygge, mer enn å bli konsertgjengere og så videre, og at det ikke er noe å kjefte på folk for. Det er klart, i en liten remse som NTT skulle vi selvsagt ønske at det var annerledes – for det er gøy når konserter er så godt som fullsatt, sånn som det var på Koma Saxo i går på Victoria, eller på Jon Hassell-tributen på samme sted tidligere i uka, for å ta to ferske eksempler fra Nasjonal Jazzscene. Sistnevnte ligger forøvrig ute, dere kan se den her:

Men vi får se, da. Vi håper virkelig det bedrer seg – for kulturlivet får ikke like mye overlevelseshjelp fremover, og også før pandemien var det vanskelig å få ting til å gå rundt for mange. Men de aller beste grunnene til å komme seg på konsert, er nok de dere finner fram til selv, kjære lesere. Her er et par steder dere kan begynne å lete: 

1. Forrige fredag kom Papirfuglen, den nye skiva til Moskus ut! Blogghalvdel Vinger har allerede skrevet om den i DN, mens blogghalvdel Filip fremdeles lytter og grubler. I kveld spiller de på Victoria East, dit skal selvsagt vi etter privatlandskampen som spilles 18.00. Sees!

2. Karl Bjorå, Store Vennlige Gitarkjempe, er ute med en flott plate i eget navn som vi snakket med ham for en stund tilbake. I kveld spiller han på USF Verftet i Bergen. Der er det sikkert hyggelig nå!  

3. The Source! Herlig og fremdeles ferskt album ute, og nå er de på turné. Urijazz i Tønsberg i kveld, Grenland Jazzforum på lørdag, Kampenjazz på søndag. Ren musikkglede. 

 4. I 2020 gjorde kvartetten Master Oogway en månedlig konsertserie på MIR hvor de hadde med seg forskjellige musikere hver gang. Herlige saker. Nå er samarbeidet deres med fløytespiller Henriette Eilertsen blitt til plate på Rune G, og hele gjengen markerer det med slippkonsert som selvsagt skjer på Kafé Hærverk i morgen, lørdag.

Vi går videre! Det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement, og vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her.  

 

Vinterjazz i Fredrikstad!

Innerst inne vet vi at festivalsesongen er året rundt, vi er i alle fall på konserter hele tiden. Men det er bra når det settes i system, og en av de aller første jazzfestivalene i Norge starter i Fredrikstad neste torsdag, da Vinterjazz går av stabelen. Ingen ringere enn Trygve Seim Ensemble står på scenen i Østre Fredrikstad Kirke. I tillegg til skjeggefrans opptrer Torben Snekkestad (saksofoner/klarinetter) Håvard Lund (klarinetter) Embrik Snerte (fagott og kontrafagott) Eivind Lønning (trompet) Øyvind Brække (trombone) Lars Andreas Haug (tuba) Svante Henryson (cello) Frode Haltli (accordion) og Per Oddvar Johansen (trommer) denne kvelden. Du store verden – her finnes all slags musikk på én scene.

Vinterjazz-festivalen fortsetter utover dagene på forskjellige venues med artister som Beady Belle, Petter Wettres franske band, Laupsa Lokomotiv, The Real Thing og selveste Cory Wong. Hipt i Freks! Sjekk ut program og tider her, og møt opp i Plankebyen.

 

Bjørn Alterhaug slutter aldri å gruble over improvisasjonens kjerne

Foto: Jens Westbye/BERRE

Forrige uke hadde vi gleden av å gratulere saksofonist John Pål Inderberg og bassist Bjørn Alterhaug med Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for norsk musikk, og da særlig denne hersens jazzen som vi er så glad i. Noen dager etter kunne vi lese kronikken de opprinnelig skrev i Adresseavisa, et tilbakeblikk på jazzens storpolitiske betydning. Det var en god anledning til å ta en telefon til Alterhaug, et av menneskene i Norge som kanskje har filosofert rundt de ulike betydningene av det mystiske ordet improvisasjon. 

Vi får nesten starte med det hyggeligste – gratulerer med Kongens fortjenstmedalje til deg og John Pål Inderberg!
– Jo, takk, det var stas – det var en hyggelig kveld vi hadde i Trondheim med mange venner og musikere og slekt som møtte opp. 

Dere markerte også mottagelsen ved å skrive en kronikk som tok en titt på jazzens storpolitiske rolle. Hva gjorde at blikket landet der?
– Vi fikk en oppfordring fra Jazzfest om at vi burde skrive en kronikk om jazzen i Trondheim som en slags oppsummering i forbindelse med medaljene. Men å skrive sammen er vanskeligere  å spille sammen, ikke fordi vi hadde noen særlig uenigheter, men fordi man sitter på hver sin kant. Det var her vi endte opp. 

Dere nevner rollen jazz får i USAs spredning av kultur utenfor egne landegrenser. Og hvis man snakker med folk fra Norge som vokste opp i etterkrigstiden, vil mange kanskje nevne at de hørte mye jazz på radiokanalen Voice of America. Hva hadde slike ting å si?
– Det er ikke tvil om at Willis Connovers program på Voice of America spesielt på femtitallet var viktig. Etter krigen fikk vi en figur som politikeren Adam Clayton Powell som brant for jazzdiplomatiet. Han var en helt spesiell aktivist som jobbet for sterkt for afroamerikanske rettigheter og fikk Dwight Eisenhower til å gå inn på det såkalte jazzdiplomatiet. Slik ble Louis Armstrong, Dizzy Gillespie og en rekke andre stjerner faktisk brukt for å spre det amerikanske frihetsidealet. Det skjedde samtidig som borgerrettskampen på hjemmebane, som var umulig å  komme unna, det er en veldig spesiell periode. Jeg har alltid sett på jazz som en måte å uttrykke seg fritt på, uten at man skal bli for romantisk i beskrivelsene av verdien. Men musikken har det ved seg. Så jazzen sto frem under den kalde krigen som en slags frigjøringsmusikk, til og med kommunistene så det. Så i perioder har den hatt en viss politisk betydning. 

Går det an å få øye på noe lignende i dag som det såkalte jazzdiplomatiet i måten kultur spres på og har en strategisk betydning?
– Jazzen har jo utviklet seg parallelt med samfunnsstrukturene, og det er en helt annen musikk i dag som utvikler seg overalt. Jeg er usikker på om den kan ha den samme betydningen med tanke på engasjement fra politikere og lignende. Kultur er jo også ofte sekundært når det har oppstått konflikter. Men så har du den andre måten det spiller en politisk rolle på utover femtitallet, gjennom borgerrettsbevegelsen, Coltranes “Alabama”, Mingus, Nina Simone og så videre. Folk som både tydelig og i det mer skjulte gir musikken en politisk betydning. Og sånn har musikken vært så lenge jeg har vært her – en del av den har handlet om å forsøke å komme med et bidrag som på en måte både utfordrer og forsøker å finne en kollektiv løsning. Jeg kan gå tilbake til antikken – og John Pål og jeg har en diskusjon om ordet improvisasjon i det hele tatt bør brukes, som vi har hatt i femti år. Vi har jobba på Jazzlinja sammen, og er ofte enige, vi har forelesninger om jazz og hva improvisasjon kan bety, men vi blir ikke enig når dte kommer til improvisasjon, som jeg liker, versus imitasjon, som John Pål foretrekker. 

Du foretrekker improvisasjon selv, men har også rykket ut og kritisert hvordan ordet blir brukt i offentligheten, som en uforberedt nødløsning!
– Ja, der har jeg vært i klinsj med mange, og i det forrige intervjuet vi hadde husker jeg det var med den forrige riksrevisoren, Per-Kristian Foss. Han mente at improvisasjon rett og slett var negativt, at beredskap ikke kan improviseres, den må være forberedt. Jeg har jobbet for å oppnå en adekvat forståelse av dette, fra “en uforberedt handling” til en “grundig forberedt handling”, som det jo faktisk er. Jeg har jobbet i andre sammenhenger for å endre bruken. Det kan jo også være en nødløsning så klart, for eksempel i trafikken. Så man kan bruke det sånn i dagligtale. Men når det gjelder den faglige betydningen av improvisasjon, slik den oppstår i musikk og kunst, er alt forberedt, og veldig grundig forberedt. 

 

Verdien av å tilpasse seg og å kommunisere mer spontant er jo noe man kan bli minnet på i det offentlige daglig, når institusjoner nettopp ikke klarer å gjøre det.
– Ja, absolutt. Det er interessant, John Pål og jeg har opptrådt på sykepleierkongresser – og en sykepleier fortalte at det fantes et maskinskrevet skriv om at “i den psykiatriske sykepleien bør det gis større rom for improvisasjon, initiativ og medmenneskelig varme og forståelse – kanskje også en ukonvensjonell og impulsiv handling og reaksjon når situasjonen krever det.” Det går rett inn i hva som skjer i jazzkommunikasjonen, altså en empatisk forhandlingssituasjon hvor man på en måte blir enig etter hvert. Det er en flott formulering og det er interessant å se at man brukte den. 

Du nevnte det politiske bakteppet for amerikansk jazz i etterkrigstiden i sted – spesifikt borgerrettskampen, som på mange måter er uatskillelig. Det blir litt annerledes når musikken sprer seg, og vi for eksempel får ganske interessante scener her i Norden. Hvordan preger det musikken?
– Nei, det er klart, det er jo noe helt annet. Nå er det blitt en mer global musikkform hvor ulike folk kommer med sin musikk, og gjennom improvisasjon tilpasser den seg også lokale kulturer.
Men jeg tror uansett at den politiske dimensjonen nok ikke har vært like sterk de siste årene som jeg opplevde at den var på 60- og 70-tallet. For vi var svært preget av det som skjedde, av  Vietnam-krigen og så videre. Jeg er ikke sikker, men jeg fornemmer kanskje at jazzen ikke er like farget av det nå – på godt og vondt er det blitt en annen konsentrasjon rundt det musikalske. Men det er mulig jeg tar feil også.

Mange liker jo å bruke denne musikken som en slags demokratimetafor, som man kan la seg inspirere av, med individualisme og samhandling. Hvordan er din tro på at den kan fortsette å være det?
– Jo, jeg har alltid ment at den samhandlingen i sanntid, det som kommer nedenifra og den kunnskapen som genereres i sanntid når du er et jazzkollektiv, bringer fram en del kunnskaper som du ikke har hatt før. Det du kjenner og det du ikke helt kjenner, dukker opp samtidig når du er i samspill med musikere som har forberedt seg. Det er helt umulig å uttrykke dette på en god språklig måte, det er jo kunst. Det er viktig at man opprettholder de rommene hvor man får utøvd den musikken man er glad i og engasjert i fritt, det er forutsetningen for at jazzen kan fortsette å være det. Man kan godt være uenige, men det å få muligheten til å kaste seg inn i en forhandling, følelsesmessig, som man som regel kommer godt ut av, er viktig. Nå ble det mange ord her.

Ingen fare! Men vi kan jo forsøke å oppsummere litt. Finnes det et album eller en låt som, når du ser tilbake, kan sies å ha vært det utløsende jazzkicket?
– Oh, det var ikke så lett. Jeg vokste opp i Mo i Rana og jeg var med på å flytte hus. Det var en spesiell aktivitet. Det gitarspillet som moren min lærte meg, og kontrabassen som broren min hadde, og kompleksiteten i den aktiviteten var sammenvevd for meg. Det ble en slags start. Det er først nå jeg kan reflektere over det. Det som opptar meg mest for tiden er å forstå jazzen ut ifra Deleuzes teorier om rizoma, en liten knoll som forgrener seg i alle retninger. Den har ikke rotsystem, men er et virvar av forskjellige kombinasjoner. Det er det som opptar meg. Og selvfølgelig Bodø / Glimt. Det som skjer på en fotballbane, forskjellen på selvtillitt og selvfølelse….. Det her kan vi snakke veldig langt om! Men det du spør om vet jeg ikke, det er ikke en enkelt låt, det er en slags livsanskuelse. 

Supert! Om Bodø/Glimt tar seg til semifinale i den europacupen får vi ta en ny prat, bare om dem. Skitt au, kanskje vi skal unne oss det uansett.

 

Jazznyttspalte blir klubb på Hør Hør

Journalistikk og DJ-ing går hånd i hånd, for er det ikke egentlig basert på det samme: formidling av musikk og manipulering av hvordan vi oppfatter den?I spalten ‘On The Other Side Of Time’, som Endre Dalen skriver i Jazznytt viskes grensene mellom jazz og andre sjangre godt på vei ut. 

Her er det plass til reissues av obskure jazz-, afro- og latin-singler fra 60-70-80-90-tallet, såvel som hybrider av eksentrisk klubbmusikk og elektronisk jazz fra steder som Beirut, Nairobi, Kampala, Johannesburg, Chicago og London – ja kanskje til og med Oslo. 

På en klubbkveld på Hør Hør kommende torsdag kan du oppleve et utvalg av plater som er publisert i On The Other Side Of Time de siste årene, samt mye annet som har gått under radaren.

On The Other Side of Time med Endre Dalen skjer på Hør Hør torsdag 31. Mars

Her er en On The Other Side of Time topp 5

 

En banebrytende aktør tar helg

Om nominasjonskomiteen som velger ut den som får prisen for Årets jazzklubb leser denne utgaven av NTT, vil vi umiddelbart foreslå konsertserien Jazz på Gølvet   som finner sted på BLÅ i 14-tiden hver eneste lørdag formiddag. Det er et glimrende tidspunkt, brusen eller filterkaffen eller ølen smaker ekstra godt, og det er noe menneskeliggjørende ved opplevelsen å være nær musikerne og de andre i publikum også mens solen er oppe. Det var noen slike «på gulvet» konserter på Victoria også i høst, det gir en organisk følelse i kroppen. Mer av det! Vi har sett mange bra konserter på BLÅ disse formiddagene, f.eks Aila Trio, Marthe Lea Band, Paal Nilssen-Love  & Andreas Røysum duo er nok høydepunktene. Forrige lørdag var det stinn brakke for å oppleve spellemannfavorittene i Flukten, for anledningen med Kalle Nyberg som vikar for Hanna Paulsberg. Det er noe med bandets uttrykk som gjør dem populære, kan det være gitaren som sender tankene til hvordan jazz låt for noen tiår tilbake? Konserten var knall den, «Budeie Boogie» er en megahit, men jeg kunne kanskje ønske noen kraftigere solistiske innslag. Bandet forsvant litt inn i låtene denne gangen. På lørdag er det Aksel Rønning Trio sin tur, de utga en småfin plate på Øra i fjor, og rakk søren meg utgi en liveplate med herlige Oscar Grönberg på tampen av året også. Det er lovet at de skal bevege seg mot et nytt uttrykk lørdag, influert av hiphop-beats og elektronikk! Hvorfor ikke, det pleier jo å danses godt på det gulvet på BLÅ. Vi fikk tak i en av live og utelivs-Oslos aller viktigste figurer, Sten Ove Toft, for å snakke litt mer om denne konsertserien.

Sten Ove Toft. Foto: Alexander Kloster-Jensen

Hvorfor startet dere Jazz på Gølvet?
— Dette er et konsept som er dratt frem fra glemselen egentlig. Jazz på Gølvet i sin originale form ble startet for en halv evighet siden, jeg husker ikke helt årstallet. Det var i starten noenlunde månedlig og på onsdagskvelder. Men det måtte en pandemi til for at vi virkelig skulle finne formen på det. Når det uansett var publikumsbegrensninger og tvungen sitting, var det ganske naturlig å finne tilbake til dette konseptet. Det fortjente rett og slett å få skinne litt igjen og det stod heller ikke på spillevilje da programmeringen satte i gang etter nesten 200 dager med tvungen hjemmesitting. Ikke bare var det gøy, men det føltes også litt viktig.  

Hva er det man får ekstra av opplevelsen av å komme tett på musikere? Funker det kanskje bedre sittende på dette tidspunktet enn stående på kvelden? Jazz og hardt gulv does not compute?
— Sier du at det er lov å stå og høre på jazz?! Jeg tenker at gleden av å stå og gå kan ta seg en velfortjent pust i bakken når det kommer til jazzkonserter. Det skal sies at jeg var ganske lei av å sitte på konserter under pandemien, men det fungerer overraskende bra for lyttingen også. For som din skribentkollega Filip klarte å lire av seg: «Det kjedeligste med å stå er å stå». Jeg nikker anerkjennende til det. Men når det kommer til Jazz på Gølvet spesifikt, gir det en ekstra verdi å ha artistene så tett som mulig. Det perfekte er bandet i midten og publikum rundt, som et jazzkollokvium. Man lytter og studerer om hverandre.

Stinn brakke på Flukten forrige lørdag

Det er svært hyppige konserter, blir det faktisk hver eneste lørdag? Hvordan bookes bandene, egentlig, etter hvem som er aktuelle med nye plater eller litt friere kuratering?
— Ja, det har vært full spiker både i fjor og i år. Jeg satser på å gjøre det ukentlig frem til sommeren, men etter det må vi kanskje ta en liten evaluering på hvilken form det skal ta videre. Det blir ikke bra om det ikke er lystbetont. Bookingen til nå har vært en sann glede, da man har kunnet booket fra øverste hylle blant artister som dessverre hadde ganske tomme kalendere. Med gjenåpningen nå har det blitt litt mer utfordrende med tanke på tilgjengelighet, men sånn har det egentlig alltid vært. Og profil er jeg ikke så fokusert på egentlig. Kriteriet trenger bare å være at det er bra. Det holder i massevis.

Så over til tallene. Får bandene full hyre eller er det dagpris?
— Mye av grunnen til at vi dro Jazz på Gølvet ut av hatten igjen var også for at vi fikk stimuleringsstøtte som muliggjorde at vi kunne betale sårt trengende artister noen ordentlige honorarer. Når hverdagen nå er tilbake og ordningene røsket vekk over natta, blir ting litt mer annerledes igjen, så en form for dagspris er vel hva vi lener oss på nå. Som privat aktør med begrenset med støtte per arrangement må vi fokusere inn på en litt mer markedsøkonomisk tilnærming til alt. Det later til at BLÅ har kommet seg noenlunde OK ut av pandemien, men det er en del som må hentes inn før BLÅ og bransjen for øvrig er friskmeldt.

Jeg ser mange tryner på disse konsertene som jeg ikke pleier se på jazz-gig ellers. Er det slik at BLÅ føles som en litt mer trygg venue for jazznysgjerrige mennesker som er litt utenfor det faste miljøet?
— Ja, det er voldsomt med tryner, faktisk! Jeg er usikker på hvor alle kommer fra, men vi har alltid tiltrukket oss et ganske annerledes publikum enn f.eks. Victoria. Og det er jo bra! Det skal syde litt i underskogen.

BLÅ ble jo startet som en slags jazzklubb, så ble det noe helt annet, og nå er det – tja, hva er det for noe egentlig?
— Godt spørsmål. Ja, det startet med beina plantet i jazzen, men fra dag en ble det slengt forførende blikk i retning andre sjangre også. For min del har jeg alltid tenkt på BLÅ som en banebrytende aktør blant spillesteder. Nye uttrykk og sjangre der omegnet omfavnes. Jeg kan ikke se at det har blitt etablert en Nasjonal Omegnscene på statsbudsjettet enda, men nå er det nevnt.

Har du tro på byens musikkliv fremover? Det er svært mye sutring i bransjen, men blir det vår? Noe du ser fram til selv?
— Det har blitt satt noen kretsrekorder i sutring rundt om i landet, men det er heldigvis ikke julesesong nå, det har roet seg litt. Vi sliter litt med å få publikummet tilbake i samme stil som før. Vi får bare ta tiden til hjelp på det der. Når folk har fått snufset seg ferdig med omikron og blir litt vant til folkemengder igjen, blir det bra dette her. Men det som jeg har merket meg er at de mer alternative sjangrene utenfor den populærmusikalske boblen – jazz, støy, metal, osv – de sjangrene der gjør det ganske bra, egentlig. Folk har vært sugne på jazz- eller ekstrem metall-konserter og er ikke redde for å vise det. Så en stor takk til alle som møter opp på konserter. Fortsett med det! Og til dere andre – legg fra deg denne remsa og pell deg på gig. 

 

Post til NTT!

Vi blir glade for tilbakemeldinger og tips på ting vi burde skrive om, men det er også veldig hyggelig å motta postkort fra dere lesere.

Og det gjorde vi i går på den meget populære og heftige konserten med Koma Saxo på Vic East.

De to kortene vi mottok skulle opprinnelig blitt sendt fra Austin, Texas, men noen problemer mht postgang gjorde at disse ble skrevet og levert for hånd under konserten. Mer av sånt!

Now’s The Time
0000 Nåtiden
Norway

Kjære NTT

Hilser fra Nasjonal Jazzscene. Texas var bra, men en kveld med Koma Saxo på Victoria er ei heller å forakte.
Ole Morten Vågan klapper rytmen som om det var Rytmisk trening i baren. Ufattelig kjør på sopransaxen. Synes jeg aner et lite smil i munnviken hos både herr Vinger og her Roshauw. Det tørner totalt for noen til høyre for meg. Vi kan vel alle enes om at det har vært en flott kveld!

Les vårt Fieh-intervju hvor vi går gjennom deres nyeste album spor for spor her!

 

Transeinduserende minimalisme

Lyra Pramuk. Foto: Joseph Kadow

Det er mye snakk om live på Munch om dagen, men det er jo konsertene ute på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden som er the shit, og som har vært det siden senteret åpnet på slutten av 60-tallet. Les den fantastiske boken og plateutgivelsen I Want The Beatles To Play At My Art Center! for mer om denne rike historien. I dag er det Svein Terje Torvik, tidligere NRK-profil blant annet kjent fra åpen klasse-programmet Atlantis som er ansvarlig for bookingen av liveprogrammet. Lørdag er det en performance av en Lyra Pramuk, og dette virket så fascinerende at vi måtte ta en kort samtale til Bærum.

Hvem i alle dager er Lyra Pramuk?
— Pramuk er en amerikansk vokalkunstner og komponist basert i Berlin. Hun forener klubbmusikken der med nærmest spirituell ambient og transeinduserende minimalisme, og maner frem futuristiske visjoner om queer-kultur og kropp vs. teknologi med mere.

Interessant. Har du noe eksempel på dette kunstnerskapets storhet?
— Debuten Fountain er som helhet et veldig fascinerende verk. Fjorårets Delta er også meget bra – her remikses hun av et skikkelig elektronika-elitelag. Må også trekke frem Lyras bidrag på Caterina Barbieris fantastiske singel «Knot of Spirit» – en helt fantastisk låt. Pramuk er en relativt fersk artist med en liten katalog foreløpig, som blir særdeles spennende å følge videre!

Hvorfor burde akkurat NTTs lesere ta turen ut på Høvikodden på lørdag, synes du?
— Konserten med Lyra inngår i Henie Onstads feiring av Skeivt Kulturår 2022 sammen med den uhyggelig sterke utstillingen Hvert Øyeblikk Teller – Følelser av AIDS. De som tar turen kan forvente seg en rystende, interessant og vakker totalpakke der store temaer i tiden behandles gjennom kunst og musikk!

Hvert Øyeblikk Teller – Følelser av AIDS. Installasjonsfoto: Øystein Thorvaldsen

Hvilke andre utstillinger er det der ute i Bærum for tiden?
— Kan trygt påstå at Henie Onstad har et av de feteste museumstilbudene i Norden akkurat nå som vi også har åpnet utstillingen Sound Botánica.  Den består av skulpturer og veggarbeider av Guadalupe Maravilla (El Salvador/USA) og er hans første soloutstilling i Europa. Temaer som healing gjennom lyd, urfolkskultur, spiritualitet, utenforskap og flyktningkrise går opp i en høyere enhet med hans kunst. Anbefales!

Guadalupe Maravilla. Foto: Steve Benisty

Du er et stort savn i eteren. Noe musikk du har kick på om dagen, enten det skal være konsert på HOK med vedkommende eller ei?
— Takk for det! Kicker på ny musikk hele tiden, heldigvis. Opplevde Kristine Tjøgersens nye verk BOWER på Borealisfestivalen sist helg, med scenografi av Maja Nilsen. Helt nydelig. Anbefaler å sjekke det ut på Only Connect i Oslo i slutten av april. Hører også mye på ny flott ambient av Per Martinsen under navnet Wave∞Form, som urfremføres på Henie Onstad 24. april!

Jeg har en liste med noen fine utgivelser fra de siste månedene som er verdt en lytt:
Wesenbergland – Sacrae Symphoniae No. 1
Pjusk – Salt og Vind
Signe Lidén & Espen Sommer Eide – Vertical Studies: Altitude and History
JASSS – A World Of Service
DARKSIDE – Spiral
Iannis Xenakis – Electroacoustic Works
Big Thief – Dragon New Mountain I Believe In You

Av Filip Roshauw og Audun Vinger