NTT: Vi stuper ned i orgelsjøen

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredaglige musikkavis i digitale remseform for jazz og den store omegn. Vi har en fin meny til dere i dag, fra impro til Beatles og masse annet. Men først trekker vi frem noen konserter fra uka som kommer: 

1. Paal Nilssen-Loves Circus spiller fine, varierte konserter. Det er et band som bør kunne treffe musikkinteresserte med flere ulike utgangspunkt. Selvsagt er energi et stikkord, det freser voldsomt her og der, med sløy rockefot fra gitarist Oddrun Lilja, halsbrekkende trekkspill fra Kalle Moberg og skronkige herligheter fra saksofonist Signe Emmeluth og trompetist Thomas Johansson. Musikken har også noen overraskende ømme, burleske og teatralske sider, ledet an av Juliana Venter, en sanger og scenepersonlighet som ligner lite annet på den norske scenen. Hun blir intervjuet i det kommende Jazznytt, og Circus kan sees i kveld på USF Verftet. I uka som kommer er de også innom Nesodden på onsdag og Kongsberg på torsdag.

2. Fatoumata Diawara! En av Malis største artister sveiper innom flere norske byer den neste uka – Stavanger neste torsdag, Bergen på fredag og selvsagt Cosmopolite på planeten Torshov på lørdag. Hvor skal man starte? En fantastisk scenepersonlighet, hun synger vakkert og hun er ikke minst en av de råeste gitaristene jeg har sett. Så her er det masse forskjellig å kose seg med – og det føles som et av de gildeste internasjonale besøkene i Norge på lenge, lenge. 

3. Nå kommer adventen også, og Håkon Kornstad Trio er tidlig ute når de plystrer, synger og spiller julen inn på Frogner Kino onsdag 1. og 2. Desember. Jul er som kjent en musikalsk høytid hvor høyt og lavt, hummer og kanari, svisker og dadler møtes i en salig røre. Håkon Kornstad og hans trivelige kumpaner Mats Eilertsen og Frode Haltli ​​virker skapt for julekonsertformaet. Onsdag er det også en fin julekonsert i Grønland Kirke, et møte mellom Norge og Midtøsten hvor vi blant annet får høre treblåser og komponist Mathilde Grooss Viddal.

Vi går videre! Savner du noe i spaltene våre? Har du et arrangement, en plate, et nyhetstips eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det er ikke alt vi rekker, men vi setter enormt pris på om dere sier ifra om ting, for eksempel ved å sende en mail til filip.roshauw@gmail.com.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Til neste år brettes ørene ut på Munch

Christian Winther. Foto: Jenny Berger Myhre

Den etter hvert tradisjonsrike improfestivalen All Ears har fått nytt kunstnerisk lederskap, slik festivalen har for vane med jevne mellomrom. Natali Abrahamsen Garner, Anja Lauvdal og Christian Winther har tatt over, og for en uke siden kom det første programslippet deres, hvor skikkelser som Deathprod, Daniel Blumberg, Jim White og Marisa Anderson samt stykket Does spring hide its joy av Kali Malone med Stephen O’Malley og Lucy Railton er blant hovedattraksjonene. Festivalen vil også foregå i den nye konsert/seminar-salen på MUNCH. Vi tok en prat med kurator Winther om programmet. 

Du, Anja og Natali skal styre All Ears i tre år. Hva slags forpliktelse er det?
– Jeg syns det er fantastisk å kunne presentere den typen musikk og vår versjon av den musikken, til det lydhøre All Ears-publikummet. Jeg tror de er åpne for det meste. Da vi gikk inn i det her tenkte vi på betydningen av improvisert musikk. Var det vits å lage festivaler med den avgrensningen, eller burde man gå inn i det med en litt mer åpen innstilling sjangermessig? All Ears har jo tradisjonelt hatt mange forskjellige innfallsvinkler til det, og begynte med en utrolig sjangerbredde. Men vi kom til at improvisert musikk er viktig, og vi fikk kick av mulighetene som fantes der. Det er et tungt ansvar, men det er veldig fett og spennende å prøve å dykke inn i det, også fordi man utvider sin egen horisont.

Hva tenker du ligger i mulighetene i impro for øyeblikket?
– For vår del handler det om å ta inn noen ting som vi tidligere ikke hadde sett. Den første jeg tenkte på var Daniel Blumberg, som kanskje ikke er så kjent for det norske publikumet, men som er en ung brite som har drevet masse med en frijazzaktig verden med noisegitar og saksofon, men som også har en veldig nyskapende låtskriverpraksis. Han er en slags multikunstner, han er tegner og veldig inspirert av Munch i sine tegninger. Det ga mening å presentere ham der. 

Blir det å ta over en sånn festival også et øyeblikk hvor man reflekterer over sitt eget estetiske grunnsyn?
– Det kommer på en måte naturlig, bare ved at vi er oss selv. Vi er ikke ute etter å si “her kommer vi, og nå har alt forandret seg”, alle de forskjellige All Ears-kuratorene har bidratt veldig godt med programmering. Men det jeg kan si, er at vi kicka på å bringe All Ears til en storhetstid der den når bredere enn det typiske frijazzpublikumet, som det kanskje var på Victoria. Det er jo mulig at det har føltes som en festival av musikere for musikere, men vi ønsker å si at det er en festival som det brede kunstinteresserte publikumet kan ha glede av. Det var også tanken til folk som Lasse Marhaug og Paal Nilssen-Love da de starta. Festivalen søkte seg også til kunstarenaene. Da jeg flytta til Oslo sjøl for 10-15 år siden var All Ears godt i gang, og vi følte at det var en storslagen begivenhet, enten det var på Fabrikken eller Astrup Fearnley eller hvor som helst. Vi var kjempeheldige i år – Munch har ny musikk-kurator, og museet leter etter festivaler å samarbeide med. Da kan vi presentere det i et svært rom, og et sted man vanligvis ikke går. Det er vår sterkeste visjon. 

Var det dere eller Munch som tok kontakt?
– Det var vi som kontakta Munch, men vi var inspirert av Munchs historie. Munchmuseet på syttitallet begynte med mye jazz, impro og eksperimentelle ting som på en måte ble litt tatt over av Henie Onstad etter hvert. Når de har fått et nytt museumsbygg tyder ting på at de vil litt tilbake til starten og. Det kicka de veldig på at vi kunne bidra med. 

Tenker du at All Ears kan være en festival som handler om flere kunstformer?
– Jeg tror ikke vi skal blande oss så mye i andre ting. Det er viktig for oss å drive med musikk. Det handler mer om å presentere programmet og gjøre det tilgjengelig for interesserte i større kunstneriske felt. Det går an å spørre seg selv om man for eksempel skulle ha en festivalkunstner, men det blir også å blande seg i Munchmuseets kuratering. Det går ikke – det er en stor institusjon og det kjenner vi på. Men det er et ganske positivt samarbeid, altså – vi blir første musikkfestival som er der. 

Tidligere har det ikke vært uvanlig at den kunstneriske ledelsen også spiller litt under festivalen, men dere gjør ikke det i år.
– Det tenkte vi på, vi ville ikke spille, vi ville presentere. Det er så masse bra å ta av uten at vi trengte å sette opp oss selv. 

Tror du det blir sånn de tre årene eller kan det hende dere merker at det hadde vært gøy å være med under festivalen?
– Haha, kanskje jeg får superkick. Men egentlig ser jeg for meg at vi driver på som kuratorer i tre år uten å spille. Det var snakk om å gjøre litt oppvarmingskonserter av litt mindre størrelser, for eksempel… men herlighet, jeg har spilt på All Ears før og regner med å kunne være aktuell igjen når andre kuraterer. 

Deathprod pryder festivalplakaten. Og er jo et stort, kjent kunstmusikk-navn. Startet dere med den bookingen?
– Ja, vi starta der, det var den første jeg tenkte vi kunne bygge en festival rundt. Det er jo litt nytt at All Ears har noe som kan kalles “headlinere”, det har vært veldig flat struktur. Vi har prøvd å snu litt på det. Helge var en inngangsport til resten – hvordan kan det kontrasteres? Man kan se på Helge og verket Kali Malone kommer med, hvor du liksom bader i de minimalistiske strukturene som forandres underveis. Det var en booking kom litt ut av Helge-ideen. De deler en del musikalske egenskaper. I tillegg til Deathprod og Kali Malone begynte vi vel med Daniel Blumberg. Det var de tre “store”. Det var noen til, men det er hemmelig til neste år. 

Kali Malone med Stephen O’Malley og Lucy Railton. (pressefoto)

Hvordan assosierer man videre fra sånne store bookinger? Jeg har inntrykk av at impro-festivaler ofte ser på ting som størrelse på ensembler, at man kanskje forsøker å se for seg en dynamikk og en variasjon i uttrykk og så videre.
– Vi prøver å variere ganske mye. Men jeg liker også å se en film som handler om det samme. Vi har tatt oss friheten til å booke ting som trekker i samme retning. Det er fint å oppleve et narrativ, at konsertkveldene har en slags storform. Det er ikke så store brudd. Også er det mange mindre besetninger. Frijazz og impro har noen store band, men her prøver vi å dykke inn i kjernen, kanskje, av det folk driver med. Det er fint å få se duoer og solister, du kommer nærmere på den enkelte personen. 

En solokonsert dere har er for eksempel Kristin Andersen Høvin, blant annet kjent fra Spunk. Hun blåste meg av banen med en solokonsert på trompet og blokkfløyte under Blow Out-festivalen i fjor.
– Ja, oss og. Det var veldig viktig å trekke noen linjer til de andre festivalene og konsertene for oss også. Den konserten på Blow Out var noe av det beste jeg hadde hørt på lang tid, akkurat det jeg trengte. Det føltes så sjeldent at hun gjorde det i stort format, hun bruker PA-en på en fantastisk måte. 

Kristin Andersen Høvin (pressefoto)

Ja, det var en av de konsertene hvor det virkelig ga mening at de var på Victoria snarere enn MIR eller Hærverk. Det føltes liksom som en svær, produsert hi fi-opplevelse.
– Jeg vet, og det ligger litt i grunntanken til Spunk. De har vært bevisste på forlengelsen av sitt eget instrument ut gjennom en PA. Det gjør det bare enda kulere. Vi skal ha festivalen i det som heter  festsalen, som er på størrelse med vulkan. Den er ganske kamelonaktig. 

Har dere noe på den mindre scenen også?
– Vi har noen planer der til seinere år, men det hadde i så fall blitt egne billetter, for det er bare plass til 50 stk der. Vi har lyst til å rydde plass før konserten med Deathprod, så da er det ulike lydinstallasjoner i foajeen, sånn at folk skal kunne bevege beina og få en konsert på den måten før vi går tilbake til storsalen og setter oss ned og hører på ham. Det er også mulig vi får bruke museet på litt andre måter til neste år. 

Det er jo ekstra gildt om det er mulig å oppleve musikk i samme rom hvor det henger kunst. Når jeg tenker på formuleringer som “Jazz på Munch” er det jo det jeg egentlig tenker på.
– Ja, absolutt, og det er kun andre ting som stopper det i år. Det er ulike praktiske ting, du leser jo avisa, museet har fremdeles ting som må forbedres. Men jeg håper det blir mulig til neste år, Munch er åpne for sånne tanker. All Ears har hatt de fine Henie Onstad-søndagene før, og vi vil jo egentlig få til noe av det samme inne på noen av de rommene. Det er forøvrig ikke helt sikkert at programmet vi slapp i forrige uke er fullstendig heller, det kan komme mer. 

Er det noe annet du gleder deg til?´
– Det er mange av mine favoritter og det er en takknemlig jobb, folk er klare for å spille. Jim White har jeg hørt utrolig mye på i andre sammenhenger, mye kreativ indierock, og han skal spille sin aller første improviserte solokonsert noen gang. Han var gira på å spille på All Ears spurte om å spille en solokonsert i tillegg til duoen med Marisa Anderson – de driver med improvisert musikk, men deres idiom er jo nesten americana, en helt annen verden enn frijazzen, på en måte. Det er så fett, det er mye jeg har oppdaga de siste årene som høres egenarta ut. Jeg har fått en ny giv på eksperimentell musikk de siste årene. Det passet bra å ta over All Ears, det tror jeg gjelder Natali og Anja også, tror jeg. Vi har 50/50 norsk/utenlandsk, cirka. Det er så mye bra norske musikere som spiller, og vi prøver å benytte sjansen til å invitere utenlandske folk nå. Jeg husker mitt eget kick da jeg var 22 og opplevde de utenlandske heltene. Jeg håper vi kan få til noe lignende. 

Hver gang man er på improfestival med både folk fra den norske og ulike internasjonale scener blir man bevisst på alle de subtile forskjellene som finnes der.
– Ja, det er dritkult, det er forskjellige miljøer i verden, og de gjør ting på forskjellige måter. Det vi gjør i Norge er fint, men det finnes andre innflytelser her som vi kan få kick av å lære av. De får hørt nye folk, og man møtes backstage og så videre – det er en viktig del av denne festivalen. Sånne møter kan virkelig prege praksisen til norske band. 

 

Rettferd for Sidsel Paaske!

Foto: Jazz Code

Det er mange sammentreff. Idet jeg satte punktum for en artikkel om Don Cherry og Moki Cherry som kommer i neste utgave av Jazznytt, cirka slutten av neste uke, så jeg at det skulle vært Dons 85-årsdag. Samtidig var hans svenske samarbeidspartner, mångsysslaren Christer Bothén i Norge med et musikalsk prosjekt. Og jeg oppdaget at den norske kunstneren Sidsel Paaske (1937 – 1980) hadde med en engelskspråklig litterær tekst i en gjenoppdaget fanzine om livet i kollektivet i Tågarp i Skåne der Cherry arbeidet på syttitallet, publisert i den fantastiske boken Organic Music Societies (Blank Forms). Og jaggu tror du ikke det åpner en utstilling med noen av Paaskes verk denne helgen, på det lille og vitale Isca Gallery i Rosteds gate i Oslo?! Det åpnet i fjor og har rukket å ha utstillinger med folk som Constance Tenvik og Marianne Hurum, og nå altså Paaske. Fristende arbeider på papir og emalje skal vises, dette er første gang de er oppe i lyset siden den herlige, store retrospektive utstillingen på Museet for Samtidskunst i 2016. Det var på høy tid at hennes kunst ble gjenoppdaget og behandlet med kunsthistorisk respekt, for unge jazzblogglesere i dag må man også nevne slike ting som at hun var en sentral del av miljøet og sang og spilte munnharpe på en opptreden med Don Cherry og Garbarek-kvartetten, hun lagde verket som er på omslaget på Jan Erik Volds viktige bok Hekt (og andre JEV-utgivelser), hun var festivalkunstner på Moldejazz, mor til jazztrommis Carl Størmer, og i det hele tatt. Men først og fremst lagde hun herlige greier! Utstillingen er oppe til 22 desember.

 

En norsk studio cat i New York

Eivind Opsvik. Foto: Michelle Arcila

At norske musikere gjør det bra i utlandet er en kjensgjerning vi er vant med, men det er egentlig mer sjeldent med nordmenn som faktisk bosetter seg i Amerika og lager seg en karriere der. En av dem er bassist og studiomenneske Eivind Opsvik, som for lengst har gjort amerikaner av seg og er en veldig trivelig kar som har gitt ut flotte plater med bandet sitt Overseas, men som sikkert er en skjult skatt for mange i og med at han sjelden er å se på norske konsertscener og festivaler. Men han har en rik musikalsk eksistens gående som det er vel verd å sjekke ut (og fra gamle dager er det gøy å høre bandet hans med Ketil Gutvik, Paal Nilssen-Love, Calle Neumann og Bjørnar Andresen som het The Quintet og som det er utgitt en feit samleboks med som man finner der man kjøper slik musikk). I høst er Eivind Opsvik klar med soloalbumet Emotional Switches, en veldig spennende og annerledes innspilling der han gjør alt selv. En glimrende anledning til å opprette en transatlatisk telefonlinje.

Jazz og den feelingen er først og fremst noe som åpenbares gjennom konsertformatet, på grunn av samspill, fysisk lyd og så videre. Hva er det med recorded music som appellerer til deg?
— Den feelingen jeg får når ting klaffer musikalsk den samme enten det er live eller i studio. Hvis man har en veldig bra spillejobb der alt flyter uanstrengt og ting virkelig skjer er mye den samme feeling som hvis man har et gjennombrudd i studio. Det er vel den feelingen man higer etter som musiker og for meg så er veien dit ofte gjennom og finne frem til den utemmede kreativiteten i seg. Når det er sagt så involverer studio jobbing en annen type kreativitet enn live, det er mer detaljorientert og men også med en mye større palett, det er en type kreativitet som ikke trenger å ha noen grenser, man kan i teorien prøve ut hvilken instrumentering, arrangement, produksjon og så videre man vil, mens som bassist på en scene så er naturligvis mulighetene færre. Jeg liker også å jobbe alene i studio og virkelig eksperimentere og å gå i dybden på ting. Men jeg kan ikke være live.musikken foruten selvsagt, det er noe helt eget.

Er det covid19 og nedstenging som er grunnen til at du har laget dette ekte soloalbumet?
— Nei, jeg begynte på dette albumet i 2017 og jobbet på det innimellom alt annet, så det har vært litt i rykk og napp. Når pandemien kom så var jeg kanskje 75 % i mål, det å ha denne plata å jobbe ferdig hjalp meg helt klart igjennom denne vanskelige og rare perioden.

Hva slags utstyr og software har du benyttet deg av under innspilling, og har du noen spesielle darlings i utstyrsparken?
— Jeg er på Pro Tools, så det er der innspilling og mix skjer, jeg brukte også litt min 4 spors Tascam kassett-opptager til noen trommeinnspillinger og til vokaleksperimentering, på låten «Caves» som jeg deretter overførte til Pro Tools. Har jo bygget meg opp en fin samling instrumenter gjennom årene, har en spesiell forkjærlighet for en synthesizer som Farfisa lagde på slutten av 70-tallet som heter Soundmaker, den har en helt egen vibe, og spraker og knatrer fint. Det er den som er avbildet på forsiden. Jeg har også en Hammond Solovox som er litt spesiell, det er et lite monofonisk «solo»-orgel fra 50-tallet som var ment til skru til undersiden av pianoet for å spille melodier og solo linjer (Beatles brukte den bl.a. på introen til «Baby, You’re a Rich Man»). Men darlingen fremfor noen er jo selvfølgelig kontrabassen, en franskbygget Lamy fra ca. 1870 , en partner for livet.

Eivind Opsvik. Foto: Luciano Rossetti

Hva slags sjanger dette er er kanskje uvesentlig, det handler om å lage musikk. Men det er noe sofistikert 80s artpop over det hele, kanskje spesielt den Andy Partridge-aktige vokalen din, men også slike ting som Trevor Horn/Buggles-andreplate og den rike veven av uttrykk Arthur Russell holdt på med. I could go on, men det kan kanskje du også: hva var målet?
— Jeg har fått flere tilbakemeldinger på det med 80-talls Art Pop, og det er ofte folk for assosiasjoner til artister jeg ikke har noe spesielt forhold til, men det er jo gøy da. Målet var vel egentlig bare å lage den musikken som jeg hørte for meg og ikke ha noen båser eller regler for dette, og også utfordre meg selv ved å ta i bruk stemmen og lyrikk. Det er vel ofte som artist litt ut i karrieren at man prøver nye ting egentlig mest for å holde seg selv interessert, inspirert, utfordret og i utvikling mer enn at det ligger så mye tanke bak på hvordan det oppfattes av andre.

Vi har hatt et slags musikkliv gående i undergrunnen her i Norge under nedstengingsårene, med en god del konserter og festivaler med uhyre begrenset publikum. Det kan virke latterlig å holde på for så få folk, men det har bidratt til viktig kreativ kontinuitet. Musikklivet ar kommet styrket ut av det, virker det som. Mange plater er innspilt også. Hvordan har det vært i NYC?
— New York var jo et av de første steder som ble virkelig hardt rammet av pandemien, det var ganske så uvirkelig de første ukene da vi hørte ambulansesirenene gå hele døgnet, folk klappet og lagde lyd for sykepleiere og leger på balkongene hver dag klokka sju, gatene var folketomme, og alle visste om eller kjente noen som hadde blitt veldig syke eller gått bort. Det setter preg på en, så min familie her har vært ganske så forsiktige. Jeg gjør mye miksing og mastering for andre artister så det holdt seg heldigvis også gjennom korona. Jeg har så vidt begynt å spille noen jobber her og der nå og håper på et mye mer aktivt 2022, og jeg ser positiv på det og som en mulighet for å begynne litt på nytt, start fresh som de sier her, ta tak i nye prosjekter og knytte nye forbindelser.  Mange av mine kolleger har jo vært mer aktive, og det var en veldig kult i sommer hvor det var mye ute konserter rundt om, på mange nye og merkelige steder, så det var mye kreativitet rundt det. De fleste klubber i NY overlevde heldigvis, og nå er det ingen kapasitet restriksjoner lenger, men man må ha maske og vise vaksine sertifikat på de fleste steder. 

Hvordan er miljøene du frekventerer, er det noen nye folk på scena som vi burde være på utkikk etter?
— Som jeg nevnte gjør jeg mye miksing og mastering for andre artister, så jeg får hørt mye musikk, og det gir et godt innblikk i hva som rører seg blant den yngre garde. Jeg tenkte på det forleden faktisk at mye av det friskeste og mest kreative jeg har hørt i det siste er fra yngre musikere med bakgrunn fra Latin-Amerika, kan nevne saksofonist David Leon, trommis/komponist Vincente Atria Hansen, trompeter Adam O’Farrill, bassistene Kenneth Jimenez og Brandon Lopez, fiolinist Leonor Falcón Pasquali. Alle disse har nye plater ute eller på trappene som er så absolutt verdt å sjekke ut. Andre jeg kommer på i farta er Anna Webber, Sam Weinberg, Henry Fraser, Charlotte Greve, John McCoven, Colin Hinton, Joanna Mattrey, Flin Van Hemmen, …lista er lang. 

Yes, mange jeg ikke kjenner særlig her. Du var med på gjenforeningen av The Quintet med Calle Neumann og gjengen i forfjor. Hvordan synes du det var?
— Det var så absolutt veldig spesielt. Det var jo første gang vi spilte sammen siden seint 90-tall og siden Bjørnar Andresen gikk bort. Rett før konserten dro vi alle opp til Bjørnar sin grav i Gamlebyen, det var en veldig fin seanse, Bjørnar var en mentor for meg. Konserten var veldig sjov, vi følte litt på ting i et par minutt også braket det løs nesten akkurat som i gamle dager.

Noen annen mulighet for å få sett deg i Norge, eventuelt er det noe du har lyst til å gjøre her som du savner i dagliglivet? Hva bringer ellers den overskuelige fremtiden for deg?
— Har ingen spille planer for Norge i øyeblikket, men håper det blir anledning til det om ikke så altfor lenge. Jeg er ikke noe utpreget friluftsperson, men savner av og til naturen i Norge, åpenheten, og folketomheten, spesielt Sunnmørsfjella. Også det at det i Oslo aldri tar mer enn 20 minutter å komme seg hvor som helst i byen, mens her i NY aldri tar mindre enn en time, samme hvor nærme det er, haha. I 2022 ser jeg fram til å spille med bandet mitt, Overseas, igjen, har ikke spilt siden pandemien begynte og jeg savner det. Jeg håper å få komponert mer. Jeg gleder meg også til ny plateinnspilling med gitarist Brandon Seabrook sitt band Die Trommel Fatale, 8-personsorkester med to basser, cello, trommer, perkusjon, kontrabass klarinett, elektronikk, og visstnok med en rekke gjestevokalister denne gang. Jeg planlegger også å begynne på oppfølgerplata til denne som kom ut nå, jeg har veldig mange ideer, så får vi se hvilken retning det tar.

 

Chick-flick på Cosmo!

Onsdag begynner desember. Og denne dagen er det også en spesialvisning på Cosmopolite i Oslo av dokumentarfilmen The Musician som handler om Chick Corea.
Den norske filmkunstneren og musikkentusiasten Arne B. Rostad fikk over flere år komme nær ikonet Chick Corea, de siste årene av hans liv. Dette førte til en 96 minutter lang film fokusert på hans 70-årsjubileum ved Blue Note i New York. Rostad har laget et  mesterlig portrett der han også fikk komme tett på mange som spilte med Corea. I filmen får vi møte Return to Forever unplugged med Frank Gambale i stedet for Al DiMeola på gitar, trio med Brian Blade og Gary Peacock, Five Peace Band med John McLaughlin, Kenny Garrett, John Patitucci og Blade, duo med Bobby McFerrin, Marcus Roberts og Herbie Hancock, Elektric Band med Dave Weckl, Patutucci, Eric Marienthal og Gambale, duo med Gary Burton sammen med Harlem String Quartet, From Miles med Wallace Roney, Gary Bartz, Eddie Gomez og Jack DeJohnette og Flamenco Heart med Concha Buika, Carles Benavent, Jorge Pardo, Niño Josele og Jeff Ballard. I tillegg bidrar også Coreas kone, sangeren Gayle Moran Corea, som sang med han på plater helt tilbake på 70-tallet.
En halvtime før filmene starter vil det være en samtale mellom regissør Arne B. Rostad og blogghalvdel Vinger om utviklingen av denne filmen, som har blitt vist på internasjonale festivaler men som ikke har ordinær norsk distribusjon. Med andre ord er det bare å pelle seg på film.

 

Mats lager musikk om det jævla håpet

Mats Eilertsen (pressefoto)

En av denne musikkavisremsas store favorittmusikere og pyttogramfotografer er Mats Eilertsen, nå bosatt på Eidsvoll men en mann av verden, i alle fall musikalsk. Det er så mange sammenhenger vi han oppleve hans kontrabass og viktige tilstedeværelse. Han har en ny plate ute nå med kvartetten sin, som kritikerne allerede har rukket å gå i fistel av, Hymn For Hope heter den. Lytt absolutt til den!

Du har hatt litt av et år så langt med utgivelser med The Source (inkludert to av årets fineste konserter), Kornstad Trio, Medieval Trio, og egen soloplate for ikke så lenge siden heller, pluss mange andre fine konserter, forestillinger, bestillingsverk og plater jeg sikkert har glemt i farta. Det var mye «tenders gnidsel» i fjor, føler du at du får utfoldet deg som musiker nå?
– Det er jo litt sånn vår og kalveslipp for mange nå og etter en lang inne- og hjemmeperiode er det deilig å være i gang igjen. Mange skal vise fram alt de har brent inne med eller bare gjennomføre alle utsatte prosjekter.
Akkurat nå er jeg absolutt i full blomst og herlig aktiv. Det føles vidunderlig å spille mye med mange forskjellige prosjekter og med ulike musikanter. Det er akkurat sånn jeg vil ha det. Syns pandemien var en berg og dalbane, men altfor mye «tid» og «potensiale» uten kniven på strupen som jeg arbeider best under, men ser nå tilbake at jeg heldigvis klarte skrape sammen noen melodier og summa meg såpass at jeg kom meg i studio med disse folka her. Det er jeg glad for. Måtte det bare vare!

Hymn For Hope heter din nye plate. Og det er absolutt varmende og betryggende musikk dette. Jævlig bra rett og slett. Musikken er skrevet med disse tankene i bakhodet?  Men er det egentlig håp for menneskeheten? Og hva er ditt oppnåelige håp?
– Musikken er ikke skrevet for dette pr se, men på mange måter var det det forunderlige fine, jævla håpet som brant og holdt meg oppe i fjor, men også samtidig gjorde at jeg ble helt utmatta inni mellom, merkelig nok. For jeg tenkte, det kan jo gå over om en måned. Bare ta høyde for at det ordner seg snart. Kom opp med noe. Lag noe. Vær i gang. Hadde vi visst 12. mars i fjor at vi skulle være nedstengt i 1 og 1/2 år hadde i alle fall jeg hatt en helt annen kurve og plan på dagene. På godt og vondt.
Håp er jo en så utrolig sterk menneskelig egenskap, en individuell kraft, som er der for de aller fleste, om det så gjelder helse, økonomi, samliv, kjærlighet, framtid, klima eller planeten. Om man kunne lagret energien i håp ville framtidens energibehov være løst!

Preach! Dette er en slags fortsettelse av de fine kvartettplatene dine, med Hulbækmo inn på trommer. Hva er det han bidrar med til musikken din og som gjør den litt annerledes?
— Hans er en helt vidunderlig trommeslager og person. Han bringer en ro og tilstedeværelse til situasjonen, sammen med en årvåkenhet, nysgjerrighet og spontanitet som få er forunt. Så er han jo selvsagt en utrolig bra musiker som kan så himla mye forskjellig, hører og er interessert i et kjempestort spenn av, ikke bare musikk, men det meste, så det må jo bare bli utrolig bra.  Vi har ikke spilt noe særlig sammen tidligere, litt sånn her og der, så det var utrolig gøy for meg å få spille med ham på denne innspillingen og jeg digger spillet hans.

Det skjønner jeg. De andre musikerne, som utfyller hverandre på strålende vis spør du meg, er gode gamle Tore Brunborg på tenorsax og din mer samtidige Thomas T. Dahl på el-gitar. Hva sier du om deres tosomhet i denne musikken?
— Thomas og Tore har jeg jo spilt sammen med i maaange mange år. Tore har alltid vært og er fortsatt en helt for meg. Så lun og lite nykkete, men med en enorm pondus i spillinga og musiseringa. Han fraserer som ingen andre, har en dynamikk jeg tror går under radaren på mange i disse «full energi»-tider, og og er helt fantastisk å jobbe med. Du må være tålmodig i samspillet med Tore, for det kommer ikke med en gang, han har lengre kurver og baner og ser lengre frem, så du må henge på og være på vakt. Så skriver han jo eventyrlig bra musikk også, så litt skummelt å presentere musikk for en så bra komponist. Så har han jo en veldig flott tone også da!
Thomas server musikken noe veldig, og tilbyr og tilbyr, med sitt arsenal av gitargreier og sitt musikantoverblikk. Han kan så mye på gitaren sin og er en sånn positiv kraft i en gruppe med det å lære musikken, komme med gode idéer, fiffe det opp med noen fiffige barrégrep eller noe annet du ikke visste var akkurat DET du ville ha, eller bare gjøre greiene, pluss det å fyre av et par tre herlige soli, da! Og så syns jeg han har et utrolig fint sound på gitaren sin.

Du utgir denne på eget selskap, Hemli. Fortell litt om det og hvorfor du vil prøve å gjøre det sjæl.
— Jeg har jo vært heldig å få være å mange fine gode plateselskaper oppi gjennom. Men har lyst til å se hvordan det er å gjøre det selv, ha mere eierskap til det hele, komme tettere på prosessen. Det er jo en utfordring å nå ut til mange lyttere, der har jo f.eks. ECM og Hubro vært veldig viktige for min del. De er flinke på det og har en kjerne av faste tilhørere som følger med, men som ikke automatisk hopper over til min lille label, så jeg har mye å lære der, selv om jeg heldigvis merker jeg har opparbeidet meg en del kontakter etterhvert som kan hjelpe og bidra til å forhåpentligvis nå ut, etterhvert.
Og så er det jo godt å kunne bestemme slev, og ikke stå med lua i hånda å spørre, be og mase om kanskje, kanskje kunne gi ut plate en eller gang de nærmeste 3 åra, hvis det tilfeldigvis skulle passe seg sånn.

Får vi se noe av dette på konsertscenene på nyåret eller? Voss kanskje?
— Ja, vi har en runde i februar. Jeg sender deg lista!
3. Fosnavåg Kulturhus
5. Bergen Jazzforum
8. Arktisk Kultursenter, Hammerfest
9. Tromsø Jazzklubb
10. Storyville, Molde
11. tba!
12. Nasjonal jazzscene, Oslo

 

Hedvig Mollestad har hatt litt av et år

Hedvig Mollestad (pressefoto)

Det er kult å være vitne til at det løsner for gitarist Hedvig Mollestad, som har vært en stjerne på musikkhimmelen i ti år men som viser ekstra muskler nå for tiden, oppdaget av rockerne og av musikkpressen i utlandet. Samtidig viser hun ytterligere bredde og sofistikasjon som komponist og musiker. Denne helgen kom hennes tredje album på litt over et år, etter det rike bestillingsverket Ekhidna, det potente trioalbumet Ding Dong. You’re Dead, og nå altså Tempest Revisited, som tar utgangspunkt i et annet bestillingsverk, laget til hjembyen Ålesunds ære og kulturhuset Stormen, derigjennom til Arne Nordheims sitrende verk av samme navn til Shakespeares stykke. Det er også den veldige naturens skjønnhet som preger denne musikken (med låter som «Winds Approacing»), som låter litt annerledes enn ting vi har hørt fra henne før, men dette er absolutt inspirerende greier. Musikken herfra skal fremføres én gang i sammenheng med plateslippet på Rune Grammofon, og det skjer på Victoria East kommende søndag kveld. Marte Eberson på deilige keys spiller en viktig rolle i lydbildet her, ellers er det noen forandringer i lineup fra innspilling til konsert, med seg har hun nemlig Amalie Dahl og Mona Krogstad på saksofoner, i tillegg til Martin Myhre Olsen på enda flere saksofoner, hennes trofaste trommis Ivar Loe Bjørnstad og makker Trond Frønes på bass. Musikk er når man er tilstede, men om du ikke har fysisk anledning, vil Nasjonal Jazzscene også strømme denne konserten. Følg i så fall denne lenken søndag kveld.

 

Get Back er både rockmytologi og slow tv fra arbeidslivet

Denne helgen slippes den tre episoders, åtte timer lange Peter Jackson-regisserte The Beatles-dokumentaren Get Back. De tre episodene blir sluppet tre dager på rad – den første kom i går, én kom i dag og i morgen kommer den siste. Serien er basert på opptak Michael Lindsay Hogg gjorde av at bandet prøver å øve inn nytt materiale til en konsert og en plate i 1969, og munnet ut i en ikonisk og luftig konsert samt albumet Let it Be. Siden har opptaken også levd i Beatles-mytologien som det kanskje tristeste øyeblikket i bandets historie – og selv om det er mye vemod, friksjon og sårhet i denne serien, sikter den også på å utfordre den fortellingen. Den er sånn sett helt i tråd med noe som åpenbart har vært svært viktig å formidle for Paul McCartney de siste årene i utallige intervjuer: at de, trass i store egoer og bitre krangeler, først og fremst var fryktelig glade i hverandre.

Jada, de tar fremdeles unormalt stor plass, men jeg har aldri helt skjønt de som mener at “verden ikke trenger” nok en bok, eller dokumentar om The Beatles. Det er tross alt snart tredve år siden den vidunderlige, diskutable dokuserien Anthology ble sluppet sammen med en raritetstrilogi av dobbeltalbum. Siden tok de seg egentlig god tid, det kom én Rod dokumentar om Beatlemania i  USA før rekka med 50-årsutgaver av albumene omsider utvidet bildet av studiobandet Beatles, og i ett tilfelle (White Album) endret forestillingene om utgivelsen og epoken i bandets historie. Mark Lewisohns definitive biografi har fremdeles bare gitt ut ett bind, som slutter rundt bandets aller første album, Please Please Me. 

Det virker ikke spesielt voldsomt, særlig ikke siden dette er en historie som helt åpenbart har hatt behov for nyanseringer. Som sagt, Anthology er vidunderlig. Der etableres den store myten én gang for alle, det bittersøte eventyret om The Beatles. Den farer ikke med masse løgn, men den utelater perspektiver og opplysninger, og forteller en barnslig, nesten Forrest Gump-aktig fortelling med veldig tydelige episoder. Der var de venner. Der var de på toppen. Der kom nervene og der ble de uvenner (men de elsker hverandre innerst inne, selvsagt, hør på “Golden Slumbers” nå og sov godt). 

Dette funker fordi historien om dem er litt sånn. Albumene deres er så tydelige, og separerte avtrykk av hvor de er akkurat da. De fire personene ligner også på sinnsstemningene og de musikalske innfallene, som om de har klippet seg og kledt seg for å ligne albumene de har laget (på Pepper gjør de selvsagt det, men jeg vil si at kostymedesignet er minst like effektivt, om enn mindre on the nose, både på White Album, A Hard Day’s Night, Rubber Soul osv). Så kan du legge til alle hendelsene som rett og slett føles finni på – India-turen, selvsagt, Ed Sullivan-opptredenen, Shea Stadium, Manilla og takkonserten. Summa summarum har Beatleshistorien, der andre bands liv endevendes, hatt et preg av kidlore, noe barn og tenåringer forteller hverandre. Og det preger selvsagt den komplekse slutten mest av alt, siden den inneholder en hel masse ting barneblikket ikke får øye på. Slik blir Yoko en slags Hitler på sopelime, selv blant voksne menn som burde vite mer. Fortellingen om lenken som brister – særlig John og Paul, selvsagt – har manglet det voksne og vanskelige. 

Det gjør Get Back noe med, og forestillingen om slutten på bandet blir ikke det samme etter dette, litt på samme måte som White Album-boksen utfordret tanken om bandets totale splittelse i 1968. Men det er ikke egentlig det mest interessante med serien, da hadde den ikke trengt å holde på i åtte timer. Den virker rarere og mer mangslungen enn som så, folk kommer til å pakke ut ulike små detaljer her i lang tid fremover. Det er på mange måter et helt usannsynlig stykke TV-underholdning. I The Guardian er Alexis Petridis ganske negativ til alt loket og alle versjonene av låter som “Don’t let me down” man må vasse igjennom for å komme til poenget. En god del seere vil sikkert sitte igjen med samme inntrykk som ham. Men flere vil bli grepet. 

I den første episoden dukker en ganske kjent krangel mellom McCartney og Harrison opp. Det er i det hele tatt de som virkelig har problemer seg imellom her – Lennon virker tryggere og i grunnen nokså komfortabel med at McCartney styrer, men Harrison har det fælt. Etter at McCartney forsøker å gi Harrison noen forslag/kommandoer, svarer Harrison resignert I’ll play, you know, whatever you want me to play, or I won’t play at all if you don’t want to me to play. Whatever it is that will please you… I’ll do it. Det er en kjent scene, som også var med i Anthology. Men det som er interessant i den utvida versjonen vi får se her, er at man blir mer klar over at man er vitne til et tydelig eksempel en av øvings-urkrangelene, som også vil være gjenkjennelig fra mange forskjellige former for samarbeid: Harrison vil bare spille igjennom låta et par ganger uten å snakke så fryktelig mye, mens McCartney vil sette seg ned og arrangere, analysere, sette ord på ting, før de tar en ny gjennomspilling. Det er stressende å se på. 

Sånne øyeblikk er det mange av – dokumentasjon av hvordan kollegiale vennskapsforhold (ikke) fungerer. Det er ting man helt fint kan gjenkjenne fra sitt eget liv selv om rammen her, med store planer om amfi-konserter i Libya og det ene med det andre, er nokså surrealistisk. Rett etter at George har reist seg og sagt “jeg forlater gruppa nå”, bandets trofaste tjener, den store vennlige kjempen Mal Evans, å snakke om hvordan de skal ordne det praktisk, med lønn og slikt. Mal prøver nok bare være snill, og gjøre det beste ut av en nokså suboptimal situasjon. Men det er så komisk, så absurd – og nettopp derfor føles det også smertefullt virkelig. Sånne øyeblikk står i kø underveis, og når forbløffelsen over å se så mye ny Beatles har lagt seg, vil det bli seriens egentlige ettermæle. 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger