NTT: Kna’an som Kanaan

God ettermiddag, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkblogg for jazzen og omegnen. Vi har et pratsomt nummer denne uka, hvor vi har snakket med aktuelle musikere og konsertarrangører. Jada, det er usikre tider – men enn så lenge skjer det jo en god del. I morgen på Deichman i Bjørvika er det for eksempel Jazznytt18 klokka fire, hvor blogghalvdel vinger møter Maj Britt Andersen, Geir Holmsen og Lars Saabye Christensen. Arrangementet er utsolgt (det vil si, billettene er jo gratis, men folk har hentet ut alle plassene), men vi kan her i NTT lodde ut to billetter. Alt du trenger å gjøre er å svare på følgende spørsmål: Hva er den fineste låta Geir Holmsen har spilt bass på? Svaret kan du sende til gravgaver@gmail.com. 

Om du er i Oslo denne helga kan du for eksempel komme deg innom Oslo International Rumi Festival og konserten Harmonier og Tvil på søndag. Der spiller Saleh Mahfoud feat. Oslo Oriental Orchestra – et flott lag: Saleh på kanun og vokal, Jonas Cambien på tangenter, Ingrid Hannisdal på fiolin, Adrian Myhr bå bass, Khaled Laouam på saksofon, Tarek Halabi på perkusjon og Andreas Wildhagen på slagverk. Om du derimot er i Bergen kan du i kveld høre en artist vi er bombesikker på at vi kommer til å bli mer kjent med i årene som kommer – Gabriela Garrubo spilte etter alt å dømme en knallkonsert på Vill Vill Vest, og bringer svale brasilianske toner inn i norsk musikk på en måte som rett og slett må kalles sjelden. Hun dukker også opp i kor-rekka til Metteson, og har garantert også en rekke andre jern i ilden vi håper å høre mer om ved nærmeste anledning. Hun spiller på USF Verftet, hos Bergen Jazzforum, i kveld! 

Ole Morten Vågan spiller sin siste av tre konserter som residerende kapellmester på Kampenjazz denne søndagen med en ny, internasjonal kvartett – Fredrik Ljungkvist, Jon Fält og Kaja Draksler. Og Masåva, som vi nylig snakket med om deres nyeste skive, spiller slippkonserter på Trykkeriet i Trondheim i kveld og John Dee i Oslo på søndag. Uka byr også på Mona Krogstad Quartet hos Trondheim Jazzforum, Waldemar 4 på Nesodden, Ingrid Jasmin & Jesús Morente på Cosmopolite og Espen Rud Young Stars i Arendal. Ikke verst! 

Men nå går vi videre! Savner du noe i spaltene våre? Har du et arrangement, en plate, et nyhetstips eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, for eksempel til filip.roshauw@gmail.com, det setter vi stor pris på.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Hjem til menneskene igjen med Susanna

Susanna. Foto: Anne Valeur

Det er guffent å lese om de problemene Susanna har havnet i på grunn av en konflikt med plateselskapet Grappa om avregningene etter utgivelsen Jeg vil hjem til menneskene i 2011, der hun tolket de dirrende diktene til Gunvor Hofmo, av Jan Erik Vold kalt Mørkets sangerske. På den plata, som ikke er å oppdrive lenger, ei heller digitalt, var Susanna i samspill med Ståle Storløkken, Hans Magnus Ryan, Jo Berger Myhre og Erland Dahlen. Nå ti år etter, siden platen ikke er tilgjengelig, har hun utgitt sine nakne demoversjoner fra den gang under tittelen Jeg vil hjem til menneskene – demoer, utgitt på hennes eget selskap SusannaSonata. Omslaget er enda vakrere nå enn den gang, og det kommer med et hefte med tekster og tegninger og liner notes, samt to nylig innspilte bonusspor. Så dette er en verdifull utgivelse man burde få tak i. Jeg har gode minner fra denne opprinnelige utgivelsen – jeg intervjuet Susanna om dette for litteraturtidsskriftet Vinduet og hadde henne på omslaget (verd å lete etter den utgaven der!). I tillegg ble det arrangert en liten konsert i den gamle foredragssalen på Deichmanske bibliotek, og jeg husker intenst godt at jeg så snøen dale langsomt gjennom et av vinduene oppe ved taket, opplyst av gatelykter utenfor, mens Susanna ga Hofmos ord ny mening bak flygelet. Stort! Kommende tirsdag er det på tide med et nytt arrangement igjen, denne gang nede i verdens beste bibliotek i Bjørvika.

Hva var det med Hofmos poesi som opprinnelig fikk deg til å interessere deg for henne?
— Jeg var forsvarsløs mot hennes direkte stil og flammende ord. Hun gikk rakt inn i mitt unge sinn da jeg først fikk lese henne som en del av ungdomsskole-pensumet. Siden har Hofmo vært på radaren min med jevne mellomrom. 

Får du et annet forhold til innholdet i diktene hennes etter å ha dykket inn i dem som musiker og sanger på denne måten? At det handler om å finne en annen rytme i tekstene, eller lete etter en stemning som kler din komposisjonsstil for eksempel?
— Ja, jeg har definitivt fått et annet forhold til de diktene jeg har satt musikk til i hvert fall. Det er annerledes å lese disse diktene fra arket nå. Jeg føler ikke nødvendigvis at jeg har lett etter en stemning som kler min komposisjonsstil, men det kan jo hende det er det som har skjedd. Det er noen dikt jeg veldig tydelig har hørt akkorder og melodier til, mens andre får bli værende på papiret. 

Og, ettersom du antakelig har vokst noe som menneske, vil du si at noe har endret seg i din forståelse av disse tekstene og låtene nå, ti år senere?
— Det har vært helt fantastisk å jobbe med disse tekstene og låtene igjen nå en tid senere. For et utrolig materiale. Jeg er dypt fascinert over bildene og stemningene hun har laget, og så glad for mine egne sanger også. Det er en dybde i Hofmos univers som aldri slutter å gi.

I likhet med musikk er dikt best å oppleve i sin opprinnelige kontekst som en del av album eller som en single, snarere enn i en «best of» eller en antologi, vil jeg si. Er det noen enkeltsamling av Hofmo du liker godt og som du vil anbefale leserne å få tak i på biblioteket?
— Jeg tror ikke jeg kommer utenom debutsamlingen Jeg vil hjem til menneskene fra 1946, det er et fint sted å starte. Men det er jo andre samlinger som er fine i sin helhet også, for eksempel både Testamente til en evighet fra 1955 og Gjest på jorden fra 1971, som mer sammensatte og komplekse. Alt til sin tid. 

Det er sterkt å høre de vakre versjonene med deg alene bak pianoet som kommer som egen utgivelse nå. Disse var kanskje aldri ment for allmenheten?
— Nei, demoene til dette prosjektet ble spilt inn som dokumentasjon av sangene og som arbeidsverktøy for arrangering til plateinnspillingen. Mange av demoene er spilt inn i oktober 2009, noen i 2010. Så de var aldri ment for utgivelse. Men nå var det visst på tide å hente frem gamle opptak. Jeg vil gjerne at sangene skal leve et liv videre. 

Det er trist å se den konflikten du har havnet i med plateselskapet om den opprinnelige utgivelsen din med band som nå er trukket tilbake. Man er vant med at det er i den kyniske popbransjen det er slike problemer, ikke i vår idealistiske drømmeverden i skjæringspunkt-musikken. Men det er kanskje lett å glemme at vi alle er en del av en business og at vi må stå på krava.
— Ja, det kan du si. Det er veldig synd, og kanskje hakket mer skuffende også, når slikt skjer i denne delen av bransjen. Folk gir seg ut for å holde på med dette av edle grunner, og ender opp med å bli griske på egne vegne. I Norge er det tross alt forholdsvis gode kår for innspilt musikk, og vi må dele på det som er, tenker jeg. Vær straight og ikke hold på med sånn bullshit. 

Det er snart jul og et nytt år. Hva annet skjer med med deg fremover?
— I januar skal endelig David og jeg på turné med materialet fra LIVE, den plata som kom i august, pluss litt til. Da spiller vi også release-konsert i Oslo, på John Dee 26. januar. I tillegg er det klart for neste Baudelaire-kapittel. Mer om det når det nærmer seg. 

Spennende, Susanna! Vi ses på bibber’n over helga

 

Underlig bass

Foto: Jenny Berger Myhre

Jo Berger Myhre har lagt gulvet i mye moderne norsk musikk de siste ti årene, med sine karakteristiske og stadig dypere basslyder. Han er å oppleve i mange forskjellige sammenhenger om dagen, men vi vil spesielt peke i retning mot hans ferske soloalbum Unheimlich Manouvre, utgitt av britiske Rare Noise Records. En av årets plater, ifølge Jazznytts anmelder i kommende utgave. Det blir slippkonsert i Tøyen kirke i kveld fredag, en ypperlig anledning til å huke tak i den sortkledde bassisten.

Det er en fantastisk tittel på albumet ditt. Jeg skjønner greia, men hva mener du med den?
— Takk! Unheimlich er et tysk ord som jeg ikke har en god norsk oversettelse for, men det dreier seg om en tvetydig følelse av ubehag og spenning, eller kanskje heller ladethet. Som når man står på et vippepunkt og det kan gå veldig bra, men også veldig dårlig. En referanse kan være stemningen i David Lynch’ univers; det ligger noe og murrer under der, men det kan være vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det er. Jeg liker denne dobbeltheten, og følte tittelen ble treffende for musikken. Det samme for teksten av Raymond Carver, som enken hans så generøst gav meg tillatelse til å bruke. Det er Vivian Wang som leser den. Og så er jo tittelen et ordspill på Heimlich-manøveren, jeg føler jeg kan tillate meg dette nå som døtrene mine nærmer seg tenåra. Øver meg på å bli han der flaue pappaen. 

Det låter virkelig vanvittig rikt og deilig og dypt. Selv på min Naim-strømmeboks på kjøkkenet låter det som å tre inn i en basskatedral, det har nesten terapeutiske kvaliteter. Hvordan er greiene spilt inn?
— Jeg har spilt inn og miksa plata selv i mitt eget studio i Oslo. Det aller meste er basert på improvisasjoner jeg gjorde med et oppsett av bassgitar eller kontrabass gjennom en noe feilkoblet analog effektkjede som ender opp i min elskede MusicMan-rigg. Og så orkestrerte jeg litt her og det ved å få utvalgte mesterhjerner til å overdubbe litt. 

Foto: Jenny Berger Myhre

Hva slags utstyr er det du bruker på plata? Det er så mange nyanser av bass.
— Jeg har en tysk kontrabass fra 30-tallet, som jeg på plata i hovedsak spiller med en kamancheh-bue. Kamancheh er en persisk fiolin som jeg fikk på min første studietur til Iran for noen år siden. Buehårene er helt slappe, så det gir bassen en dus klang jeg liker godt. Særlig i opptak, da kommer det fram et hav av teksturer i strykelyden. Får zoomet ordentlig godt inn, rett og slett. Dette er en av hoved-ideene bak plata: å åpne opp lydene og undersøke dem fra innsiden, hvis det gir mening. Det er nok det som gjør at det oppfattes så nyanserikt.
Ellers bruker jeg en gammel Gretsch bassgitar, litt Moogbass og en Simmons SDS8 trommemaskin jeg har bygd en dedikert sequencer til, sammen med geniet Niklas Adam. 

Det er med noen gjester her også, deriblant ham jeg ikke nøler med å omtale som smågenial, nemlig Jo David Meyer Lysne. Fortell litt om sammensetningen av musikere her.
— De er håndplukket alle sammen. Foruten Jo David på akustisk gitar, er det pianisten Jana Anisimova, Vivian Wang som leser tekst, Kaveh Mahmudiyan på tombak (iransk tromme), min duopartner Ólafur Björn Ólafsson på orgel og Morten Qvenild som spiller litt synth og også hjalp meg med å få plata i havn som medprodusent. Det er godt med ytre ører når man holder på mye for seg selv! Felles for dem alle er at de har en tilstedeværelse og dedikasjon som er veldig inspirerende. Jeg trengte ikke fortelle dem hvordan de skulle spille egentlig, bare hvor! De er har ganske ulike bakgrunn, fra improvisasjon, samtidsmusikk, pop, klassisk musikk, filmmusikk. Av pandemigrunner var de aldri samlet i studio, men jeg hanket dem inn én etter en. 

Hvordan får du gjenskapt dette live på konserten i kveld, da?
— Jo David, Morten Qvenild og Kaveh Mahmudiyan spiller med meg i kveld. Alle de er med på plata, det hjelper jo masse. Ellers er musikken på plata overraskende lite redigert i studio, så det meste av forarbeidet har egentlig vært å finne tilbake til oppsettet som trigger alle lydene. Det meste er kjedereaksjoner som starter med anslag på bassen og ender opp i den nevnte forsterkeren. Ganske direkte. Heldigvis opererer jeg i et landskap der det ikke er så viktig at det blir helt likt som på plata. Det er mye rom for umiddelbarhet og at resultatet blir noe tilsvarende heller enn det samme.

Du har gjort veldig mye bra i norsk musikk de siste ti årene, fra tidlig-Hubro med Splashgirl til en sentral rolle i Nils Petters band nå. Er du enig i at norsk musikk har vokst veldig sammen med deg disse årene?
— Oi, det er store ord. Jeg har ikke tenkt på det sånn før. Jeg er selvfølgelig veldig stolt over alt som har skjedd med Hubro siden starten, det var et lykketreff at Andreas Meland hanka Splashgirl inn der som første band. Selv legger jeg ikke så langsiktige planer for musikken, prøver å være tilstede og være nysgjerrig nok til å utvide egne horisonter og ta med ideer på kryss og tvers av prosjekter jeg er involvert i. Jeg tenker at denne metoden er et potensiale for å drive musikken framover. For meg er dét vekst-aspektet viktigere enn å vokse markedsmessig, men hvis det første ligger til grunn for det andre, er vi på rett vei. Vi må ha fokus på innholdet først, ellers mister vi oss selv på veien. Jeg er veldig enig i at norske musikere er gode til å åpne nye rom og horisonter. Det er et veldig givende kontinuum av lyd å få boltre seg i.  

Utover dette soloprosjektet, hva og hvor kan vi se deg boltre deg fremover?
— Jeg spiller jo en del med Nils Petter for tida, ellers jobber jeg mer og mer i studio. Som musiker, men også som miksetekniker og med-produsent på andres musikk. Det liker jeg veldig godt. Det kom et renn av plater jeg er med på i høst, og det blir mer neste år. Nå skal vi straks i studio med Splashgirl igjen, et nytt samarbeid med Robert Aki Aubrey Lowe og Randall Dunn. En trioplate med Erlend Viken og Thomas Strønen kommer over nyttår, utover det skal jeg lage teatermusikk med nevnte Kaveh Mahmudiyan fram mot sommeren neste år.

 

Knallbra band feirer Femme Brutals tiårsjubileum på Vic East!

han Gaiden. Foto: Jenny Hviding

Det er jubileumsfest på Nasjonal jazzscene i kveld for gjengen bak foreningen Femme Brutal, som har holdt på i 10 år med å lage ugagn og for å få saker og ting til å skje i musikklivet. Det har de mange gode grunner for å skåle for. I tillegg til DJs og stemning blir det konsert med de eksentriske electropopjazzerne i han gaiden som for anledningen har med trommis og NTT-gjenganger Veslemøy Narvesen. Nylig avgått bookingansvarling og fanzineredaktør Maria Refsland og tidligere bookingansvarlig og nåværende jubileumssjef Tine Hvidsten svarte begge på våre henvendelser.

Hva og hvem og hvorfor Femme Brutal?
— Femme Brutal ble starta av en gjeng med tilknytning til den lokale feministradioen RadiOrakel som syntes det var for lite fokus på rå damer på og bak pønkescena i Oslo. Den første konserten var med Malmø-bandet Avfart 33, og etter det har det gått slag i slag, med mye punk, mye rock og etter hvert mye annet også. Vi har vært opptatt av å beholde politkken og aktivismen i det, og jobben er slettes ikke ferdig. Så i tillegg til konserter har vi drevet med samfunnsdebatt, panelsamtaler, workshops og egen fanzine. Og over hundre konserter har det blitt siden starten, med alt fra sær samtidsmusikk til visepop. 

Godt jobba, ikke som en floskel men som en beskrivelse av arbeidet! Et spørsmål til deg, Maria: Har det skjedd en ønsket utvikling på scena i løpet av de årene dere har holdt på?
— Det er vanskelig å si, band kommer jo og går! Det som er sikkert er i hvert fall at vi har fått flere kvinner som spiller i band, og også flere kvinnelige artister siden 2011. Det tror vi er fakta! Vi har jo holdt oss mye innenfor et sånn skeivt, anarkistisk litt punkete segment, litt undergrunn, liksom, men det har også blitt mer og mer av de post-punkete no-wave jazzerne som vi er så heldige å ha i Norge, og spesielt den siste scenen er jo i veldig utvikling nå, også med flere og flere damer involvert. Når det gjelder anarkistpunk-scenen er kanskje ikke den så veldig pulserende akkurat nå, men man har jo et band som Hudkreft som sikkert vil være en viktig inspirasjon for folk som ønsker å operere i den sjangeren. Men, poenget med denne digresjon om sjangre, er at vi kanskje har sett at det blir veldig mye damer i den kommersielle popmusikken, at det kanskje er der den største økningen er? Vet ikke! Det har jo alltid vært mange foregangskvinner i undergrunnen da, med kvinnelige elektronicamusikk-pionererer, riot grrrl og alskens lesbiske visesangere! Men, det er ofte noen som står veldig fram da, og ikke et hav å ta fra, kanskje. Det kunne vi jo ønska oss! Det er absolutt veldig mye mer rom for kvinner i musikken, og spesielt i undergrunnsmusikken der vi opererer.

Veslemøy Narvesen. Foto: Hannah Narvesen

han gaiden er jo kveldens artist, hvorfor ville dere booke dem egentlig, Tine Hvidsten? Denne trioen skal jo dessuten spille med Veslemøy Narvesen på trommer i kveld, og hun føler jeg jo er en meget god representant for den unge musikerstanden i Norge i 2021
— Egentlig hadde vi lyst til at han gaiden og Veslemøy skulle skrive et bestillingsverk, som skulle inngå i en større jubileumsfestival i år. Så kom pandemien i veien, og Kulturrådet ville heller ikke støtte prosjektet fordi noen av utøverne fortsatt var studenter. Men vi i Femme Brutal, musikerne og folka på Nasjonal Jazzscene syntes fortsatt idéen var god, så vi bestemte oss for å la han gaiden og Veslemøy lage en festkonsert i stedet. Grunnen til at vi spurte dem om bestillingsverk i utgangspunktet var at de er unge, gjør det sjæl og har tidligere spilt rå konserter for oss på andre steder. Jeg så dem også flere av dem spille eksamenskonserter i ulike konstellasjoner for noen år siden og syntes måten de spilte og jobbet sammen på oste genuin girl power. Så jeg visste at de ville finne tonen sammen og kunne lage noe fett som representerer det vi holder på med i Femme Brutal.

 

Ingvald Vassbø datt i psychgryta som liten

Foto: Magnus Torfoss

Forrige uke kom Earthbound av Kanaan ut, bandets første album på Jansen Records, og den hittil siste i en etter hvert ganske rikholdig diskografi som i tillegg til en pen rekke studioskiver på El Paraiso records også inneholder Live in Oslo, med opptak fra Kafé Hærverk, Victoria og Kulturhuset, utgitt på Hærverks eget selskap. Vi har snakket med både Ask og Eskild fra bandet tidligere, men har ventet på en god anledning til å få en prat med bandets karakteristiske trommeslager Ingvald Andre Vassbø, som også spiller på store trommer og cymbaler i et band som Juno. 

På én måte er det en merkbar, tung utvikling videre på Kanaan-skiva, men det føles også som et album hvor dere kanskje beveger dere sidelengs, og fortsetter å granske elementene man finner på de forrige albumene deres snarere enn å rendyrke én tydelig vei videre. Hva føler du er nytt på denne plata?
– Jeg er enig i det. Det er for eksempel ikke sånn at vi har tenkt “nå skal vi bare lage stonerrock”, eller noe sånt. Vi er veldig nysgjerrige, både hver for oss og som trio. Jeg føler at gitartrio-formatet er noe man kan gjøre mye morsomt med. 

Hvor tydelige ideer har dere når dere drar i studio? Handler det om å fange ett eller annet i løpet av de dagene dere er der, eller vet dere at plata skal bli sånn eller sånn på forhånd?
– Med den plata her var vi innstilt på at den skulle være tung, nedstemte gitarer, mye fuzz… vi er forberedt når vi drar i studio, og bruker mye tid på å arre ting på øving. Vi visste at det kom til å bli en ganske tung plate. Jeg hørte igjennom den i går og reagerte på det da også. Vi hadde en slags idé om helheten. Da vi begynte å lage plata jobba vi med en del tunge riff, og så tenkte vi, hva om vi spiller det enda saktere, hva om vi stemmer gitarene ned… bare for å teste det. Men det var et sound det var kult å være i. Å tørre å være litt i gjørma. Så mekka vi flere låter og riff som var i det landskapet. Det ble en tydelig idé om en fuzza plate. 

Føler du at dere er et band som setter ord på sånne prosesser? At dere har et utenfraperspektiv på hvor dere er?
– Ja, jeg føler at noen musikere unngår sjangerbokser av forståelige grunner. Men når vi snakker sammen om musikk, sier vi at det her var et sånn type riff, det der var et sånn… vi kategoriserer ting. Det er litt morsomt. Jeg tror alle er opptatt av å vite hvor ting kommer fra, at det finnes en spacerock-tradisjon, en astraljazz-tradisjon, en måte å spille psykedelisk rockmusikk på… og da blir det sånn at vi også kategoriserer ting når vi lager det. Kan vi dra ting tydeligere mot det eller det domenet? 

Er det en frihet i å forankre det i sjangere?
– Ja, det er egentlig det. For meg er det vanskelig å tenke at man lager noe helt nytt. Det blir en sjangerlek. 

Du spiller også i Juno, som har en veldig spraglete sjangerlek gående. Hvordan er den muntlige praksisen i det bandet sammenlignet med Kanaan?
– Der er det ganske annerledes, ass. Der er hele greia mer idiosynkratisk. Det er jo idiomer og troper der også, men i Juno er prosessen mer svevende, og ting er litt mer “cluttered”. 

Ja, jeg får inntrykk av at det handler mer om å omfavne et sorts kaos i uttrykket.
– Ja, jeg husker du skrev om Frankenstein-monsteret da vi spilte på Mandaljazz. Det føltes beskrivende. Det som er spennende med Juno er at jeg av og til ikke blir helt klok på det, jeg klarer ikke å plassere det. Det føles litt nytt for oss som spiller. Med Kanaan vil jeg ikke si at vi har et mer “bevisst” forhold til det vi gjør, men vi er bevisste på at vi vil være bevisste, hahaha! Juno er kanskje litt mer intuitive. 

Kanaan. Foto: Brage Pedersen

Eskild og Ask nevnte at deres gamle selskap, El Paraiso, kjente igjen etternavnet ditt fordi faren din er en av deres trofaste kunder. Er du vokst opp med denne musikken?
– Ja, jeg er veldig oppvokst med psykedelisk rock, haha! Faren min samler på plater, men har aldri spilt noen instrumenter. Jeg anser ham som et av de mest musikalske menneskene jeg vet om. Han er veldig inne i tysk krautrock. Han og bestekompisen fra Tyskland må være noen av de mest kunnskapsrike folkene om den musikken. Jeg er halvt tysk også. Det er veldig kult med pappa, han liker tysk musikk, leftfield progrock, rock in opposition, sånne Henry Cow-greier, og mer spaca fusion-ting. Hver sommer og jul, når jeg kommer hjem, har vi en kveld i platekjelleren hvor vi drikker øl og hører musikk. Har du hørt den, har du hørt den… det er fint. Har du hørt det her belgiske bandet fra sekstitallet… nei, det har jeg aldri!

Hva var det første han spilte som du husker at traff deg?
– Jeg har tidlige minner med King Crimson og sånne progga ting. Familien min har pleid å dra på en hippie-festival i Tyskland, Burg Herzberg. Der har jeg for eksempel hørt Motorpsycho fire-fem ganger. Jeg har vært der i 13 år med familien min, og hørt masse psykedelisk rock. Et tidlig psykedelisk minne var da jeg hørte det tyske bandet Colour Haze da jeg kanskje var 12-13 år gammel. Det er veldig mye sånn musikk der. Kanaan spilte mer jazz-orientert musikk i starten, og jeg tror kanskje jeg var gira på å dra det mer i en fuzza retning siden starten. Det er kanskje noe som har åpnet seg litt mer for Ask og Eskild etter hvert. 

​​Hva var det som gjorde at du ønsket å dra i den retningen med akkurat dette bandet?
– Det er noe vi har funnet ut av sammen, jeg har ikke pusha det. Men da vi gikk på musikkhøgskolen handlet det mye om Elephant9, Bushmans Revenge, Hedvig Mollestad Trio, også kan det ha vært sånn at jeg viste Eskild Hawkwind, for eksempel… vi har alltid digga Motorpsycho, og da går det an å grave videre i en tysk tradisjon, en større fuzz-greie. Jeg tror de fikk kick på det. Og da El Paraiso ville gi ut den første skiva, forholdt vi oss plutselig til en større stoner-greie. Hva hadde det med oss å gjøre? Kanskje vi er litt mer i den gata enn vi først trodde? Og så har vi kanskje identifisert oss mer og mer med det. 

Det virker som at det finnes en del fans av den musikken som er veldig sjangerlojale, men som innenfor den opplevelsen er villige til å sjekke ut et ungt band, for eksempel fra Norge. Hva kjennetegner den scenen?
– Jeg vet ikke, jeg føler den er veldig transkontinental. Sør-amerikanske band, japanske band… den er veldig mangfoldig sånn sett. Det er fett. De som er i den “innerste menigheten” har en genuin kjærlighet for musikk, og de er gode til å finne kanalene selv. Jeg opplever det publikumet som ganske åpent, ass. Når vi har spilt i Tyskland har du både den veldig lyttende, fokuserte greia. Folk holder kjeft på konsert. Men de viser også at de liker det, det er et euforisk og tydelig publikum. Det er kanskje litt annerledes enn i Norge. 

Sammenligner man Kanaan med de bandene du nevnte i sted, Elephant9, Krokofant for eksempel – er det jo veldig energiske, nesten kaotiske liveopplevelser noen ganger, som lener seg inn i de skronkete bitene av elektrisk Miles fra 70-tallet og så videre. Det er et sånn kok man liksom bare må stå i. Men dere føler jeg har et litt mer “gyngete” preg, kanskje litt mer jovialt – gir det mening? Du kommer jo fra et sted hvor psych-rock tydeligvis er en del av familiehyggen, haha!
– Oj! Jeg tror jeg hadde hatt litt samme følelsen av å høre elektrisk Miles Davis i 71 som jeg har av å høre et veldig hardt stoner-band. Men ja, det er kanskje litt suggererende og chill, det vi gjør. Vi har snakket mye om både kollektiv og individualistisk improvisasjon. Vi har et ganske bevisst forhold til når vi går inn i den kollektive sjamanistorienterte greia og når det er et mer “jazz-solist”-aktig fokus i musikken. Vi prøver å variere mellom begge deler. Å ha de lange linjene, men også ha noen støt. Den langstrakte måten å improvisere på og spille, har kanskje kommet fram på Earthbound. Selv om det er flere riff, er det gjerne bare én akkord. “Return to the Tundrasphere”, “Mudbound”, “No star left unturned”… det er arra ut, og det er forskjellige ting som skjer, men det er bare én akkord. Og når du har den drone-greia, eller bordun-greia, så blir det veldig suggererende på en spesiell måte som jeg liker godt. Vi har snakket om at det er utrolig at det går an å spille i et kvarter på en akkord. Man blir så sugd inn i den greia. 

Er drone-elementet din inngang til jazzen?
– Ja, for mange som kommer fra rock, går det vel en vei inn i jazz hvor man først hører på elektrisk Miles, fordi du må ha elektrisitet, sant, og så hører du kanskje McCoy Tyner hos Coltrane med de rocka kvintene, og så oppdager du kanskje bebop. Det var nok sånn for meg. Via fusion inn i et tungt Coltrane-kick så inn i det norske, Blue Note og så videre. Jeg føler kanskje at jeg er det største jazzhuet i bandet, Eskild er ganske punka, mens Ask er den som kanskje er mest opptatt av den nordiske scenen, og så har vi på en måte rockegreia felles. Det finnes øyeblikk der det oppstår konflikt – om jeg spiller veldig jazza, og Eskild ønsker seg noe mer punkete og så videre. Man gir litt noen steder, tar litt en annen gang, og ender opp med noe alle er fornøyd med til slutt. 

Det som kjennetegner mye psykedelisk musikk av den typen vi snakker om, er den tålmodige stigningen opp mot et ekstatisk øyeblikk. Selv om det er improvisert, og man kanskje ikke har hørt bandet man ser live, ligger det ofte et løfte i bunn om at det forløsende øyeblikket kommer. Hva betyr det øyeblikket for deg?
– Når vi spiller sammen – eller, egentlig uansett – mister jeg kontrollen når det skjer. Jeg vet at Ask og Eskild også gjør det. Jeg tror ekstasen er en del av sjangeren. Jeg liker at jazz, selv om det er veldig intenst, ofte handler om å ivareta en kontroll. Men jeg liker å gi den fra meg også. På konsert skjer det av og til noe i hjernen, man går inn i en sone. Det er ganske tiltalende. 

Kjenner du deg igjen det som konsertgjenger?
– Absolutt. Og der jeg må ha hodet med meg, gjør jeg jo det. Men i de lange hypnotiske strekkene kan man tillate seg å miste kontrollen. Samtidig er det jo da jeg føler at jeg lytter aller mest, det er en veldig meditativ greie. Du lukker øynene og spiller, hører det de andre gjør, er fokusert, så forsvinner fokuset, så kobler du på igjen… jeg prøver å lytte best mulig hele tiden, det er på en måte første prioritet. Om man snakker om stonerrock – selv om det er troper og formler, føler jeg at folk responderer spontant. Jeg har hørt mye kjedelig musikk i den sjangeren, det er sjukt mye klisjeer. Men jeg føler at folk reagerer bra på nyskapende ting. 

Ja, men det er en veldig sterk musikalsk grunnfortelling der som man kan dra forskjellige steder. Og som kanskje bidrar til at det går an å gå tørskodd fra Hawkwind til Coltrane og så videre.
– Jaja, helt klart. 

I Kanaan spiller du sammen med Eskild på bassgitar, i et band som Juno spiller Georgia Wartel Collins kontrabass. Hva er forskjellen for deg som trommeslager i de to settingene?
– Det er stort sett en volumting. Men i Juno har vi vært opptatt av at det skal være mye punch live, og det er noe av grunnen til at jeg har store basstrommer. Selv om vi er et jazzband, har jeg ikke villet ha en sånn attentommers bebop-basstromme. Det kan fort snu, men det er sånn jeg har tenkt. Juno går fra veldig tighte og planlagte bass/tromme-mønstre, hvor hvert slag egentlig er tenkt ut på forhånd, med intrikate rytmer, til ting som er veldig løst. 

Det virker viktig for Juno å ivareta de frie stedene i musikken. Det er som om dere sier til publikum at det er en improkonsert med låter, snarere enn en låtkonsert med noen improvisasjoner imellom.
– Ja, eller at det egentlig er litt utydelig. Det kan være interessant. Vi spilte i Kulturkirken Jakob, og da var vi usikre – skulle vi spille balladene med litt færre slag, på grunn av kirkerommet, eller skulle vi spille de harde låtene av hensyn til publikummet som var der? Da hadde vi en del improstrekk som ble ganske trøkkete, mye av låtene var litt mer balladeaktige. Hvis Juno spiller i et lite rom, kan man ta det helt ned. Men i kirka var det litt babling, og trøkk i de andre bandene, så da gikk vi inn i mer støyete ting. Det at vi har den delen gjør at vi kan lese rommet litt. Vi har spilt noen steder som synger mye, da kan et enkeltslag klinge helt fantastisk. Og så videre. 

Earthbound kommer ut på Jansen – hva er årsaken til at Kanaan flytta seg dit?
– Jeg tror kanskje plata som helhet ikke helt passet inn i det El Paraiso ønsket, men det er ingen dårlig stemning eller noe sånt. De bare foreslo at vi kanskje skulle finne noe annet. Den er hardere enn de andre platene, så jeg kan skjønne det. 

Både dere, Mall Girl og Fieh har jo endt opp på Jansen nå, det føles som et storinnrykk fra en NMH/NTT-relatert generasjon.
– Ja, det har jeg faktisk ikke tenkt på. El Paraiso startet som labelet for Causa Sui. Det er de som driver labelet, de var et hardt stoner-band som har beveget seg mer over i det astrale. I det siste har selskapet også gitt ut den fantastiske Fra Det Onde-plata. Så de har på en måte gitt ut mer jazzorienterte ting, og kanskje de tenkte at vår plate ble litt vel rocka? Men det er veldig fint med Jansen. 

Men finnes det noe som kjennetegner det musikalske miljøet band som Mall Girl og Kanaan oppstår i?
– Det er vanskelig å si. Folk er jo nysgjerrige og åpne, og kanskje folk jevnt over er litt relativistiske? Vi har ikke funnet så mange gode svar på hva som er den ene riktige greia å gjøre. Det finnes ikke noen rett eller gal måte å gjøre ting på, det er mer variasjoner. Og i kunstnerisk forstand er det bare en bra ting, tror jeg. Det høres kanskje litt flåsete ut, men for meg er suksess det å skape noe bra. Det er fint om alt det vi gjør selger, men det viktigste er å være med på noe spennende, å få utforsket nysgjerrighetene mine. 

Hvor mange band har du nå for tiden?
– Jeg spiller i ganske mange band… Juno, Kanaan, bandet til Alexander Riris som heter Barrage, Caramel 11, litt jazz, en orgeltrio med Håvard Ersland som er mer cool og sånn. Når jeg øver, spiller jeg mye swing og sånne ting, jeg føler aldri at jeg lærer meg det helt, men jeg prøver. 

Er det litt fint også, å merke at den totale oversikten ikke er der?
– Det er mest frustrerende, haha! 

Hvor er det det butter?
– Det er så vanskelig… det er fraseringen, når du for eksempel spiller solo. Å spille fraser som gir mening og er interessante. Det er en generell ting jeg synes er vanskelig. Å spille melodier på trommene. Med jazz er det vanskelig, hvis jeg spiller melodier som gir mening låter det tradisjonelt, eller retro. Å ha et sofistikert eller moderne språk, men at det samtidig skal bli logisk og intuitivt. 

Hvem er det du lytter til?
– Det er mange. I jazz syns jeg at Marcus Gilmore er genial. Christian Lillinger, en tysk trommeslager og komponist, hører jeg mye på. I en rock/punkeverden liker jeg Zach Hill. Det er tre trommeslagere jeg synes gjør noe genuint nytt. Jeg liker også James Krivchenia, som spiller i et band som heter Big Thief. Han er mer moderat, på en måte. En veldig organisk måte å spille folk-pop på.  

Er du glad i å lytte med et “trommeslager-utgangspunkt”? Altså, at du på en måte tenker mye på trommer når du hører på visse ting?
– Ja, jeg syns det er en fin ting. Jeg er glad i å lytte til andre trommeslagere, og får mye inspirasjon gjennom det. Men så syns jeg selvsagt det er sykt fett å høre på ting som ikke har trommer. I det siste har jeg hørt på ting som Ligetys pianostykker, eller Messiaens Turangalila. Jeg hører mye på modernistisk klassisk musikk. 

Det er jo også musikk som ulik moderne rock og så videre har dratt mye næring av.
– Absolutt, Stravinskij også, ikke sant. Det føles også at det er masse å hente der fremdeles, at det er en gullgruve for nye ideer. Jeg skriver også en del – jeg skal ikke røpe for mye, men jeg har skrevet en plate for Kanaan og to kombo-orgler, farfisa-orgler. Jeg hadde så sykt kick på Terry Riley og orgel-tingene til Alice Coltrane. Kjenner du til Rileys Persian surgery dervishes? Og Rainbow in curved air, en plate som heter Shri Camel, og et BBC-opptak av at han er i et buddhistisk tempel og sitter på gulvet med tapeloops og orgel og lager ulike mønstre som går inn i hverandre. Det jeg lager er musikk for Kanaan med tunge riff og orgler som spiller ulike ting som flettes inn i hverandre. Det er også musikk som er inspirert av Ligety. 

Hva føler du at det går an å lære der? Handler det for eksempel om andre former for musikalsk tålmodighet?
– Det kan det være. Pop og rock er ofte loopbasert, rytmer som gjentas. Partiturmusikk har en annen form for utvikling, det handler om avansement på en litt annen måte. Det kan være interessant. Om man skriver noter må man utvikle ting på en litt annen måte enn ostinatbasert rytmisk musikk, haha. 

“Ostinatbasert rytmisk musikk” er en fin måte å f.eks. si “rock” på.
– Haha, ja. 

 

Innen rimelig Ligety: Ingvalds moderne favoritter

1 – György Ligeti – Études for Piano
Denne etydesamlingen har vært en intens musikalsk besettelse det siste året for meg etter at jeg fikk den anbefalt av den min gode venn, den superfete jazzpianisten og musikkconnoisseuren Joakim Rainer. Noen av stykkene (som f.eks nr 2, en av mine favoritter «Cordes a Vide») har en ganske post-impresjonistisk tilnærming hva den harmoniske flyten i musikken angår. Andre satser låter veldig hardt og krasst, ofte med komplekse rytmiske strukturer, melodiske bi-tonaliteter og andre modernistiske konsepter som på mange styrer musikken. Noe av det som inspirerer meg med Ligeti er at han klarte å lage så sinnsykt ektefølt, genuin, musikalsk, kreativ og nyskapende musikk også med strenge rammer og konsepter som han bestemte selv og som må ha pirret den soniske nysgjerrigheten hans. Jeg kan også på det sterkeste anbefale denne biografiske dokumentaren om livet og musikkens hans på Youtube.

2. Oneida – Shepherd´s Axe (Fra albumet Romance)
De Brooklyn baserte eksperimentalistene Oneida har siden av mine beste venner Eskild Myrvoll viste dem til meg etter en Kanaan-øving i 2020 blitt av mine moderne støyrock favoritter. Gruppen har holdt det gående siden 1997 og har sluppet en drøss med plater. Mye beinhard støyrock, punk og noise-orienterte dronete improvisasjoner. De er også etter min mening en av gruppene som på best måte har klart å på organisk vis blande dette med krautrock, elektronisk eksperimentalisme og syrete punke-psykedelia på en sykt rå og idiosynkratisk måte. Jeg synes noe av det som er fett med Oneida er både at man kan høre den kollektive nysgjerrigheten til bandet utvikle seg fra plate til plate. Hver plate låter frisk, ny og forskjellig fra den forrige. Jeg synes også at de er helt sinnsyke improvisatorer og mestre i å obskurere grensene mellom impro og låter. Trommisen Kid Millions har også en helt sinnsykt kul intuitiv tilnærming til trommesettet! 

3. Terry Riley – Persian Surgery Dervishes
Terry Riley er en av mine største musikalske helter. Han er jo kjent for å komponert «In C», men for meg har det alltid vært orgel og tape-loop eksperimentene han drev med på 70 tallet som har vært det mest interessante. Mikrotonale, polyrytmiske og hypnotiske orgel-mønstre som flettes inn i hverandre. Modale jazz-influerte linjer og den generelle bevissthets-utvidende, LSD takende og det ekspansive synet på og ønsket om multikulturalisme har nok påvirket denne musikken sterkt. Han er jo en av de store minimalistene fra denne tida sammen med f.eks Steve Reich og Philip Glass, men har en mer improvisatorisk tilnærming til “sjangeren” og lager mer dronete og jeg vil si litt mørkere musikk som jeg liker veldig, veldig godt! 

4. Alice Coltrane – Universal Conciousness (1971)
Dette er favorittplata mi av Alice Coltrane! Den er mye krassere og mer atonal enn den mest kjente plata Journey in Satchidananda. Hun er sammen med Terry Riley en av mine absolutte favorittorganister. Jeg synes at det meditative musikalske elementet polariseres på en helt genial måte med det ekstatiske samspillet. Kombo-orgelspillet er spirituelt, poetisk og i musikkhistorien etter min mening helt uten like. Noe av det som inspirerer meg med Alice er at man kan høre hvor jævlig mye hun lytter til de andre musikerne og samspillet dem-imellom samtidig som det kan føles som om hun har funnet en måte å oppnå en veldig sterk «flow». I tillegg synes jeg at måten hun velger å instrumentere denne plata gjør seg helt sjukt bra med det symbiosen mellom det ekspressive modale og spontant improviserte. 

5. Olivier Messiaen – Harawi
Jeg kan på det sterkeste anbefale denne sangsyklusen som er første del av «Tristan-trilogien» til Messiaen. Verket er tolv satser for sopran og piano og er for meg noe av det mest fuckings sublime noensinne komponert. Messiaen har jo på en helt egen måte klart å bygge et helt nytt musikalsk språk fra bunnen. På litt samme måte som med Ligeti er musikken (på tross-if you will) av sin konseptualisme på alle måter fra hjertet og sjelen. Jeg synes også det er imponerende og inspirerende hvordan Olivier klarte å lage så hjerteskjærende og spirituell-religiøs musikk med så sinnsykt krasse klanger og drøye harmonier. Jeg tror det henger sammen med at han er tension-release´ens største maestro. Han klarer på sin helt egne måte å få deg til å stramme alle musklene i kroppen og nesten skape en slags forknytt stemning, for å så forløse og gjennom musikken få deg til å puste ut, slippet taket og slappe av igjen fra spenningen han nettopp brukte et halvt minutt på å bygge opp. ( Denne greia er veldig tydelig i førstesatsen). Favoritt-innspillingen med dette stykket er med Janne Manning og David Miller. Telepatisk samspill på sinnsykt høyt nivå! 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger