Now's the time

NTT: Deilig å være dansk i Norge

Maria Dybbroe tolker Pia Tafdrup og forklarer hvorfor det er så mange danske saksofonister i Norge, Rune Kristoffersen trosser materialmangel med to reissues, og vi lytter til Grateful Dead og ser på Paris, Texas.

God fredag, god helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, fredagsmusikkavisen i remseform der vi feirer denne ukentlige høytiden med å publisere masse content i skjæringspunktet mellom jazzen og livet. 

I kveld spiller Scheen Jazzorkester sammen med trompetisten Ambrose Akinmusire på Nasjonal Jazzscene. Vi skynder oss å nevne at Akinmusire har forsiden på nummeret av Jazznytt som fremdeles lar seg kjøpe i godt utstyrte bladkiosker. Dere kan også lese en liten sak om samarbeidet her, og Scheen Jazzorkester har også fått et eget NRK-program som kan sees her

Crispe (eller regntunge) lørdagsettermiddager om høsten – det er en av livets viktige vibber. I Kongsberg arrangerer Jazz Evidence jazzcafé med Marie Firing Lemme klokka 13.00, hos Tønsberg Jazzklubb kan man se The New Orleans Collective kl 13.30, Swing N Sweet Jazzklubb i Bergen har konsert med Bodil Eldhuset Kvintett samme tidspunkt, Cecilie Grundt spiller lørdagsjazz i Rådhusteatret i Ski og Dag Arnesen og Sandvika Storband inntar Lancelot Jazzklubb, begge deler klokka 14.00. Arnesen og Sandvika Storband kommer forresten til Herr Nilsen på søndag. En annen fin lørdagsjazztradisjon er Improverk på Hærverk – der spiller to duoer i morgen, Lene Grenager + Ståle Liavik Solberg og Lisa Dillan + Ingar Zach

Denne og den neste helgen spiller vokalensemblet Oslo 14 et knippe konserter, ledet av Elin Rosseland. Det kommer vi nærmere tilbake til i neste nummer, men de kan ses på Nesodden på lørdag og i Eidsvoll Kirke på søndag. Ellers byr den kommende uka på en del fine ting – en inspirert Eyolf Dale spiller solokonsert på Kampenjazz på søndag, mens tubaist Daniel Herskedal legger ut på en fin turné i Nord-Norge som starter i Brønnøysund på tirsdag, før den flytter seg til Hemnes på onsdag, formsterke AdLib Jazzklubb i Bodø på torsdag og Lofoten Jazzklubb neste fredag. En annen fin jazzklubb er Kullebunden på Kolbotn, som får besøk av Hanna Paulsbergs Dexter Gordon-tribute på torsdag.

Den store nyheten i norsk jazzliv denne uka forøvrig er at Kongsberg Gruppen annonserte at de ikke forlenger hovedsponsorsamarbeidet med Kongsberg Jazzfestival. Dermed har saken, som nådde kokepunktet i februar i går, fått en slags endelig konklusjon. Da NTT kontaktet festivalsjef Ragnhild Menes henviste hun til styreleder Hans Marius Graasvolds kommentarer til Laagendalsposten. Der beklager Graasvold at KOG ikke ønsket å fortsette samarbeidet. Mon dét – spagaten festivalen sto i etter at de omgjorde styrevedtaket om å ikke forlenge samarbeidet, var ikke et blivende sted. De to eneste sannsynlige veiene ut av det, var å endre festivalens målsetninger (og å få nye folk til å drive den), eller å avslutte samarbeidet. Og det første av de to alternativene ville vært langt mer drastisk enn det som skjedde nå.  

Få var særlig imponerte over styrets arbeid – men måten KOG håndterte situasjonen på etterlot seg også en besk smak som var merkbar under sommerens jazzfestival. “Vi kan ikke ha en hovedsponsor som ikke vil oss vel”, sa en sentral festivalveteran oppgitt. Fremover slipper de i hvert fall dét problemet – mens KOG på sin side signaliserer at de vil fortsette å støtte kultur- og samfunnsliv på Kongsberg. I 2024 har byen 400-årsjubileum, og hjørnesteinsbedriften vil selvsagt spille en viktig rolle. Hvordan Kongsberg Jazzfestival passer inn i jubileumet er et mer interessant spørsmål – talende nok valgte Kongsberg og KOG å lansere jubileumssamarbeidet sitt i Laagendalsposten på åpningsdagen til festivalen i år – uten å nevne Kongsbergjazz med et ord. Noe av det herlige med konflikten på Kongsberg er at den ikke er subtil for fem flate øre! 

Men nå går vi videre! Savner du noe i spaltene våre? Har du et arrangement, en plate, et nyhetstips eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, for eksempel til filip.roshauw@gmail.com, det setter vi stor pris på.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

Rune røkter arkivet


Rune Kristoffersen. Foto: Terje Mosnes

Det er aktivitet i et av landets viktigste plateselskap Rune Grammofon. Nylig utga de knallplate med Krokofant og Sex Magick Wizard, og to svært sofistikerte nyutgivelser på LP av Finnerud Trios underkjente Thoughts og Ketil Bjørnstads debutplate sammen med et knippe av våre beste jazzmusikere på 70-tallet Vi hører heftige rykter om materialtretthet og trøbbel i vinylbransjen, så vi strakk ut en telelinje til Rune Kristoffersen som gir labelet navn og mening.

Du ga nylig ut to flotte gamle plater på LP. Hva var grunnen til at du valgte akkurat disse?

— Jeg snublet over Thoughts av Finnerud Trio hos Råkk og Rålls for et par år siden, og måtte jo slå til… en sjelden anledning. Tok bare én lytt før jeg skjønte at dette var gull, musikalsk vel å merke, og da formet tanken om re-utgivelse seg ganske fort. Noe av det samme var tilfelle med Bjørnstad.

Såvidt jeg skjønner er dette på underlabelen Rune Arkiv. Er det noen ting på ønskelisten der fremover, eller som vi kan glede oss til?
— Det måtte være Jan Garbareks Til Vigdis. Jeg spurte faktisk Jan for noen år siden, selv om jeg jo visste svaret, hehe. Men måtte liksom få det ut av verden. Ellers foretrekker jeg nok å bruke kapasitet og ressurser på yngre musikere nå om dagen, samt de jeg har jobbet med over tid. Men det er et par supre vinylbokser på gang neste høst, uten at jeg kan røpe noe riktig ennå.

Reissue-markedet i Norge støvsuges litt av Norske albumklassikere på CD (og LP) nå.  Det er høyt volum. Hva er det du ønsker å gjøre med disse nyutgivelsene dine som andre kanskje ikke ville fått til like bra?
— Ja, det er ganske spinnvilt. Personlig skjønner jeg ikke at det fremdeles er et marked for CD-er i kjipe plastcovere eller tynn papp. Har mer sans for fine bokser med gode hefter eller bøker. For egne produksjoner er det avgjørende at kvaliteten er gjennomført, både når det gjelder lyd og cover. Full pakke på kvalitet og ikke lete etter steder man kan kutte kostnader. Ganske opplagt, for meg i hvert fall.

Det er 500 eksemplarer det går i? Hvordan blir disse fordelt på butikk, nettsalg, og utenlandske butikker? Er interessen for utgivelser som dette stabil, voksende eller hva? Er det nok fysiske butikker i Norge for dine utgivelser (også de nye)?
— Ja, det stemmer, gjerne 500. Vanskelig å si noe om fordelingen, jeg har ikke gått så mye inn i tallene. Og det kan variere ganske mye i forhold til hvilken musikk og artist vi snakker om. Arne Nordheims doble vinylutgave av Electric og Maja Ratkjes Voice solgte dobbelt så mye på eksport som i Norge, men vanskelig å si om det samme vil skje med Finnerud og Bjørnstad.
Den generelle interessen for re-utgivelser er utvilsomt voksende, og har vel egentlig vært det i ganske mange år. Det skjønner man bare ved å lese engelsk musikkpresse. Selv progressive The Wire har stadig økende omtale av re-utgivelser. I Norge alene er det ikke nok butikker for de mer smale utgivelsene.

Vi hører mange rare historier om pappmangel, lacquer-trøbbel og så videre i platebransjen nå. Blir du rammet av dette, og vil det også gå utover forbruker mht pris osv?
— Historiene er ikke så rare, men høyst reelle… og det kom ganske plutselig, uten forvarsel. Alle blir rammet av dette, også major-selskapene. Og til tross for problemer med råvaremangel, Brexit og globale transport, fortsetter særlig majorselskapene å pøse ut en mengde tullball de aldri ville rørt for bare få år siden… snakk om å skyte seg selv og alle andre i foten.
Forbrukerne merker allerede betraktelig høyere priser, det er ikke til å unngå.

Hva med CD, det snakkes jo om en renessanse her siden det er billigere, enklere å frakte og så videre. Er du keen på å fortsette med det?
— CD-en har utvilsomt en rekke fortrinn, og har vist seg mye mer levedyktig enn man tidligere har trodd. Jeg fortsetter nok med CD så lenge det er et marked for det, spesielt nå når vinylsituasjonen er som den er, uten lys i tunnelen.

Take a step back

Det var ikke slik det skulle være når verdens musikkfestivaler omsider kunne komme tilbake i full aksjon. De forferdelige scenene på Astroworld-festivalen i Houston, der byens stolthet Travis Scott, en av de få skikkelig energiske liveartistene i rap-gamet i dag, klarte å få sine fans og «ragers» så oppildnet at det oppsto press og tumulter foran scenen. 11 mennesker er til nå bekreftet omkommet og mange skadde. Dette bringer såklart tankene til alt fra fotballstadion-ulykker til the Cincinatti 11 med The Who, og så klart Altamont. Men det spørs vel om denne tragedien får like store kulturelle følger som sistnevnte? Uanset er det vanskelig å si hva man skal gjøre når det er kaos – best å stoppe brått og sjokkerende, eller fortsette med konserten for å roe stemningen? Alle husker vel den meget skumle versjonen Rolling Stones spilte av «Under My Thumb» da det gikk opp for dem at det var vold og at ting var ute av kontroll og vaktene i Hells Angels hadde slått seg vrange.

Et band som var veldig opptatt av publikummet sitt (og nektet spille den dagen på Altamont på grunn av volden) var såklart Grateful Dead. De opplevde ofte at det ble kaos med store menneskemasser, der også mange av dem (i likhets med Travis Scotts fans nå) var påvirket av psykedeliske stoffer. Så de lagde like greit en egen låt som de kunne spille når de følte at de trengte løse opp menneskemengden foran scenen. Det finnes mange versjoner av «Take a step back»; men hvorfor ikke bare gå for den de gjorde da de hadde en av sine aller mest legendariske konserter (av de flere tusen de holdt), nemlig den åttende mai 1977 på Cornell University.

Konserten er sagnomsust på grunn av Betty Cantor-Jacksons opptak av den. Det låter som om man er inni musikken, noe hun også var, som bandets faste lydopptager. Det er utgitt en hel bok (!) om konserten på forlaget Cornell University Press, om henne, bandet, tape-trading-miljøene, og med nærlesning av alle låtene. Om man ikke vil gå  dypt, finnes det også en strålende plateutgivelse. Konserten har en meget lang og intrikat funky versjon av «Dancing in the streets» som virkelig svinger i partiene de ikke synger, en intens og lang «Morning Dew», og et av de sterkeste møtene mellom «Scarlet Begonias» og «Fire On The Mountain»  noensinne (Scar/Fire som det kalles når disse låtene går inn i hverandre) Musikken stoppet aldri. Men du verden, hør på Phil Lesh’ bass i starten her, snakk om å havne i paradis in medias res. Den, etter en påkrevet avspilling av «Take A Step Back» med en pedagogisk Bob Weir og en freaka Jerry Garcia, var starten på andre sett denne dagen – wow for et sett det ble. Have a safe trip.

 

Lilla tonespråk med Maria Dybbroe og Pia Tafdrup


Maria Dybbroe. Foto: Bjørn Gissenbauer

I vår konstante serie med danske alt-saksofonister som gjør gode ting i Norge og på norske scener, er vi denne gang kommet frem til Maria Dybbroe, som noen kjenner som en uredd og undersøkende musiker og improvisatør, og som vi kommer til å se mer til her hjemme fremover. Hun gjorde en flott figur på Blow Out-festivalen tidligere år, og er nå aktuell med bandet KØS og albumet Ud af en mund,  der hun sammen med bandkollegene Valdemar Kragelund og Kristian Isholm Saarup går i møte med en av Danmarks store forfattere i flere litterære sjangre, Pia Tafdrup som tidligere har mottatt Nordisk Råds Litteraturpris. Jazz og poesi og Danmark, det er noe for NTT.

Det er mange danske saksofonister i Norge. Dere er alle forskjellige og unike, men det må være lov å kommentere det. Hva trakk deg hit til landet?
Jeg synes den norske scenen for improvisasjonsmusikk og musikk generelt virker meget spennende og levende, og jeg hadde lyst på nye utfordringer og ny inspirasjon. For tre år siden hadde jeg et utvekslingsopphold ved Norges Musikkhøgskole, som jeg var utrolig glad for, og hvor jeg fikk mange nye bekjendtskaper. Nå er jeg kommet tilbake for å studere en master på NMH, noe jeg jeg håper gir mulighet for en annen fordypelse i blant annet komposisjon enn freelancelivet tillater. Og så er det også, etter 8 måneders stengte grenser og korona-adskillelse, deilig å flytte tettere på min kjæreste, akkurat som det ikke skal herske noen tvil om at den norske naturen langt overgår den danske, selv i Oslo. Desuden ryktes det jo blant danske saksofonister at det er godt at være her, ha ha.


Maria Dybbroe med Andrea Giordano under Blow Out! i august. Foto: Merethe Flaate/Blow Out

Hvordan kom samarbeidet med Pia Tafdrup i stand?
— Vi i Køs fikk i 2018 muligheten til å gjøre en turné med en gjestesolist, og synes det var en spennende utfordring for oss, som har spilt sammen siden 2013, å oppleve hvordan det ville være å invitere en ny kunstner inn i bandet. En som kanskje kunne endre gruppedynamikken, eller i hvert fall gi ny inspirasjon. Og vi snakket om litt forskjellige muligheter, men da Kristian, trommeslageren vår, holdt på med å skrive en diktsamling og var veldig inspirert av lyrikk, foreslo han Pia Tafdrup. Og det føltes på mange måter også naturlig for oss andre at vi skulle samarbeide med nettopp en dikter, siden vi er et band som ønsker å utvikle oss med våre nye interesser og være med på hverandres musikalske reiser. Tidligere har bandet også skiftet sound ganske markant, den gang Valdemar skiftet instrument, fra kontrabass til livesampling, så hvorfor ikke også inkorporere lyrikk i universet vårt?

Var hele gjengen dedikerte Tafdrup-lesere fra før?
— Valdemar og jeg kjente på det tidspunktet ikke særlig til Pia Tafdrups lyrikk, men Kristian mente at både diktene hennes og musikken vår var ganske lilla i stemning, og at de derfor gikk godt sammen. Da begynte vi alle tre å lese Pias dikt og hørte på noen av opplesningene hennes, og stort sett med det samme følte jeg poesien hennes. Så vi skrev til en email til henne og spurte om hun hadde lyst til å spille med oss og være med på den turnéen, og allerede 20 min etterpå fikk vi svar. Ja, hun hadde hørt musikken vår og var helt vild med den, så hun ville gjerne gjøre et samarbeid, og begynne å øve, men på det tidspunktet hadde hun ikke lyst til å forplikte seg til en konsert. Det var altså dermed ikke planen i første omgang at vi skulle spille inn en plate, men etter endel vellykkede øvinger, booket vi vår første konsert sammen, i Brorsons Kirke under Copenhagen Jazzfestival i 2019, og vi trodde vi skulle spille på en del litteraturfestivaler sommeren 2020, men slik ble det ikke, av gode grunner. Til gjengjeld fikk vi tid til å spille inn denne platen.

Hva er det du blir inspirert av med hennes litteratur?
Jeg kan liker at Pia er så direkte, og så lett å forstå, men samtidig på mange måter også meget storslagen i språk og billedbruk. Pia skriver meget rytmisk, men uten at det er en fast form, og det tror jeg passer godt til musikken vår, akkurat som jeg synes det er et fellestrekk ved hennes lyrikk og vår fritt improviserte musikk, at vi alle er opptatt av av sterk sansning. Generelt er det i hennes fem diktsamlinger om sansene, som er dem vi har tatt utgangspunkt i, noen spennende sanselige abstraksjoner over tilværelsen, over hva relasjoner er og de store samfunnsutfordringer som for eksempel global oppvarming, som med hennes ord snakker direkte til meg og beriker min forståelse av hvordan er å være et menneske. Og jeg synes også det er spennende at vi på tvers av generasjoner kan møtes i dette.

Jazz og poesi kan gå hånd i hånd. Hva gjør at ord og språklige symboler ofte fungerer så godt sammen med improvisert musikk, vil du si?
Jeg tror at lyrikk for mange lyttere, og især folk som ikke er vant med å lytte til jazz, er en virkelig god åpning til den relativt abstrakte improvisasjonsmusikken. Man kan lytte på en annen måte når man får noen ord og bilder å lytte ut i fra, og samtidig er improvisasjonsmusikken berikende for de ofte relativt betydningsmettede diktene. Diktene kan kanskje forstås og fordøyes enklere når det tilføyes en ny abstraksjon og en poesi som går på tvers av diktets ord og setninger. Mange tidligere danske dikt&musikk-samarbeider, slik som Dan Turell, Jørgen Leth og Søren Ulrik Thomsen og Det Glemte Kvarter har vært basert på et musikalsk beat med ord oppå. Vi dyrker i stedet kontrasten mellom diktets meget faste form og den friere musikalske form vi ofte arbeider i som improvisasjonsmusikere, hvor det er en organisk og flytende pulsfornemmelse, og vi synes at disse kontrastene supplerer hverandre svært godt. Samtidig har det vært viktig for oss at vi oppleves som, og høres ut som, et band, og ikke hverken som «dikt tilsatt musikk», eller «musik tilsatt dikt», eller «to uttryksformer uten noen som helst sammenheng», akkurat som det heller ikke er meningen at det skal låte som et hørespill eller et radiodrama. Forhåpentligvis går musikk og lyrikk opp i en høyere enhet sammen og beriker i stedet for å redusere.


Køs (pressefoto)

Vet du hva, det får dere til. Fortell litt om Køs og hvordan dere gikk frem med å jobbe med materialet her.
— Køs er et tvers igjennom kollektivt band som arbeider med fri improvisasjon i et elektroakustisk univers. Min saksofon blir manipulert og prosessert av Valdemar på hans computer, gjennom forskjellige pedaler. Samtidig står hans computer hele tiden og tar opp mitt signal, så han kan sample meg live og spille med det på midi-keyboardet sitt, og ofte kjører samples og loops gjennom en granular synth. Så det er en symbiose vi har, saksofon og elektronikk, og Valdemar har alltid det rolige overblikket, og kan skape universer hvor man ikke hører om det er meg eller samples, og hvor alle loops er godt gjemt. Samtidig arbeider han også meget intuitivt på scenen. Vi bruker aldri forberedte samples eller komponerte forløp når vi spiller sammen som trio, og normalt har vi ingen avtaler på forhånd når vi spiller en konsert. I dette samarbeidet med Pia Tafdrup har vi dog måttet integrere diktene med deres faste form, så dermed har vi snakket litt om stemninger og bilder i diktene, og vi har hele tiden arbeidet med spesifikke konsertforløp hvor vi underveis fant en spesifikk instrumentering for hvert dikt. Vi har også arbeidet sammen med Pia om den rette balansen mellom dikt og musikk – når det skulle være pauser og hvor lange instrumentalstykkene skulle være. Dessuten var det en lang oppstartsperiode som handlet om utprøvinger av forskjellige dikt og utvelgelse av de diktene som ga mening for oss og Pia å sette musikk til. Det er ikke alle dikt som fungerer i en musikalsk sammenheng, f.eks. de meget intellektuelt abstrakte, de som skifter scene og betydning kjapt, de som omhandler andre kunstnere som f.eks. billedkunstnere eller andre musikere, eller de der helt konkret omtaler det å skrive.

Hvilke andre prosjekter er det vi kan høre deg med i tiden som kommer?
— For øyeblikket er jeg i utvelgelses- og redigeringsfasen i et nytt album med kvintetten Caktus, som jeg skriver all musikken for. Vi spilte inn vårt andre album i tre forskjellige akustisk-klingende rom, og vi håper det kan bli en utgivelse som kommer til sommeren. Vi skal også spille en del konserter med Caktus i Danmark til vinteren og forhåbentlig snart også i Norge. Debutplaten vår er dessuten nominert som ’Årets album’ ved Danish Music Awards Jazz, så jeg er spendt på avgjørelsen som faller 6. desember. I tillegg skal jeg ferdiggjøre en plate med saksofonkvintetten Sidechains, som jeg har skrevet to verk for, som skal gis ut sammen med en suite saksfonist Sven Meinild har skrevet. Og så har jeg duo-innspillinger liggende med den legendariske danske freejazz-trommeslageren P.O Jørgens, som jeg også håper blir til et album, og så gleder jeg meg til utgivelsen av duoen orsa’s debutalbum Mnemosyne, med gitarist Alfred Lykke. Det kommer i januar på Barefoot Records, som jeg er en del av, og i den forbindelsen drar vi på en liten release-turné.

Minner om en softpack med Marlboro


Den store, ikke veldig kjente, men svært gripende og effektive skuespilleren Dean Stockwell gikk bort tidligere denne uken. Det fikk blogghalvdel Vinger til å tenke ekstra mye på en av sine favorittfilmer der Stockwell gjør en sterk innsats, nemlig Paris, Texas. Her tar vi helg med en tekst opprinnelig skrevet for det anbefalelsesverdige norske filmtidsskriftet Z:

Inmensa nostalgia invade mi pensamiento

Ry Cooders lyder i Paris, Texas gjør natten mørk, grunnen kald og hjertet varmt

I knew these people. These two people. They were in love with each other. Det nupper lett i huden når jeg skriver det. De første ordene i Harry Dean Stantons monolog til Nastassja Kinski gjennom speilet, i Wim Wenders’ Paris, Texas (1984), åpner døren til en høstvind av følelser.

Historien om deres kjærlighetsforhold, og veien mot slutten av det, løfter på skjorteflakene. Hva trodde jeg egentlig om livet da jeg som ung tenåring så denne filmen i NRKs lørdagsserie Nattkino? Og etterpå? Det var en serie med voksenfilmer som ble sendt i denne perioden som gjorde så sterkt inntrykk at jeg knapt har kommet meg videre siden. Mine preferanser innen musikk og litteratur er nogenlunde avansert og i stadig utvikling, når det gjelder film er jeg snarere temmelig middlebrow og klassikerorientert, med en ekstra forkjærlighet til filmklubb-filmer for sortkledde som dominerte på slutten av åttitallet. Men jeg klager ikke, jeg har et godt liv.

Og Paris, Texas resonnerer fortsatt i skrotten, den synger i knoklene. Robby Müllers sitrende bilder, Dean Stockwells softpack med Marlboro, omorganiseringen av skopar i gangen, Kinskis ubegripelige skjønnhet, den skrikende mannen på broa, støvet. Den franske uttalen av guttenavnet «Hunter». Det er der fortsatt. Men det er ikke bare Wim Wenders som har laget denne filmen. Det er kanskje vel så mye Ry Cooder. Hans soundtrack er en av de mest solide innslagene i min album-kanon, opplest og vedtatt som noe av den fremste lydmalingen av amerikansk film fra åttiallet, og senere. Det dypt blå hovedtemaet er basert på intense «Dark Was the Night – Cold Was the Ground» av Blind Willie Johnson, innspilt i 1927.

En tolking av selve låten avslutter også soundtracket og filmen. Det må være et av de viktigste stykkene musikk for Cooder, vi kan høre et tidlig ekko av den allerede i musikken han var med og gjorde i Performance (Nicolas Roeg, 1970) — Mick Jaggers glinsende låt «Memo from Turner» fra denne filmen, med Cooder på gitar, er et annet enormt øyeblikk for musikk i film, men det er ikke nervetrådene som strekkes her, det er en annen type nytelse. I Paris, Texas-musikken føler du hele filmen umiddelbart, det går ikke an å lytte til det mens man gjør noe annet, leser noe annet eller snakker med noen. Nylig ble originalmanuset signert Sam Shepard og L.M. Kit Carson tilgjengeliggjort på nettstedet Cinephiliabeyond, høyst lesverdig, men den samme effekten kan oppnås ved å sette på LP-en med det sorte omslaget, eventuelt streame den på din Samsung om du er slik anlagt. Og det er da spesielt «I knew these people» som griper.

Den er med på soundtracket, nærmest som en egen sang. Romantikk og tragedie, fanget på telefonlinjen mellom rød ullgenser med åpen rygg, og solbrent mannehud. Surret i bakgrunnen av telefonlinjen, og selvfølgelig stillheten, blir et instrument i seg selv. Sam Shepards tekst brenner seg inn i huden. Så skjer det. Den meksikanske folkesangen «Canción Mixteca», skrevet av José Lopez Alavez i 1915, kommer rolig  inn midtveis i monologen, og kontrasterer den dirrende beretningen om galskap og hard kjærlighet med toner av sørgmodig håp og stolthet. Cooder har her selskap av David Lindley (strengeinstrumenter) og Jim Dickinson (piano), og for et øyeblikk stiger stemningen. På soundtracket er det en versjon der Harry Dean Stanton synger selv. Sangen handler hjemmelengsel, men i filmen er det for et sted ingen lenger kan reise. Inmensa nostalgia invade mi pensamiento. Denne følelsen, en rimelig beslektet følelse, tok også bolig i kroppen i en viktig scene i Pedro Almodovars Snakk til henne, der Caetano Veloso fremfører en vanvittig vakker versjon av «Cucurrucucú paloma», en sang som er brukt mange ganger i filmer siden debuten med Lola Beltrán i filmen fra 1965 ved samme navn. I Velosos tolkning og regissørens høystemte plassering av den, og den filmatisk selvrefereringen, finner vi følelsen av undring — undring på hvor stort et savn kan være, hvor uendelig den oppleves, men også et ønske om å holde fast i den følelsen. Som om den er et land eller en eksistens i seg selv. Slik også Paris, Texas definitivt er det.

Ry Cooder har laget mange soundtracks siden, men han har ikke klart å komme ut av skyggen av Paris, Texas. Det er tydelig på bokssettet Soundtracks som ble utgitt av Warner. Den følger Cooders karriere som lydlegger av filmene The Long Riders, Alamo Bay, Crossroads, Blue City, Johnny Handsome og Trespass. Det går i mye av den samme godlyden, men utenfor kinosalen faller musikken død til jorden, og revnene i genseren forårsaket av cutis anserina uteblir. Da er noen av hans seneste utgivelser, den løse konseptalbumtrilogien som inneholder Chávez Ravine, My Name Is Buddy og I, Flathead mer som filmer å regne, med det historiske amerikanske bakteppet, Cooders narrativt anlagte låtskriving, tekster, illustrasjoner og fotografier som hjelpemidler. Med Paris, Texas-soundtracket trengs kun et mørkt rom og et sett med fungerende ører.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Første slipp fra Nattjazz’ jubileumsprogram

I 2022 feirer Nattjazz 50 år, og de første seks artistene på jubileumsprogrammet er klare: Gard Nilssen's Supersonic Orchestra, Avishai Cohen Trio, Les Amazones D'Afrique, Ghost-Note, Mike Stern / Bill Evans Band og João Bosco & Hamilton De Holanda.

Meld deg på vårt nyhetsbrev