Now's the time

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now’s The Time.

God helg og velkommen tilbake til en ny remse fra Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis om improvisert musikk og andre gleder. Det ble en fryktelig vond uke, dette, og vi kan ikke starte noe annet sted enn å sende varme tanker til alle dere som bor på, eller som har et hjerte for, Kongsberg. Det har jo vi – og vi håper det går bra med dere, alle sammen. 

Litt fra helgen og uka framfor oss: Jazzfest Skien er i gang, i kveld spiller Siril Malmedal Hauge og Gard Nilssens uforlignelige Supersonic Orchestra i Ibsenhuset, i morgen er det godbiter som Eyolf Dale, Thomas Johansson og musikklinja ved Skien VGS, og på søndag spiller både Eyolf Dale Trio og Susanne Sundfør

På søndag byr Norges Musikkhøgskole i Oslo på Love songs for Afghanistan, en konsert i solidaritet med musikere, musikkpedagoger og elever i Afghanistan. Det er del av en konsertserie som arrangeres over hele verden, og som særlig setter søkelyset på Afghanistan National Institute of Music. Det er gratis å komme – men alle oppfordres også til å donere her.

Fredsfanatisme, andrealbumet til Andreas Røysum Ensemble, er ute nå i alle flater. Om du plukker opp vinylen kan du nyte liner notesene til blogghalvdel Vinger også. Førstkommende onsdag spiller bandet på Kullebunden Jazz, Kolbotn. Røysum er fra Oppegård og vender rett og slett tilbake til lokalet der han ble konfirmert, kan arrangørene fortelle! Et fint sted å spille slippkonsert. Neste fredag spiller han på Melahuset, og da snuser vi kanskje litt nærmere på denne plata! Det er mye å ta tak i. Men først står altså Kolbotn for tur. 

Denne gangen er de sikre på at han kommer inn – 21. oktober kommer Theo Croker til Cosmopolite! Det blir den første konserten i Norge for Croker, som er aktuell med en fersk, glimrende plate, BLK2LIFE II A FUTURE PAST. Det er en begivenhet! 

To godbiter på Kafé Hærverk den neste uken: Improverk med Isach Skeidsvoll og Frode Gjerstad i morgen og en slags Haugalandet-spessial når Action & Tension & Space + Sigbjørn Apeland / Ståle Liavik Solberg spiller på onsdag. Vi har tidligere intervjuet Øystein Braut og Ørjan Haaland fra ATS i denne bloggen, og en prat med Isach Skeidsvoll er det også blitt plass til.

Det er mange andre godbiter – morgenkonsert med Harald Lassen i Sagene Kirke i morgen, for eksempel, eller starten på Dølajazz (som vi nok besøker mer i neste nummer) med Elephant9 neste torsdag. Er du på utkikk etter mer, oppfordres du til å benytte deg av Jazzinorges glimrende konsertoversikt. Og vil du kjenne på jazzens gleder – i alle slags forstander og fasonger – så må du rett og slett sette på …but swinging doesn’t bend them down, den nye plata til kultbandet The Source. Denne kommer vi sterkt tilbake til.  

Har du et arrangement, en plate eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, for eksempel til filip.roshauw@gmail.com, det setter vi stor pris på.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Jazznytt18 på Deichman om musikkglede og rasisme

Blogghalvdel Vinger inviterer til Jazznytt18 neste onsdag, den 20 oktober kl. 18 i Deichman-salen i Bjørvika. 

Oktoberutgaven tar utgangspunkt i Erlend Hegdals gjennomillustrerte historiebok Charleston i Grukkedalen. Afroamerikanske artister på norske scener fra «blackface»-komikere til Louis Armstrong (Nasjonalbiblioteket, 2019). Grunnlaget for nordmenns holdning til afroamerikansk musikk ble lagt lenge før jazzens gjennombrudd. Allerede på 1800-tallet opptrådte svarte amerikanere på norske scener – blant annet som musikere og såkalte blackface-komikere. De ble møtt med en blanding av fascinasjon og forakt, lovord og latterliggjøring. Hegdal presenterer en fascinerende og foruroligende historie om rasisme og musikkglede.

I tillegg kommer vår kompis Endre Dalen (Melahuset, Samora Forum) for å snakke om hvordan tilreisende musikere fra USA, Afrika og andre verdensdeler har påvirket utviklingen av norsk musikk og kultur frem til vår tid. Hans artikkel i Jazznytt tidligere i år, «Jazzen trenger åpne grenser», fortalte godt om dette.

Kvelden innledes med et musikalsk innslag fra Marthe Lea, saksofonist, klarinettist og sanger som vever tradisjoner fra hele verden inn i sin musikk. Hun er med på minst fire av årets flotteste albumutgivelser; trioplaten Bayou utgitt på ECM sammen med Ayumi Tanaka og Thomas Strønen, The Old Fabled River på Drag City sammen med den skotske folk-artisten Aliasdair Roberts og Völvur, og de to sentrale utgivelsene på Motvind records med Andreas Røysum Ensembles Fredsfanatisme og hennes eget Marthe Lea Bands Asura.

Inngang er gratis, men man må hente ut billett på forhånd. Gjør det her

 

Juliana Venter ønsker å gjøre lokalsamfunnet til en del av kunstscenen og omvendt på Nesodden med festivalen Fram

Neste helg får Nesodden en ny festival når Fram – kunstfest inntar Nesodden samfunnshus med steppdans, teater, klassisk musikk, friimpro, film, eurytmi, bråkete biler, samtaler og mye annen moro. Selv om vi i NTT ikke har noen tall å legge frem, er det en kjennsgjerning at mange musikere og kunstnere har flyttet til denne toneangivende odden de siste årene – og det er to av dem som står bak denne festivalen, trommeslager Paal Nilssen-Love (les intervju med ham om festivalen her) og vokalist og komponist Juliana Venter, som vi blant annet har sett i bandet Circus (sammen med Paal), i duo med Rolf Erik Nystrøm og i den flotte trioen Karawane sammen med Øyvind Skarbø og Vilja Ellefsen-Larsen. Vi snek til oss en prat midt i festivalforberedelsene. 


Juliana Venter. Foto: Craig Matthew

Fortell litt om utgangspunktet for FRAM.
– Paal Nilssen-Love ringte meg og lurte på om jeg var interessert i å starte noe. Dette var under korona, og Paal og jeg hadde begge nylig flyttet til Nesodden. Jeg tenkte, vi er stuck på dette stedet, ingenting skjer i Oslo og om dette skal fortsette i evigheter kan man like gjerne prøve å gjøre noe som tar utgangspunkt i hvor vi er. Når ting er åpent kan du tenke “Ok, jeg drar til Timbuktu og spiller”, eller Japan eller hva enn, men når det ikke er mulig handler det om å prøve å få noe til å skje der du faktisk er i stedet for å sitte hjemme og sutre. Jeg hadde allerede tenkt på å kanskje åpne en bokhandel eller en platebutikk, å bringe noe av det som i dag er døende i kulturen til dette fantastiske lokalsamfunnet. Så da Paal ringte, sa jeg ja, la oss gjøre det. Ideen er å lage noe som er utenom det vanlige, og utfordrende. Ikke noe som bare er friimpro eller bare teater eller klassisk musikk, men å forsøke å samle mange ulike disipliner sammen på samme festival. Du har samtidsmusikk, så har du noen som kanskje fremfører Beckett eller Tsjekhov, så har du Nils m/Skills som rapper… når folk er gode på det de driver med, er det interessant å ha mye forskjellig på samme sted. 

Har du startet festivaler før?
– Nei, dette er den første. Men i Sør-Afrika satte jeg opp mange forestillinger, gruppene jeg var del av var gigantiske. Har du sett De Utvalgte? Jeg har jobbet med dem mange ganger, og det er massive produksjoner. Der handler det om å være involvert i alt fra sang og skuespill til scenografi, promo… jeg er vant til å være med på å gjøre alt. 

Tenker du at det er viktig for en artist i ditt felt å også involvere deg i “alt det andre” med en produksjon? Enten det er å sitte i døra, bygge ting, kjøre folk, lage mat, styre og holde på.
– Jeg tror det, og det vesentlige er å bruke all erfaringen din, og folka du møter på veien. Det har blitt veldig tydelig med Paal og meg, han kan plukke opp telefonen og ringe… Axel Dörner. Det kan ikke jeg. Men jeg kan ringe Harald Kolaas og Nils m/Skills, for jeg kjenner dem. Det er kult å bygge festivaler rundt sånne livserfaringer. Også er det veldig viktig å skjønne hvordan det er å være produsenten, eller lydteknikeren… å tenke på alle de tingene du ikke vanligvis tenker på som artist. Det er superviktig å skjønne en del om hvordan hele maskineriet faktisk fungerer. Du blir mer klar over ansvaret ditt av det. 


Paal og Juliana. Foto: FRAM Kunstfest

Du nevnte Harald Kolaas – hvordan preger erfaringene med teater og forestillinger som inneholder flere kunstformer måten du synger på?
– Jeg tror det er blitt én greie, og det er vanskelig å skille ting fra hverandre. Jeg kan være veldig introvert når jeg synger, og jeg kan være veldig ekstrovert. Det avhenger av arbeidet. Jeg jobbet med Ultima om en forestilling, som var veldig fokusert. Det handler ikke om å hoppe rundt på scenen, det handler om stillhet, subtilitet… men samtidig kan du bryte ut fra det. For meg handler det ikke om “skuespill”, jeg kommer ikke fra den bakgrunnen. Men det handler om å finne sannheten i øyeblikket. Kanskje du har en rolle når du er skuespiller, men du må fremdeles være der, og tørre å kle deg naken. Vise deg selv på en sårbar måte. Musikk er ikke annerledes, du må våge å vise deg selv på scenen. 

Når jeg har sett deg med Circus og andre ting, blir jeg slått av hvordan du kan veksle mellom veldig abstrakt synging og ting som er fritt, men veldig figurativt eller historiefortellende på en måte. Har det alltid vært sånn du tenker på det?
– Jeg tror det. Fra jeg var 18… det kommer litt fra å vokse opp i en konservativ, religiøs afrikaans-familie i Sør-Afrika. En del av de som med rette fikk ansvar for apartheid-regimet. Min familie ville ikke ha latt meg studere jazz, det var de for konservative til. Men klassisk kunne jeg synge. Etter hvert som jeg ble eldre, skjønte jeg ikke hvorfor jeg kunne synge noe og ikke noe annet… hvorfor det var greit å synge Mozart i et land hvor det fantes folk som ikke fikk lov til å sitte ved siden av meg. Det ga ingen mening. Det hadde også mye å gjøre med miljøet jeg var en del av, det var ganske ville og talefrie mennesker. Det å opptre handler for meg om hva du sier, hva intensjonen din er. Enten det er figurativt eller abstrakt, må det være en intensjon bak det. Det er kanskje der performance-biten kommer fra. 

Tenker du det finnes en slags rød tråd i FRAM-programmet, med tanke på hvordan folk for eksempel ser på kunst?
– Det er et godt spørsmål. Jeg kjenner ikke så godt til det eurytmi-gruppen skal gjøre, haha! Det er Paals idé. Men mange av disse menneskene utfordrer status quo, de stiller spørsmål ved hva det vil si å være kreativ. Jeg tror ikke så mange av dem ser på seg selv som rene entertainere. 

Selv om for eksempel Hotbox, støykonserter i biler, er ganske underholdende!
– Ja, definitivt! 

OK, om du skal velge noe du gleder deg til på festivalen?
– Alt. Om vi får barn til å komme, ser jeg frem til å se dem når Håkon Austbø først spiller, og så Nils m/Skills. Det er en risiko… å se om ungene klarer å holde fred! Jeg gleder meg også til Harald Kolaas, for da vet du aldri hva du får. Og å se hvordan publikum reagerer på noise-bilen til Hotbox. Det er 700 år siden Dante døde i år, og jeg ser frem til stumfilm-visningen av Dantes Inferno, en av verdens eldste spillefilmer fra 1911 med ny musikk av Rolf Erik. Det er en fantastisk film. 

Og denne Extra Large Unit, det er med den impro/samtidsmusikk-gjengen til Rolf Erik Nystrøm og Haakon Thelin?
Intuitive People, ja. Det blir fantastisk, jeg tror det blir 30 mennesker på scenen. Var det ikke noe sånt Jimi Hendrix drømte om? Jeg tror han snakket om massive friimpro-grupper. Så det minner meg litt om det. Og så har du steppdansen til Janne Eraker


Intuitive People. Foto: FRAM Kunstfest

Det har vi intervjuet henne om før, det er et stort univers!
– Ja, det er ikke bare Fred Astaire. Og Sudesh Adana blir spennende, jeg vet ikke hva han skal gjøre, men han har gjort mye med Frikar tidligere, det var sånn jeg møtte ham. Og samtalen med komponist Magne Hegdal, hvor han blant annet skal snakke om bruken av tilfeldigheter i sine komposisjoner, med bruk av terninger og så videre. 

Du nevnte kontrasten mellom muligheten til å reise hvor som helst og å finne ut hva som finnes der du er. Festivaler kan være en måte å drømme seg vekk på, ved å lage en alternativ virkelighet der du er. Men de handler også på en måte om å omfavne der du bor, ved å se på alt stedet kan bety og hva det inneholder. Hvordan tenker du at FRAM forholder seg til det? Eurytmi er jo for eksempel noe som mange tenker på som et lokalt preg.
– Ja, folk sier det, “Det er så Nesodden”! Mange av artistene kommer fra Nesodden. Jeg var ganske fersk innflytter, så jeg kjente ikke så mange, men på programmet er det mange som bor her, for eksempel i stumfilmorkesteret. For meg handler det om å benytte seg av folk som er her, å se hvor du er. Jeg ønsket å benytte meg av lokalt produsert mat og sånne ting, men vi har ikke hatt nok tid til å få til alt. Planen på litt lengre sikt er å ta ting i den retningen. Å, om det er mulig, gjøre det enda større. Hvis du finner måter lokalsamfunnet kan være del av kunstscenen. Det er sentralt, hvordan klarer du å henvende deg til noen andre enn menigheten, hvordan åpner du døra? Det var noe jeg måtte konfrontere i Sør-Afrika, hvor ting var veldig elitistisk. Jeg inviterte en gjeng motorsyklister til å spille med en lokal strykekvartett, og lagde en hel performance. Da hadde du folk der som ikke ville vært i samme rom ellers. 

Tenker du at folk fra “kunst”-biten av musikkscenen har en aversjon mot å se på de sosiale aspektene det de gjør inngår i, og samfunnet som ligger rundt?
– Ja, jeg syns det. Du husker sikkert greia med teaterstykket Sløserikommisjonen, diskusjonen ble ganske stygg i media. Artister som ikke ville snakke med dem. Jeg følte det var feil, og at det var en tankegang som lett fører til at du blir navlebeskuende. Jeg syns det er viktig med offentlig finansiering av nye uttrykk, av samtidskunst, men jeg mener du må ha en samtale med de som ikke tenker det samme. Vi deler jo denne verdenen. Så Rolf Erik Nystrøm og jeg deltok i stykket, vi lagde en performance og snakket om det som betyr noe for oss. Og jeg møtte mange av menneskene fra “den andre siden”, og mange av dem var folk det var mulig å ha samtaler med om dette. 

Slik jeg har fått beskrevet innholdet i det stykket, kunne det virke som en idé som også kunne ha fått masse ros om det hadde kommet på et annet tidspunkt, eller kanskje hatt en annen avsender. At det var noen nesten utopiske aspekter av det også, å møtes i kunsten for å ha den samtalen.
– Helt klart. Selvsagt gjorde det det. Kanskje ikke alt holdt høyt nivå, men det handlet om å møtes, og si åpenbart hater du det jeg gjør. Fortell meg hvorfor, hahaha! 

Mange musikere har flyttet til Nesodden, og handler dette litt om å forsøke å introdusere seg selv for alle de andre som bor der?
– Ja, det er litt av det jeg ser for meg. Jeg vet ikke hvor mye vi får til det første året, men jeg har gått rundt på Nesodden og puttet programmet i postkassene til folk. Håpet er at vi når folk som bor der. Rolf Erik dro til kirka og snakket med folk, det var polakker, folk fra Litauen… disse bor også her. Jeg har møtt kids fra Syria og Afghanistan, de bor også der. Så jeg håper vi kan møtes. 

Hva var tiltrekningen for Nesodden for deg?
– For Rolf Erik og meg var det økonomisk. Han hadde bodd i første etasje i Toftes gate i 20 år, og vi så oss rundt i Oslo etter noe større siden vi også trengte plass til å jobbe. Prisene var latterlige, fullstendig galskap. Så hvorfor ikke se på Nesodden? Rolf Erik er en bygutt, så han var skeptisk, mens jeg følte meg litt ferdig med store byer. Muligheten for å øve hjemme, bo nær naturen, og at det ikke var langt fra Oslo. Det var en enkel avgjørelse til syvende og sist. 

Du har ikke bodd der så lenge, men tror du stedet preges litt av at Oslo er så nære, og at det er stedet man drar for kulturelt påfyll? Det er jo naturlig å tenke at man kanskje kan ha litt mer fred og ro der ute.
– Ja, det tror jeg. Og det er jo bra at Oslo er rett ved, men det gjør det nok litt vanskeligere å starte noe nytt der. Jeg var på Teaterfestivalen i Fjaler, det er en av de beste opplevelsene jeg har hatt. Hele lokalsamfunnet var involvert, programmeringen var meget bra, det er den beste maten jeg har spist på en festival, tror jeg, det var ikke en eneste person på det stedet som ikke var involverte, og som var glade for å være det. En kvinne fortalte meg at det hadde endret folks liv, for de støtte på ting de ikke hadde sett før, og de startet å elske det. 

Det er jo kanskje det beste en festival kan være – en miks mellom en eller annen spesialinteresse, men også at det er det som skjer, som involverer alle de som bor der. Og som er en ting som kanskje er unikt for kulturens betydning på litt mindre steder. Om det er jazz eller teater eller en metalfestivaler er nesten underordnet.
– Helt klart. Jeg tror det blir vanskeligere på Nesodden, men det er verdt et forsøk. Det er der jeg bor nå, og det er fantastiske folk der. Om vi kan overbevise folk om at det er en fin ting for dem, tror jeg det kan bli fantastisk. 

 

NTT SOUL TOP 3

Vi vekker snart liv i denne spalten igjen, for soul og omegn er en del av dekningsområdet for denne musikkavisremsa. Selvfølgelig. Forhåpentligvis blir det noe DJ-events på tampen av året som vi kan invitere til også. Til den gang kan peke på tre aktuelle låter med soul som ikke er soul:

MIRRORS: «Over The Line»
Becca Stevens er en av de mest interessante singer/songwriterene som finnes over there, og skulle jo ha konsert på Vic East før pandemien satte en stopper for hele europaturneen hennes. Hun er en del av Snarky Puppy-universet og har også jobbet litt med David Crosby, men har helt klart sin egen greie. Og for en nydelig høst-tekstur stemmebåndene hennes er knadd med. Det nye prosjektet Mirrors som har en EP ute nå er et kollektivt samarbeid med andre musikere som f.eks Michael League, og det er godt sug i låten «Over The Line» som sender tankene til sen Atlantic Starr og sofistikert moderne jazzpop.

GABRIELS: «Love and Hate in a Different Time»
Britene vet å få frem interessant musikk som er ultra-sjelfull og med en hverdagslig eleganse. Og bandet Gabriels kommer til å bli et enormt fenomen fremover nå, i kjølvannet av Sault og Michael Kiwanuka,  men med en mer spøkelsesaktig klang, f.eks i denne meget organiske låten med handclaps som små ekko fra fordums store dansegulv i Northern Soul-ballrooms i Nord-England. Deep house-fødselshjelperen Kerri Chandler er fan, og har laget en remix som endrer låtens karakter men beholder dens kjerne.

EMMA-JEAN THACKRAY: «Sun»
Det britiske vidunderbarnet Emma-Jean Thackray har utgitt en av årets soleklart beste ikke-norske album med Yellow. Derfra er den uimotståelige og uplifting låten «Sun» et godt valg. Musikken hennes minner forsåvidt endel om mye av det som rører seg i den nye britiske jazzen, med tuba og det hele, men det er noe nusoul/broken beat aktig sjelfullhet her som minner oss kraftig om 4hero, Gilles P og nydelige Talkin’ Loud-remikser fra slutten av 90-tallet også. Erkebritisk, og vi håper noen kan få henne til landet og at noen norske musikere vil samarbeide med henne.

 

Kort intervju om lang låt med Sondre Lerche


Foto: Tonje Thilesen

Hei, Sondre! Gratulerer med ny låt – og å offisielt ha entret den Dylanistiske midperioden din. Det er nesten så man føler det insisterer på å være et hamskifte, både produksjonsmessig og strukturmessig, før noen svært Lercheske (er det et ord?) og staselige akkorder durer inn i det store refrenget. Fortell! Er du fornøyd, og hva forteller det om skiva at dette er første låt ut?
– Ja, altså: “Dead Of The Night” kom når jeg trodde jeg hadde skrevet meg ferdig for denne gang. Og sånn sett så går den enda lengre i å la teksten diktere strukturen og melodien enn sangene jeg skrev rett før den, men i samme åndedrag. Det er vel den største forskjellen fra diverse tidligere låter: at melodien er rundere og romsligere her og der, for å gi rom til mye fortelling. Og det å dvele lengre på en eller to akkorder åpnet i større grad for endel musikalske, minimalistiske ideer som jeg alltid har vært opptatt av men som liksom aldri har fått plass helt i innspillingene, fordi de har vært så dominert av stramme akkordrekker. Det finnes jo de i Dead også — Dylan ville aldri skrevet det refrenget, eller bygget mot det klimakset. Derfor føler jeg meg stadig mer influert av Joni, særlig i denne. Hun er musikalsk mye mer nysgjerrig, og det er noe jeg kjenner vokser og får mer og mer plass i låtene. De gjør seg åpnere kanskje, nettopp for å kunne virkelig la en og en ide eller bevegelse boltre seg. Jeg trodde aldri jeg skulle skrive en låt som denne, jeg var ikke sikker på om jeg kunne romme eller lande et så stort perspektiv, lyrisk, og en så kontant og slentrende forteller. Det krever litt tro og autoritet, og i løpet av de to ukene i februar i år jeg skrev den på hybelen i Bergen, spilte jeg den om og om igjen. Og jeg begynte å lese teksten høyt for meg selv, som dikt, for å føle hvordan det levde. Det levde godt. Og jeg skrev om ting jeg aldri hadde fått til før, begjær og sorg og sånn. Kroppens funksjoner, svik og ekstase. Det føltes så digg å være så konkret og fysisk som mulig. Veldig gøy! Jeg hadde aldri opplevd samme flyt og presisjon før, det var skikkelig stort for meg. Så når jeg gikk i studio rett etterpå var hele foredraget klart. Jeg elsket å synge den. Stop Time sekvensen improviserte jeg rundt noen nøkkelord som klang veldig sterkt i mitt følelsesregister. Dylan synger ikke sånn, det er Joni, det er Mark Hollis, det er David Sylvian. Sånne folk. Jeg ville synge så svakt at det nesten var flaut. Vi spilte inn alt på en dag og en natt, meg og Kato Ådland. Jeg har aldri opplevd lignende. Det er dette jeg lever for. Var høy i flere dager etterpå, og visste at dette måtte være første single. Så, ja, den representerer nok det som skal komme bedre enn noe annet jeg har fått til.

Fett. Takk for praten!

 

For Ole Morten Vågan er det alltid jazz’o’clock

En av musikerne som konsekvent gir oss i NTT og mange andre konsertgjengere og platelyttere enorme gleder er Ole Morten Vågan. bassist, komponist og kunstnerisk leder i Trondheim Jazzorkester. Han er alltid aktuell, men for tiden er han å se et par ganger på Kampenjazz, alltid et ekstra fint sted å besøke. På søndag spiller han med sin nye oktett der


Kapellmester Vågan. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Du er kapellmester for høstsesongen av Kampenjazz på Caféteatret på Grønland i Oslo. Hva er det du ønsker å utrette med disse tre spesialkonsertene?
— Tanken var rett og slett å prøve ut noen nye settinger. De bandene jeg har hatt de siste årene, utenom TJO, der jeg har hatt ansvar for musikken, har jo vært band jeg har holdt på med i minst ti år, som Deciders og Motif. Og selv om jeg ikke føler meg ferdig med noen av de, tenkte jeg det var på tide at jeg prøvde ut noen nye ideer. Siden det er så mange vanvittig gode musikere man vil spille med, starta jeg med å sentrere bandene rundt tre trommeslagere jeg digger, men som jeg ikke spiller fast med: Paal Nilssen-Love, Hans Hulbækmo og Jon Fält

Ja, de er gode.
— Og så har jeg prøvd å få en bra miks av gamle kjente. Jonas Kullhammar og Eirik Hegdal har jeg spilt med siden tidlig totusentall, Sofia Jernberg har jeg jobbet masse med de siste ti årene, og Per Texas er en av de store heltene for min generasjon). Noen som jeg spiller mer med nå, som Signe og Håkon, og noen som jeg har hatt lyst til å spille med lenge, som Kaja Draksler og Sidiki Camara. Jeg hadde også noen konkrete tanker om hvilken musikk og ideer jeg skulle ta med – eller ikke ta med – til hvert band. 

Fortell litt mer om gjengen som er med nå førstkommende søndag.
— Jeg har lenge hatt en ide om å spille i et band der musikken er sentrert mere rundt rytmer og et lydbilde med masse treverk, fliser, stemme og perk, og har hatt en ide om å spille med Hans og Sidiki siden jeg spilte med dem i et prosjekt som Anja Lauvdal hadde for en del år siden, nettopp på Kampenjazz. I tillegg har jeg lenge hørt en del på Henry Threadgill, og i den «third Stream»- musikken er det en del elementer som jeg gjerne ville ha med i et sånt band. 

Hvilke elementer tenker du på da?
— Det er noe med stemme, treverk (bass), perk/trommer og saksofoner som gir meg noen spesielle assosiasjoner, det er en eller annen halvveis «ut-i-skauen»-bag der som jeg som kontrabassist liker å drive med på. De musikerne som er med er jo en helt vill gjeng, fra en saxrekke med veldig forskjellige og komplementerende kvaliteter i Signe, Jonas og Eirik, til Håkon, Hans og Sidiki som jeg føler har masse greier felles i både lydideal, folkemusikk-bakgrunn og rytmiske ideer. Og så vil jeg alltid ha med Sofia, hun bringer inn både en seriøsitet og tyngde i det hun er med på, samtidig som jeg veldig ofte hører for meg stemmen hennes i det jeg skriver.

Konsertene foregår altså på en søndag. Er det alltid jazz o’clock eller gir det noe spesielt til konserten med å avholde den på den dagen? Og kan man som musiker klart merke om man er på Kampen eller på Victoria eller hvorsomhelst?
— Hmmmmm. Ja, søndags-settene på Village Vanguard er jo litt sagnomsuste, siden det ofte er høy musikerandel i publikum, og det er litt «kjernejazzen», de som kommer først og fremst for musikken og ikke for å «gå ut», som kommer. Jeg føler at søndagene på Kampenjazz har litt samme setting, det er ikke nødvendigvis 350 mennesker, men det er et veldig dedikert publikum som er klare for musikken. Så ja, det er litt jazz o’clock tror jeg. Victoria har jo også blitt som et andre hjem for mange av oss som spiller, men det er jo samtidig den nasjonale scenen for jazzmusikk, så jeg kunne nok ikke kommet drassende med den samme «kan-jeg-teste-ut-tre-nye-ting» ideen, tror jeg. Så her er vi litt mere nede på laboratoriet. Det synes jeg er veldig fett, og en spennende kontrakt både med publikum og de som spiller. 


Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Vi ser at verden åpner seg litt mer, det kommer utenlandske musikere hit (såvidt) og det er tegn til europeiske flyplasslounger i so me-feedene til musikere jeg følger eller kjenner. Det var kanskje på tide?
— Ja det er litt mere Lounge O’Clock nå.

Samtidig har det vært en styrkning av norsk musikk i Norge under denne pandemi-perioden. Nesten litt vemodig at perioden med USOLGT! på turneplakatene for små og mellomstore impromusikere nå kanskje er over?
— Det er jo litt vemodig, og en annen veldig fet ting har jo vært at det siste året har jo alle vært hjemme. Altså tilgjengelige. Pandemien ga oss jo faktisk tilbake Paal og Ingebrigt for eksempel, foreløpig i hvertfall, og de tingene der merker man jo på jazzmiljøet. Det er masse folk som spiller sammen i år, som ikke spilte sammen i 2019. Det synes jeg er fett. Og så tror jeg at det er en liten «reset» på gang i hvordan vi tenker om musikeryrket og musikergjerningen. Jeg tror faktisk det er en del musikere der ute som er mere inne på å sette uret på Jazz o’Clock enn Lounge o’Clock akkurat nå. 

Jeg så deg på Hærverk sammen med Håvard Wiik Trio forleden. Det var en skikkelig opptur. Hva er det med låtene hans og samspillet med dere og trommis Mjåset J? Håper det blir flere konserter her!
— Jeg spilte med Håkon første gang i 1997, og med Håvard, som ga meg min første gig i Oslo, med Bjørn Johansen kvartett, i 1999 eller 2000. Så det er folk jeg har spilt mye med, og hengt mye med over en periode på 20 år, kanskje to av de jeg har spilt mest med. Vi spilte jo masse konserter som kompet i Motif, når vi ikke spilte trio. I tillegg er Håvard et av mine største idoler som komponist, jeg har lært utrolig mye av å spille hans musikk, og å se hvordan man kan sette opp en komposisjon eller et konsept, og virkelig brette det ut og se på mange forskjellige elementer av de samme ideene i den samme låta. Det er alltid noe som skjer i komposisjonene til Håvard, de er alltid på vei et sted.

Håvard goes to Darmstadt!
— I tillegg er de jo to av mine absolutte favorittmusikere, og to av mine beste kamerater, så når vi spiller sammen har vi jo en veldig dyp kjennskap til hverandres musikalitet, og etterhvert noen definerte «rom» der trioen kan oppholde seg, i tillegg til at de to alltid greier å overraske meg minst 2-3 ganger hver kveld. På noen måter føles det som vi har enda flere steder å gå nå, etter noen år der vi ikke har spilt så mye på trio, som vi hadde når vi spilte hele tiden. 

Du er også aktuell med litt kontrabass på bror Petter Vågans nye album Dead Pixel – skikkelig bra mood synes jeg! Klarer du beskrive hans musikalitet?
— Petter er en annen person jeg har lært, og lærer,  utrolig mye av. Han var en av de første som åpnet meg opp for elektronisk musikk når jeg gikk rundt i Trondheim med musikalske skylapper på, han ga meg min første Radiohead-skive, det var hos han jeg tjuvlånte Busta Rhymes-plater etcetera. Omtrent hver gang vi snakker sammen har han sjekket ut noe nytt – og han er typen som sjekker ut ting ordentlig, om det er musikk eller andre ting. Musikken hans er en eklektisk blanding av alle de tingene han har vært innom på veien dit han er nå, fra jazzgitarnørding til det elektroniske aspektet i musikken hans i både The Fjords og impro-musikken, til det folk-aktige singer-songwriter uttrykket som han presenterer på den nye skiva nå. Jeg er jo litt inhabil, men jeg synes den musikken han har laget på Dead Pixel er det beste han har gjort, utrolig fet musikk i mine ører. Folk må definitivt komme seg på konsert på Dokkhuset og Victoria i helga!

Det er heller ikke til å komme unna at du står bak en av de store utgivelsene i år med Plastic Wave sammen med TJO. Tror du at lytterne i en post-album diskurs får med seg konseptet i musikken eller bare digger de låtene de kommer over?
— Det er veldig hyggelig sagt. Det er nok veldig forskjellig fra lytter til lytter tror jeg, jeg har jo selv kick på bare to eller tre låter på et album til tider. Samtidig er det jo alltid noen som vil høre hele plata. I tillegg har jo Flu Hartberg hjulpet oss å komme enda lengre på den fronten, med å lage en visuell fortelling som også pakker inn musikken enda mere. Jeg tror at kombinasjonen av musikken, det visuelle, og låttitlene forhåpentligvis gir lytterne en smak av ideen bak skiva. Så er det jo også viktig at de som hører på leser inn sine egne meninger og ideer i musikken. Det må alltid være noe mystikk igjen. Det beste hadde jo vært om man greide å lage noe som setter i gang nye ideer hos de som hører på. 

Og – Gard klarte det ikke – kan du forklare beaten i «Eldhinger» og si noe om inspirasjonen bak den låten?
— Det er jo en låt som er inspirert av både de rytmiske ideene som Petter Eldh og Christian Lillinger driver med, men også litt av et slags skrekkfilm-aktig samtidssound: Ligeti/Kubrick etcetera. Jeg vil jo av og til at det skal føles litt som om musikken revner litt, at den slites i stykker av støyen og energien i musikken. Rytmisk sett er det basert på at den samme «cellen» gjentar seg, med litt forskjellige versjoner, der vi leker litt med forskjellen på 4 over 3 og fjerdedelstrioler blant annet.

Ah, så enkelt ja!
— Men, når jeg skriver den låta, så vet jeg jo ikke at det er 4 over 3/triol. Jeg jobber ganske intuitivt, men de rytmiske greiene der er jo en del av gehøret mitt, så jeg prøver å ikke tenke over hva det faktisk er før jeg skal skrive det ned. De gangene jeg lager den rytmiske formelen først, kan det fort låte litt konstruert og havne i papirkorga. Så selv om jeg skriver noe som er komplisert på papiret, så skal det fortsatt formidle en eller annen form for følelse eller tilstand. Da er det utrolig fett å ha musikere som i det TJO-bandet, der vi konser like mengder på å naile både det rytmiske og feelingen.

Opplagt spørsmål til slutt: Noen andre fine aktiviteter fra deg utøver høstsesongen som det er verd å notere seg?
Skal spille litt med Stian Carstensen og en helt fantastisk cimbalom-spiller som heter Giani Lincan fra Romania, som er en av de villeste musikerne jeg har spilt med  — og som har fått en gullklump av Saddam Hussein på en gig en gang. Det bør folk prøve å få med seg, vi spiller på Riksscenen den 4 november. Ellers gleder jeg meg veldig til å spille noen konserter i desember med et nytt prosjekt som Sofia har satt sammen, med bl.a. Peter Evans  på trompet. Han er helt ufattelig bra!

 

Dansen gjennom skuggeheimen

Konserter med utenlandske musikere har vært et stort sjansespill de siste ukene, selv etter gjenåpning og positivitet. Det har vært mye neglebiting, kreative løsninger, brått avlyste konserter og i Cosmopolites tilfelle med hedersmannen Ron Carter, noen fryktelige nedverdigende opplevelser for musikere som ikke fikk komme inn i kongeriket likevel og måtte bli behandlet som kveg på Gardermoen. Neste ukes konsert på Nasjonal jazzscene med det herlige amerikanske bandet Broken Shadows så lenge ut til å bli et lappeteppe av forsøk på konverterte europeiske vaksinepass, telefoner til forskjellige direktorat, mulig norsk vikar på trommer og generelle lok, men nå er vist alle formalia fikset, og vi kan nyte disse fabelaktige musikerne; rytmeseksjonen fra The Bad Plus i Reid Anderson og Dave King med saksofonistene Tim Berne og Chris Speed, fremføre musikk av Julius Hemphill, Ornette Coleman, Charlie Haden og Dewey Redman. Det er særlig Ornette som skinner ut av musikken deres, som man skjønner av bandnavnet og kan høre med egne ørere på albumet med samme navn som nå er utgitt på Intakt records. Hør selv og vurder en tur til Vic East onsdag, etter at du har vært på Jazznytt18 på Deichman, såklart.

 

Helgelytting: Radio Tidsmaskinen dyrker musikersamtalen

Det er kanskje ikke alltid så lett å få øye på der man sitter og doomscroller, men rundt omkring i Norge finnes det mange folk som forsøker å knekke den musikkjournalistiske nøtten på ulikt vis. Fra YLTV til TBA til Salt Peanuts – som alltid skjer mye av moroa utenfor de største institusjonene. Et slikt fornemt småbruk er Radio Tidsmaskinen, en musikkintervjupodcast drevet av Marius Øfsti og Knut Marius Kristensen, som etter hvert har bygd opp et rikholdig arkiv. Noe av de siste de har gjort bør være høyrelevant for mange av våre lesere – tre episoder med den nylig plateaktuelle trompetisten Mathias Eick, en hvor han forteller om sine fem favorittplater og to hvor han går igjennom sin egen diskografi, fra 2011-1995 og fra 2021-2013. Ja, vi beveger oss baklengs i Tidsmaskinen. Og hvorfor det, snakket vi mer med opphavspersonene om denne uken.  

Foto: Tomas Kvitvik

Fortell litt om starten på Radio Tidsmaskinen!
Marius: – Radio Tidsmaskinen er cirka syv år, kanskje syv og et halvt år gammelt. Først var det et DJ-konsept hvor vi skulle spille oss bakover i tid i løpet av en kveld. Det er det kanskje ti år, eller enda litt til, siden vi startet. Det er en jazzforbindelse der også, for litt av ideen var at jeg hadde skikkelig lyst til å avslutte en kveld med “Take the A-train” av Duke Ellington. Og det gikk. 

Ja, hva slags DJ-idé var det?
Marius: – Ja, tanken var å spille oss tilbake gjennom et gitt tidsstrekk. Til å begynne med startet vi i 2011 og spilte oss tilbake til 60-50-tallet, litt avhengig av hvor god tid vi hadde. Så har vi hatt forskjellige sjangerideer. Men det gjør noe med lyttinga, det er litt en performance forkledd som et DJ-sett, kanskje. 

Er det essensielt at det går den veien?
Marius: – Ja, vi prøvde faktisk å skru tiden den andre veien, men problemet med det er at når du er midt på natten, så er det liksom bare et vanlig DJ-sett hvor du spiller ny musikk, haha! Det blir mindre og mindre tydelig hva du driver på med. 

Knut Martin: – Vi har gjort flere rare varianter av det også, på Brukbar i Trondheim lot vi folk stemme på hvilken by vi skulle reise til den neste halvtimen. Du fikk en lapp i baren og måtte ringe ut “Berlin 80-82”, eller London i det tilsvarende tidsrommet, og så kunne folk stemme. 

Marius: – Også kunne vi avslutte med Düsseldorf 1974 ved stengetid. 

Et flott sted å lande!
Marius: – Ja, vi fikk spilt “Autobahn”. Da fikk vi lov til å spille musikk 10 minutter etter at den skulle være av, for vaktene skjønte at de ikke fikk trøbbel med folka. 

Lærer man et eller annet om hvordan musikk henger sammen av å gå igjennom den reisen gang på gang? Det føles nesten som et rituale.
Marius: – Tja… det mest konkrete var kanskje når vi hadde et absurd “50 states”-opplegg hvor vi skulle spille oss igjennom alle amerikanske stater, og bakover i tid. Vi hadde lagt opp en løype gjennom USA hvor vi skulle forflytte oss geografisk. Og jo lenger tilbake du kommer, jo tydeligere ser du hvordan innspillingsteknologi ble dyrere eller billigere, avhengig av hvilken vei du beveger deg og hvordan det påvirker hvor musikk kommer fra. At det for noen tiår siden kanskje krevde ting som at faren til noen var i militæret og var utstasjonert et sted i seks måneder – hvis du skal få noe musikk fra Wyoming innspilt i 1960. Det er kanskje det mest konkrete, men når vi har gjort interaktive ting, sånn som den ideen på Brukbar, blir man veldig var på at musikk er knyttet til tid og sted. 

Men fortell om ideen om å gjøre dette til musikkradio.
Knut Martin: – Såvidt jeg husker, var de første sendingene våre en reise gjennom én artists karriere, hvor vi satt og diskuterte oss gjennom katalogen. Vi startet vel med Nick Lowe

Marius: – Ja, Nick Lowe i 1979. 

Knut Martin: – Ikke sant, det var både år og person. 

Marius: – Vi tenkte det kanskje som en slags demo for det som etter hvert ble P13. Men vi opplevde vel at Tidsmaskinen var et slags formidlingsprosjekt. Og det er ikke all musikk som passer klokka ett på en lørdag, samme hvor konseptuell du er. 

Knut Martin: – Etter hvert forsto jeg at gjesten er en bedre formidler enn det jeg er. 

Marius: – På slutten av demo-sesongen vi lagde hadde vi med Stian Lundberg for å teste ut en gjest, og dette var jævlig mye artigere! 

Det å holde seg til ett år er en fascinerende måte å gjøre det på, for om man holder på en sånn avgrensningen blir man minnet på ikke bare det som er svært, men det som ingen husker lenger, det som ikke er blitt en del av fortellingen i ettertid.
Marius: – Når vi har med musikalske gjester som snakker seg tilbake gjennom katalogen deres, føler jeg at det blir veldig konkret. Musikerintervjuer på radio kan ofte bli sånn “hvordan henter du inspirasjon”, “Jeg blir inspirert av skogen”, ok, interessant. Det blir vagt, da. Men hvis du kommer tettere på, “denne låten var den verste å spille inn husker jeg”, får du forankret musikken i tid og sted. 

Knut Martin: – Vi ville i starten ha gjestens mest formative år, noe de virkelig var inspirert av. Velg et år i tenårene, eller da du var syv eller hva som helst, og ta med åtte låter fra… 1979. Da tvinger vi også gjesten til å høre på ting de kanskje ikke har hørt på før. 

Marius: – Nå har vi sklidd over til at vi utelukkende gjør intervjuer med gjester om deres egen karriere, og så har vi episodene med “Top Five Records” i tillegg. Vi har forlatt ideen om et enkelt år intil videre. 

Knut Martin: – Ja, vi lar gjesten velge selv om de vil gjøre “Top Five Records” eller det vi kaller “Tidenes År”. Men det viser seg at den første er mer populær. 

Marius: – Det er lettere for oss og gjesten å gå inn i, og interessant og konkret å gå inn i. 

Knut Martin: – Hva ville du valgt selv om du fikk velge?

Siden jeg har prøvd meg på topp 5 plater før, ville jeg kanskje prøvd meg på tidenes år. Jeg lurer på hvilket år jeg ville valgt. Ville det vært noe innen egen levetid, eller ville jeg valgt et årstall som var rystende fra før det?
Marius: – Det er noen år som stikker seg ut. Vi lagde en sending om Oslo i 2000, utrolig mange band debuterte det året som fortsatte å prege musikken i mange år fremover. 

Det er et interessant tidspunkt, også fordi man begynner å få avstanden til den. Nå er det 20 år siden, og den er såpass ulik der vi er nå at det er påfallende. Jeg leser Major Labels, den nye boka til Kelefa Sanneh nå, og i den forbindelse plukket jeg opp “The Rap against Rockism”, en sentral artikkel om rockisme og poptimisme fra 2004. Og det er fascinerende hvordan det etter hvert også føles som et tidsbilde fra noe som er veldig annerledes, uten at jeg klarer å sette ord på akkurat hvordan det fungerer. Hvilke år ville dere valgt?
Marius: – Det var sikkert en grunn til at vi starta med en episode om 1979, og den brytningen der. Punken hadde på en måte allerede forsvunnet og blitt til post-punk og hardcore, og synthmusikken var på vei inn, dinosaurene som visstnok var velta av banen var fremdeles der og hip hop begynte å gry. Det er så mye som skjer på én gang. 

Knut Martin: – Selv velger jeg nok 1994, for jeg var 13 år og alt var spennende. Jeg oppdaga egen musikk. 

Det er jo et utrolig  år, 1994 kunne vært et eget valgfag på norske skoler. Og at det ikke finnes en evigvarende podcast et eller annet sted i Norge som gransker alle detaljene i det som skjer her til lands og utenlands i det året, er ubegripelig. Men musikalsk har jeg ikke så mye klart for meg heller, og det jeg pinlig nok nesten husker aller tydeligst er hvordan The Beatles gikk inn i den reissue-epoken med Live at the BBC og Anthology, og som gjorde at de to-tre årene ble det nærmeste min generasjon har kommet å leve på samme tid som Beatles. Apropos Get Back-filmen som kommer nå.
Marius: – Signe Marie Rustad snakker om Anthology i sin episode av Tidsmaskinen

Men hva stikker seg ut ellers fra det året?
Knut Martin: – For min egen del ble barndommen min besudla av skatepunk. Det var det eneste jeg hørte på i tre år. Det var no Sonic Youth og Dinosaur Jr og andre ting, men det var egentlig bare skatepunk. Så 1994 har vokst for meg i ettertid. 

Jeg tenker også på musikken som assosieres til Lillehammer-OL og det vi kaller Statsjazz her på bloggen.
Marius: – Men det er jo også året punken knakk, som Knut Martin pleier å si. Kurt Cobain dør, grungen bryter over i noe annet igjen… når jeg hører på nittitallsmusikk blir jeg slått av hvor skittent det er, hvor mye grums og støy det er knyttet til musikk som var ganske populær. Du kan gå til Chemical Brothers eller Aphex Twin også, eller Prodigy. 

Ser man stort på det handler kanskje nittitallet om begeistring for noe urent? Man kan assosiere det ordet til noe postmoderne og sjangerblandende, sånn som Jan Kjærstad bruker det, eller man kan snakke om ulike vrengte eller “skitne” teksturer i musikken. Det skjer jo masse rart nå med hyperpop og sånn, men “flinkis-forakten” ute, og fascinasjonen for blanke flater i musikken er helt innafor – kanskje gjenstår 90-tallet som det tiåret hvor smakspolitikken hadde tydeligst slagside når det kom til sånne spørsmål?
Knut Martin: – Ja, også ender det liksom opp i en ulykksalig Woodstock-festival som tar alt grumset fra hele tiåret og får det ut på to dager, det er litt ekkelt. 

Har dere sett dokumentaren om Woodstock 99 ennå?
Knut Martin: – Ja, den er helt fantastisk og helt forferdelig. 

Blir man pessimistisk og får følelsen av at vi er fucked og lever i epilogen og i aftenlandet og alt mulig av den?
Knut Martin: – Neida. For min egen del var det mest åpenbare at hadde jeg bodd der, hadde jeg vært en av dem. Som ung gutt hadde ingenting stoppa meg fra å bli med i mengden. Men mye av det er det laveste av det lavet. 

Jeg får inntrykk at kornet til mye som er åpenbart giftig i dag er så opp i dagen når man går tilbake og ser på det, litt som den dokumentaren om Britney Spears som kom for et år eller to siden, hvor det er umulig å ikke se nittitallsoffentligheten i et annet lys enn man gjorde da.
Knut Martin: – Ja, man legger ikke merke til det før det virkelig tar fyr. 

Dere nevnte at dere tenkte på P13 i starten. Men hva handler Radio Tidsmaskinen om nå? Er det å lage sin egen lille verden, liksom?
Marius: – Vi la egentlig fra oss tanken om P13 da vi oppdaget Mixcloud, og at vi kunne flette inn musikk. Vi hadde ikke lyst til å lage musikkradio uten musikk, men da det var en mulighet, ville vi egentlig bare gjøre det sånn. Det hadde uansett ikke vært plass til det vi driver med på P13, tror jeg. 

Knut Martin: – Den egne lille verdenen vi lager er jo på en måte hobby-bandet vårt. Det er jo ingen av oss to som spiller i band, og vi må jo ha noe sånt vi også. Vi skal ikke slå igjennom eller noe sånt. 

Det er jo gjenkjennelig. Man kan bli nedtrykt av mangelen på gjennomslag, men trikset er kanskje å vende seg litt bort fra det en gang i blant og tenke “nei, vi lager noe eget, og la oss se hvem som blir med”.
Knut Martin: – Enig. Vi lager det jo også for egen del. 

Marius: – Også er det gleden med å møte artister og ha gode samtaler om musikk. 

Knut Martin: – Det mest interessante som finnes er når folk snakker om det de elsker mest, får du folk til å snakke om det, trenger ikke vi si så mye, egentlig. 

Hva er mest lærerikt av å høre folk snakke om sin egen musikk, eller musikken som har påvirket dem mest?
Marius: – Det var veldig fint å gjøre Top Five Records med Mathias Eick før vi snakket om karrieren hans, for det ga veldig innsikt i hvem han er og hvor han kommer fra. Jeg tror det varierer veldig, hvordan folk snakker om sin egen musikk, hva de legger vekk på – er det musikken, stedet, hvor man var? 

Det kan jo være en kontrast der også, mellom ønsket om å ikke si så mye om det man selv gjør. Men mange har også et godt utviklet vokabular som brukes når de snakker om hvem de er påvirket av.
Marius: – Jeg elsker å snakke med jazzmusikere. Men det å snakke med David Dajani eller Trist Pike er også ganske gøy, hvor de bare skjærer til beinet om hva det betyr, ikke nødvendigvis hvordan det betyr. Men det er jo styrken med formatet, at hva det blir til formes i stor grad av gjesten. 

Er det noen familielikheter i måten folk snakker om musikk på?
Marius: – De tar det seriøst, uansett liksom. Folk kan være på forskjellige sider av “Seriøs musikk”-skalaen, i hvert fall hvis man har et utenfrablikk. Men de tar det på alvor. 

Hvis man ikke har hørt på Radio Tidsmaskinen og ønsker seg en smakebit, har dere noen veier inn?
Knut Martin: – Jeg er glad i det vi har gjort med Christer Knutsen, for han snakker om sin egen musikk på en helt annen måte – han snakker om hvor bra det er, haha! Og det er bare positivt, for du hører at han mener det. 

Marius: – Jeg vil vel anbefale at man bare finner noen man liker godt og starter der. Det begynner å bli en grei bredde i arkivet. 

Finnes det noen drømmegjester? Vi kan starte fra mulighetsrommet, dagens norske nålevende scene.
Knut Martin: – Etter å ha klippet sammen Mathias Eick fikk jeg lyst på mange ECM-artister, naturlig nok. Jeg vil gjerne sette meg ned med Terje Rypdal, for eksempel. 

Marius: – Vi har vært så nære å ha Trond Andreassen fra Ricochets så mange ganger, også har det vært ting i livene våre eller hans som har stått i veien. Så det er vel kanskje et godt svar på det, Ricochets er et av mine favorittband fra Norge. 

Knut Martin: – Vi har drømt om Top Five Records med Åse Kleveland i mange år også. 

Marius: – Noe av det morsomste er jo også artister vi ikke har hørt veldig mye på før også. Vi har en tendens til å ha gjester som er litt for like oss selv. Men så lenge man er på frivillig basis er det lett at man spør folk som er like en selv – man føler ikke at man kan plage fremmede, på en måte. 

Hvis man setter seg i tidsmaskinen, fjerner språkbarrierer og alt mulig?
Knut Martin: – Miles!

Ouff, slitsomt! Han kjekker seg så mye i intervjuer, hver gang du leser Blindfold-intervjuer med ham er han en bølle, det føles ikke helt ekte.
Knut Martin: – Nei, det blir jo en krangel, men det er jo interessant å se for seg. Og tenkt om man treffer den ene knappen som får ham til å åpne seg og snakke om musikken han liker best..

Marius: – Otis Redding.  

Knut Martin: – Det er lett å si Joni Mitchell også. Hvorfor skal man ikke si det. 

Marius: – Eller Curtis Mayfield

Kanskje Leonard Bernstein…
Folk i kor: Åjajajaja!

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Første slipp fra Nattjazz’ jubileumsprogram

I 2022 feirer Nattjazz 50 år, og de første seks artistene på jubileumsprogrammet er klare: Gard Nilssen's Supersonic Orchestra, Avishai Cohen Trio, Les Amazones D'Afrique, Ghost-Note, Mike Stern / Bill Evans Band og João Bosco & Hamilton De Holanda.

Meld deg på vårt nyhetsbrev