NTT: Er jazzen i ferd med å bli litt vel fri?

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en fredagsmusikkavis i remseform om en hel masse musikalsk samrøre. Denne uken byr vi på et svært intervju-rikt nummer – vi stikker innom Hanna Paulsberg som er aktuell med ny musikk med kvartetten Flukten, vi snakker med Natalie Sandtorv om konsertaktuelle Neon Ion, og spør Harald Fetveit om hvorfor han spiller støy og serverer grøt hver morgen i september på Kafé Hærverk. Øyvind Brække skal blant annet til Finnmark og spille med sekstetten sin, og vi snakker med ham før han drar, mens Øyvind Blomstrøm legger ut i det vide og brede om Orions Beltes serie med soloutgivelser som kommer det neste året. Og ikke minst hører vi med Lars Martin Dahl om den splitter nye, meget utsjekkverdige festivalen Hallvardsdagene, hvor mange NTT-favoritter spiller og hvor diskusjoner om lokal identitet på Tøyen og Grønland kobles sammen med musikk. 

Men aller først kan vi jo nevne noen konserter – og for å starte med en åpenbar Lars Martin Dahl: Marthe Lea Band spiller i morgen på Jazz på Gølvet, Blås lørdagskonsertserie med tidlig start (13.30), hvor du kan få deg litt musikk uten å måtte bruke kvelden på det. I kveld kan du derimot blant annet bruke kvelden på Kontrabassorkesteret, som spiller to konserter hvor det fremdeles er billetter til ekstrakonserten. Vi så mega-utgaven under Ellen Andrea Wangs residency på Moldejazz, og det var både fint og svært pussig – og vi har vel på følelsen av at også den noe nedskalerte utgaven på åtte bassister inkludert den gigantiske octobassen som Guro Moe spiller på vil finne meninga i det ukonvensjonelle formatet. 

Plateaktuelle SKRIM er fremdeles ute og spiller konserter – i kveld er de i Bergen, hvor det er Vill Vill Vest på alle kanter, men hvor de spiller i regi av Bergen Jazzforum på Sardinen Usf. SKRIM har også gitt ut en rykende fersk musikkvideo som du kan lese intervju om i Ballade – også kan du jo alltids ta en titt på vår prat med trommeslager Gard Nilssen, om du har lyst til å lade opp til konsert. 

Saksofonist Bendik Giske er tilbake med en ny plate, Cracks heter den, og han spiller et sett på Lokal bar i Trondheim i morgen kveld. På søndag kommer det vakkertklingende lille bandet Maridalen til Kampenjazz, det bør bli en myk landing for de som er i nabolaget! Trondheim er heldige, på tirsdag dukker I.P.A. opp, kvintetten med Atle Nymo, Ingebrigt Håker Flaten, Magnus Broo, Mathias Ståhl og Håkon Mjåset Johansen. Den forrige skiva deres var knallfin, dette anbefales. Få steder i Norge er det hyggeligere å høre jazz enn på Energimølla i Kongsberg når det er Jazz Evidence – og dit kommer Wako neste onsdag. På onsdag har også blogghalvdel Vinger en Jazznytt18 på hovedbiblioteket i Oslo, med Torgrim Eggen om Axel Jensen og jazz. Vi tar også med oss at Knut Værnes N-group spiller på Herr Nilsen på torsdag og at Ivan Mazuze Band med gjester spiller under Oslo Kulturnatt på Cosmopolite neste fredag!

Vi går videre! Har du et arrangement, en plate eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, det setter vi stor pris på. Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi annenhver uke oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Viktig festival med musikk og mennesker i Grønland kirke

Lars Martin Dahl utenfor Jazzboksen i Kongsberg i 2019. Foto: privat

Vår kjære konsertvenn Lars Martin Dahl, noen ganger å høre som DJ men i det daglige sokneprest for Grønland og Gamlebyen menighet, er en som liker å gjøre noe ekstra for sitt umiddelbare lokalmiljø og de menneskene han bryr seg om og faktisk også har litt som jobb å føle omsorg for. Han får slått to fluer i ett smekk (harmløst slag) når han i siste helg av september arrangerer Hallvardsdagene i den flotte Grønland kirke. En rekke gedigne artister og grupper skal være med, som Large Unit, Jonas Cambien Trio, Nosizwe og Andreas Røysum Ensemble. Det skal også være noen samtaler der i løpet av de tre dagene, men ta det helt med ro, denne gangen slipper dere Jazznytt- og NTT-programledere. Også her ser vi at andre tanker om sosial tilhørighet og mellommenneskelig forståelse er viktige.

Jeg føler jeg har vært på festival hver uke i hele sommer. Det er et rørende liv i undergrunnen, norsk jazz og annen musikk. Hva er begrunnelsen for å sette i gang atter en festival?
— Kanskje det ikke er behov for hver eneste festival, men Hallvardsdagene er det behov for. Festivalen forsøker å være et slags omdømmeløft for Grønland og Tøyen og av folk som bor her. Omdømmeløftet er noe som trengs og noe ingen andre festivaler holder på med.  Vi ønsker å få fram hva slags rikdom som finnes her og som vi tror resten av landet har godt av å vite om og lære av. Vi gir ordet til mange som sjeldent får det ellers i offentligheten. På festivalen vil man i tillegg til musikken høre hvordan ungdom beskriver det å være ung i et område hvor ungdom ofte blir omtalt negativt i media. De vil gå i samtale med Morgenbladets samfunnsredaktør. Og du vil høre en somalisk forfatter fortelle om hvordan poesi og folkefortellinger er det helt store i somalisk kultur, også for somaliere i Norge. Kanskje festivalen kan bidra til at folk i nabolaget kan bli beskrevet mer nyansert framover?

Hvordan har du valgt ut artistene her? Dette er jo mildt sagt et NTT-vennlig program.
— Hver dag har et tema og jeg har ønsket at både samtalen og musikken skal belyse temaene fra hver deres kant. På folkestemmer blander vi ulik folkemusikk og tenker at det kan underbygge folkeperspektivet i samtalen om hvordan folkeeventyr kan oppstå i dag i et mangfoldig miljø. På skråblikk tar vi opp det at området blir på ulik vis kastet skråblikk på og omtalt negativt. Musikken denne dagen har noe kantede, skrått og kompromissløst ved seg og det matcher godt hvordan mange på Grønland og Tøyen er og at det er både nabolagets og musikkens styrke. På nyskaping får vi frem kreativiteten og engasjementet i nabolaget – aktivismen. Folk har fått til det utroligst her i løpet av de siste årene. Så har jeg tenkt at noe av den samme kampånden finner jeg hos Nosizwe og Andreas Røysum Ensemble som har frontet saker som Black Lives Matter, kvinnesak, miljøsaken og aksjonert mot våpenfabrikken i Kongsberg. Det er noe av den samme ånden. Vi trenger mer av den slags.
Så skal jeg ikke nekte for at musikken er håndplukket av meg og at jeg er veldig glad i akkurat musikerne som er valgt.   

Plakaten til Hallvardsdagene er laget av musiker Marthe Lea

Ser du mange paralleller mellom kirkens budskap og jazzens aura?
— Nå kan jeg lett bli ganske svulstig av meg, så jeg skal beherske meg. Ja! Historisk har både kristendommen og jazzen hatt det til felles at de har stadig vært i utvikling og at det har vært begges styrke. Det er en slags søken etter det nye, som jeg vil tro vil overraske mange som ikke vanker i teologiske miljø. Uten de som går foran i en ny retning dør hele sulamitten. Slik tradjazzen trenger frijazzen, trenger kirkens pomp og prakt frigjøringsteologien og dens radikale miljøer. På den andre side kan en jazzfestival ha godt av en jazzparade og frigjøringsteologer er også glad i vafler.
Jazz og kirken har vært deltatt i mange protestbevegelser sammen: borgerrettighetssaken i USA, anti-apartheid, fredsarbeid, miljøsaken. Begge, på sitt beste, beskriver og tar del i livet her og nå, er søkende, søker fellesskap og samtidig vet at dogmer er bare forsøk på å uttrykke noe som ikke kan fanges med ord.

Preach! Ofte når kirker brukes til konserter handler om «det fine rommet», men det er vel mer enn bare velbehag, tradisjoner og kul arkitektur som er poenget med å fremvise musikk i kirken?
— Kirken må gjerne brukes til fine ting i et fint rom, men for meg blir det lett tannløst og uten brodd. Jeg er opptatt av å søke en slags juxtasposition. Et kirkebygg er et ladet bygg mettet med mening og fortelling, derfor liker jeg det når noe som tilsynelatende ikke hører hjemme i kirken er å finne der. Da oppstår det noe nytt som jeg ikke har helt kontroll på. Det trigges jeg av og det framprovoserer en større mening og helhet. Jeg kan være glad i tradisjoner og sånt, men jeg kan ikke fordra tradisjonalisme. Det er masse tradisjon som er dårlig og handler mer om skikk og bruk enn noe annet, da nytter det ikke å forsvare uvesenet bare fordi det er tradisjon eller gammelt.
Men det er klart at Grønland kirke har en helt makeløs akustikk og da blir ting som er fint veldig fint, men ting som skurrer bli tilsvarende virkningsfullt.  

Hvilken tune er best på kirkeorgelet som er plassert hos dere?
— Uten tvil prologen til Egil Hovlands Job-suite. Det skyldes ikke bare orgelet, men akustikken i kirka. Når det spilles ryster hele bygget. Det er mektige krefter i sving. 

Du er en ivrig DJ og plateinnkjøper. Noe nytt i påsan som begeistrer?
— Av ferske ting er Petter Eldhs Project Drum vol. 1 en veldig gøyal plate som jeg har plaget familien og naboer med. Den inneholder masse musikk som jeg har vært glad i i løpet av livet uten at det blir for opplagt.
Av gamle ting så må nevnes Betty Lou Landreth – «I Can’t Stop». Jeg har lenge hatt et slitent eksemplar, men nå måtte en fersk utgave i hus. En låt perfekt torsdag kveld på byen som søndag morgen på sofaen.   

 

 

Orions Belte har gitt ut cider under band-etiketten. Nå tar de den enda lengre

I løpet av det neste året vil alle tre medlemmer av bandet Orions Belte slippe hvert sitt soloalbum. Dermed går de i fotsporene til band som Kiss, Wu Tang Clan og The Melvins, som alle på ulikt vis (eller, to ulike vis, Melvins, etterapet jo Kiss) har jobbet med soloalbum med sterk bandtilknytning. Det første albumet er produsert, skrevet og spilt inn av bassist Chris Holm med blant annet Sondre Lerche og Sigrid Aase fra Hajk i gjesteroller. Gitarist Øyvind Blomstrøm har laget et album hvor han har spilt alt selv, mens  trommeslager Kim Åge Furuhaug har satt sammen et band med Andreas Ulvo og Ole Morten Vågan, skrevet og arrangert sammen med produsent og fast Orions Belte-partner, Matias Tellez.
Den første singelen er Chris Holms “Holy Water”, og den er ute nu. Vi satte oss ned med gitarist Blomstrøm på en kafé for å høre litt mer om hva slags store tanker den lille trioen har rota seg borti nå. 

Foto: Nicolai Grasaasen 

At Orions Belte kan romme denne typen utgivelser – var det en tanke dere var klar over da dere satte i gang?
– Nei, ikke så tydelig. Jeg tror den opprinnelige tanken med å starte bandet var at alle ideer kunne legges på bordet og at man ikke skulle legge bånd på seg med tanke på sjanger, uttrykk… tanken om ulike samarbeid var nok det som kom på banen først, at vi kunne være åpne for å jobbe med andre folk om ting. Men ideen om å ha hver sin plate kom senere.

Første gang jeg så dere på Øya kunne man få inntrykk av at det var et band med en veldig tydelig grunnidé og avgrensning. Egentlig den rake motsetning av et sånn omni-livsprosjekt-band.
– Jajaja. Men jeg er veldig glad i periodevise dogmer, på en måte. At én plate kan høres ut som én dings, at man lager en avgrensning på det. Men det som har skjedd etter hvert, er at dette er blitt en slags tank hvor vi kan legge til ting. Vi har vært veldig mye fra hverandre, bodd i forskjellige byer, og da har vi slengt inn forskjellige ideer i en dropbox og sett hva som skjer. Plutselig oppdager vi at det ikke trenger å ha så mye å si om uttrykket er strengt. Det kan være mer akustisk.. Man får behov for å utvide pakka litt. 

Er det noe som har dukket opp litt fordi dere er på forskjellige steder?
– Ja, men også at vi ser at vi kan gjøre noen forskjellige ting. Vi har backa forskjellige artister ved et par anledning, da Øya hadde jubileum, og Jansen hadde det. Da var vi husband. Vi spilte med Ånon Bakkjen oppe på Vinjerock, som er punk, og fant ut at det var helt fint å gjøre med vår type sound. Jeg tror vi havna der at vi så at vi ikke trengte å ha noen begrensning. Da er det blitt mer sånn at når vi møtes, når vi er i studio, er det blitt helt fritt. OK, kan man ha frie strekk i løpet av en konsert, kan man starte uten en plan, kan man ha forskjellige setlister, ha mange EP-er hvor vi backer ulike folk? Det har utvikla seg kjapt. 

Kanskje det er en forskjell på å ønske å lage noe som skal være så fritt fra starten av og det å oppdage at noe inneholder en frihet – et eksempel på det siste som vi kjenner er jo f.eks. Motorpsychos reise, der forteller jo folk at de delvis oppdaget underveis at de liksom kunne putte alle impulsene inn der. Hva er forskjellen?
– Når man starter en greie… vi startet veldig abrupt, vi møttes en helg og skulle bare øve for å se om vi skulle starte et band. Noen ideer liggende, også recorda vi det. Det var basen – det var veldig tilfeldig. Da står man på øvingslokalet uten masse ting tilgjengelig, det er liksom bare trommer, bass og gitar. Jeg tror nok det var enkelt å assosiere det soundet med oss, at det var det vi var. Men alle oss tre kommer jo fra steder hvor vi har gjort veldig masse rart, spilt med popartister, dyppet tåen inn i andre sjangerbaseng. Har man en regulær forståelse av et rockeband, kan det være at du legger båndene på deg selv. Men slik jeg forstår et band som Motorpsycho, så er ikke de så opptatt av hvordan folk egentlig oppfatter hva de er, eller det at de skal holde seg innafor noe. Så da kan det bli en countryplate eller prog-epos produsert av Kåre Vestrheim. Det spiller ingen rolle, og jeg har alltid tenkt at det må være en kul greie, i motsetning til prosjekter hvor man er opptatt av å være så tydelig som mulig. 

Du er en turnerende gitarist, sideman med mange forskjellige vellykkede og krevende prosjekter. Er det en utfordring å rydde plass til det som er ditt, å si til deg selv at det er like relevant som å spille med Odd Nordstoga eller Steamdome eller hva det skulle være?
– Ja, det er det. 

Man må jo ta en plass på en litt annen måte i sin egen kalender.
– Definitivt. Og det er noe som er i utvikling, fra en litt sånn spontan start til at det tar mer og mer tid i kalenderen. Det tar jo større plass, på en måte. Og det kommer stadig forskjellige merkelige henvendelser vi må ta stilling til. Men så ønsker vi å ha mange forskjellige ideer også. Vi er gira på å prioritere det mer. Det vil gå på bekostning av noen andre ting. 

Slik jeg forstår deg, har du jo også et sterkt forhold til sideman-rollen – som noe det knytter seg både romantikk og kreativ utfoldelse til. Er det noe som drar i deg når du lurer på hva du skal vie din kreative RAM til?
– Jeg tenker jo egentlig det. Én ting jeg har merket innmari godt under pandemi, og man vrir hverdagen sin, er at jeg dro mye mer ned på arbeidsrommet og bare jobba og jobba. Da jeg dro på konsert, ble det tydeligere at hver gig man gjør, alle timene i bil må føles verdt det. Før covid var det mer naturlig å si ja når folk ringte og lurte på om jeg kunne steppe inn. Det koster mer, det er blitt mer gnukk. Jeg har innmari lyst til å jobbe mer med egne ting. Og nå som vi putter andre prosjekter inn i bandet, føles det enda mer relevant. 

Erlend Mokkelbost sa i et intervju at han håpet at folk som hadde brukt mye tid på andre menneskers musikk ville få tiden til å lage det de drømte om å lage selv. Og det er åpenbart at en annen hverdag, med mer (ufrivillig) fritid har satt noen ting i perspektiv for travle musikere. At man må styre tiden sin litt med litt hardere klype.
– Helt klart. Både det, men om jeg snakker for meg selv har jeg opplevd at det å dra ut og spille kanskje ikke var den store lettelsen man skulle tro det var. Det er jo fortsatt et sabla kaos, kalenderen går på kryss og tvers og alle prosjekter forsøker å ta igjen fjoråret. Da blir jo den frilansmusikertilværelsen enda verre, du kan ende opp med å tape i begge ender – du må si nei til en ting, prioritere noe annet, og så blir det kanskje avlyst på veldig kort varsel… artistene kan bli lei av at vi har travle kalender. Det har nok ikke vært den samme frihetsfølelsen som før. Jeg trodde det skulle være fullt kick, men det har vært kaospreget. Og det å jobbe med noe helt eget, har vært gigabefriende. 

Man får nesten følelsen av at de tre solouniversene er noe de andre ikke skal vite noe om – at det er et hemmelighetskremmeri der. Hvor skjult har dere holdt ting for hverandre?
– Vi har spilt opp litt til hverandre, delt noen ting. Men vi har sagt at ingen trenger å ta stilling til hva de andre synes. Premisset var det – og om vi ville involvere de andre var fritt valg. Vi kunne gjøre det på egen hånd, ha med andre folk… det var bare å finne en måte det fungerte på. Alle tre har nok løst det på praktisk vis. Trommeslageren har knyttet til seg noen som gjør det, selv om jeg ikke er helt sikker på planen. Han har sagt at Andreas Ulvo og Ole Morten Vågan skal være med på det, også skal de jobbe tett med Matias Tellez. Chris har gitt ut soloting før Orions Belte, og det er kanskje mer gjenkjennelig for hans del, han har en signatur og har gjort produksjoner med andre vokalister. Jeg spiller bittelitt på én låt på hans skive, også er Sigrid Aase på en låt og Sondre Lerche synger på en. 

Mens din er i instrumental-land?
– Ja, stort sett. Det var en måte å bryte isen på, jeg måtte sparke inn masse dører for meg selv, som både innebar det å fysisk sette meg ned og recorde en plate, holde tunga rett i munnen når jeg ikke er så super-brainy på det. Men også det å ferdigstille ting, jeg har stort sett jobbet på demo-basis. Av og til ville jeg at det skulle høres ut som et band, så da har jeg jamma med meg selv, mens jeg også har latt masse være med vilje. Det er en hemsko for min del at jeg prøver å gjøre ting så sømløst som mulig, jeg kan se med lupe på alt jeg gjør. Så jeg prøvde å drite i det, skrive tekster og synge på noe av det, det er utrolig mange første skritt. Det ble en plate som gjenspeiler hvordan jeg hører på musikk og tenker på… kunst eller idrett eller mat. Alt flyter, jeg har klare preferanser, men jeg kan gå i vidt forskjellige klær fra en dag til det neste. Sånn er det med musikk. Men finner man avgrensningen lydmessig, er det for eksempel fint. Så du kan ha med pedal steel selv om det er noe afrobeat-greier eller noen William Onyeabor-aktige ting eller noen gamle rockabillygreier. Og så blir det på en måte uttrykket, da. Det er ikke så mange uttrykk, men det er mange elementer, på en måte. 

Det er jo litt viktig, det er litt klassisk for en soloskive. At man forsøker å dekke noen baser, distinkte enkeltlåter og avstikkere.
– Det er innmari vanskelig for meg å ikke være en referanseperson, jeg er opptatt av pophistorie, jeg elsker Ace Frehley-skiva til Kiss, den friheten er så deilig. Eller Dennis Wilsons soloplate, eller at George Harrisons plater låt innmari forskjellig fra The Beatles. Og uten sammenligning forøvrig, så tror jeg at man kan høre på våre tre at dette er sånn vi høres ut når vi holder på. 

Det ligger jo egentlig i begrepet “solo-plate” at det forholder seg til noe annet – f.eks. en plate med bandet man er kjent fra. Hvis ikke er det jo bare en… plate.
– Ja, det er to forskjellige ting. Er du Ariana Grande, gir du ikke ut soloalbum, du gir bare ut album. Det er nok forskjellen, at det er en slags utbryterbit av det. 

Hva sier musikknerden i deg at en sånn plate skal inneholde?
– Det handler ofte om friheter man ikke hadde tatt seg ellers. Og det er jo gjerne noen litt quirky greier. Lowell George har noen kjemperare låter på sine soloalbum. Rarere sanger. Eller Elvin Jones, som plutselig spiller bluesgitar på en låt på en av soloskivene sine. Eller at de bare tar helt andre valg, større sjanser på cover eller bilder, fordi det er et fristed. Jeg føler at det ofte er mer lekne plater. For noen mindre sammenhengende, men det har jeg likt, jeg setter pris på prater som spriker og inneholder veldig mange forskjellige ting. 

Er ikke jevnhet en av de mest overvurderte egenskapene ved utgivelser eller artister? Hvem vil ha det? Det at man alltid på f.eks. En McCartney-soloskive må tåle etpar forferdeligheter gjør det morsommere i min verden.
– I min og. Jeg syns det er en styrke. Men det er vanlig å hate på. At Led Zeppelin har en reggae-aktig låt, at de kjipe låtene er de rareste. 

Har du vært strengere tidligere i livet?
– Ja, men det tror jeg er fordi jeg har lagt bånd på meg selv. I Orions Belte opplever jeg begge platene våre sånn, selv om de har et sound. Det spriker ganske hardt fra kraut til blues til lounge, jeg føler ikke vi egentlig har lagt bånd på oss. Men nå kjører vi enda mer sprik. 

Matias Tellez blir på en måte et fjerde medlem i denne sammenhengen – er det noe du ser for deg fremover, at han er en del av identiteten og en garantist for at dere kan gjøre så mye forskjellig? At det skal gjennom et par med ører til sist?
– Vi har egentlig aldri snakket om det i noen særlig grad, bortsett fra at det er veldig naturlig. Og at han liker det innmari godt, som gjør det lettere å jobbe med. Nå er jeg sikker på at han fikser det, at han har en tydelig visjon. Og det jeg tar opp er veldig forma av det. Kan hende det ville vært sunt å jobbe med noen andre også. Det er jeg ikke helt sikker på. Matias har vært med på ting vi har gjort, streamingturneen og et par livejobber. Vi har fantasert om hvor gøy det kunne vært om han hadde produsert liveuttrykket og vært drøyere enn det mange livelydteknikere hadde vært siden han har sitt utgangspunkt. Det har vi snakket om. Men per nå er han ørene vi kan lene oss på. Han har en gigafordel også, som er at han i innmari mange år har jobbet med alle mulige slags opptak – superlavbudsjettsting som folk har spilt inn på rommet sitt, med verdens dårligste utstyr. Jeg tror noe av grunnen til at han er blitt så god, er at han har vært nødt til å prøve å skape gull ut av forskjellige typer stein og gneis. Når vi har kommet med en skive som er spilt inn i et rom som det vi sitter i nå, med full overhøring og ting som lekker inn i hverandre tar han det som en hyggelig utfordring i stedet for å klage over dårlige opptak. 

Det er jo en hjertesak – det hadde vært gøy å høre flere skiver med litt rare lydmessige utgangspunkt.
– Man kan gjøre mye rart, det er ikke noe problem. Vi ga ut en liveskive basert på streamingturneen fra i fjor, og det er bare left og right fra miksepulten, et stereospor. Da gjorde Matias livemiksen, men det er som det er – du kan ikke gå inn og endre på noe. Så man må sørge for at det man gjør underveis er bra, og at man kanskje er bevisst på det. Det å bare ta opp masse greier, være aktiv, gjør at man ikke har det anstrengte forholdet, nå ruller teipen, nå lyser det rødt, det kan være med på å ufarliggjøre opptaksprosessen. Det har vi jobba masse med i vårt band, at vi til og med skriver når båndet går. Den forrige skiva er lagd i studio mens vi gjør opptak, sjekker lyd. Det er blitt mer vanlig i jazzverden. Mye er veldig ryddig fremdeles, men jeg tenker at enda mer kanskje kunne vært lavterskel. 

Orions Belte har et flott navn – når kommer Bøhren/Åserud-skiva som du på et eller annet tidspunkt sikkert har drømt om?
– Det episk-nordiske filmscoret? 

Ja, også Frida-musikken. Skjønt, det gjør Beglomeg allerede. Men Svalbard-soundet?
– Ja, vi er nødt til å gjøre noe med det. Det dukket opp i tilknytning til en visning av filmen, men vi har ikke fått gjort noe mer med det. Jeg er selvsagt hundre prosent åpen om noen vil at vi skal lage filmmusikk. Eller om de vil lage en film uten lyd, og som vi kunne spilt konserter til. Eller hva som helst. 

Eller bare sende dere et plott som dere kunne lagd skive av?
– Det hadde vært nydelig. Imaginære soundtracks er veldig fint. Eller å lage soundtracks til filmer som aldri kom… det er mange som har gjort sånne ting. Jeg spilte en konsert i sommer da det var en leieforsterker, en Fender Twin. Da sto det Bent Åserud på flighten, og da ble jeg starstruck. Men så viste det seg at det ikke var forsterkeren, det var bare flighten! 

Å få frysninger av en flight…
– Åh, det er veldig flott. Det innser jeg nå, det var det jeg fikk. 

Tidligere har vi snakket en god del om sepia-årene, på slutten av åttitallet og inn mot midten av nittitallet, hvor veldig mange musikkvideoer er i sepiatoner, og hvor mange artister går mot et mer rootsy og “jordnært” sound. Er det noen sepiøse toner å spore i det som kommer fra Orions Belte?
– Lite. Jeg føler at sepia-soundet er kommersielt, at det er grep etablerte artister tok for å føle seg mer jordnære. Det er lite indie-sepia, om man opererer i undergrunnsverden kjører man kanskje ikke hele pakka med skinnjakke og tolvstrengsgitar og sånn. Men det er en megabra estetikk som kunne vært utforska mer. Men når det er sagt, har vi jobbet mer med å implementere akustiske ting i vårt uttrykk som det kommer til å skje masse mer av. Den biten er ganske viktig, og er jo også sentralt i sepia-land. Det handler jo om å finne den mer rootsy utgaven av seg selv – samme om man er hardrock, pop eller rnb. Dusty cover, men også et brunere sound, mer støvkorn på soundet. Det er en helt fantastisk bit av musikkhistorien. Når jeg tenker meg om har det nok skjedd ganske lenge før også, men det er veldig tydelig fra slutten av åttitallet og utpå nittitallet. 

 

Ja, det er sepia-årene. Man kan jo kanskje si at årene hvor The Band slo igjennom og ting skulle tilbake til røttene var en form for proto-sepia…
– Ja, men det er noe annet igjen også. Det var mer en stilretning, noe som Clapton også holdt på med masse. At man går ned en vei, på en måte. Men det tydelige på nittitallet er noe annet. 

Det er jo et reklamespråk og et musikkvideospråk. Et stort felt.
– Ja, vi kunne jo snakket om det i det uendelige. Men om Orions Belte noen gang skal ned den veien… jeg er usikker, det er en veldig forlokkende tanke. 

Tenker du nye på hvor gitarestetikken er på vei hen, hva som kommer tilbake og så videre? Og har du noen teorier om hvor det går nå?
– Av og til tenker jeg at det å være dritopptatt av forsterkeren sin, det å ha forskjellige amper til forskjellig bruk, at man bruker uendelige timer på høyttalere, føles utrolig gammeldags. At du egentlig bare snakker til pensjonister, i en verden hvor digitale brett virkelig har gjort sitt inntog. Nå gjør folk veldig seriøse jobber hvor de bare plugger en xlr-kabel inn i et effektbrett som driver med amp-modellering, Line 6, Helix, Kemper… det jeg liker med dem, er at de blir bedre og bedre. Også tror jeg at med de nye generasjonene kommer man til å fjerne seg litt fra etterapingen av fordums tid. Kjøper du en digital forsterker har den i årevis forsøkt å se ut som en gammel fender-amp, det er en classic look som du putter en heldigital løsning inni. Litt som når folk kjøper en ny el-Porche, men kan velge å ha på motorlyd inni bilen fordi du vil ha følelsen av at det bruser i motoren. Det er jo helt absurd, for en elmotor har jo helt utrolige muligheter. Og det samme er det med lydteknologiske løsninger, et brett hvor du kan lage snapshots av lyder du ikke har sjans til å skru inn ellers. Jeg tror mange bare kommer til å drite i den gamle estetikken og lage helt nye ting. Men så tror jeg det også kan bli forfriskende å høre noen spille – i verdens største gåseøyne – “ekte musikk”. Altså, å bare ha den samme gitarlyden gjennom hele låta. Veldig mye moderne gitarbruk har enorme brudd i løpet av en låt, mellom vers og refreng, og du løser denne dramatikken med sånne brett. Da føles det også friskt å, for Orions Belte, kunne stå i et hjørne og bare spille instrumentene våre. Også er det akkurat sånn, det høres ut som på plate, for vi bare fremfører det med streite lyder. Det kan føles fint nå, å bare fremføre ting vanlig. At trommeslageren ikke trenger perk eller masse pads… vanlig trommesett med stikker, liksom. Jeg tror også at folk kommer til å tenke på det på nye måter. Mange nye teknologiske løsninger har handlet om å etterligne en eller annen legendarisk dings. Nesten alle vrengbokser er et forsøk på å lage en Ibanez Tube Screamer, eller trommemaskiner som refererer til en 808. 

Gitarverden er fascinerende, for du har utstyrsfokus og mye nytt stæsj, men det møter en streng klassisisme. Det er ikke måte på hvor mye som skal lages, men det er måte på hvor rar du kan være.
– Ja, det er sånn. I pedal-verden finnes det kanskje fem typer vreng som en million nye produsenter forsøker å lage. Enten en Fuzz Face, en Tube Screamer eller en Klon… eller et fåtall ekkomaskiner eller choruser. Det er rart at ikke flere forsøker å lage noe som er helt unikt. 

Det vanvittige Limp Bizkit-opptaket fra i sommer med Fred Durst og brillene minnet meg om gitarmagasiner fra numetal-tiden. Der er det en merkbar utstyrsoptimisme, og en tro på at man kan gå nye veier med gitaren. Tom Morellos spilling på de første Rage Against The Machine-platene hadde stor innflytelse – og mye av det ble til dårlig musikk, men det er påfallende at det er sci fi og fremtidsrettet på et vis. Det slo meg at det er den siste gangen gitarkultur – i hvert fall innenfor en sånn magasin-mainstream – virkelig lekte med en helt ny estetikk, samme hvor forhatt den var. Etter det er det mye sunburst og klassiske modeller. Går det for eksempel an å lage en gitar i dag som ser helt ny ut? Det er lett å føle at man lever i en evig klassisisme nå. Men om man tok utgangspunkt i noen spektakulære ibanez-modeller fra slutten av 80-tallet kunne man kanskje funnet på en ny fremtidsgitar.
– Kanskje – det er jo noen som prøver, det finnes en tysk gitarprodusent som heter Schorr, som lager gitarer som på en måte ikke ligner på noe annet. Det føles avant garde-aktig. Men det er veldig smalt, og det er langt mellom de som kommer med radikalt nye tanker. Det må på en måte finnes fra før, for at det skal være godtatt. Rickenbacker hadde radikalt utseende gitarer, men de er eldgamle i dag. Jeg er usikker. I dag kan du bestille alt – biler som hinter til gamle ting, alle sko kommer i reissues i femten forskjellige farger. Hvis du skal kjøpe ny gitar kan du velge hvor slitt den skal være, akkurat dine farger, kropp, hals… det er bakdelen med internett, du har så mange valg, men det er den samme klassisismen og hierarkiet i bunn. Du har bare enda flere valg innenfor den rammen. Det skjer i mange verdener. Jeg møter tjueåringer som har brett fulle med pedaler som kopierer klassiske modeller sinnssykt bra. Og jeg kan forsåvidt savne tanken om at du liksom måtte bruke den ene vrengboksen du faktisk fikk tak i, uten å få sjekka den ut på forhånd. Det er jo det samme poenget som kuratert platesamling sammenlignet med spotify. 

Ja, og vi er jo i en generasjon hvor vi har fått smakt litt på begge virkeligheter med tanke på musikktilgangen. Føler du det er det samme i instrumentverdenen – at du har tjent noe på å måtte tenke denne boksen må inneholde alt jeg vil gjøre?
– Ja, det som i hvert fall har endret seg er at man alltid har så mye forhåndskunnskap. Det er veldig sjelden man har opplevelsen av å kjøpe noe ved tilfeldighet. Og det preget jo min oppvekst – å kjøpe en boks eller plate på grunn av coveret, og bli overraska. Men nå kjøper jeg sjelden noe uten å ha sett to-tre review-videoer på youtube. Jeg er spent på hva det kommer til å bringe fremover. 

Kjører du samme oppsett?
– Jeg prøver å ta med meg den samme gitaren og stort sett det samme pedalbrettet. Forrige gang vi spilte med Steamdome, gjorde Niko og jeg om på oppsettet, hadde en sånn doom-duo i midten med alle trommeslagere bak oss. Og da kjørte vi Marshall-amper, og en veldig sånn proto-jazzrockgreie. 

Da jeg så dere på Moldejazz hadde du en Les Paul – den kanskje mest kansellerte gitaren i verden, om noe er koblet til toxic gitarkultur er det akkurat den der. Føles det som et kontrært grep?
– I hvert fall i sånne sammenhenger finnes det alltid en vei inn, om man tenker på alle referanser. Det finnes noen som spiller dritfin Les Paul uten at det er masse vreng og fjelltopp-greier. Peter Green, liksom. Eller George Harrison, folk som har spilt Les Paul på en mellow måte. Det er alltid en ramme man kan finne og henge på det. I Steamdome-verden på den nye skiva er det egentlig ganske nedpå gitarmessig, det er mye melodier. Så det å kunne ha med den gitaren, som fungerer med cleanlyd der jeg opplever at en Fender Stratocaster, som jeg elsker, kanskje kan dette ned på litt feil side, er fint. Kanskje jeg spiller litt styggere av å ha en strat i sånne situasjoner. Og jeg har hatt skikkelig kick på gitar-instrumentaler fra femtitallet. Det Les Paul gjorde selv med Mary Ford er utrolig fint. Så det er et kick – å ta tilbake tanken på at det tross alt er en femtitallsgitar i utgangspunktet, og ikke nødvendigvis noe som må forbindes med midten av syttitallet og masse vreng. 

Orions Belte har vært inni drikkevarenes verden også med en cider. Ser du for deg flere sånne prosjekter? Det markerer også på en måte at dette er et større univers dere kan leke innafor. Når dere…
– Kommer oss inn i Vinmonopolets vidunderlige verden, haha! Det føles definitivt som en del av det, at vi kan gjøre ting som ikke en gang trenger å handle om musikk. Det handler om å holde det så åpent som mulig. Den cideren, som var et samarbeid med Solhøi Cider, var jo fordi det var et felles bekjentskap. Men så begynner man jo å snakke om, hva skal den smake? Den inneholdt på en måte pære, solbær, rips og kvede – da føltes det litt som det samme, surfegitar med afrobeats, litt synging… det føltes som at det kunne være det samme, og at det kunne videreføres med kunst på etiketten på samme måte som på platene. Å kunne ha masse store tanker, uten at det føles pretensiøst… jeg har ikke noe lyst til at det skal være konsepter du må lese om. Men jeg har ingenting imot at det kommer tre forskjellige plater fra medlemmene. Om ideen føles lettfattelig for oss, tror jeg det kan føles sånn for andre også. 

 

Solo og solo, herr Blom: Seks soloplatefavoritter

“Ettersom jeg elsker soloskiver og rariteter i karrierene til artister fra forskjellige band er dette noe jeg har hørt veldig mye på. Jeg måtte begrense dette litt da det finnes utrolig mye gull rett under nesen på oss hele tiden. Jeg kuttet jazz og hip hop da jeg føler det er enda vanligere å gi ut skiver i egne navn her, konstellasjonene forandres ofte og mange gjester på andre plater. Jeg prøvde også å unngå de typiske hired gunsa som også har gitt ut mange fete plater. Jeg valgte heller å fokusere på folk som har vært medlemmer av typiske band, som har gitt ut et soloalbum her og der og som er mer assosiert med bandet enn som artist i eget navn. Puh… For å kuratere det litt til valgte jeg å ta alle skivene fra min egen begrensede platesamling. Jeg brukte i en lang periode å saumfare alle de tjuekronerskassene som stod på gølvet i bruktsjappene rundt omkring, og dette har vært en viktig skole for meg. Disse platene er ofte superbra skiver med dødsbra musikere, men har ikke fått samme status som klassikerne og samleobjektene. Det kan også være plater som var kjempestore i US eller UK, men som ikke nådde samme status i Norge. Dette har pirret nysgjerrigheten min mye, og jeg har alltid vært fascinert av hvilke valg disse artistene tok når de valgte å gå solo.

Jeg kunne gått for en haug med underkategorier (jazztrommiser, beste Fleetwood Mac-medlem-soloskive, britisk progbandmedlem som ikke har vært større som soloartist, beste Eagles-medlem-soloskive osv osv osv), men det ble en salig (litt gubbete) blanding. Som alt jeg driver med ellers.”

I ingen bestemt rekkefølge:

1. Jerry Garcia – Garcia
Første soloskiva til Jerry Garcia fra Grateful Dead. De fikk alle muligheten til å lage sine egne soloalbum som de løste på hver sin måte, er spesielt glad i denne hvor Garcia spiller alle instrumentene selv utenom trommer. Her får han også vist sitt nydelige pedal steel-spill som er helt særegent. Her er det piano, orgel, samples og steelgitar i skjønn forening. Inspirerende.
Favorittspor: “Eep Hour”

2. Art Garfunkel – Breakaway
Elsker soloskivene til Art Garfunkel. Han er på en måte den «mest kjente av de minst kjente i superduoer». Mer kjent enn Andrew Ridgeley og Per Kristian Indrehus, men soloplatene hans er fortsatt veldig undersnakket. Dette er typisk velprodusert popalbum med skyhøyt budsjett, stort sett bare legender fra Wrecking Crew i kompet og recordet i åtte av de beste studioene i verden slik den så ut i 1975. Helt killer. Martin Langlie spilte denne skiva for meg for mange år siden, og den er en favoritt i en meget sterk diskografi. PS: alle platene til Garfunkel er gode eksempler på at man har større frihet som soloartist enn der man har sitt hovedvirke. Se bare på coveret til Fate For Breakfast (1979).
Favorittspor: “Break Away”

3. Christine McVie – Christine McVie
McVie er veldig ofte min favorittlåtskriver i Fleetwood Mac. Denne skiva fra 1984 viser hvorfor hun er en av verdens beste popsmeder. Steve Ferrone på trommer og Todd Sharp på gitar i tospann med megasmakfull spilling hele veien. Avmålt og laidback – akkurat som stemmen til Christine. Stjernespekket gjesteliste med både Lindsey Buckingham og Mick Fleetwood. Men det er den søvnige stratsoloen til Clapton som løfter favoritten “The Challenge” til neste nivå.
Favorittlåt: “The Challenge”

4. Roger McGuinn – Peace On You
Frontfiguren fra Byrds sitt andre soloalbum. McGuinn har gjort masse spennende utenom bandkarrieren, og jeg liker spesielt denne skiva. Full av fete låter, enormt bra musikere og kassegitarspill i verdensklasse. Flere av disse låtene kunne gått rett inn på Eaglesplater eller hva som helst annet som kom ut av California på 70-tallet.
Favorittlåt: “(Please Not) One More Time”

5. David Gilmour – David Gilmour
Jeg er veldig svak for hva jeg liker å kalle «hverdagsprog» – de litt softe, grå skivene til band som ellers ofte tendenserer til å bli veldig pompøse enten i sound eller konsept. Tenk Genesis’ Wind and Wuthering. Når det kommer til Pink Floyd er jeg definitivt mest glad i latheten til Meddle, men elsker også soundet når de peaker på Animals. Rett etter dette står David Gilmour i det sjøl og gir ut sitt første soloalbum. Det har mye av det samme gitarsoundet, men med mer pop i uttrykket. Plenty med hommage til hans helt Hank B. Marvin finner man også på den seks minutter lange instrumentalen som åpner hele ballet.
Favorittlåt: “Mihalis”

6. Adrian Belew – Lone Rhino
Måtte ha med denne koko skiva fra gitaristen til King Crimson og David Bowie. I 1982 var han så innmari langt inni synthgitar-verden som den gang var ganske ny. Her finner vi de sedvanlige tilløpene til humor som så ofte ellers med Belew, men også noen fantastiske øyeblikk med sin Roland GR-300 gitarsynth på Naive Guitar.
Favorittlåt: “Big Electric Cat”

 

Fra budeie boogie til barneblues med Flukten

Hanna Paulsberg har gitt oss en herlig sommer, i alle fall har vi hatt mange herlige stunder med henne på scenen og oss som publikummere. Gurls med Trondheim Jazzorkester var for eksempel helt vilt! For noen arrangementer… Marianna Sangitas ærlige soulvokal i det bandet er et stort høydepunkt fra året, men den vibrafonsoloen til Amund Storløkken Åse kommer ikke spesielt langt bak. Og den låten med «Joy» i tittelen. Norsk soulhistorie ble skapt. I dag skapes en ytterligere ny historie, med utgivelsen av albumet Velkommen håp med det nye bandet Flukten, der Paulsberg har selskap av Hans Hulbækmo på trommer, Bardur Reinert Poulsen på bass og Marius Klovning på gitar. Hanna gjør mye forskjellig hun, men dette føltes likevel annerledes. Den herlige platen kommer også med et naturalistisk omslag vi trenger på LP. Er det fortsatt kø på trykkeriene? 

Gratulerer med plateutgivelse. Dette skjedde kjapt, dere har vel ikke rukket å ha særlig mer enn én konsert?
— Vi har hatt to, faktisk! Men nei, det er jo ikke mye. Vi fikk vel innmari kick, og syntes dette klaffet så bra, så da var det ikke noe å vente med. Tror også at vi merket at litt av hovedgreia med bandet og musikken er friskheten i noe nytt, så da er det dumt å spille ihjel materialet før man spiller det inn.

Hva er det dere flykter fra?
— Godt spørsmål. Da vi begynte å jamme sammen i mars i fjor var det jo for å ha et lyspunkt i den ganske stusselige tilværelsen under nedstengning. Vi skapte et rom sammen som for oss var litt overraskende, og veldig positivt. 

Det er en fin men forsåvidt også litt odd sammensetning musikere her. Klarer du beskrive dine kollegers stil og hvordan de smelter sammen?
— Nja, veldig odd er det ikke synes jeg. Men det som for meg er det elementet som tilførte noe nytt og som ga meg kick er jo soundet til Marius Klovning på gitar. Bare det å spille med gitar har jeg ikke gjort så mye, det gir mye luft og i tillegg har Marius et veldig fint sound inspirert av folkemusikk, litt Bill Frisell og Scofield og Abercrombie og sikkert andre ting som jeg ikke kjenner til. Både Hans og Bardur har jo også et veldig bredt spekter av musikk de har jobbet med, og er fantastiske musikere, og den åpenheten og lekenheten, blanda med solid håndverk, og mye forskjellig låtmateriale med forskjellige innfallsvinkler blir en veldig artig lekeplass.

Foto: Bjørn Opsahl

Lekeplass er viktig. Men er det viktig å gi ut plater fortsatt?
— For meg er det det! For det første er det jo veldig gøy. Og så er det nødvendig, for å komme videre noen ganger. Man setter et slags punktum for noe man har jobbet med.

Apropos punktum: Du har flytta på landet – er det håp utenfor byene i dette landet som vi er så glade i, som politikerne sier?
— Jeg har flytta, men har ikke hatt tid til å være her så mye enda! Så det gjenstår å se… Men jeg tror jo absolutt at det er det. For meg har det aldri vært noe alternativ å bli boende i byen, jeg er jo oppvokst på gård, og trenger den stillheten og roen rundt meg. Her har jeg også fått meg kjøkkenhage og veksthus, noe som gjør meg veldig glad! 

Gurls og Trondheim Jazzorkester under årets Moldejazz. Foto: Petter Sele/Moldejazz

Konsertene med TJO og Gurls er noe jeg alltid vil huske fra dette året, kanskje spesielt den siste på et meget trangt Høvleriet i Haugesund. Det føles merkelig om ikke flere skal få oppleve denne fantastiske musikken. Sikker på at det var siste konsert?
— Nei, det blir flere! November neste år, og forhåpentligvis, hvis alt går etter planen, slipper vi også en liveplate da! 

Du hadde riktignok vikar i Joni-bandet. Hvordan var det å høre Harald Lassen være episk saxmann og spille trillende sopran i ditt sted?
— Det var fantastisk! Fikk veldig kick av å høre på Harald og resten av gjengen. Fikk jo også veldig lyst til å være med å spille, selvfølgelig…

Det ble sannelig også plass til deg på scena i Gard Nilssen Supersonic Orchestra i Marmorsalen. Fett? Det er mange slike store besetninger om dagen, med kvinner og menn overalt, og mye glede. Virker som at Nilssen her mest satt og nøt sine medmusikanter – det er liksom en feiring av scena og spilleglede?
— Veldig fett! Det er jo et utrolig artig prosjekt med livsbejaende musikk og en fantastisk gjeng med musikere. Det er jo noe av det gøyeste, det, når man får muligheten til å samle mange fine musikere og lage musikk til de, har jo kjent litt på det selv med GURLS og TJO i år, så jeg forstår Gard godt der.

Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Det var også stas å se deg spille Dexter Gordon med Karin Krog på vokal i Universitets Aula. Har du to favorittlåter med Dexter du vil dele med oss?
— Ja, hva med denne? 

Det er staselige omgivelser i Aulaen, men om man så opp i taket kunne man se speilbildet av dere som et gjeng musikere i ring som vanlig. Har venuen påvirkning på hvordan du spiller?
— Absolutt. Det er jo kanskje et lite kræsj mellom det rommet og den nedpå jazzklubb-stemninga i Dexters musikk, hehe. Så jeg kjente litt på det mens vi stod der, at det var en høystemthet i rommet som ikke var så lett å blande med den musikken. Men samtidig var det jo et utrolig kick, å få spille i det lokalet, og ikke minst å stå der sammen med Karin og det fantastiske kompet vi hadde med oss; Erik Nylander, Erlend Slettevoll og Trygve Fiske.

Det var vel uansett fett å spille med Edvard Munchs vitalisme på alle kanter rundt deg, du som er gravid og kjenner livets kraft. Det er sikkert mer slitsomt å være musiker enn det gis uttrykk for. Blir det en lang konsertpause på deg etterhvert? Vi gleder oss uansett til å se deg igjen!
— Det blir vel en pause ja, er litt vanskelig å vite hvor lang! Har aldri gjort dette før, men ser for meg at det kan være lurt å heller ta litt lengre pause enn litt for kort.  Jeg har jo mye jeg vil gjøre, så jeg gleder meg allerede til å starte på’n igjen også, men først blir det sikkert deilig å fokusere fullt og helt på noe annet enn seg selv en stund! 

 

 

Hjelp oss med en tohundrelapp med å lage bok om Atomic og jazzscenen!

Forrige uke ble det åpnet for folkefinansiering av en bok om bandet Atomic og hele den unge skandinaviske jazzscenen fra tusenårsskiftet og frem til i dag, med det klassiske albumet Boom Boom som omdreiningspunkt. Kult å få litt NTT-språk mellom to permer, og ikke minst viktig å prøve å kartlegge litt musikkhistorie som er nærmere i tid enn 60/70-tallet som man ofte vender tilbake til i slike sammenhenger. Men det krever altså at prosjektet blir finansiert på forhånd, av dere. Det er kun 200 + porto det er snakk om. Det er jo som å sende inn en tippelapp med garantert gevinst. NTT er jo gratis hver uke uansett. Pr i dag gjenstår 28% av summen, så det er bare å bestille her om dere har lyst!

 

Med urkorn og grut i ørene

Vi kunne nylig lese en helsides kronikk i Dagens Næringslivs papirutgave om Musikalsk lederskap, forfattet av filosof og professor i organisasjonsadferd på Handelshøyskolen BI. Øyvind Kvalnes er også glad i jazz og omegn, og brukte Frode Haltli og hans frihet under ansvar-gjeng i Avant Folk som case. Han kan være inne på noe, helt klart. Vi håper komme tilbake til dette i neste utgave. Musikalsk organisering og auraen fra konsertkonseptet, overført til andre aspekter ved hverdagen, ser vi også foregå på Kafé Hærverk hver eneste dag i september. Det vil si hver eneste morgen. Fra åtte til ni arrangerer en av norsk støy og samtidsmusikks sentrale karakterer, Harald Fetveit, frokostkonseptet Svart kaffe, støy og grøt. Det er klart bladfykene våknet av dette.

Frokost-støy med Harald Fetveit. Foto: Kafé Hærverk

Frokostmøter og morgendisco er etterhvert kjente begrep i næringslivet. Hvorfor startet du Svart kaffe, støy og grøt?
— Jeg hadde vel lyst til å gjøre noe som snudde ting litt på hue og tilførte en eller annen energi. Noe upretensiøst som likevel hadde en viss tyngde. Når det gjelder de tre elementene — svart kaffe, grøt og støy — synes jeg de har noe felles. Nøyaktig hva har jeg kanskje ikke fundert så veldig på – det ga seg i grunnen sjøl – men hvis jeg nå gjør det, så tenker jeg at alle tre muligens kan ha noe spesielt med tallet 1 å gjøre, også hører de til på morra’n når de er sammen: Den tida før man har rekki å tenke så mye eller kues av dagens trivialiteter.
Når det er sagt, er jeg ikke den første til å lage taffelmusikk om morgenen, og det her er inspirert av noe Agnes Hvizdalek gjorde for over ti år sida.

Hvor lange opptredener er det, og er det påfyll på kaffen underveis?
— Selve spillinga varer stort sett rundt 20 minutter. Man kan få påfyll før eller etter spillinga. Samma sak gjelder grøten.

Svart kaffe kan være så mangt, det kan sannelig grøt også. Hvilken oppskrift sverger du til?
— Kaffen er kokekaffe. Jeg syntes kokekaffe passa best til den settinga her, sikkert fordi det er usofistikert, men godt. Også hadde jeg ei treliters kanne i kjeller’n.
Grøten er havregryn, vann og melk, evt. mandelmelk. Noen ganger med epler i, og med smør, sukker og kanel etter behov. Gryna får ligge i bløt over natta med litt eddik. Det er kanskje litt for finurlig og sell out for dette opplegget, men jeg liker det på den måten.

Neia, det er innafor. Likeledes, hva slags lydutstyr har du med på disse frokostkonsertene?
— Jeg spiller på analog elektronikk. De viktigste tinga er lagd av meg sjøl, Tom Bugs og Jessica Rylan, stort sett med komponenter sammensatt på en annen måte enn det som var meninga. Ikke så voldsomt avansert. Også bruker jeg selvsagt PA’n til Hærverk, og spiller så høyt jeg tror den tåler.

Avslutningsvis: Hvordan kan støymusikk gjøre oss til om ikke bedre, så i alle fall litt mer skjerpa mennesker?
— Jeg veit ikke om vi blir mer skjerpa av å spille eller høre på rabalder. Men hvis jeg skal snakke for meg sjøl, da, og hvis det stemmer jeg blir mer skjerpa, så må det vel være fordi det er litt zen.

 

Scheen er i sjappa

Det kommer et ras med gode plater om dagen, deriblant Scheen Jazzorkesters Logical Fallacies (Jazzland), med herlige musikere fra Skien og Grenlands-området, og musikk skrevet av Jon Øystein Rosland. Om du må se levende bilder til din musikk, eller bare har lyst til å se et godt laget program inkludert Thomas Johansson som står nede ved elva og mimrer og utsondrer lokalpatriotisme, kan vi anbefale denne dokumentaren om verket, som ligger hos NRK som viser stadig mer omsorg for musikk nå. Fortsett med det! 

 

Neon Ion lyser opp Røverstaden 

Forrige gang jeg hadde mulighet til å høre Neon Ion, også kjent som Natalie Sandtorv med band, var i Molde da jeg hadde billetten og kvelden klar. Rett før avgang skulle jeg bare sende inn teksten jeg hadde skrevet til DN hele den ettermiddagen. Men ved en kuriøs inkurie og fordi jeg hadde vært så himla treg med å skifte ut en sliten Mac, ble teksten sletta og all backup forsvunnet. Jeg tok et  solid innpust og en brus, og klarte faktisk å gjenskape mer eller mindre hele teksten etter hukommelsen i den tiden konserten tok. Etterpå gikk jeg stolt ut foran hotellinngangen og tok en cognac, der traff jeg Dagfinn Nordbø fra Fire Flate som sa at Jan Garbarek en gang hadde gjort det samme. Men han hadde sletta en hel plateinnspilling. Jeg trodde på’n der og da. En som uansett har tingene sine på stell, og som skal ha konsert med bandet sitt lørdag på Røverstaden er Natalie, som viser seg å ha himla mange jern i ilden.

Natalie Sandtorv. Foto: Kristine Støylen

Hello! Du gir ut musikken din på 25-årsjubilerende Jazzland, men kan sies å traktere moderne pop. Det er kanskje ikke så nøye hva man kaller ting? Du skal jo holde konsert på Røverstaden / «gamle Club7» som liksom var en jazzklubb men like mye et diskotek og en teaterscene.
— Grunnarbeidet mitt og hovedinteressen min kommer fra jazzmusikken. Det er der jeg har følt meg hjemme, og hele grunnen til at jeg ville drive med musikk i utgangspunktet. Å plassere det jeg lager i en bestemt boks er ikke noe jeg ønsker å gjøre fordi jeg føler musikken min er innom flere sjangre, og den beveger seg hele tiden. Jeg liker ikke å stå for lenge stille, jeg ønsker å skape noe nytt, men samtidig å ta med meg mitt forrige album videre inn i det.

Det er jo ikke sånn at jeg har bestemt meg for at nå skal jeg drive med moderne pop, men heller har fokuset vært at jeg skal lage musikk basert på det som inspirerer meg og det mitt uttrykk tillater å skape innenfor det og hvordan det fungerer med de jeg samarbeider med.

Hvem er med i livebandet ditt om dagen? Hva er det de bringer inn til musikken?
— Med i bandet har jeg noen fantastiske utøvere, Martin Vinje er MD og spiller keys, Kristian Jacobsen spiller bass, Henrik Lødøen trommer, og Karoline Wallace synger og spiller litt synth. Det er jo musikere med sterke egne uttrykk, og som gir mye av seg selv på konsertene. Derfor har vi plukket alle låtene fra hverandre og bygget dem opp igjen som band, slik at det skal låte naturlig og organisk på konsert. Det tar lang tid å finne en banddynamikk, og jeg er veldig glad for at vi har jobbet så mye som vi nå har gjort, fordi vi har knekt noen koder, bygd ned, bygd opp, og nå føler jeg vi er en samlet organisme når vi spiller. 

Under Moldejazz i fjor. Foto: Thor Egil Leirtrø

Samtidig fremstår innspillingene dine meget forseggjorte og uttenkt, hvordan samarbeider du med produsenter?
— Når jeg jobber i studio er det alltid med en åpen og fri tilnærming, og det minner meg faktisk litt om å jobbe med fri improvisasjon. Produsentene jeg jobber med er jeg veldig komfortabel med, det er første-pri. Vi jobber alltid først med lydbildet, og prøver å finne en stemning. Imens skriver jeg tekstene, og så improviserer jeg noen runder på tracket, og etter det plukker vi ut fraser som vi kicker på.  Men av og til kan jeg ha en hel del klar før vi begynner å spille inn. Det varierer, men det viktigste er en åpen og trygg sone, hvor vi er såpass trygge på hverandre at ideene bare får flyte. 

Den siste singelen din heter «Cold War», hva handler den om?
– «Cold War» var det første jeg og Erlend Mokkelbost skrev da korona slo til. Jeg hadde ikke planer om å begynne på ett nytt album, men vi ble invitert til å bruke Ocean Sound i to uker da alt stengte ned, så da måtte vi jo utnytte tiden.  Den handler vel om et forhold som har gått i stå fordi de ikke kommuniserer med hverandre mer. Og viktigheten i å vise sårbarhet, og ikke være for stolt. Neste singel kommer 1.oktober og er litt mer av det lystige laget, «Gold Covered Bliss» heter den!

Her fremstår du som Neon Ion. Er Natalie Sandtorv involvert i andre musikalske prosjekt om dagen?
— Ja! Faktisk etpar forskjellige ting. Det kuleste akkurat nå er kanskje Oliver Steidles Killing Popes, som ga ut et album i år, Ego Kills, som jeg er feature på.
Da er det gode gamle elektronikk-vokal-Natalie som er på ferde igjen. Vi skal spille på et par kule festivaler framover, bl.a. Berlin Jazzfestival. Det blir fort endel samarbeid med tyske musikere, og jeg har et band med saksofonisten Philipp Gropper, og Moritz Baumgartner, som vi har spilt med en del før covid, bl.a. Jazzdor i Berlin. Vi skal møtes i Firenze i høst å skrive det jeg håper blir et album. Det er ganske rått å spille med Phil, han er jo helt sinnsykt next level!
Jeg har også en lydinnstallasjon med Eirik Havnes, som hadde åpning i Stuttgart i august, «It didn’t feel like I was screaming because the world was so loud».
En tysk film jeg har skrevet musikk til vant nettopp pris under Locarno Film Festival, og kommer til å turnère litt framover. 

Det var ikke småtterier, det?
— Så er det kanskje det mest spennende jeg skal i gang med, som er veldig «early stages», men det er snakk om et bestillingsverk, med to andre komponister som jeg digger, til en veldig fin festival, og som jeg gleder meg ekstremt til å snakke mer om når ting er i gang! Vagt… hehe.  Ellers er det nå å gjøre ferdig dette albumet som jeg jobber med, og som kommer ut på Jazzland til våren!

Første gang jeg hørte deg var i en impro-sammenheng. Hva er det som er så fett med improvisasjon?
— Hva er ikke fett? Altså, det som er viktig er jo at vi har tilegnet oss et hav av kunnskap gjennom musikkstudier, jamming, teknikkøvelser, repetering og så videre, og når man improviserer har man disse egenskapene å bruke i et fritt og trygt rom med andre musikere som sitter på like og ulike referanser. Sammen kan dette skape ekte magiske øyeblikk. Man kan bli overrasket hver gang man går på scenen, eller sitter som publikummer i salen! 

Enig. Avslutningsvis, er det noen låt du kicker på om dagen?
— Jeg har to. Ta med begge! «We Made It» med H.E.R. Sinnssykt kult lydbilde og en deilig åpen komposisjon til å være en ganske kommersiell artist.
Jeg har også forsvunnet litt inn i Moor Mothers verden i det siste, og låta hun har med Billy Woods, «Furies» er helt sinnssykt bra! 

 

Nytt nummer av Jazznytt ute nå!

Bli gjerne abonnent på Jazznytt, det er et fint nytt nummer ute i postkasser og større Narvesen-kiosker i disse dager. Det er slettes ikke dyrt, og bidrar til at musikkscenen kan bli dekket her og nå og for ettertid. Av innholdet:

Stian Carstensen har heldigvis kommet tilbake til musikken, og den dypt begavede og eiendommelige musikeren snakker om alt mulig rart sammen med Filip i forkant av nytt album.

På omslaget finner vi den store amerikanske trompetisten Ambrose Akinmusire som skulle spilt på Victoria lørdag, men den konserten ble akkurat utsatt, og et samarbeidsprosjekt med Scheen Jazzorkester senere i høst. Hans bevisste spill gjenspeiles i hans samfunnssyn.

Bjørn Stendahl tenker tilbake til 1921, et sentralt år for jazz i Norge. Han har gått gjennom avisenes beskrivelser fra den gang av de tilreisende musikerne og underholderne som brakte jazzmusikk til Norge første gang, og det er skremmende lesning full av rasistiske stereotypier.

Det eksperimenteres mye i jazzens yttergrenser om dagen, der en ny holdning til elektronisk klubbmusikk og improvisasjon viser seg. Audun møter møter Dorothea Økland, Sofie Tollefsbøl fra MIDISOFI og Kai von der Lippe fra bandet Why Kai, som er eksponenter for denne begeistrende utviklingen.

Ellers har Karoline R. Jerve intervjuet gitarist og snart soloalbumdebuterende Christian Winther, vi møter saksofonist Elisabeth Lid Trøen og pianist Isach Skeidsvoll, i tillegg til fotogalleri fra noen av sommerens festivaler, våre faste spalter og artikler, og en stor mengde omtaler av plater, bøker og filmer. God lesning!

 

Øyvind Brække tar med sekstett og trombone til SALT i Oslo og Finnmark

Foto: Knut Bry

Trombonist og komponist Øyvind Brække er konsertaktuell med sekstetten sin, som ga ut Wilderness i fjor. Bandet har noen endringer – Jørgen Mathisen har kommet inn for Knut Riisnæs og Bárður Reinert Poulsen vikarierer for Per Zanussi. Men ellers hører vi Erik Nylander på trommer, Jacob Young på gitar og Bergmund Skaslien på bratsj i tillegg til Brække selv. De spiller på SALT allerede på søndag, og neste uke drar de til Finnmark hvor det er duket for konserter i Hammerfest og Vadsø. I sommer så vi ham litt her og litt der, blant annet en svært underholdende konsert på Moldejazz med The Source, så det var på høy tid å snakke litt med karen. 

Ny saksofonist og bassvikar – fortell!
– Ja, Jørgen overtok livedelen etter at Knut trakk seg etter releasen – kan hende at Knut ante at det ville blitt litt strenge reiser, han sa i hvert fall høflig takk for seg, men det var veldig hyggelig å ha ham med på plata! Med Jørgen har jeg vurdert om det skal bli en annen profil eller retning videre. Det blir jo annerledes uansett. 

Hva er forskjellen?
– Med Knut har du det gamle lyriske med Dexter som kanskje ikke er like tydelig hos Jørgen… han bringer mer av sin generasjons impulser, post-Coltrane-skolen, mens Knut har vokst opp paralelt med dette her og dro veksler på andre deler historien. På Wilderness-platen var det noen numre hvor jeg hadde Knuts lyriske arbeid i tankene, som på “Yellowstone”, “Wilderness” og “Flow”. Jeg skriver litt mer modalt nå, kanskje det har påvirka meg. Og så noe klarinett og sopran. 

Hva med bass-skiftet, får det noen lignende konsekvenser?
– Det handler mest om at Per fikk unge i mai. Bárður er kanskje likere Per som musiker, forsåvidt. Han er glad i å spille arrangementer, og forholde seg til linjene jeg har skrevet. Jeg er jo glad i å lage basslinjer, kanskje jeg kjøper meg en gammel fender når jeg blir litt eldre, haha! Per var jo trombonist en gang… det er en del bassister som har bakgrunn på trombone. Selv Mingus spilte trombone. 

Er det å bli arrangør noe som er nærliggende når du er trombonist? Jeg har ikke ført statistikk, men det føles som noe mange trombonister driver med.
– Det smitter jo når du ser at kolleger får det til. Og instrumentet er knyttet til storbandjazzen. Det å leve av trombone har handla om å ha en jobb i et storband. Og da ble det kanskje mange orkesterledere som spilte trombone, og lagde et bandsound. Det med trombone i småjazz har alltid vært på siden. Selv J.J. Johnson kunne ikke gjøre det hver uke… 

Så det er ikke noe med at det instrumentet gir deg en særegen utsikt over musikken eller noe?
– Nei, eller ja, det er jo en barndom, du starter tidlig i storband og får innblikk i hvordan stemmene ligger, som gjør det lettere skrive for blåsere i grupper. Men det er selvsagt saksofonister som kommer fra storband, og andre instrumenter også. 

Du skal oppover til Finnmark med bandet i tillegg til SALT i Oslo – der var du tidligere i år også.
– Ja, det var litt pandemitankegang som lå der også. Med turneen i mai og september ville jeg ikke utsette meg for ombooking. 

Da er Finnmark tryggere?
– Ja, nå oppdaga jeg forsåvidt at det var litt vanskeligere å få mye jobb i Finnmark enn lenger sør i Nord-Norge, blant annet på grunn av flypriser. Jeg var litt uheldig og havna midt i jakttiden, i Kirkenes er alle ute og jakter. Kanskje det hadde vært mer aktuelt rundt Varangerfestivalen. Tingen er tydeligvis å begynne i Hammerfest, så dra til Alta, så Lakselv… jeg var uheldig og booket Vadsø tidlig… men det er første gang jeg prøver å legge opp en tur i Finnmark sjøl. Jeg har en forespørsel i München, og jeg vet ikke om det er håp for noen flere konserter i Tyskland. Stuttgart, kanskje, jeg noen greier på blokka…. bare det blir litt enklere. Band begynner å bli litt sugne på å ikke bare spille i nord! Men klubbene i Finnmark er bra og jevnt besøk. I mai kom det jevnt 50 personer på konsertene våre, uten noen voldsom bombing av facebook. De anbefales. 

På vårparten kom du med trombone-soloalbumet Aller anfall ist schwer, hvor du spiller helt alene. Hva er det som gjør at man som musiker kommer til et steg der man ønsker å prøve å spille uten andre mennesker?
– Det å prøve å være helt solo? Det er uvant for en trombonist som er flasket opp i store ensembler og storband. Det handler litt om å prøve å bleke lerretet helt selv med forløp uten å måtte reagere så mye på omgivelsene. På den plata ble det mye post-editering, så sånn sett er det ikke bare en soloplate, det er på en måte en duo med Tellef Kvifte, som også har gitt den ut. Men det er basert på raskt innspilte forløp. Jeg hørte Mats Eilertsen hadde laget en plate på  lignende vis før. Det var noe ønske å bruke ren lyd som utgangspunkt. Jeg lager vanligvis låter med blyant først, og så inn i noteprogram. Men nå ville jeg ha lyd som hovedkilde, det finnes ikke en blekke fra den plata. 

Men handler det også noe om å forsone seg med sitt eget instrument? Det å ende opp med for eksempel trombone – er det noe som kan føles ergerlig noen ganger, at man blir nysgjerrig på andre valg?
Man kan ikke spille veldig fort, for eksempel – jeg hører folk rundt meg som spiller raske figurer. Og man blir smittet av lydene rundt seg i et band. Plutselig kommer det noen raske ting ut av trombonen også. Jeg tror kanskje ikke alltid jeg låter tromboneaktig, jeg er påvirket av musikantene rundt meg, hva de har spilt. Trygve Seim påvirker meg med midtøsten-improvisasjon, jeg behersker ikke kvarttonene like godt som ham, men allikevel… i Trondheim Jazzorkester påvirker Eivind Lønning meg, det å prøve å splitte tonen, sånne ting. Det viktigste er at man får mange rollemodeller som driver med det… jeg opplever at det er storbandmiljøet og latin-music-miljøet hvor trombonen virkelig er sentral. Men jazzmiljøet trenger ikke trombone, på en måte. Der må jeg skape det behovet selv og finne måter å løse det på. 

Ouff, “jazzmiljøet trenger ikke trombone”, det er en hard erkjennelse!
– Hahahahaha! Ja, men det er fascinerende med cubanere, for eksempel. Der kan sangere trombonefraser. Om jeg kommer for sent på øving kan de synge det jeg skal spille. Det er ikke tilfelle i jazzen, at folk kan din rolle. I jazzen har de kanskje mer koll på akkorder. Det er noe å hente fra disse folkemusikkmiljøene i byen. 

The Source spilte en flott konsert begge NTT-halvdeler var på i sommer, og kommer vel også med en plate i løpet av høsten som heter But swinging doesn’t bend them down?
– Ja, jeg håper den kommer i slutten av september. Vi har ikke noen booking før i november, men det blir en online utgivelse i første omgang. Vi booker en ganske fin turne i sør-norge i mars. Porsgrunn, Tønsberg, Oslo, Nesodden, kanskje det blir Bø og sånne ting. Da får vi en liten vårrunde om ikke pandemien knekker oss. Det har vært en fin oppsummering, den plata der. Vi hadde et mål om å skrive nytt materiale. Det er tre-fire er gamle, men resten er kliss nye. 

Hvordan er rytmen i det bandet – det føles som at dere har et eget tempo.
– Ja, det er ganske rolig tempo der. Samspillet er nesten viktigere enn låtene etter hvert. Vi liker å blande, stykke opp låter, og komme på scenen uten fast setliste. Det var litt mer fast i Molde i sommer, siden det var så mye nytt. Men planen på vårparten er at vi skal kunne improvisere setlist, lage improviserte suiter. Jeg prøver å skille The Source og sekstetten litt fra hverandre, i sistnevnte er det mer gjennomkomponert og planlagt ensembleuttrykk. The Source skal helst bare være en ressurs som går i hvilken som helst retning. Det har jeg litt lyst til å holde på, kanskje jeg prøver å ta det med i sekstetten etter hvert og, det med å åpne for duoer og trioer innad i bandet. Jeg har hørt litt på sen chicago-skole, George Lewis hadde et band med Dave Holland og hva heter han… Anthony Braxton. Der er det noe å hente, altså. Det er noen historiske paraleller jeg prøver å forholde meg til. Da The Source starta kjente jeg ikke like mye til frijazz, selv om jeg hadde hørt på noen Ornette-greier og sånn, jeg kom mer fra bop, og det var vel egentlig en fordel. Da jeg begynte i Trondheim lærte jeg det mer via Trygve og Ingebrigt. Det er passende, for frijazzens kjerne er jo en slags folkemusikk, man lærer seg låter på øret og sånn. 

Det går jo igjen i The Source, man kan liksom nynne mye av det dere gjør. Fine, enkle melodier.
– Ja, og Trygve er jo veldig melodisk involvert om dagen, med Helsinki Songs. Men han hadde også den Ornette-siden da vi startet, da var konsertene våre mindre melodiske. 

Er det naturlig å se på The Source som et slags livsprosjekt?
– Jeg var litt i tvil, vi diskuterte på et tidspunkt om vi skulle holde det til juleshowet. Gutta er så opptatt, skal vi bare lage de store showene? De er jo frika nok, de. Men det er noe med å spille intimt. For min del er jeg glad for at vi holder på bandet og jeg tror de andre også synes det. Men jeg merker at jeg må være tidlig ut med boka for å få alle til å passe det inn i sine liv. Per Oddvar har et band, Mats har flere prosjekter… men det virker som at alle liker å fokusere på det, så lenge vi kan ta vare på hvordan bandet er. Jeg føler den lekenheten og den litt uhøytidelige attityden settes pris på. Mange band vil ha spesifikke uttrykk, tydelige setlister, ikke lov til å bruke cymbalen… kan det være en tendens nå for tiden, at man må passe seg for å ikke bli for coffee-table-vennlig? At man designer det for mye? Det handler jo egentlig om å spille nok live, da rufses det til. Om man gjør få konserter og er mye i studio, kan det hende man strømlinjeformer og dyrker låtene i seg selv litt for mye. Jeg tenkte litt på det rundt Jon Christensen, hans innstilling om at har man gjort den låta, så har han gjort den… å alltid være på vei videre. Det er en holdning som er lett når du har mange jobber og kan ta det videre neste kveld. Men møtes du en gang i halvåret, vil du kanskje bekrefte det  mer, bare for å vite hva du har. Sånne residencies, Five Spot-engasjementet til Monk og sånne ting, er jo sånn sett drømmen. 

Dere kunne spilt en residency?
– Vi må absolutt ta det opp. Om det ikke blir tre uker, kunne det vært tre dager. Atomic gjorde visstnok det i fjor. 

Det skal være sikkert og visst, de spilte fem dager på Hærverk.
– Fem dager, ja. Det er en god tanke. Det er bra for musikken også, og miljøet. Det skal jeg absolutt ta opp. Julekonsertene har jo vært sånn, med to-tre kvelder. Men det er også noe annet, mer folkelig i tilslaget. Jeg drømmer om å smitte vår egen musikk ut på det publikummet, om den samme crowden kunne kommet på konsertene med vårt eget materiale. Jeg vet ikke om de andre deler min tro på det. Men hvorfor ikke? Hahahaha!

Det er en sær situasjon å spille så populære konserter, men samtidig ikke helt få med publikum på å være med inn på det dere “egentlig” driver med.
– Ja, jeg husker jeg diskuterte det med Tora Augestad. Med musikk kan man få en billett til suksess, som er julekonserten. Men det blir et stempel også. Når jeg booker “interessant, men når spiller dere juleshowet”? Det koster litt å breake et nytt repertoar og ta ting videre. Er prisen for å overleve som musikant at jeg er julemusikant? Jeg vet ikke. Til og med Miles spilte jo standarder lenge før han brøt det opp på slutten av sekstitallet. Men vi er en fin situasjon i Norge. Du ser yngre som går rett ut og spiller frijazz, slipper å bruke ti år på å tekkes publikum først. De har tilgang til store scener med eksperimentelle ting, det er en luksussituasjon. Det var kanskje ikke like reelt på nittitallet. På første turneen med The Source rydda vi nok en del jazzklubber. Særlig i Nord. Det var nok lettere å dra ned mot tyskland. Men nå har jo frijazzen blitt veldig stueren. 

 

Appappapp, er nå egentlig frijazzen blitt stuerein, Brække? Denne talkshow-verten er uenig!

Det viser seg nemlig at frijazz-twitter, frijazz-facebook, frijazz-youtubekommentarfeltet og (antar vi) frijazz-tiktok er i HARNISK etter at den fjollete talkshow- og karaokeverten Jimmy Fallon inkluderte Peter Brötzmann-plata Nipples i sin tydeligvis faste spalte Do Not Play, hvor han og The Roots fniser av musikk som låter rart. De titter litt på coveret, grubler over at det både er en sekstett og en kvartett på skiva, også spiller de litt av musikken, som låter som Peter Brötzmann, og dermed går under sjangeren rart. 

Åjadda, det er lett å irritere seg over Fallons såpeglatte nå hygger vi oss dere-humor som ofte går ut på resirkulering av memes og tankeeksperimenter a la “hva om vi sang Hurtigruta Carglass-jingelen med Mick Jagger-stemme”, og man kan jo sikkert få litt TIX-pannebåndspising-PTSD av å se den trygge og fnisete puddingen rynke på nesen av litt tysk frijazz fra 1969, men det er også unektelig surrealistisk og rasende festlig å se den ene Brötzmann-fanen etter den andre dukke opp i kommentarfeltet under videoen og kreve OPPREISNING på vegne av saksofon-ikonet. Hvem vet, kanskje ender det hele opp med at han blir invitert til å spille på The Tonight Show? Eller kanskje de kan finne plass i kalenderen til flere amerikanske jazzartister som opererer innenfor rare landskap i dag. Kanskje heller det, egentlig – så kan vi høre på Nipples og jobbe med å få Brötzmann til Lindmo på vår kant. KAMPEN FORTSETTER, KAMERATER, GODT VALG 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger