Nyhet

Jon i Molde og deromkring

Jon Christensen er den musikeren som har spilt flest ganger på Moldejazz, og lørdag 24. juli hylles trommeslageren med en hel dag under festivalen. Jazzhistoriker Bjørn Stendahl skriver her om Christensens musikervirke og hans unike posisjon i norsk jazz.

Tekst: Bjørn Stendahl

Molde jazzfestival, 1963. Sju konserter med sju band. Ti konsertavdelinger pluss fem jammer. En entusiastisk rødhåret trommeslager var med på sju (!) av konsertavdelingene og nesten alle jammene. Han var 20 år gammel og het Jon.

Litt av en bragd! Tjueåringen Jon Christensen dominerte på denne sin første jazzfestival i Molde. Han spilte med de fleste, med Dexter Gordon, Sonny Stitt, Louis Hjulmand, Lars Werner, Curt Lindgren, Einar Iversen, Erik Amundsen og Arild Wikstrøm.

Det var Jons første jazzfestival – men han hadde allerede hatt en oppsiktsvekkende rask karriere. Han begynte i storband da han var 15 år, og ut fra det storbandet dannet hans fetter Finn Mellbye en kvintett som, da Jon var 17, vant Norgesmesterskapet for amatørjazzband – og Jon selv fikk 2. solistpris, noe som var meget sjeldent for trommeslagere. Men denne trommeslageren kunne noe mer enn å spille trommer – hans kraftfullhet og samtidig ydmykhet, ledighet og mykhet, og øre for alt som skjedde rundt ham, ga ham en unik posisjon i tidens (og ettertidens) jazz.

Allerede høsten 1962, nitten år gammel, fikk han spille med jazzstjerner på Oslo-besøk, som Bud Powell, Dexter Gordon og Don Byas. Da hadde han allerede begynt å spille fast med Arild Wikstrøm (fra 1961), senere med Egil Kapstad (1962–64) og Karin Krog (1962–68), bl. a. på festivaler i Antibes og Montreux.

Jon Christensen. Fotograf ukjent. Utlånt av Nasjonalbiblioteket

Etter debuten i Molde i 1963 ble han en ganske fast bidragsyter til den festivalen. Festivalkomp i 1963, 64 og 67, jamkomp i 65 og 69, men deretter ble det slutt på faste «festivalkomp». Det forhindret ikke hans ønskete medvirkning ved de fleste Molde-festivalene på 60- og 70-tallet, og ved halvparten av festivalene på 80- og 90-tallet.

I 1964 hadde han startet sitt mangeårige samarbeid med Jan Garbarek, noe som skulle gjøre dem begge til verdensnavn. Jan hadde jo deltatt på Molde-jam med Jon allerede i 63. Jons fantastiske lydhørhet og evne til å supplere musikkbildet rytmisk, dynamisk og klanglig, resulterte i at han etter hvert ble en av de mest benyttete trommeslagere i europeisk jazzliv.

Etter en konsert med George Russell Sextet på Gyllene Cirkeln i desember 1965 skrev Carl-Erik Lindgren i Stockholmstidningen: – En nyhet för mig var den unge norske trumslagaren Jon Christensen, som väl måste betecknas som ett av de största trumfynd vi gjort någonsin på dessa breddgrader. Han har den ytterst sällsynta förmågan att äga ett naturligt, osökt «beat», och tekniken tycks duga gott också. I bassisten Cameron Brown har han funnit en partner, som skapar en idealisk rytmsektion, bland de bästa jag alls har hört på Cirkeln, oavsett nationaliteter.

1965–71 spilte han fast i den amerikanske George Russells store og små skandinaviske band, gjorde plateinnspillinger i 1967 med Egil Kapstad, Einar Iversen og Jan Garbarek, videre hyppige plateinnspillinger med Garbarek i 1969–71, i Jan Erik Volds navn 1969–73, med bl. a. Terje Rypdal (1968–71), George Russell og nordiske musikere (1969–71), og spilte med bl. a. Stan Getz (1970), Sonny Rollins (1971) og Europeisk workshop (1972). Skal vi ramse opp mer? Nei…, men i 1967 vant han Jazznytts musikeravstemning i sin instrumentsjanger og mottok Norsk Jazzforbunds Buddy-pris. I 1975 ble han kåret til «Årets trommeslager» av European Jazz Federation.

I Jazznytt oktober 1967 besvarte han spørsmålet om sin lynkarrière: – Jeg har alltid prøvd å følge med i utviklingen av det moderne trommespillet. Jeg har hørt mye på de ledende musikerne, men har alltid lagt an på å lære av dem – ikke å kopiere eller plagiere dem. Dette er trolig hovedgrunnen til at jeg ikke har stagnert.

Bjørn Kolstad i Bergens Tidende etter en konsert i april 1968: – Jon Christensen har frigjort seg fra de faste, stivnete meter-markeringer til fordel for de frie variasjoner over en nærmest følt grunnrytme.

Den stillferdige Jon med sin lydhøre tilstedeværelse ble ettertraktet i hele Europa.
I et tilbakeblikk (i Jazznytt nr. 6’1981) fortalte han til Johs Bergh om overgangen fra lokal berømmelse på slutten av 60-tallet til 70-tallets internasjonale gjennombrudd: – Vi var hele tiden ærlige mot den musikken vi hadde valgt å jobbe med, vi prøvde aldri å bli mer populære ved å forandre på musikken, spille litt enklere låter her og der. Vi møtte jo motstand en del år, når vi reiste rundt med den litt skakke musikken vi holdt på med. Men så viste det seg etter hvert, da, når vi ikke ga opp, men bare kjørte videre i samme stil, ble bedre på instrumentene, bedre som band, så oppdaget publikum og arrangører etter hvert at her var noen som jobbet seriøst med en musikkform som er ny og spennende, og så fikk vi jobber på det. Det gjelder å finne sin egen spillestil, finne en musikk som man føler seg komfortabel med, og som samtidig har noe nytt, noe spennende over seg.

I et tilbakeblikk (i Jazznytt nr. 3’1984) forklarte Jan Garbarek: – Jon er vel den musiker jeg har lært mest av, i betydningen å lære ting jeg ikke kan si hva er – det jeg ikke kan si noe om. Men det har å gjøre med at han ikke forserer, noe med at han venter på at ting skal komme naturlig. Han venter til tiden er inne, og når grooven kommer, er han en mester i å holde den oppe, og ikke gi slipp! Han har en bånn i seg sjøl, en enorm ressurs. Jon kan ta ting ut fra ikke noe – og bare la det bli…

1970: Den tiende Molde-festivalen. Men tenk dere: bare én konsert med Jon Christensen. Den siste kvelden i juli. Foran ham satt saksofonisten Charlie Mariano med bena i kors. Men snaue åtte uker senere skjedde en jazzhistorisk hendelse: tyske Manfred Eicher kom til Oslo og spilte inn den første norske ECM-plate, LP-en «Afric Pepperbird» med Jan Garbareks kvartett. En plate som ennå rager som et høydepunkt i vår jazzverden. Ett av sporene varte bare i 65 sekunder. Det het Blupp, var signert Jon Christensen og framført av ham alene – med slagverk og stemme. Med tittelen «Blupp» siktet han til en nyfødt babys vennlige pludrelyder – eller kanskje litt promping …?

I boka «Jazz i Norge», utgitt på Gyldendal i 1975, ble elleve kjente jazzmusikere (født 1903–1947) intervjuet. Jon Christensen, 32 år, var den nest yngste.
Intervjueren, Einar Økland, spurte om Jon hadde elever:
– Noe rent teoretisk tror jeg aldri jeg har lært bort, for det kan jeg ikke selv. Jeg har aldri lært å spille trommer. Så det jeg kan, har jeg tatt opp helt personlig og lært meg selv.
– Finnes det en egen «norsk» jazz? Eller er jazzen en typisk internasjonal kunstart?
– Den er vel først og fremst det siste. Men man bruker den musikken man har hørt gjennom oppveksten, og så får det kanskje et snev av litt personlig norsk feeling. Kritikere i utlandet er veldig ivrige etter å skrive det, selvfølgelig, de kaller den musikken vi spiller «norsk fjelljazz» med innslag av isbreer og fjorder!
– Hvilken retning tar jazzen tar fremover?
– Det er en liten tendens til å gå tilbake igjen til det mer akustiske. Nå har man vært gjennom alle disse super-rockebanda med elektronisk utstyr i tonnevis. Med den kvartetten vi har (Garbarek/Stenson kvartett), og med de erfaringene vi har gjort rundt omkring, tror jeg det er på vei tilbake igjen til akustisk musikk. Jeg vet ikke hvordan det kommer til å gå med stilart og sånn, men det blir i hvert fall på et mer menneskelig lydnivå enn det som har vært tidligere. – Ellers tror jeg det lille oppsvinget som er kommet i Norge i jazzsammenheng, ikke kommer til å forsvinne med det første. Tvert imot, jeg tror det kommer til å bli bare bedre. – I dag kommer også publikum fra alle samfunnslag, det er ikke så spesielt nå som det var før. Ikke så intellektuelt. Jeg synes også å se at det er en tendens at stadig yngre og yngre mennesker kommer til jazzmusikken.

Jon fikk mye ros for sitt ekstremt lydhøre spill. Han var aldri den som briljerte teknisk og framhevet seg selv. Han behøvde ikke å telle takter; han følte alltid hvor han var. Han anså seg selv for å ikke være spesielt teknisk god, men det spilte jo ingen rolle når man hadde Jons «store ører», musikalitet, erfaring og tilstedeværelse.

Johs Bergh i Jazznytt nr. 4’1976 om Garbarek/Stensons «Dansere» (innsp. 1975):
– Jeg vet få eller ingen trommeslagere som samtidig kan understøtte, styre, samarbeide med alle andre musikanter, og holde en hel musikkskapende gruppe levende og under kontroll.
Knut Borge i Jazznytt nr. 3’1977 om Radka Toneffs «Winter poem» (1977):
– Jon Christensens trommespill bør være et eksempel til etterfølgelse. Han er diskret og lydhør, men på samme tid spiller han med kraft og nerve.
Johs Bergh i Jazznytt nr. 4’1977 om «No time for time» (innsp. 1976):
– … en ganske dristig plate, flere spor er bare med to trommeslagere, hvilket neppe har den store kommersielle appell. Men disse låter hever seg himmelhøyt over hva man gjennom årene har hørt av «trommedueller». Man kan hele tiden høre hvordan de musikalsk samarbeider, utfyller og svarer hverandre … et enestående godt bilde av hvordan moderne trommeslagere arbeider.
«No time for time» var en samproduksjon mellom Jon og Pål Thowsen, og kunne være en lettere sarkastisk tittel om musikere som kunne føle seg fram mer enn å telle takter. En strålende plate, som fikk Spellemannpris for 1977.

Vi har passert det meste av det travle 70-tallet. Skal vi gå mer i detalj nå? Neppe.
Men Jon fortsatte med et aktivt og givende liv til utpå 2000-tallet. Dette vennlige medmennesket forlot oss 18.2.2020 etter en tids sykdom, en måneds tid før han ville ha blitt 77.

På 1980-tallet ble han kjent for gruppa «Masqualero» (1982–1991), med tre nye Spellemannpriser, og han fortsatte naturligvis samarbeidet med Garbarek, spilte med Knut Riisnæs, Jazzpønkensemblet, Sidsel Endresen, Oslo 13, Jan Erik Vold og Jacob Young – bare for å nevne noen få av alle hans medspillere fra de siste tiårene. Han ble tildelt Oslo kommunes kunstnerpris i 1987, kåret til «Årets musiker» i Norge 1992 og ble mottaker av Oslo Jazzfestivals Ella-pris i 2018. Plata fra 2012, «Space is the place», med Carsten Dahl og Arild Andersen, har en fortellende tittel for Jon Christensens romslige gaver til denne verden.

I et intervju i Arbeiderbladet 8.7.1986 fortalte han hvor viktig rom og pauser var:
– Stillhet er også musikk. Forventninger er musikk. Alle slags lyder kan være musikk. Det å slå borti en ting, det å ta på noe – det kan være musikk. Det blir musikk hvis du stryker noen på huden. Det oppstår fine vibrasjoner.
– Jeg er blitt pappa! Det kan vi lære mye av. Vi kan lære om rytmikk, om små lyder, vi kan lære litt om små lyder, vi kan lære litt om ydmykhet. Vi kan lære så mye om ærlighet. Du kan ikke lure et barn. Du kan heller ikke lure noen i musikk. Er du ærlig i musikk, så holder det langt. Du kan spille på kneskålene til publikum – og det kan bli musikk, bare du er ærlig. Du behøver ikke et svært symfoniorkester for å skape musikk. Stillhet er også en kommunikasjon. Kommunikasjon trenger vi nå som vi er i ferd med å bruke opp den kloden vi sitter på. Det som er viktigst nå, det er kommunikasjon, musikk og jazzfestivaler. Jazzfestivaler er et samfunn komprimert ned til få dager. Et samfunn uten språkbarrièrer, uten rasebarrièrer. Folk har med seg ungene sine, hører musikk – og blir snille mot hverandre. Politikere skulle ha vært her og lært litt… (Intervjuer: Bjørn Stendahl.)

2003: Jon fylte 60 år – fest på Belleville. Sidsel Endresen ga et berikende minne fra samspill med frijazzeren Jon på 90-tallet: Like før hun skulle inn i sitt solistinnslag, følte hun seg plutselig satt ut. Hvor er jeg? Fortvilet hvisker hun til Jon: – Jon, hvor er ener’n???Ener’n? sier Jon, mens han vifter uanfektet med armene – Ener’n, den kan være både her og både der, den…

Konserten gikk strålende, den…

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Spiller til fløyta går

Henriette Eilertsen solodebuterer på fløyte, Håvard Wiik anbefaler solopianofavoritter og Kafé Hærverks Vegard Heskestad er oppgitt over Kulturrådet.

I.P.A. – Victoria Nasjonal Jazzscene, 16. september 2021

Bandet som har alt

Kvintetten gjør deg iallfall grundig bortskjemt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev