Intervju

Vårdugnad i Skulekorpset

Øyvind Skarbø er aktuell med Skarbø Skulekorps’ andreplate Dugnad, som kommer fredag 26. mars, og bestillingsverket PSST2 på Borealis, Bergens festival for eksperimentell musikk, førstkommende søndag.

Av Susanne Lohne Iversen

Trommis og komponist Øyvind Skarbø er aktuell med både plate og konsert om dagen. Jazzinorge møter Skarbø hjemme i Bergen midt i oppkjøringen til slipp og urpremiere.

Skulekorps-plata skulle etter planen kommet ut samme dag som den planlagte konserten på Vossa Jazz. Hvordan reagerte du på utsettelsen?
– Med apati, for å være ærlig. Muligheten for at det kunne bli avlyst har ulmet lenge, så dette var bare enda en ting som ikke ble som det skulle. Sikkert bedre for dem å gi seg to uker før enn to dager før, og de har jo i tillegg denne Ulvik-situasjonen rett i nabolaget.

Men Borealis skal gjennomføre?
– Ja, det blir uansett. De har jo et opplegg som er spredt veldig ut over ulike romslige lokaler, vår konsert går for eksempel i nye Åsane kulturhus. De har også et opplegg med digitale versjoner som er spilt inn separat for å ha full kontroll over lydkvalitet og sånt, som blir sendt gratis på nett samtidig som konsertene går live. Da får man en ordentlig film i stedet for en hakkete stream. Men det er veldig lite smitte i Bergen nå, så det blir fysisk også.

Ja, det er jo mye musikk på gang i Bergen! En annen verden enn i andre deler av landet, bank i bordet. Føles det trygt å gå på konsert?
– Absolutt! Men vi er jo bare fem som skal gjøre konserten på Borealis, og som har jobba med produksjonen i et halvt år. Så jeg er redd for at én av oss havner i karantene, da må vi avlyse konserten. Det føles litt skjørt!

Det skjønner jeg, det er liksom nok av ting man går glipp av. Men fortell litt mer om konserten!
– Det er jeg, Øyvind Hegg-Lunde og Fredrik Rysjedal på scena. Vi gjorde et barneprosjekt for en stund siden som het Psst!, og nå er det PSST2, som er skrevet for ungdom, det er bestillinga. Det finnes veldig lite eksperimentell musikk og samtidsmusikk laget for det alderstrinnet. I etterpåklokskapens lys er det jo en veldig vanskelig målgruppe, fordi det er en gruppe som på en måte ikke har lyst til å være mål for noe. Hvis du er mellom 15 og 18 har du kanskje egentlig lyst til å være 23 og bo på hybel.

Ja, en slags ungdomsprotest mot å bli ansett som ungdom?
– Ikke sant. Men det er veldig visuelt, en tungt teknisk produksjon med masse skjermer der det skjer forskjellige ting, elektronikk på trommene som også trigger lys og video på de ulike skjermene. Det handler litt om mengden inntrykk i samfunnet, så det er litt sånn boom, boom, masse ting som skjer og som blir avbrutt hele tiden. Vi har vært og intervjua ungdommene om hva de hører på, hva slags reklame som dukker opp når de er på nett og så videre, og den informasjonen har vi brukt til å flette inn referanser de kjenner til. Men man føler seg jo som en gubbe nesten uansett når man skal prøve å snakke ungdommens språk, så jeg tror egentlig den beste strategien er å ikke tenke så mye på det og bare lage det man liker selv.

Plate nummer to med det superband-aktige prosjektet Skarbø Skulekorps er rett rundt hjørnet. Forrige plate ble tatt imot veldig bra både av pressen og konsertarrangørene, men turneen ble selvfølgelig likevel avstumpa på grunn av pesten hvis navn må være unevnt. Den kommer neste fredag allerede?
– Ja, og nå ryker mye av tiden jeg skulle bruke på å glede meg til slippet på å lete etter feilkobla kabler, tenk på det.

Den nye plata er en ganske annerledes opplevelse enn den forrige, på flere ulike måter. Hvorfor det tror du?
– Når jeg lager musikk er det ikke noen sånn “grand plan”. Jeg jobber med en rekke små ideer, det som faller meg inn, og så ser jeg til slutt hvordan det kan sys sammen. Så har det vært en utfordring denne gangen, fordi ideene spriker veldig. Så utveien blir dermed at det får være greia. Utgangspunktet var at jeg plutselig hadde masse ledig tid, naturlig nok. Det var egentlig ikke planen å lage ny plate allerede, planen var jo turnè. Men vær så snill å ikke skriv at det er et korona-prosjekt, det synes jeg hvertfall høres fryktelig utrolig kjedelig ut.

Hvordan er det du ser på det, da?
– Det er jo en tvungen nødvendighet til å jobbe på en litt annen måte. På den forrige plata er alt spilt sammen i et studio, og det er det ikke nå. Men jeg har vært litt sånn Frank Zappa-aktig diktatorprodusent etterpå. Klippa og limt ting sammen, flytta en solo herfra, fjerna en frase derfra, litt sånn: Hei, hei, hei, Eirik Hegdal, akkurat den der holder ikke. Da måtte jeg bruke litt tid på å lære meg å tenke på den måten, fri meg fra tanken om at målet er at det skal låte naturlig eller at det kunne ha skjedd live, for å si det sånn. Så da har jeg hørt masse på artister som driver med det, Kassa Overall for eksempel.

Gøy. Er musikken til de samme lytterne likevel?
– Tror kanskje ikke det, men det bryr jeg meg ikke om for å være ærlig. Eller, stryk det. Den er litt sånn “alt mulig”, som den første plata også var. Men stilen er veldig annerledes når det kommer til formen på komposisjonene. Her har jeg latt ideene være det de er, og ikke prøvd å lage lange komposisjoner ut av dem. Så det er 14 spor på en halvtimes plate, litt mer rastløst, noe som kanskje passer mange nå for tiden. Men for noen er det sikkert skikkelig irriterende.

Navnet på plata, er det litt ambivalent? Noen leser kanskje ordet dugnad med litt negative konnotasjoner på grunn av sånn det har blitt brukt av politikerne og i media.
– Ja, men det er også et ord som er sterkt knytta til korpsbevegelsen. I tillegg passer det godt til måten den er laga på. Noen folk har bidratt med bare et lite innsmett her og der. Når man ikke trenger å booke et studio kan man tenke litt friere med tanke på hvilke folk man vil ha bidrag fra på ett spesifikt sted på plata. Så tittelen lå og ruga litt før pandemien også, men det er klart, nå har den også blitt et vink til korona.

Fra forsiden

Moldejazz - 19., 20. og 21. juli

Fra Bassorkesteret til Jassensemblet: Tre dager på Moldejazz

De første tre dagene på Moldejazz bød på musikalske opplevelser med stort generasjonsspenn, både på og foran scenen, fra Ytre Suløens tradjazz i kirka og mainstream på Storyville til Paal Nilssen-Loves frenetiske Circus-surrealisme, Ola Kvernbergs intrikate Steamdome og Ellen Andrea Wangs vanvittige bassorkester.

Meld deg på vårt nyhetsbrev