Now's the time

NTT: Streamingsuksess på stuepianoet

Pianist Kjetil Ruderaas Jerve har truffet en nerve på nettet med intense og varsomme stykker dedikert sine tre små døtre. Er det mulig å nå gjennom spilleliste-tyranniet også for jazzmusikere? Tomas Linnes i plateselskapet NXN gir det et forsøk. Kalle Moberg lagde på sin side det som antakelig var Årets lyd på trekkspill forleden , i helga spiller han solo. Les dette og mye mer i ukas NTT!

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige musikkavis i remseform om jazz og omegn hvori opptatt kunst, frivillighet, uteliv og NÆRING. Og vet dere hva, denne ukas nummer er faktisk nummer 99 i rekka! Vi har holdt på hver eneste fredag minus sommerferieavvikling siden 28. september 2018, og det begynner å monne. Det betyr at neste ukes blogg er et gildt jubileum, og i den forbindelse skal vi snart også unne oss en feiring – om du befinner deg i Oslo kan du like gjerne holde av 11. november med en eneste gang, da inntar NTT Victoria East med en slags fredagsblogg på en onsdag i liveform, nesten som et slags talkshow bare med mer jazz, hvilket kanskje er vanskelig å forestille seg, men her om dagen var det noen som sa at det å lese Now’s The Time var som å høre på en podcast, bare med øynene sine – så hvem vet! Vi lover i hvert fall musikalske innslag med en rekke av våre største favoritter, det blir løs prat, jazzplater spilt av lokal DJ og sogneprest og en og annen kåring. Event kommer snart – i mellomtiden får dere skrive dere det bak øret, der musikken bor. Det vi ønsker oss til bursdag er i grunnen bare å se alle fjesene deres der, og kanskje også at noen av dere tegner et Jazznytt-abonnement her, og at alle sammen abonnerer på nyhetsbrevet til NTT, som sørger for at utgavene kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Det er en tjeneste du kan melde deg på her.

Men ennå er det lenge igjen til 11. november – helsikke heller, det er et godt stykke igjen til neste fredag og nummer 100 for den del. Skjer det noe på konsertfronten? Javisst gjør det det. Hanna Paulsberg – en av bloggens hyppigst nevnte og intervjuede musikere – spiller på Hadeland Jazzforum i kveld. Susanna, som vi snakket med for tre uker siden, er på sin side innom Victoria East med egen trio pluss gjestemusikerne Ida Løvli Hidle på trekkspill og Sarah-Jane Summers på fele. Helgens store jazzhendelse i Norge skjer allikevel på Lillehammer, der Dølajazz foregår akkurat nå, der trommeslager Ola Øverby fikk talentpris i går og der man også kan få med seg konserter med artister som Juno og Steamdome III de neste dagene uavhengig av hvor man er, via det trauste men på sitt vis nyttige livestreamformatet.

Lørdag er jazz, og i Oslo er det duket for en klassiker på Stortorvets Gjestgiveri klokka 13.30 når Caledonia gjester New Orleans Workshop. Om du skulle befinne deg i Stord i tre-draget kan vi også anbefale Håvard Ersland Trio – mens Amund Kleppan kvartett holder fortet på Herr Nilsen klokka fire. Sidiki Camaras trio Global Sounds er ukas vitamininnsprøytning på Kampenjazz på søndag. Så er det neste uke – på tirsdag stiller Blow Out meget sterkt, trioen med Georgia Wartel Collins på bass, Ståle Liavik Solberg på trommer og Marthe Lea på sax virker veldig lovende, særlig satt opp mot en musikalsk kontrastvegg bestående av trompetist Torstein Lavik Larsen og bassist John Andrew Wilhite-Hannisdal. Johan Lindvalls konsert med Trondheim Jazzorkester under årets Moldejazz var en ujevn affære – en meget ambisiøs blanding av en sorts virkelighetsnær novellefilm fra Oslos gater, kombinert med musikalske refleksjoner og meditasjoner. Det føltes ikke helt i mål, rett og slett – men desto større spenning knytter seg til fremføringen de har av samme verk på Nasjonal Jazzscene kommende onsdag.

Vet dere hva vi liker i Now’s The Time? Jo, vi liker det svensk-norske jazzbandet Atomic. Vi liker dem så godt at vi har laget en Atomic-spesial, vi har intervjuet musikere fra bandet titt og ofte (les Hans Hulbækmo om å spille hele katalogen her) og da de spilte seg gjennom all musikken sin i løpet av en uke på Kafé Hærverk i…. februar i år???? For svarte svingende, det føles jo som tre år siden, minst! Hva skjer med verden??? KJÆRE ABID

Uansett, da de spilte seg gjennom all musikken sin i løpet av en uke på Kafé Hærverk for en tid tilbake anmeldte vi hele smæla, spredt over to numre. Ett med rapport fra tirsdagskvelden, og ett nummer med en slags samling anmeldelser av resten av settene. Vi har vært nervøs for hva som skjer med bandet nå som svensk-norsk forbrødring er blitt så vanskelig, men dæven døtte, de spiller på Kullebunden Jazz neste torsdag på Kolbotn! Obligatorisk.

Til sist nevner vi at Pratagraf, som vel er blant de fem mest joviale babling-og-jazz-konseptene i norsk musikkliv for øyeblikket, spiller på Arendal Jazzklubb på torsdag.

Sånn – det var det – vil dere lese hva jazzens organisasjonsliv tenker på for øyeblikket, anbefales denne kronikken i Ballade – mer stoff om det i neste nummer, men nå går vi videre!

 

Your piano sounds very realistic! Kjetil Jerve går medstrøms

Kjetil Jerve. Foto: Jan Tore Eriksen.

Én av mange utfordringer med strømmealderen vi lever i, er å komme med gode svar på hva som er “mye” og “lite” i forskjellige sammenhenger. Nå er jo (tilsynelatende) all musikk tilknyttet det samme usentimentale telleverket, og der man før kanskje kunne referere til storselgere innenfor sine nisjer, og selv de store hitlistene på ett eller annet nivå var preget av et sorts utvalg (som for eksempel holdt musikere og band som ble solgt på bensinstasjoner og lignende utenfor), virker det vanskeligere å si noe om nå. Ja, på helt i toppen av musikkbransjen kan man selvsagt si noe om hvor mange hundre millioner streams som skal til for at noe er en megasuksess. Men hva med lenger ned? Hva er mye og lite for eksempel innenfor en strømmet jazzkontekst? Og hva er konsekvensen av at de ulike rommene i musikknæringen liksom er blitt slått sammen, og at musikk som helt spesifikt skal bli brukt til avslapping, til fokus og til søvn ikke lenger har sine egne TV-Shop-sfærer, men er en del av den samme salgsgaloppen som folks dyrekjøpte lav-og-høybudsjetts mesterverk gitt ut på eget selskap? Det er ikke nødvendigvis noe det går an å si noe definitivt eller klokt om – men det som i hvert fall er interessant, er å se på de tilfellene av jazz og omegn der utgitt musikk plutselig liksom finner sin bruk, og dermed blir lyttet til mer enn vanlig.

Vi har intervjuet pianist Kjetil Jerve om hans Daily Piano-serie tidligere, og da singelen “Iben” kom ut skrev blogghalvdel Vinger følgende i hærværende blogg: Den eventyrlige pianisten, komponisten, improvisatøren og formidleren Kjetil Jerve har i lengre tid hjulpet på sjelefreden med sin serie Daily Piano, små vignetter og trudelutter, små buljongterninger av noen storverk, som nettopp skal vise klaverets evne til å få oss til å slappe av på en våken måte.

I løpet av høsten har Jerve sluppet tre singler, oppkalt etter hans tre trillingdøtre. Og noe har begynt å skje, særlig med låt nummer tre, “Eivor”, som kom ut 2. Oktober og som i skrivende stund har i overkant av 50.000 streams. Om noen skulle være fartsblinde av kygøse monsterstrømmetall, kan vi for ordens skyld understreke at det er ganske mye innenfor en jazz-på-indieselskap-sammenheng. Og det er interessant, fordi Jerves musikk har et eller annet til felles med formaterte musikksjangere som Peaceful Piano Music, lister hvor det dryles ut behagelig og avslappende pianomusikk for folk som trenger ro i hverdagen. Hva er det som har skjedd her?

Når var det du merket at noe begynte å skje med den siste singelen?
– Jeg tror egentlig ikke det skjedde noe annerledes enn de andre to singlene. Jeg har gitt ut alle på fredager i høst – jeg har valgt å ikke utfordre den bransjestandarden. Den første helga låta var ute var det som normalt. Man kan jo følge med på spillinger i sanntid gjennom Spotifys artisttjeneste, og jeg merket at det begynte å ta seg opp tirsdag neste uke. Ganske kraftig også. På de to første singlene hadde jeg kanskje mellom 10 og 15 som var listening now til enhver tid. Jeg vet ikke hvor nøyaktig den opptellingen er, men det sier i hvert fall noe om at det er aktivitet, og jeg merket at den plutselig doblet seg. Da begynte jeg å lure på hva det kunne være, og så så jeg plutselig at det var to sånne lister som kom opp. Offisielle spotify-lister. Det var en hyggelig overraskelse å kunne passe inn i det ganske metta markedet som finnes der. Det jeg har laget er jo en form for bakgrunnsmusikk, og det er listene som har plukket den opp også. Jeg er ikke i målgruppa for den sjangeren utenom det jeg har lagd selv. Men det er kult at en lo-fi stueproduksjon kan passe inn i det strigla miljøet. Denne uka har jeg sett at “Eivor” fortsatt er på de tre listene, som til sammen har 1,8 millioner følgere. Vi får se hvordan det går fremover. Nå er det mellom 20 og 30 som til enhver tid hører på den, og Singapore er den hippeste Eivor-byen etter Oslo. Det er ganske sprøtt.

Såkalt Peaceful Piano Music er jo en fascinerende sjanger – egentlig en type snill og mild bruksmusikk med mange stilistiske forløpere, men som også er blitt en del av en historie om falske artistprofiler og nye former for musikalsk dystopisk turbokapitalisme. Har du hatt noe forhold til denne greia, og reflektert noe over hva slags sammenhenger det er mellom PPM-segmentet og din egen musikk?
– Før sommeren bestemte jeg meg for å gi ut noen låter, og da begynte jeg å tenke mer og mer på hva jeg har til felles med eksisterende musikk – hvem kan jeg hekte meg på markedsføringsmessig? Jeg er veldig interessert i lesernes bemerkninger på det her, om det er noe jeg bør sjekke ut som ligner. En av de største rolige pianistene er Nils Frahm. Men jeg føler ikke at det ligner så veldig, han har ganske mange elementer i sin musikk som jeg ikke har noe med. PPM kalles også neo-classical piano, det er sjangernavnet innenfor sånn playlist-fagterminologi. Den båsen passer jeg egentlig ikke inn i, for det er for lite melodi i det jeg gjør. Jeg har prøvd å sende inn forslag til ulike private kuratorer og veldig mange har kommentert at de rett og slett foretrekker mer romantiske, melankolske melodier. Det skal være en hjerteskjærende melodisk tematikk som er gjennomgående, og det er ikke dét som driver min musikk. For meg er det mer en organisk masse som bare går og går og som i seg selv innehar variasjon. Jeg lager ikke sangstrukturer. Derfor er jeg overrasket over at jeg fikk plass.

Har du vært tiltrukket av PPM på noe tidspunkt?
– Nei, jeg hører ganske lite på pianomusikk i utgangspunktet. Sjangeren jeg kan si at jeg bryr meg om og som er i nærheten, er den litt brede sjangeren ambient. Det jeg setter pris på med den musikken er lytteren får rom til seg selv. Det er lyd som kan akkompagnere tankene mine, på en måte. Det er en fin funksjon. Derfor blir melodiene som er så sentrale i det meste av den musikken her forstyrrende for meg. Jeg føler at noen skal forføre meg, på en måte. Jeg liker den litt nøytrale melodiøsiteten som ligger i mye ambientmusikk. De låtene jeg har gitt ut har riktignok ganske mange flere toneanslag enn den gjennomsnittlige ambienten, men det handler om at det er begrensa hvor lenge man kan holde en tone på piano. Kanskje man kan kalle det arpeggio-basert ambient? Det blir langstrakt fordi jeg bruker repetisjon. Den mest kritiske feedbacken jeg har fått handler om repetisjonen, men tydeligvis er det noen i spotify som har tenkt det var greit allikevel. “Eivor”-låta har bare to akkorder. Jeg tror du skal lete lenge etter noe strømlinjeformet PPM som bare har det, mitt utgangspunkt er nok litt mer eksperimentelt, selv om det ikke er noe jeg har tenkt så mye på. For meg er det bare musikk det er  naturlig å spille. I den grad det ligger en eksperiment-tanke i det jeg gjør nå, går det i grunnen mer på la akkurat dette være musikken jeg gir ut nå. I jazz er det jo gjerne mer som skjer, mens i denne musikken må man ville ha statiskheten rundt seg når man setter det på. Jeg har blitt mer og mer glad for å ha den typen musikk på når jeg skal gjøre ting. Jeg trenger mye av bevisstheten min for å følge med på verden rundt meg, og det er fint å finne musikk som akkompagnerer eksistensen min, rett og slett. Det blir spennende om det er et engangstilfelle at jeg traff spillelistesegmentet eller ikke.

Trives du med det å gruble over musikkens målgruppe, og drive med markedsføring av denne typen?
– Ja, jeg er mer og mer blitt dus med tanken om at noe av det jeg lager er bruksmusikk. Jeg liker at det har en konkret funksjon, som for meg er kompfunksjonen. Jeg er mest glad i å akkompagnere. Som pianist er det noe man befinner seg i ofte, men det er også mulig å gjøre det som solopianist. Spenningen i rommet er viktig for hva jeg ønsker å spille. Det har vært grusomt når jeg har prøvd å spille for en lærer, for eksempel. Kanskje jeg har hatt ærefrykt for vedkommende, og at det har stått i veien for å kjenne på stemningen i rommet. I ungdommen husker jeg folk spurte, spill det vanskeligste du kan, og da frøys jeg helt. Musikk for å bevise noe har vært turnoff for meg. Og tilsvarende er det en turnon å legge lytteropplevelsen i henda på lytteren. Når folk forteller hva de har opplevd og tenkt og gjort når de hørte på meg er kjempeinteressant. Å kunne gi plass til tanker er en viktig funksjon som kunst og musikk har, syns jeg, å stimulere lytterens egne indre prosess. Det er uhåndterbart, jeg har jo ikke kontroll over hva folk tenker når jeg lager sånn musikk. Men jeg kan oppfordre til tenking, og skape rom til det. Det er noen av de som hører på den største lista som faktisk trykker like på låta også – som lagrer sangen når de hører den i en av spillelistene og kanskje følger med videre. Det er fortsatt litt tidlig å analysere hva som har skjedd. Jeg er blitt advart mot – kanskje litt seint – er at hvis det kommer en ny singel, er det liksom “min nye”, og det kan gjøre at spotify ikke vil promotere den gamle. Den siste singelen før plata kommer 23. Oktober, og da skal jeg følge med. Jeg har opplevd at det er mye negativitet til spillelisteverdenen innenfor jazz og omegn. At det ikke er for oss, og at disse aspektene ved bransjen i seg selv er tegn på at det ikke går bra generelt sett. Men om man er villig til å prøve noen av triksene, kan man i det minste kanskje få det til å funke. Å se på utviklingen og konkludere med at vi ikke har sjans lenger, tror jeg er det aller verste som skjer. Dét er fienden, ikke AI-genererte spotify-artister som Norway Jazz Norge.

Famous last words, Jerve, før eller siden kommer jazzrobotene og tar oss! Jazzbloggrobotene også. Men hvordan gikk du fram når du forsøkte å markedsføre musikken?
– Det finnes forskjellige tjenester hvor du sender inn et skjema med en beskrivelse av musikken, og så kan du velge fra en liste spillelistekuratorer du kan kontakte. Jeg fikk svar fra en del, de fleste var negative. Det jeg fikk mest ut av var å gå inn i spotify selv og søke etter nøkkelord. Hvordan vil jeg beskrive musikken min? Jeg fikk beskjed om at man ikke kan sove til låta fordi den var for repetitiv – at folk ville ha en kjødelig melodi, en romantisk heller enn en repetitiv minimalisme. Så da søkte jeg på repetitive, og fant spillelister som het ting som “repetitive minimalism”. Så var det Nancy Drew-arbeid, å finne ut hvem som hadde lagd disse listene. Det er ikke så vanskelig, mange av kuratorene har egne sider eller mailadresser som ligger ute. Da jeg brukte den metoden fikk jeg mer napp. Men de listene de lager har et par hundre til noen tusen følgere, mens en liste som “Instrumental study” har 1.3 millioner. Og den offisielle innsendingsfunksjonen Spotify har, må man nok ha en del flaks med.

Den største ressursen vi har i DIY-miljøet er tid. Jeg sier det til alle som skal gi ut musikk på Dugnad, at vi rett og slett må ha tid. Det kan hende de forrige låtene hadde hatt bedre sjans om jeg hadde startet med denne metoden tidligere. Jeg har nok egentlig forsømt den profileringen litt, jeg har ikke vært så nøye med å legge inn bilder og tekst på min offisielle profil. Og det er et minimum her – å vise at du har lyst til å fremstå som en fullverdig artist på spotify. Det er litt mer fristende å gjøre det arbeidet når man vet at det betyr noe. Jeg har også hørt på de som sier gi ut litt musikk, og gjør det ofte. Ikke vent i tre år og slipp ett album, da er du garantert veldig lite oppmerksomhet. Og det orker jeg ikke lenger.
Jeg ser jo på spillelisting som en viktig form for eksponering også for det jeg holder på med. Selger du 1000 cd-er – noe ingen gjør i min verden – er det fortsatt bare 1000 hjem man har nådd, ikke 1.3 millioner – selv om det tallet skal tas med en klype salt. Så jo mer aktivitet man får til, jo lenger fram i køen stiller man når det kommer til å bli lista. Det krever litt å finne all den relevante informasjonen, greia med promo-folk i våre dager er kanskje at de gjør det de kan for å lære seg alt dette her og så kommer tilbake til artistene med kunnskapen. Men jeg syns det er veldig verdifullt å vite noe selv hva som er spillereglene, så jeg har brukt mye tid på youtube, hvor det er mange som lærer bort ting om hvordan det funker. Det kan være inspirerende, og det kan gi stor avkasting når man tenker på hvor mye tid man bruker på å lage all denne musikken. I et sånt perspektiv er det ikke så mye som skal til.

Føles det sjeldent i ditt miljø å jobbe på denne måten?
– Ja, men jeg tror det handler mest om kunnskap. Jeg har følt meg sjanseløs, at det ikke er innafor rekkevidde å klare noe sånt i det hele tatt. Jeg har heller ikke prøvd å lage musikk som passer inn, alle låtene jeg har laget i Daily Piano-prosjektet er etter innfallsmetoden. Siden jeg skal spille en ny i morra, har det ikke så mye å si hvordan hvert enkelt stykke blir, det har vært en dagbok. Siden handler det om å gjøre seg selv den tjenesten det er å spørre rundt om hva som er greia, og å ikke kjenne på avmakten man også får. Når man ikke har et apparat rundt seg er det mye som står og faller på ens egen masing, for å si det rett ut. Jeg har tenkt at all masinga mi i forbindelse med disse slippene, kan du trykke på follow, kan du legge det i en spilleliste for det hjelper algoritmen min, det er jo i hvert fall gratis. Om noen syns det er kjipt å bli spurt om, sier de enten i fra, eller så er det ikke mitt problem. Jeg har ikke hørt noen klager – kanskje NTT kan få anonyme bidrag hvor folk forteller om det! Det er kanskje litt unormalt å tigge etter likes innenfor vår musikk men det er et stort spenn i det som skjer i norsk jazz og omegn, og mange som ikke får med seg alt, bryr seg om det som skjer på scenen på et empatisk nivå, så jeg tror det hjelper å be om den hjelpen. Hvis folk vil at jeg også skal gjøre det tilbake, så gjør jeg det med glede. Det kan sikkert hele scenen dra nytte av. Jeg har vært bevisst skamløs på det, i den grad skam er noe man bør ha her. Det er jo faktisk musikk jeg mener de fleste bør kunne høre på uten å få en dårligere dag, og jeg har fått høre fra folk som ikke vanligvis forholder seg til min musikk som har sagt de liker det. Jeg måtte gå over en kneik da jeg sendte ut meldinger, men så har det blitt fine samtaler av det også.

Merker du en utvikling i det du spiller under Daily Piano-konseptet på Instagram og Facebook? Her om dagen lekte du med en Coltrane-låt, for eksempel.
– Det går i perioder . Jeg har hatt flere måneder hvor det var en polyrytmisk idé i hver hånd, og det er sjeldnere nå. Jeg har en trang til variasjon, og jeg klarer ikke å la være å gjøre noe annerledes i spillet. Når jeg spiller de polyrytmiske ideene, er det jo også variasjon, fordi jeg er et menneske. Mye av musikken man finner på spillelister med focus og study i tittelen er jo programmert, en stor del av det er laget på data i et studio. Også er det gjort litt ustemt, for at det skal virke som et nedslitt stuepiano. Jeg har hatt på filten på pianoet siden jeg spiller er i en boligblokk. Noe av tingen med å spille piano er at jeg aldri egentlig har fått et privatliv med instrumentet, det er ikke mulig. Opplevelsen av at folk hører hva jeg gjør har vært der hele livet. Men så viser det seg at “felt piano” er en egen sjangerkarakteristikk i denne musikken. Det er kanskje et sammentreff, men det kan også handle om at folk forbinder det med å spille om natta. På mine opptak er det en del støy som de fleste tingene innenfor sjangerfeltet ikke har. Jeg var redd for at de skulle lbi avvist, for man kan høre at det ikke er studioinnspillinger. Men selv de som mislikte musikken roste produksjonen – det var til og med en som sa your piano sounds very realistic! Da er jeg i en annen kontekst enn jeg er vant med.

Kjetil Jerves album kommer 27. November. Singelen “Karoline” kommer neste fredag, og da har alle i Kjetils husstand fått en sang oppkalt etter seg.

 

Tomas tar det piano — og ler hele veien til banken?

Tomas Linnes med vårens første utgivelser på NXN Recordings.

Apopos jazz på spillelister og målrettet arbeid mot Peaceful Piano Music-segmentet, var Tomas Linnes fra nyoppstartede labelet NXN – Naxos Norway herlig ærlig om noen av sine arbeidsområder. Labelet har rukket å utgi fine skikkelige plater med Mats Eilertsen, Eple Trio og andre, men jobber også med stemningsmusikk for den digitale tidsalder, representert gjennom artister som Andreas Ihlebæk. Det er andre tider i musikkbransjen, også for jazzfolket.

Andreas Ihlebæk. Foto: Marius Troy

Jeg er nysgjerrig på noe du sa om at det nye selskapet ditt NXN skulle jobbe aktivt med å få musikken inn på spillelister. Hvordan gjør man egentlig det, er det sikkert mange som lurer på. Spotify f.eks er jo fullt av ansiktsløse mennesker, hvordan får man kontakt?
Oj, million dollar question. Vel, dette er et konstant pågående arbeid i et terreng som er i hurtig endring, og Spotify gjør det ikke akkurat enkelt ved å stadig forandre måten og til hvem de vil ha musikken pitchet. Det finnes flere veier til Rom, så enkelte resultater kan komme etter intens og god kommunikasjon og samarbeid, noen kan komme som følge av brukergenerert interesse som «tvinger» algoritmene til å pushe tracket oppover, noen kan komme av god gammel flaks og i noen tilfeller er det kanskje andre krefter i sving. Som plateselskap og utgiver samarbeider man med sin digitale distributør, i noen tilfeller direkte med de forskjellige strømmetjenestene og det finnes også nøkkelpersoner med spisskompetanse og nettverk innen visse spilleliste-felt. Jeg vil tro de fleste selskaper har sine metoder og fremgangsmåter, men min oppfatning er at hvert prosjekt uansett krever effektiv og god kommunikasjon mellom en eller flere av alle disse aktørene for å oppnå suksess. Når det er sagt kan man ofte føle at man har gjort alt riktig og ikke fått noe som helst resultat. Spotify er en komplisert, muligens litt for makt-tung men interessant aktør i dagens marked som man er nødt til å forholde seg til.

Og de andre plattformene der ute, de finnes jo faktisk?
Andre plattformer som Apple og Tidal kan være mer mottakelige for redaksjonelt innhold som intervjuer, gjestespillelister, videoer osv. og er således lettere å jobbe med enn Spotify, og ligger nærmere den «tradisjonelle» måten å jobbe frem nye artister på.

I tillegg til forskjellige bransjemekanismer er det kanskje også slik at man må skreddersy selve musikken for å passe inn der. Er musikerne villige til å tenke på den måten, som *noen kanskje vil anse som en anelse kynisk fra et kunstnerisk perspektiv?
Det er helt klart allerede en stor andel utøvere og artister som har satt seg fore å skreddersy musikk til ulike spillelister, og noen tjener også til livets opphold på den måten. Der er nok musikere svært forskjellige. Noen vil nærmest anse det som en fornærmelse å komme på en «Smooth Jazz» eller «Coffee Table Jazz»-spilleliste, mens andre synes det er helt topp. Kjernen ligger vel i at disse streams blir for passive lyttere og i de aller fleste tilfeller bakgrunnsmusikk i kafeer osv, noe forståelig nok ikke alle finner veldig flatterende. Likevel, i en verden hvor fysisk salg er dalende, må man som utgiver ønske slike listinger velkommen.

Jeg intervjuet Håkon Kornstad i Jazznytt om dette blant annet, og han var klar til å tilpasse seg, han, men sa også at han prøvde å analysere hva som gjorde at noen av låtene hans genererte streams mens andre låter som han var storfornøyd med, sto bom stille. Mener du det er viktig å monitorere slike ting?
Absolutt. Det er en også en morsom tendens jeg ser blant noe yngre musikere, som ikke i samme grad er vokst opp med fysisk platesalg. En annen type nysgjerrighet og ønske om å forstå mekanismene og algoritmene i strømmeverdenen. Jeg tror også de som er vokst opp med sosiale medier har et mer bevisst forhold til «selv-analyse»., og til å finne ut hva som interesserer og fanger folks oppmerksomhet og hva som ikke gjør det.

Gjør musikerne dine albuminnspillinger og så velges det låter derfra som kan passe, eller er det blitt en annen måte å spille inn og spre musikk på nå?
Mange er fortsatt, med god grunn synes jeg, veldig glade i albumformatet, og jeg tror musikere vil fortsette med å lage album i lang tid fremover. Ofte kan man plukke ut et par spor som man synes passer særlig godt til spillelister og gjøre en ekstra innsats med å pitche disse. I andre tilfeller kan man gi ut en rekke med singler som pitches for seg. En fin ting med spillelister er at utgivelsestidspunkt ofte ikke er så veldig relevant. Særlig på såkalte «moods» lister.

Hva tror du er grunnen til at stemningsfull pianomusikk slår så godt an i våre dager? Og det fine er jo at det er en enorm beholdning med eldre musikk der ute som kanskje kan kontekstualiseres og presenteres på nytt for folk i en slik sammenheng?
Mange liker jo veldig godt klangen i pianoet, men sliter med å finne musikk de liker innenfor klassisk og jazz. Når det nå kommer mye melodiøse litt kortere pianostykker som lener seg like mye mot pop og viser og som er «lettere» å lytte til, samtidig som det blir godt markedsført i strømmetjenestene, er det naturlig at det blir populært. Det er selvsagt et digert utvalg spor som allerede er utgitt som vil passe i en slik kontekst.

Jeg antar koronaen har forkludret det europeiske CD og LP-markedet, eller får du sendt ut noe?
Jeg får en bedre oversikt over hva som er gått ut av lageret vårt i Tyskland mot slutten av året, men vi har både fått en god del radiospilling og en rekke anmeldelser i Tyskland, så jeg er forsiktig optimist. Vi ser også at salg direkte til kunder fra egen nettbutikk har økt betraktelig i mange markeder.

Hvilke jazzrelaterte prosjekt er aktuelle på labelet nå og i litt fremover?
— Nå opererer NXN i et mildt sagt bredt jazzformat, og de tre første platene i 2021 vil nok gjenspeile det. I januar kommer The Long Journey med Mr. Mibbler, et improvisert «sammen hver for seg» prosjekt hvor Thom Hell, Jørn Raknes og Vidar Ersfjord har delt lydfiler på dropbox, lagt på sine bidrag og sendt tilbake og tilslutt satt sammen til en helhet.
I februar kommer gitaristen Bjørn Charles Dreyer sin plate Time and Mass. Det er hans egne, i mine ører sterke og emosjonelle komposisjoner i samspill med Kristiansand Symfoni Orkester produsert av Jan Bang og med Erik Honorè bak spakene.
I mars er det Jonas Sjøvaag sin soloplate Sunday Songs. En slags moderne crooner-plate med hans egne låter og stilige bidrag fra blant annet Mathias Eick og Hilde Marie Kjersem.
Denne uka har jeg også signert en veldig spennende kvartett med jazzmusikere fra Stavanger i Thomas Torstrup Quartet som jeg håper kan få vist seg frem på festivaler og klubber i 2021. Plata Two Brothers kommer i april.

 

Hva skjer med Radka?

I det siste har jeg tenkt og hørt mye på Radka Toneff. Det må være fordi jeg hørte rykter om en innspilling som hadde dukket opp i en skuff med en meget interessant samling musikere. Og i tillegg fordi hun fortsatt evnen å ta totalt nakketak på lytteren med sin dystre soulmusikk. Ja, hun er landets store hvite soulsanger, spør du meg, og jeg jobber for tiden med en kontrafaktisk samleplate med låter hun kanskje kunne covret utover 80-tallet, om vi hadde fått beholde henne. Følg med i en lokal blogg. Men stopp en hal, hva skjedde med filmene som var under arbeid? Det var vel minst to norske spillefilmer om hennes intense liv på gang, i alle fall på manussiden. Noen som vet noe? Håper det skjer snart. Og sett opp noen TV-programmer med ny norsk jazz i samme slengen også. Det swinger ikke i studio nå, for å si det slik. Hadde vært fint om fremtidens mennesker kunne dumpe over dokumentasjon av god musikk, som vi kan fråtse i når det f.eks gjelder Radka. Set it free …

 

Kalle kan trekkspill

Kalle Moberg. Foto: Juliane Schütz

Den mest gripende enkeltlyden jeg har hørt i år, må nok være den innledende og ganske overrumplende lyden fra innsiden av den menneskedyraktige erfaring som kom ut av belgen til Kalle Moberg da han og trekkspillet hans omsider kom i gang med Oslo Jazz Ensemble på Sentralen i sommer, etter taler fra styre og stell. Han får ut lyder av instrumentet sitt som de færreste klarer å forestille seg, samtidig er det noe skummelt gjenkjennelig ved det også, som om vi føler noe fra dypet av oss selv. Eventuelt er han bare en dyktig musiker som kan oppleves i mange forskjellige sammenhenger. Sjekk for all del ut den meget spennende soloplaten The Tokyo Sessions Volume !: Unheard-Of. Lørdag er Kalle mokk aleine på scenen i Oslo.

Du skal spille på Improverk på Kafé Hærverk på lørdag. En av grunnene til at denne bloggen eksisterer er konsertserier som den. Det må være inspirerende å tilhøre et musikalsk miljø der det er så mye initiativ?
— Ja, det er rett og slett utrolig inspirerende! At det finnes så mange seriøse konsertarrangører og festivaler bare i Oslo er jo helt vilt – som nevnte Improverk, men også Blow Out og Motvind, blant andre. Jeg vil også nevne at da jeg i 2019 kom tilbake fra musikkstudier i utlandet følte meg veldig velkommen i jazz/impro-miljøet – «til tross for» klassisk-musikalsk utdanning. Det er rett og slett et skikkelig fint miljø!

Du skal spille et solosett, hvordan føles det egentlig å sitte der alene med trekkspillet? Det er jo utfordrende nok å improvisere sammen med andre mennesker.
— Jeg opplever det som at det er veldig forskjellige utfordringer og fallgruver om en spiller alene eller om en spiller med andre. Jeg syntes ofte form kommer enklere når jeg spiller alene, men det er også lettere å falle inn i de samme mønstrene igjen og igjen. Jeg trives godt i begge settinger. Det blir gøy å spille solo (med denne musikken) i Oslo – for det blir faktisk første gang! Jeg har spilt en del solo-konserter med improvisert musikk utenfor landegrensene, men faktisk aldri på hjemmebane – jeg gleder meg!

Senere samme kveld er det duo med Frode Gjerstad og Paal Nilssen-Love. Det er fart i de generasjonene der fortsatt? Så jeg forresten at du er med i et nytt band med sistnevnte også, Circus, som skal spille på Oslo World?
— Jeg vil absolutt si det er fart i dem fortsatt, ja! Jeg syntes det er superinspirerende hvordan de fortsetter sin musikalske søken like ihugga etter så mange år. Det blir nytt band med Paal ja, med Juliana Venter, Thomas Johansson, Signe Emmeluth, Oddrun Lilja og Christian Meaas Svendsen. Det blir kick!

Men du trives i enda større sammenhenger også, Large Unit er nå én ting, men du var også solist med Oslo Jazz Ensemble på åpningskonserten av Oslo jazzfestival i sommer. Etter en halvtime med taler kom det endelig noe lyd, og det var fra deg, et lite støt av ånd som fik meg til å juble høyt der jeg satt. Hvordan var erfaringene dine med det prosjektet?
— Det var en del taler ja! Prosjektet var veldig spennende det, da det var en del aspekter der jeg ikke har så mye erfaring med fra før, så det var gøy. Det var spennende å entre en noe mer klassisk storband-setting enn det Large Unit kan sies å være, også var det naturligvis gøy å komponere for et så flott band. Det var en noe hektisk prøveperiode, men takket være stødig ledelse, samt verdt å nevne Håkon Mjåset Johansen på trommer som bandt det hele sammen, så kom vi i havn. Jeg lærte mye og møtte mange fine folk!

Jeg satt ved siden av deg på den siste konserten jeg rakk å være på før Nedstengingen, det var med Cortex på Blå en lørdag formiddag. Da fortalte du om albumet du hadde spilt inn sammen med Jim O’Rourke i Japan. Det låter som ingenting annet, og det er meget bra, takk for det. Men Japan føles veldig langt borte nå, får du realisert noen prosjekter og jobbet med dine internasjonale kontakter selv om du er lenket til landet?
— Takk for det, og takk til Cortex for en bra konsert før lockdown – fett å høre dem med Dag Erik Knedal Andersen bak trommene. Jeg tror Cortex, Zanussi 5 og The Thing var av de første jazz-bandene jeg virkelig kicka på, på videregående.
Det er litt vanskelig nå med internasjonale samarbeid – noe jeg finner litt kjipt. Jeg skulle gjerne besøkt Japan igjen da jeg har noen flotte kolleger der, og jeg skulle også gjerne presentert noen av dem her også da jeg slipper plate med flere av disse kollegene nå på lørdag. Jeg hadde også planer med noen planer i statene med fiolinist/bratsjist Mat Maneri som er utsatt, og hvem kan vite hvor lenge. Det er heldigvis fortsatt mye som kan gjøres, jeg skal gi ut en del musikk som ble spilt inn før lockdown. Flere album som skal gis ut på KAMO Records det neste halvåret, med fine folk fra både Japan, Australia, USA og Europa.

Også finnes det heldigvis helt utrolig bra musikere bare her i Norge, så det er definitivt ikke manko på flotte folk å spille med!

 

Master Oogway med egen konsertserie

Master Oogway live.

Året ble litt amputert for det forrykende jazzrockbandet Master Oogway, som kom med sitt andre album Earth and Other Worlds på Rune Grammofon. Sjekk ut “Er vi framme snart?” for typeriktig bulder og brak. Men det kom hindringer i veien, gitt. For å bøte på turnétørken, har Master Oogway igangsatt sin egen konsertserie på Kafé Hærverk, der de har en ny gjest hver gang. I kveld er det Atle Nymo, også aktuell med plate med I.P.A. med den heftige Bashing Mushrooms, som blir dratt inn. Gitarhelt Håvard Funderud måtte svare litt for seg til bloggen. Forøvrig var en konsert med Master Oogway på NMH den aller første konserten vi anbefalte her i bloggen da den så smått startet opp. Ikke verst.

Mange artister holder på med å lete etter nye, kreative tenkemåter nå, i en livebransje som er blitt ganske ænsjless denne sesongen. Dere har gått for en konsertserie med gjester. Hva var tanken bak her, og har det fungert på scenen til nå?
— Vi ville egentlig dra på turné, i forbindelse med plateslippet i våres. Det lot seg jo ikke gjøre, men vi ville spille uansett. Derfor måtte vi finne på noe annet, og spiller heller jevnlig på samme sted. Vi skriver splitter ny musikk til hver konsert, og spiller med nye gjester hver gang. Det er jo litt for å unngå å spille samme repertoar hver måned, men også for å jobbe med nytt materiale. Vi bytter på å skrive musikk hver gang, og det har vært veldig moro for oss! Da blir det en litt annen greie enn vi er vant til, og alt føles ganske fresht og spennende hver måned. Sånn sett har det fungert veldig bra, og de ulike gjestene er med på å inspirere musikken vi skriver.

Atle Nymo er gjest i kveld, og han er jo en av de store fra sin generasjon på saksofon. Hvordan kom dere i kontakt med ham, og hva tror dere han vil tilføre musikken deres?
— Vi kjenner jo Atle godt fra studier på NMH, hvor han blant annet var læreren til Lauritz. Da var det ikke så vanskelig å få kontakt. Atle har jo gjort veldig mye kul musikk opp igjennom, og jeg vi digger hvordan han spiller på åpent materiale. Det resonnerer også bra med Master Oogways vanlige musikk, men det har jo en slags rockelyd over seg også. Vi håper og tror at musikken blir dratt i litt nye retninger og at noen uventa ting oppstår. Det er i alle fall det vi ofte sikter på!

Har du vært litt rundt og hørt på konserter selv i denne helvetes tiden — hvordan synes du det fungerer? Master Oogway er tidvis litt headbangete musikk, men det går jo an å bange selv om man sitter også. Blir all musikk overført til å bli litt mer «sittende» i stilen nå tror du?
— Jeg har vært litt rundt og hørt konserter, særlig i det siste. Jeg syns jo det fungerer. Nå er jo kanskje jazzpublikummet flinke til å oppføre seg pent, og ikke bråke og rave rundt så mye i utgangspunktet, så jeg opplever egentlig ikke den helt store forskjellen nå. Eller kanskje jeg bare har glemt hvordan konserter egentlig skal være?! Om musikken blir litt mer «sittende» i stilen har jeg ikke egentlig tenkt på. Jeg tror egentlig ikke det, sjøl om det hadde vært forståelig om musikken hadde tatt den retninga. Dette med at publikum må sitte er kanskje mer påfallende nå, men når jeg tenker meg om så har det jo vært mye sitting tidligere også. Det er bare mingle og gå til baren-delen som ikke er der. I tillegg til stående headbanging da, kanskje!

Hva med recordings og nye låter og prosjekter — hva har du og dine medmusikere brukt koronaperioden til?
— Jeg har brukt vårperioden til å gjøre ferdig masterprosjektet mitt med et nytt band. Håper at det kan bli litt spilling og utgivelse med det etterhvert. Jeg veit at Lauritz og Martin holder på med å mikse litt ny musikk som jeg gleder meg veldig til å få høre i sin helhet! Karl Erik har også hatt masse å gjøre med konserter og innspilling med Damata, i tillegg til at vi alle har gjort litt ad hoc-greier iblant. Jeg tror ingen av oss har hatt for lite å gjøre! Også er det jo mye jobb med komponering og øving til disse Oogway-konsertene. Vi håper også å gi ut opptak fra disse konsertene når tida er inne.

Oppdaget noe nytt og fett  i hodetelefonene?
— I det siste har jeg hørt endel på ting som jeg har glemt litt bort. Har fått veldig kick på Pharoah Sanders, og særlig en gnawa-plate han har med Maleem Mahmoud Ghania som er utrolig fet! Har også fått sansen for gitar og tromme-duoen Hella, som jeg også har glemt å høre på i lang tid. Og i sommer kom plata The Lost Septet med gamle Miles-innspillinger. Det er mulig de er gitt ut som bootlegs før, men det låter i alle fall ganske fett.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Bare Jazz er jazz

Bodil Niska snakker om 24 år i sentrum av byen og jazzen mens vi spør kolleger om hva som skjer nå, Maria Norseth Garli har gitt ut poesi, Marianna Sangita Angeletaki Røe blander gresk, trøndersk og spansk, Ole Gjøstøl lager rytmebokskalender og vi byr både på Ti Tette og Åtte Flotte.

Now's the time

Premiere for Nordnorsk Jazzensemble

Rykende ferske Nordnorsk Jazzensemble får premiere i Vadsø 31. januar med et nyskrevet verk av Jakop Janssønn med tekster av Pål Moddi Knutsen. Ensemblet fortsetter på turné til Nordlysfestivalen i Tromsø, til Sortland og Bodø Jazz Open.

Meld deg på vårt nyhetsbrev