NTT: Når bassklarinettene blir lange

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, en musikkavis i remseform som kommer hver fredag – også denne. Vi har mye vi skal gjennom denne uka, og rekker ikke å nevne så mange anbefalte konserter i starten som vi gjerne skulle. Men vi minner om at Jazz i Norges konsertkalender er et fint sted å starte å orientere seg, der kan vi for eksempel lese at Erlend Apneseth Trio spiller med Frode Haltli på Tromsø Jazzklubb i kveld  og at de glade og syngende musikantene i Håkon Kornstad Trio kommer til Urijazz på mandag. Det finnes muligheter – og apropos det, om det er noe dere ønsker å gjøre oss oppmerksomme på av konserter eller andre initiativer, er det bare å ta kontakt. Til sist sniker vi oss til å nevne én godbit litt ekstra:

Kampenjazz er i gang, det er egentlig bare å stikke innom der hver søndag, for programmeringen er oppfinnsom, men også jevnt god. Denne helgen er det bandet Braid det handler om, det er premierekonserten for en ny trio som Guosté Tamulynaité har satt sammen, med Ellen-Martine Gismervik på cello og Torstein Lavik Larsen på trompet og elektronikk. Guostė kommer opprinnelig fra Litauen, og kan markere ti år i Norge med denne konserten. Piano og elektronikk er det hun har med seg, samt et meget inspirerende vesen. Hun tilhører opprinnelig en mer streng pianotradisjon, men i likhet med flere har hun sett lysskimmeret i form av Norges rike miljøer for improvisert musikk. Enig! Vi er veldig glade for det hun bringer til oss. I sommer har vi sett henne som aspirant i Skarbø Skulekorps, med sylskarpe chops og smittende innlevelse, og det skal bli veldig ålreit å se hva hun kan finne på i årene fremover, med forskjellige prosjekter og musikermøter og tenkning rundt musikkens muligheter. Vi gjorde et fint lite intervju med Guosté i mai i fjor her i bloggen, det er verd å se på igjen, for hun har mange fine og interessante betraktninger om musikkfellesskapet her kontra den tradisjonen hun «kommer fra», og hvordan alt kan møtes.

Vi går videre og minner som vanlig om muligheten for å tegne et Jazznytt-abonnement her, og om du også ønsker å motta nyhetsbrevet til NTT, som sørger for at utgavene kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene, kan du melde deg på her.

Ukas Plate #1

Et annet foretak som med hell opererer med flotte vinylutgivelser i relativt nøkterne opplag og nedlasting via Bandcamp, er bolaget til et av bloggens stamsteder Kafé Hærverk. Det kan fort vise seg å være et selskap å samle på. Ikke minst på grunn av kvaliteten på musikken. En som snart kan kalles stamgjest der, Chris Abrahams som bl.a. spiller flygel i fantastiske The Necks, er nå aktuell med en meget sofistikert nyutgivelse av albumet Climb, usedvanlig suggererende og skjønn pianomusikk i hans sublime og meget karakteristiske stil, kanskje hakket mer lyrisk enn ellers her. Duggdråpene på gresstråene ved dagens opprinnelse, er tanker som svever gjennom hodet med musikken, eller Hage om morgenen, for å parafrasere Moskus. Det er et våknende håp her, som virkelig evner å løfte lytteren, i alle fall denne, opp fra tingenes ofte tunge tilstand. Shimmering, warm & bright – deilig! Kanskje dette rett og slett har litt ekstra lytterappell i dagens stress-samfunn, det er peaceful piano music PPM, som jo mange ler av, men som har sin funksjon. Og er det ikke derfor vi er så glade i Kjetil Jerves Daily Piano også? Sjekk forresten ut Jerves nye single «Turid».

Abrahams-utgivelsen er også verd en investering på grunn av det slående vakre omslaget.

Chris Abrahams
Climb
(Hærverk Industrier)

 

Det var klarinett og Roxrevyen det gikk i

Kristine Tjøgersen. (pressefoto)

Lørdag mottar den strålende musikeren Kristine Tjøgersen selveste Arne Nordheims komponistpris under Ultimafestivalens avslutingshelg. Hennes klarinett og bassklarinett kan blant annet oppleves i heftige bandprosjekt som asamisimasa, Ensemble neoN og Tøyen Fil & Klafferi, og hun skal virkelig feires på kreativt og innholdsrikt vis i Kulturkirken Jakob. NTT gratulerer!

Nordheim-prisen henger høyt.  Han var jo en herlig mann med et inspirerende kunstsyn, og lagde mye musikk som fortsatt oppleves som gripende og sprek?
— Jeg får lyst til å fortelle om første gang jeg hørte Arne Nordheims musikk. Jeg gikk på barneskolen og var på sommermusikkskole i regi av Norsk Musikkorps Forbund.  På en huskonsert fremførte en av lærerne The Return of the Snark for trombone og tape. Jeg ble helt blåst av stolen og synes stykket var det kuleste jeg hadde hørt. Jeg tenkte og drømte om stykket i lang tid etterpå. Det satte spor. Dette ble mitt første møte med samtidsmusikk. Kanskje det kan vise hvor viktig det er at barn får høre ny musikk?

Det er med god grunn mye tanngnissing på grunn av den nye musikkens, ja kulturens dårlige kår i samfunnet og media, back in the day visste jo «alle» hvem Arne Nordheim var, fordi de ble utsatt for musikken i NRK og så videre. Må vi alle jobbe i motbakke?
— Jeg må innrømme at jeg er litt oppgitt over mange norske mediers manglende dekning av samtidsmusikkfeltet, og den nye klassiske musikken. Det er så vilt mye spennende som skjer i Norge nå, så jeg synes journalistene bør begynne å lytte på og anmelde alt det fete og spennende som blir gitt ut av ny musikk i dag, deretter komme seg opp av godstolen og ta seg en tur på konsert!

Hva er det vi bør gjøre, da?
— Jeg kan varmt anbefale nyMusikk sine konserter i hele landet, samt Periferien konsertserie, som blir drevet av en ekstremt dyktig gjeng, som initierer utrolig spennende konserter.  Jeg var for eksempel nettopp på Periferien-festivalen hvor den helt vilt råe pianisten Sanae Yoshida urfremførte et fenomenalt stykke av Øyvind Mæland. At mediene ikke er der når man sitter med den følelsen av at «det er nå det skjer» her og nå! Da synes jeg det er leit at enkelte medier prioriterer å skrive om f.eks. Lang Lang sin nye plate med Bach når de heller kunne dokumentert det skapende og vibrerende musikklivet i Norge både for samtiden og ettertiden. Tenk bare på Beethoven som nå feires, hva hadde han sagt om avisene i hans tid for det meste viet spalteplass til Orlando di Lassos musikk og hans samtid? Det er rett og slett historieløst å bruke for mye tid i fortiden. Derimot kunne jeg godt tenke meg å høre hva Beethoven betyr for de som skaper musikk i Norge i dag.

Samtidig er det en det jo heldigvis fortsatt sterk kultur i «undergrunnen», og jeg føler at det spesielt blant litt yngre folk er en interesse for kunstmusikken og kick-musikken, om jeg kan kalle det noe sånt, med festivaler som Ultima, Only Connect og så videre, også ukentlige konsertserier, og at flere tør å møte musikken selv om man ikke nødvendigvis er en del av «miljøet».
— Ja, synes det skjedde en stor publikumsoppblomstring da Anne Hilde Neset og Lars Petter Hagen sto ved roret og banet vei for en ny og mer bred kuratering. De klarte å åpne opp det kanskje litt «lukka» samtidsmusikkmiljøet ved å mikse mye forskjellig aktuell musikk for enhver smak, også kanskje til noens irritasjon. Det var nettopp det som var så gøy. Det skapte temperatur og debatt. Men jeg vil understreke at jeg synes det er enormt viktig at den nye partiturmusikken blir ivaretatt.

Klarinett og bassklarinett er to stolte instrument. Hvordan og hvorfor var det du først begynte å sysle med dem?
— Min far spiller i korps og jeg var ofte med han på øvelse helt fra jeg var liten. Jeg synes klarinett var det fineste instrumentet med den fineste lyden, og det var helt uaktuelt å spille noe annet. Visste forsåvidt ikke at det fantes andre instrumenter enn korpsinstrumenter å spille. Bassklarinett begynte jeg med tidlig fordi de hadde ikke tuba i Tvedestrand skolemusikk. Jeg syntes det var mye gøyere å sitte bak med gutta og spille basslinjene. Det var ikke så mye å finne på der jeg vokste opp så jeg tok meg selv opp på kassett og spilte duetter med meg selv. Jeg spilte klarinett nesten hele tiden til min brors store fortvilelse. Han tåler fortsatt ikke lyden. Det var klarinett og Roxrevyen det gikk i. Harald Are Lund har betydd mye for min musikalske oppdragelse.

Var det noe øyeblikk i mer voksen alder da du tenkte at, yes, nå er jeg snart kommet dit jeg ønsker å være som musiker? Det er gjerne i samspill med andre slike erkjennelser oppstår.
— Den tanken har jeg aldri hatt, men jeg kan ofte få en følelse av eufori av å spille sammen med andre. Jeg er ingen solo-utøver, og det å spille sammen med andre er noe av det aller mest fantastiske jeg vet! De gangene det virkelig funker, hvor man glemmer tiden og seg selv totalt er virkelig noe av de største øyeblikkene. Det kan være å spille Lachenmann med asamisimasa, Elektra av Strauss med operaorkesteret, eller impro med Jan St Werner (Mouse on Mars) og Ensemble neoN. Det å kommunisere via lyd, og å dele musikalske opplevelser er noe av det fineste som finnes.

Jeg hadde gleden av å oppleve deg under årets Blow Out. Hvordan stiller du deg til impro versus den komponerte musikken som jo er «ditt» felt, eller opererer du ikke med slike skiller?
— Det er selvfølgelig et skille, og det er nettopp det som er veldig berikende. Selv om resultatet til tider kan høres ganske likt ut.

Har du noen favoritter i jazz/impro-verden på instrumentene dine, forresten?
— Jeg er ikke så opptatt av klarinetten som instrument, siden jeg er litt «skada» på det området og ofte ender opp med å lytte mer etter teknikken enn selve musikken. Jeg blir mest inspirert av musikere på andre instrumenter. Det er så vilt mange bra musikere i Oslo nå og jeg får ofte utrolig kick av å gå på konsert. Noen favoritter er Natali Abrahamsen Garner og Ina Sagstuen i Propan, Heida Mobeck, Kjetil Møster, Anja Lauvdal, Eivind Lønning, Espen Reinertsen, Vilde & Inga, Fredrik Rasten, Martin Taxt, Ola Høyer, Magnus Nergaard, Spunk, Lemur og Klaus Holm. Bare for å nevne et par!

Det der høres jo ut som innholdslisten i en NTT. Tøyen Fil & Klafferi er et perfekt bandnavn, og feiret 10 år med utgivelsen av den meget frodige albumutgivelsen Botanisk Hage midt under koronaen. Er naturens og bylivets lyder noe du lar deg inspirere av? Fortell litt om det prosjektet.
— Plata vår Botanisk hage må jeg si at jeg er sinnsykt stolt av. Det er med musikk av komponister vi har jobbet med over mange år, og stykker vi har spilt masse. Vi ønsket å lage en plate som var helhetlig og kunne gi en opplevelse, og være en inngangsdør til samtidsmusikk, og at denne inngangsdøren er nettopp var porten til Botanisk hage. Inni plata er utrolig fine tekster av biolog og forfatter Hanna Bjørgaas, og et kart som plasserer musikken på spesifikke steder i Botanisk hage. Du kan bli med på fluebinderkurs, stjernetitting, radiobingo og hviskeleken, høre bruset fra vitamintabletter og islandske geysirer, og oppleve lyden av sommer og insekter, av luftrøtter og nasjonalsanger til land som ikke lenger eksisterer.
Litt av hvert, med andre ord.

Det kan man si, ja. På prismottakerkonserten i Kulturkirken Jakob på lørdag ser det også ut som at det skal foregå mye artig, hva da egentlig?
— Det blir fremført strykekvartetten Misterios Do Corpo som er en er en hyllest til den brasilianske jazzinnovatøren og komponisten Hermeto Pascoal, som jeg er stor fan av.
Piano Concerto skrevet til the one and only fantastiske Ellen Ugelvik hvor det blir plantet en skog inni pianoet, sammen med fabelaktige Bit20 ensemble som jeg har hatt stor glede av å jobbe med flere ganger. En urfremføring av Hey, Let’s Meet!av Line upon line percussion fra Austin, Texas, som er en kommentar på alle det internettmøtene under lock down. Det kjempefine stykket Schlammflocke II, av min lærer Carola Bauckholt som også inneholder samplede lyder av frosker og fuglesang. Også blir det besøk av sjølvaste Yngwie Malmsteen som skal skal fortelle om sin nye dokumentar «Life in the Woods»

Jøss! Er det noen andre prosjekter du ser frem til å drive med det kommende året?
— Gleder meg masse til å gå i gang med et stykke for det franske Ensemble Soundinitiative som skal urfremføres på Borealis neste år. Det er sammen med koreograf Julie Desprairies og billedkunstner/scenograf Maja Nilsen, så det blir veldig spennende.
Etter det skal jeg skrive et stykke for KORK. Det blir stor stas!

 

Ukas plate #2

Buck Lauvdal Solberg
Gemstones
(Hærverk Industrier)

Det var en minneverdig opplevelse å høre disse tre, den totalt unike Necks-trommisen Tony Buck for anledningen på baytongitar for ikke å glemme gong, et av bloggens absolutte favorittmennesker Ståle Liavik Solberg på lite trommesett, og Anja Lauvdal på synth og piano på Café Mir for noen år siden. Men de har gjort flere opptredener, i hvert fall en på Hærverk i fjor, som nå er utgitt på kafeens eget label. Lydtekniker Jens Ole Bjerkan fanget magien. Med tre musikere vi har hørt så ofte som disse kan man kanskje bli blasert, men duverden som man også kan glede seg over idérikdommen, lydvalgene og ESP-kontakten de klarer å opprette mellom seg. Make it new! Hver eneste gang. Det knatrer og klimprer godt i motbakke til tider, men vi henfaller også ofte i lauvdalsk ekstase ved klaveret og føler oss som en del av Solbergs stikker på sin ferd over settet, og få ting er vel viktigere i livet enn dét. Det er syv korte stykker på denne platen,  eller gemstones kan vi jo omtale dem som, og for anledningen kaller vi «GIlded Splinters» en hyllest til Harald Are Lund. Gå til bandcamp eller møt opp i baren for å skaffe dere denne herligheten før det er tomt — lykken venter.

 

Hva hadde du i platebaggen, Strangefruit?

Foto: Thomas Ekström

Jeg koste meg fælt med grytekunstene til Hamars store sønn Pål Nyhus aka DJ Strangefruit (gratulerer med de 50 forleden!) i lobbyen til Hotel Norge i Kristiansand her forleden (dessverre kun til midnattstider), og under noe tilfeldig youtubesøking heromdagen kom jeg over en gammel Nils Petter Molvær-konsert som groova fælt, slik det pleide gjøre den gangen, og der sto jo Strangefruit med sine platebagger og platespillere og var en integrert del av bandet, ja en større del av både rytmefundament og ambiens enn jeg egentlig husket. Det var langt mer enn bare tidsriktig krydder. Jeg passet derfor på å spørre Strangefruit, som ofte er å høre på ungjazzens nye høyborg SALT for tiden, om hva slags plater han egentlig hadde med seg i baggen på den tiden.

— Det er noen år siden dette, men tidsånden var jo noe rundt sjangere som drum’n’bass, trip hop, breakbeats og dub techno. Det var ihvertfall det som fenga Nils Petter mest.
For min del la jeg inn et sammensurium av lydeffekter (typ BBC sound effects), innslag av rytmeløse/stemningselementer fra ambient såvel som type feltopptak fra «world»music, indonesisk,  japansk, og så videre). Husker også at jeg brukte mye fra en sånn legende-skive med 50 Foot Hose, 60-talls psykedelia. Noe jeg angrer litt på, i og med at skiva er sjelden og går for tusenlapper på nett — skiva mi er selvfølgelig utslitt. Jeg brukte også strekk fra nyere skiver som bandet kompet oppå. Nils Petter var spesielt glad i «The Planet Plan» med United Future Organisation i en Carl Craig-miks, Dj Die «Reincarnation», og en Jeff Mills-sak jeg ikke helt husker navnet på. Jeg brukte også en mer houseaktig sak fra Voom Voom (Peter Kruder-relatert), som jeg spilte på feil hastighet (33’ istedet for 45’) for å få en seigere groove.
Mye av dette kan du høre på Streamer, live-skiva som utkom i 2004. I den senere perioden jeg var med, var jo også Jan Bang der, hvor vi kanskje utgjorde en slags dj-duo. Jeg og Jan hadde et tidvis avtalt spill om å legge inn elementer som brøt mer med det vanlige opplegget for å pushe musikken mer. Jeg husker vi syns Nils Petter hadde en tendens til å havne i en sånn autopilot-mode når ting ble for forutsigbart. Altså at vi bevisst røska med Nils Petter sitt kontrollbehov. Poenget med det var at Nils Petter ofte spilte mer spennende og improvisatorisk på utrygg grunn, i hvert fall i våre ører,  selv om han nok fant det slitsomt. Det ble endel diskusjon og friksjon rundt dette på backstagen etterpå.

 

Platene Oddrun Lilja lyttet mest på da hun lagde Marble

Foto: Anne Valeur

Det er ikke egentlig så rart at den gjør det bra, for Marble av LILJA er et særdeles gjennomført album som appellerer til fantasien, og som lar oss tenke på ulike steder i verden vi ikke kan besøke akkurat nå. Men det er også fascinerende å se på en plate trykke på alle de riktige knappene hos folk i så stor grad som det Oddrun Lilja Jonsdottir, også kjent fra band som Moksha og Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz har fått til på debuten sin. Oddrun er en av musikerne vi har skrevet om helt siden starten av NTT, egentlig, vi har snakket med henne tidligere og for noen numre siden ble hun også portrettintervjuet av blogghalvdel Filip i Jazznyt. Du kan lese bonusmateriale fra intervjuet her. I selve portrettet kan du blant annet lese om hvordan hun kom frem til å lage et album rundt ti steder i verden hun har besøkt, og hvor hun føler seg hjemme. Det nummeret var ute på vårparten, og ideen var jo egentlig at det skulle samsvare med slippet av Marble. Sånn gikk det ikke, selvsagt, men vi benyttet det forsinkede slippet til å høre med henne om plater som har inspirert henne i forbindelse med albumprosessen. Her er Oddruns liste:

Etiopia: Mahmoud Ahmed – Ere Mela Mela
Tanzania: Hukwe Zawose – Bagamoyo
Mauritania: Dimi Mint Abba – Moorish Music from Mauritania
Mali/ørken: Tinariwen – Tassili
Kenya: Malika “Vidonge” (dette er en låt vi spilte i Kenya)
Gnawa: Innov gnawa – Innov Gnawa
Pakistan: Ashraf Sharif Khan – Echoes of Indus
Pluss Kristin Asbjørnsen med Wayfaring Stranger

Takk for listen, Oddrun! Jeg tenkte vi kunne starte med Marble, som det virkelig er blitt skrevet mye og begeistret om, veldig mange steder. Sist gang vi snakket sammen om det, var det før slippet. Hvordan føles det nå?
– Jeg er helt overveldet over det. Jeg hadde liksom… jeg trodde ikke det fantes så mye spalteplass til musikk lenger, egentlig. Kanskje utenom dere som har uendelig med spalteplass. Jeg syns også det er så utrolig mye bra som slippes, så man ser ikke for seg at det som er igjen av plass brukes på sine egne ting. Men det at de har gjort det, og at de virkelig har lyttet, forstått greia og hørt på og mellom notelinjene, betyr skikkelig skikkelig mye. Det er også stort å få meldinger fra folk som har hørt ordentlig på skiva og takker for det.

Det har vært en lang prosess, hvor du også har puttet inn dine erfaringer med og følelse for ti steder i verden. Men nå når den er ute, er på en måte ikke lenger din skive først og fremst, den tilhører de som lytter på den. Det kan være en rar overgang for mange som har jobbet lenge med noe.
– Det er akkurat det jeg kjenner på, nå har jeg båret på den lenge, og nå er den ute. Den er alles, og ikke min lenger. Det føles egentlig veldig godt. Svangerskapsbildet er kanskje kleint å bruke, men det føles egentlig sånn. Nå kan den leve sitt eget liv, og det er fint. Så kan jeg begynne med andre ting, selv om jeg forsøker å være der for den og vil at den skal få så gode oppvekstvilkår som mulig, haha!

Hvordan ser det ut med konsertspilling og sånn fremover?
– Vi skulle egentlig spilt litt i april og mai, men mye av det vi har hatt er utsatt til neste år og året etter der igjen. Vi gleder oss veldig til Oslo World, det blir liksom den store releasen. Også spilte vi nylig på Drammen Sacred Music Festival. Vi skal også til Hellviktangen, det er en konsert i Stavanger, og så skal jeg prøve å booke litt mer til våren.

Over til listen du sendte meg. Da vi snakket sammen i forbindelse med portrettintervjuet, snakket vi litt om det at du i tillegg til å ha oppholdt deg stedene du skriver låter om, også har gjort egen research når du har kommet hjem fra oppholdene. Gjelder det plater også, er dette ting du kan bruke for å stille inn siktet når du jobber?
– Absolutt. Hovedinspirasjonen var møtene, for jeg har jo vært på alle stedene over tid, tatt mye taleopptak hørt på dem etterpå, og brukt det. Men så har jeg også brukt plater for å få inspirasjon fra de forskjellige tradisjonene. Et eksempel på det er Zawose-familien i Bagamoyo. Der spilte jeg med noen av de som er litt yngre, og så hørte jeg også på plater med Hukwe Zawose, som vel er den mest kjente fra den familien. Der ble spørsmålet hvordan man kan bruke de korstemmene som dukker opp i den musikken og spille dem på gitar. Det tror jeg man kan høre ganske direkte i den låta som heter “Bagamoyo”. Det er litt det samme med gnawa-musikken. Der lærte jeg veldig masse av de jeg spilte med, men så har jeg også hørt på masse plater. Den store favoritten er nok den jeg nevnte på lista.

Om vi ser nedover og går til Pakistan, er det vel din gamle raga-læremester og medmusiker Ashraf Sharif Khan som dukker opp?
– Ja! Jeg syns han er verdens beste sitarist. Han er niende generasjons ragamusiker og virkelig ledende innen den sjangeren. Dette er en klassisk raga-plate som heter Echoes of Indus og som jeg har hørt masse på. Det er en stor inspirasjon.

Apropos det – du dukket opp i en ny bandkonstellasjon i Melas konsertserie denne sensommeren/høsten. Et band som rett og slett kaller seg New Conception of Raga, med Sanskriti Shrestha, Tejaswinee Kelkar og Rohini Sahajpal. Hvordan gikk det?
– Det gikk bra, NRK har faktisk villet ha opptak fra konserten. Og så virket det som at Mela har lyst til å få til noe mer med det prosjektet. Det var deres initiativ og det var veldig gøy. Jeg har lyst til å bygge det opp litt, få spilt mer med det. Det er jo veldig flinke folk. Planene er ikke så konkrete ennå, men lysten er der.

Har du spilt noe mer i Mela-konsertserien?
– Vi hadde en med Bafana Nhlapo, Ibou Cissokho og Sofia Knudsen hvor Arthur Kay hoppet inn for Bugge i siste liten da han måtte være i karantene. Det var veldig sporty, og gikk selvsagt helt fint. Det er en fantastisk konsertserie de har, og egentlig er det godt å få Mela strekt utover litt lengre tid, sånn at man kan nyte det mer.

Albumet ditt handler om å føle seg hjemme ulike steder i verden, om å reise og møte folk og musikk. Den har fått et veldig sterkt bakteppe i år, siden reise betyr noe helt annet nå enn det gjorde for et år siden. Er det noe du har grublet på?
– Først og fremst er det ikke så mye å gjøre med nå. Jeg må bare gjøre som alle andre og ta det helt som det kommer. Vi skulle vært i Nederland og turnert med plata, og jeg hadde planer om en ny fordypningsreise i Pakistan i November som vi har måttet skyve bakover. Det gjør at man må tenke annerledes og kanskje ha andre møter med de tradisjonsbærerne som jeg hadde planlagt å møte. Neste album blir nok litt slow cooked. Vi får bare vente og se. Jeg har gitt opp å legge så mye konkrete planer. Men det ser ut som at vi får med Sanne Rambags fra Nederland på releasen. Det er jeg veldig glad for!

Er det deilig å være kunne tenke på en ny skive, med blanke ark og fargestifter nå?
– Det føles fint. Det er noe med fasene og kontrastene i livet, noen ganger er det godt å åpne og noen ganger er det fint å lukke. Selv om Marble på en måte er i beynnelsen, var det en lukking å gi den ut. Noe som også åpnet opp for at jeg kunne gå videre. Det er deilig å sette seg ned på Biermannsgården med blyant og papir og gitar, og være i startfasen nå. Det er noe fint med nye begynnelser.

 

Ukas plate #3

Marilyn Mazur’s Future Songs
Live Reflections
(STUNT)

Den første lyden vi hører er den umiskjennelige auraen av Nils Petter Molværs trompet. Den fyller hele rommet og utvider erkjennelsen. Han gjør en god figur på denne platen, men den handler ikke om ham. Den handler veldig mye om den danske superperkusjonisten og komponisten Marilyn Mazur, men som med all den fineste jazzmusikken handler det mest om helheten, møtet mellom musikertemperaturer, fellesskapet. Future Songs var bandet Mazur startet i 1989 etter sin tid med Miles Davis, der alle skulle få rom (kanskje en dyd av nødvendighet etter å spille med ham?). Det ble en haug med konserter og fire albumutgivelser, inkludert noen besetningsendringer. I 2009 tok bandet en pause på ubestemt tid, men i 2015 var det noen gjenforeningskonserter i anledning Mazurs 60-årsdag. Norske innslag som Tone Åse på vokal-elektronikk, Eivind Aarset på gitar og halvlangt hår, og Audun Kleives snertne skarp, setter helt klart sitt preg på lydbildet, men det er kanskje en anelse mer frodig, livlig og ildfullt enn mye globalistisk fjelljazz man kanskje i utgangspunktet kan sammenlikne det med. Det groover og putrer og kommer til gledelig forløsning. Som bonusspor får vi en uutgitt låt fra den aller første innspillingen med bandet, samt et kutt fra da Mazur var AiR i Molde i 08.

 

Vi varmer oss rundt bandcampbålet

Christian Winther. Foto: Anja Lauvdal

I siste utgave av Jazznytt har blogghalvdel Vinger et intervju med den utsøkte jazzkomponisten Maria Schneider, som i disse dager er ute med albumet Data Lords, der hun på musikalsk vis og via noen skarpe covertekster griper fatt i tema hun har brent for lenge, og som hun holdt en flammende åpningstale om under Moldejazz for noen år siden: nemlig Big Tech og derese herjinger i bransje og sinn, via giganter som Facebook, Spotify, Google og Youtube, størrelser nok selv de mest hardbarka NTT-lesere har et aktivt og kjærlig forhold til. Men vi ser også tendenser til at plateselskap og artister prøver å tenke nytt, og et av dem er Earthly Habit, selskapet til gitarist Christian Winther, som vi blant annet kjenner fra Monkey Plot og mange andre flotte sammenhenger. Han gir nå ut Moskus live på Victoria som kun er tilgjengelig på artistfavoritten Bandcamp, og i et meget flott gatefoldcover som huser en dobbel-LP, i et meget begrenset opplag (og der blogghalvdelen også har bidratt med liner notes, en skriftsjanger som later til å ha fått et seriøst comeback i år, mer om det senere når vi får tid)

Du driver et kresent plateselskap som utgir veldig fine band i din umiddelbare nærhet som Torg, Listen To Girl og nå sist Moskus live. Det finnes allerede mange ok norske plateselskap som har opplegget godt innarbeidet, hva er drivkraften bak å ville holde på med det selv?
— Drivkraften var å forene impulsene jeg befinner meg i og rundt. Vise at musikken til for eksempel Torg og Listen to Girl kunne komme fra samme folk og ideer. Det er ikke lett å komme frem med noe eget når de etablerte plateselskapene har definert sin musikksmak for lenge siden og skapt en bransje med ugjennomtrengelige sjangere, og det er få av dem som passer meg og mine venners bredere interesse for musikk. Jeg syns det er gøy og viktig å bidra, selv om jeg nok lever i min egen boble, dykker ned i egne ting.

Det har blitt dramatisk færre platebutikker i Norge, i alle fall på landsbasis. Hvordan får dere distribuert vinyl-opplagene, er det konserter som er det primære salgsstedet?
— Jeg distribuerer til de gjenlevende butikkene gjennom Diger Distro, ildsjeler som både spiller på og drar litt i bransjen. For eksempel finnes det tjue Moskusplater på Big Dipper i Oslo og ti på Crispin Glover i Trondheim, det er den sentraliserte realiteten vi opererer i. Resten er fra Bandcamp gjennom Tiger, her shippes det jo av og til eksemplarer til både England og Japan, men mesteparten går helt klart til bandet som selger på konserter. Vi hadde jo en vellykka forhåndskjøpskampanje som betalte for trykkinga, det var gøy!

Eller er det mer slik at LP-opplegget bare en liten bi-greie for den virkelige utgivelsen, som er strømmingen? Hvordan lytter du selv mest til musikk?
— Trykking av LPer handler ofte mer om synlighet enn salgstall, og har en viktig verdi som motpol til stjeletjenestene. Strømming er likevel min måte å høre på musikk på, jeg dykker etter ny musikk på Youtube og Apple Music, er entusiastisk over å bruke tid på nye oppdagelser på nett og utvide egen musikalitet og smak på den måten. Samtidig bidrar jeg til datasporing og spillelistealgoritmer som kanskje tar knekken på oss og som må deales med! Er det mest antikommersielle du kan gjøre i dag å gjøre ting sjøl? Ser mot folk som for eksempel Susanna og Lasse Marhaug, de bidrar til bredde og bransjevelting i sine respektive bedrifter!

Den siste Moskus-plata, som kommer i en meget god periode for bandet, er temmelig eksklusiv, et lite, kanskje for lite, men påkostet LP-opplag, og Bandcamp som eneste strømmetjeneste/nedlastningssted. Ligger det noen bransjepolitiske hensyn bak valget av det siste der? Mister man ikke mye oppmerksomhet ved ikke å være på Spotify, da?
— Påkostet ja! Med Live på Victoria ville vi tenke eksklusivitet og gi musikken de rammene den fortjener. En live-konsert passer ikke så bra til strømmeformatets premisser. Vi syns det var riktigere å skape et attraktivt fysisk produkt man kan dykke ned i og bli glad i, ikke bare en dokumentasjon av noe som fant sted, men et nytt liv for konserten og en representativ utgivelse for bandets eklektisisme som ofte blomstrer på konsertene deres. Jeg ville også utforske Bandcamp-mulighetene og skape en plattform for Earthly Habit der også. BC har synliggjort seg veldig i koronatiden med sine Bandcamp Fridays hvor alle pengene går utenom egen tjening, og nå er også norske band og labeler mer interessert, noe jeg syns er bra på grunn av den åpenlyse bransjepolitiske ethosen (bare det å la band bestemme egen pris, liksom) som nærmest er rake motsetningen til for eksempel Spotify.

Jeg intervjuet komponist Maria Schneider i siste Jazznytt, hun er temmelig arg på tech-gigantene som ifølge henne struper musikklivet. Hun sverger til det noe kronglete ArtistShare-systemet, men tror du at mange flere i ditt miljø, og andres, er på glid nå med tanke på en mer rettferdig fordeling av inntekter og dette med å bygge et nytt fellesskap via instanser som Bandcamp?
— Har aldri hørt om ArtistShare, men jo, det er flere som prøver og jeg tror vi er på gli selv om det er så sinnsykt store krefter å samles mot. Bandcamp er kanskje den mest inkluderende og estetisk uavhengige plattformen for en mer rettferdig fordeling, et vannhull vi kan samles rundt når skogen er svart rundt. Så får vi se hva som skjer fremover! Kult at konserter lever og folk er sultne på kunst, og vi har lært mye om verdien av felleskapet i år! Vi må lære oss å skape et lokalt miljø som kan av kunstnerisk overskudd og felleskap flyte over og nå ut over landegrensene.

Hva ellers holder du på med for tiden,  det har vært rikelig med tid til å jobbe med prosjekter i studio, andre har startet nye band … blir det noe spilling på deg utover høsten som folk kan gå og oppleve?
— Jeg har den siste tiden funnet frem til samme musikalske glød og optimisme som da jeg var 21, gått solo og har brukt siste året på å lage musikk til kommende utgivelser, for første gang under eget navn. Hadde også nylig fine studiodager i trio med Espen Reinertsen og Anja Lauvdal, som jeg gleder meg til fortsettelsen av. Jeg gleder meg også til å turnere med Trondheim Jazzorkester & Johan Lindvall i høst, og spille med Eskild Myrvold/Veslemøy Narvesen/Maja Ratkje på Dølajazz! Ellers bor jeg og min forlovede Lauvdal på loffen for tida, denne måneden i Ålesund, i påvente av hus og studio på Nesodden neste år!

Noe helt annet du har kick på om dagen og som du vil anbefale til NTTs sultne lesere?
— Jeg digger å oppdage ny musikk og jobber aktivt for det! For eksempel sjekker jeg ut det britiske nyskapende hip-hop labelet High Focus, fant en god plate med en poetisk fyr som kaller seg Mr Key. Det jeg liker med dagens hip-hop er at sjangeren baserer seg på nyskaping og eksperimentering. Her blir man ikke indoktrinert i å aldri kunne overgå sine pionerer, heller å overraske, anerkjenne fortida og samtidig gi faan — deilig! Etter å ha skaffet elbil med shuffle-funksjon på anlegget har jeg også gjenoppdaget min store interesse for bossa og tropicalia i det siste (kickstartet av intense perioder med Jorge Bens Forca Bruta og Gal Costa for noen år siden), og det mikset med Luaka Bop, labelet til David Byrne fra favorittene Talking Heads, er en uslåelig spirituell kombinasjon for meg. Den myke sensibiliteten blandet med hard politisk aktivisme er sterk kost, sjekk ut Brazil Classics 1: Beleza Tropical, første utgivelse på deres Bandcampside.

 

En drit forbanna jazzutopist går ut av tiden: Stanley Crouch 1945-2020

Part of my belief in the power of words came through having read about Billie Holiday and the various moods she created when singing. Those descriptions allowed me to know, without a doubt, when I first heard her on the radio, “that must be Billie Holiday.” As the disc jockey announced her name I think I realized then that if a writer was good enough, he could prepare a listener to recognize the sound of an artist on first hearing. That might apply to certain singers but I don’t really believe that is true of instrumentalists. Even so, it always remains a goal. (Stanley Crouch, “Jazz me blues” fra Considering Genius)

Hvem vet hvor mange ganger jazzkritiker og polemiker Stanley Crouch, som denne uken døde etter å ha hatt skrantende helse i flere år, faktisk fikk til akkurat dette. Som han selv skriver, er det ikke enkelt å få musikeres personlighet til å fremstå klart på bok- eller avissiden, men karrieren hans er pepret med gode forsøk på å sirkle inn noen av jazzens aller største opplevelser i prosa. 

Det er et poeng som noen ganger kan bli litt glemt om Crouch, delvis selvforskyldt må man kunne si. Tungen og pennen hans kunne være giftig, hans mest kjente essay-samling het talende nok Notes of a Hanging Judge og som mange andre begavede refsere, er denne typen Crouch-tekster preget av en dårlig skjult og frydefull sadisme. Et kjent eksempel på det er måten han radbrakk den elektriske perioden til Miles Davis i teksten “On the Corner: The Sellout of Miles Davis”: 

Beyond the terrible performances and the terrible recordings, Davis has also become the most remarkable licker of monied boots in the music business, willing now to pimp himself as he once pimped women when he was a drug addict. He can be seen on television talking about the greatness of Prince, or claiming (in his new autobiography), that the Minneapolis vulgarian and borderline drag queen “can be the new Duke Ellington of our time if he just keeps at it.” 

Sånne avsnitt er på mange måter Crouch på sitt verste. Avvisningen av nyere musikk – egentlig alt som ikke var i gåavstand fra bebop – hadde noen litt ekle, reaksjonære undertoner. Folk som Michael Jackson og Lionel Richie, ja, selv Stevie Wonder for faen, fikk unngjelde for manglende musikalsk sofistikasjon, og for å bidratt til forflatning av kulturen. I et intervju om Duke Ellington sier han (intervjuet er gjort for mange år siden) at det blotte faktum at det i det hele tatt finnes en artist som heter Lil Wayne forteller oss at et eller annet er galt. Kanskje Miles Davis var et av de mer rettferdige “ofrene” for Crouchs raseri. Ikke fordi kritikken hans av trompetistens elektriske periode er spesielt god (det er den nemlig ikke – man kan lese Crouchs tekster om Davis og innbille seg at det er helt annen, mer banal og enkel musikk han har hørt på enn det som er tilfelle – stikk i strid med skribentens uttalte ambisjon), men fordi Miles-mytologien trenger skeptikere, folk som identifiserer det klamt idoldyrkende i hele auraen, og som evner å lage hull i overflaten, enten det er ved bruk av nålestikk eller slegge. 

Men Crouch nektet å se kompleksitet, tankearbeid og genuine intensjoner i musikk han ikke likte. Det er ikke noe kompliment til en musikklytter, på sitt verste var han et forbanna fjols. Men i musikken han forsøkte å “forsvare” i sine haranger, hadde han på sitt beste et særegent blikk for nyanser og for den kunstneriske egenverdien i den vanlige jazzen – i bluesen, balladen, i det Jelly Roll Morton kalte the spanish tinge, i artister som Charles Mingus, Duke Ellington og hos Charlie Parker, som han jobbet med en stor biografi om hvor bare det første bindet, som tar for seg den tidlige delen av karrieren til saksofonisten. Kansas City Lightning, som boka heter, unner seg essayistiske digresjoner og bomturer, men kjernen er Crouchs samvittighetsfulle og enestående research, han kommer enormt nært på Parker og hans musikere i mange episoder underveis der en musikalsk periode som ofte føles som om den utspant seg i svarthvitt og sepia virkelig får farge. 

Trass i kranglevorenheten – han nølte ikke med å henge ut kollegaer han så på som mindre begavet eller styrt av urene intensjoner – må det nevnes at dette var research han villig delte med andre forfattere som har skrevet om Parker. Det er nitrist at han ikke kom lenger – trass i de betydelige svakhetene i bind én tegnet det til å bli noe helt spesielt, en musikerbiografi som på mange måter fortalte like mye om forfatteren som artisten, en slags slentrende tremenning til Robert Caros LBJ-bøker. Kanskje kommer det et bind to – det har vært antydet. Men Crouchs bidrag til å puste liv i bebop-æraen gjennom intervjuene han gjorde kan uansett ikke undervurderes, det er noe vi vil ha glede av lenge. 

Crouch, som en gang i tiden spilte trommer og var med i et av bandene til Dave Murray, var en iherdig konsergjenger og samtalepartner med musikere. Det preger skrivingen hans. Han var meget bevisst på den paradoksale og ofte problematiske rollen til kritikeren i jazzen, og det var et prinsipp for ham at musikernes egne syn på hva som var av verdi – en sorts fagfellevurdering – måtte styre skrivingen. Fasiten om hvem som virkelig var de store musikerne fikk man ikke fra kritikerne, men kollegene. Det går fint an å peke på problematiske sider ved denne argumentasjonen, men i Crouchs tilfelle løftet det skrivinga hans. Det var disse sidemennene som gjorde jazzen til en kunstform, mente han. They may or may not be innovators who provide fresh material and set fresh directions, but their very seriousness and decided individuality give a breadth and depth to the music that a handful of trail blazers never could by themselves. 

Dermed er det kanskje en besk ironi i måten Crouch ble kontroversiell på, som en del av jazzens nykonservative falang fra åttitallet og utover. Da var han en kritiker som med nokså voldsomme virkemidler fremhevet sine foretrukne musikere, og sin estetikk – selvsagt først og fremst representert gjennom Wynton Marsalis – på en måte som virkelig legemliggjorde den hensynsløse kritikeren. Det var da også noe han fikk en rekke motstandere nettopp blant musikere for, selv om det finnes interessante unntak. I et meget interessant intervju med Ethan Iverson fra The Bad Plus forteller han for eksempel hvordan han til sist skværet opp med Anthony Braxton og utviklet en respekt for musikeren og komponisten, som med sine føtter i både kunstmusikk og jazztradisjon er et typisk eksempel på en type musiker Crouch-linja satte i skvis. Men det er heller unntaket. 

Den sentrale hendelsen i denne historien er Ken Burns-dokumentarfilmen Jazz, der Crouch sammen med sitt forbilde Albert Murray og Marsalis gjennomgående får sette tonen i en histore som fremstiller jazz som en historie om USAs vekst, om forsoning, om smeltedigelen, og en historie om en musikkform som stopper opp innen sekstitallet er omme – da alt går til helvete med fusion og frijazz og en hel masse ræl som ingen hører på uansett – og må bli gjenopplivet av en ny generasjon velkledde grensesettere som bringer musikken tilbake til kjerneverdiene. 

Dokumentaren er i og for seg severdig, kanskje også nettopp på grunn av hvor kontroversiell den ble – sammen med opprettelsen av Jazz at Lincoln Center ble det en historie om en sementering av visse reaksjonære verdiene som i mange tilfeller virket direkte karriereødeleggende på folk som tenkte annerledes. Crouch identifiserte jazzen som utpreget afrikansk-amerikansk, og var markant skeptisk til innflytelse hentet fra andre steder, men samtidig hadde han ikke sansen for måten noen musikere brakte politikk inn i musikken, og dermed er for eksempel interessen for den såkalt spirituelle frijazzen heller mager. I hans verden var denne musikken en sterk nok politisk statement i utgangspunktet – jazz demonstrerte demokratiets edleste verdier, mente han, det var en utopi som demonstrerte hvordan individuell frihet og kollektiv samhandling kunne fungere sammen. Jazz svarte til menneskets behov for å oppleve noe vakkert, og det er en tradisjon som undervurderte seg selv når den begynte å snuse på virkemidler fra andre tradisjoner, enten det er europeisk samtidsmusikk, hip hop eller psykedelisk rock. Innovasjonene som lå i kjernen, swingen, kombinasjonen av sofistikerte melodier og gatas lyder, var i følge Crouch mer enn nok. Skal man koke det hele ned til et ord, er det kanskje eleganse, stilfulle responser på umulige livssituasjoner. Hver gang denne musikken bevegde seg mot noe annet, gikk det galt. Det er selvsagt ikke et syn du trenger å være enig i, men man kan bryne seg mot det, og det er noe med den totale oppløsningen av idiomet, å omtale jazz simpelthen som en metode, en synsvinkel og lignende som har en eim av noe pompøst han klarte å identifisere. På seg selv kjenner man andre, antar jeg. 

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger